Progresjonsløping

Jeg har de siste ukene testet ut progresjonsløp, det vil si rolig start, for så å øke tempoet gradvis til jeg finner konkurransefart (og kjappere) og holder den de siste kilometrene.

Jeg operer med to konkurransefarter, én for halvmaraton på rundt 5.00 og én for helmaraton, på rundt 5.30 per kilometer.

Det var den siste jeg tok utgangspunkt i da jeg på søndag skulle løpe progressivt, men det var svært vanskelig å «holde igjen› fra start, fordi 45 sekunder saktere enn maratonfart føltes fryktelig seint, noe jeg gir våryre bein skylda for. Sol, plussgrader og vindstille er synonymt med energiboost, og det hadde jeg virkelig på søndag.

I stedet for å trekke ned farten til 6.15 per km og holde den i et kvarter når det føltes unaturlig, måtte jeg improvisere mi egen progresjonsøkt.

Planen var 6.15 fra start, deretter øke med 10 sekunder for hver km, til oppnådd konkurransefart, altså 5.30, og holde på denne i et par km fram mot mål.

Jeg holdt meg altså ikke til planen, men startet med å løpe et drøyt kvarter med 5.30 (5.25) i snitt, deretter økte jeg til 5.15 i to km, før jeg økte ytterligere til 5.10 i to km. Deretter økte jeg med 5 sekunder for hver km, til jeg nådde 4.45 (4.47) i snitt per km, som jeg holdt i halvannen km, altså til jeg kom i mål. Det ble jo ikke helt på sekundet, da, men nesten - det viste seg å være vanskelig å treffe «spot on» hele tiden.

8 uker før London Marathon føler jeg at jeg er sånn noenlunde i rute. Jeg mangler riktig nok noen flere rolig langturer (20-30 km), og har planer om fire slike før det braker løs. I tillegg kommer en halvmaraton-konkurranse neste helg.

Søndagens drøye løpetur, der 12, 5km ble lagt til på uketotalen, gjorde iallfall godt for selvtilliten. Jeg kjenner at det er kjekt å løpe med litt fart i beina, ikke alltid bare tenke veldig langt og rolig. Rytme, flyt og fart er gøy!