Maraton nummer 15 og en del andre ting

...venter i Amsterdam om nøyaktig 26 dager. 15 maraton siden 6. november 2011. Det blir over fire i snitt per år, og enda er ikke 2015 over (....).

Tida siden jeg stolt passerte målstreken i Central Park i New York en fantastisk høstdag, på 4.17, trodde jeg at jeg eide hele verden. Det var en vilt god følelse, og tida var underordnet. Målet var under 4.30, så jeg var bare veldig, veldig glad.

Det er jeg for så vidt hver gang jeg passerer målstreken etter 42 195 meter, i hvert fall etter en liten stund. London 2012 (da var jeg skikkelig sjuk og burde aldri løpt), London 2013 og Athen 2014 er vel de maratonene som jeg har vært mest skuffa over, sånn rent tidsmessig, særlig de to i London (4.19 og 4.09). Athen er i en klasse for seg, så der var skuffelsen over å passere fire timer særdeles kortvarig - man snakker om sekunder. Heller ikke i Paris var jeg 110 prosent fornøyd med egen innsats (3.53), fordi jeg var god for å løpe raskere.

Maratondistansen er noe helt eget , og jeg tør påstå at dagsformen spiller en større rolle og påvirker tiden mer enn ved andre distanser. Det er mye som skal klaffe. Som oftest går det bra, for har man bestemt seg for å løpe over fire mil. har man også forberedt seg deretter.

Min maratonkarriere er ikke lang, og jeg kan heller ikke skilte med kanontider. Men jeg har gjort framgang. På 3 år og 9 måneder har jeg forbedret tida med 32 minutter. Kanskje burde det stått 40 minutter her, men det gjør det ikke. Og det gjør meg ikke så mye.

Det som gjør meg noe, er alle forstå-seg-påerne som slenger med leppa om at "du som løper så mye, burde jo løpt enda fortere". Så løp selv, for f.....Løp 42 km før du uttaler deg.

Jeg har økt treningsmengden de siste fire-fem månedene. Fra å ligge jevnt på 50-55 km i uka, har jeg økt til å ligge stabilt på 60-65, og noen uker har jeg også passert 70 km med god margin. Det er langt over gjennomsnittet for hva mange andre legger ned i løpinga, og som sikkert løper bare bittelitt saktere eller kanskje fortere enn meg, men det er her, på dette nivået, jeg vil være treningsmessig. Det passer min private situasjon med jobb og to barn å ta hensyn til og det passer beina mine. Dessuten tar det ikke så fryktelig lang tid. Snitt-tid på 5.30 per km, så bruker jeg knapt 7 timer i uka (faktisk bare 6,5 timer).

Jeg løper 5-6 dager i uka, alt etter hva som passer, men jeg har blitt mer strukturert og føler jeg får mer ut av tida jeg legger ned.

Slik ser ei typisk Trude-treningsuke ut:

Mandag: Rolig 8-10 km 

Tirsdag: Langintervall dag, type 10x3 min, 6x4 min, 8x1000 meter, 4x2000 meter, 4x3000 meter)

Onsdag: 15 km, type 10 km rolig/moderat, 5 km med tempo (4.45-4.50-fart)

Torsdag: Kortintervall eller 8-10 km 

Fredag: Fri/evt 10-12 km i variert terreng 

Lørdag: Langtur, hvis denne ikke tas søndag, ellers fri

Søndag: Langtur, hvis denne ikke ble tatt lørdag, ellers fri 

Ender som regel opp med 1 fridag per uke, mot 2 tidligere. Men det gjør meg ingenting å ha 2 fridager. Har dessuten blitt flinkere (kors på halsen) til å trene funksjonell styrke, og synes det er gøy å trene styrke uten så tunge vekter, men heller bruke egen kroppsvekt - det kjennes godt i lår og rumpe.

Det primære målet er å nå drømmetida, som akkurat nå er 3.39.59, og så får jeg se hva neste målsetting blir etter at Amsterdam er fullført. Kanskje blir 3.39.59 stående, kanskje ikke. Jeg håper ikke den blir det. Langt der framme blinker 3.29.59. Men det blir en stund til, et år, to år, tre år. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg liker å løpe langt, og at jeg neppe kommer til å slutte med det selv om det butter imot eller at mål ikke nås ved første forsøk. Jeg prøver å jakte den følelsen som jeg har hatt i 70 prosent av alle maraton jeg har løpt - nemlig den følelsen av å eie hele verden idet det piper i matta etter 42 195 meter.

Run long - stay strong. 

Terrengløping

Jeg er ganske ubevandret når det gjelder terrengløping, og har jo, som ofte nevnt, bakkefobi. Det nytter lite når man skal løpe naturlige intervaller i terreng, med mange høydemetre opp og ned.

Vel - lørdag bar det av gårde, under mer eller mindre tvang. Som et ledd i «Prosjekt 3.39.59» hadde jeg lovet prosjektleder Kathrine å bli med henne og ei løpevenninne til noen topper i Sandnes-traktene. Jeg er født og oppvokst i byen, men veldig ukjent med disse nutene, selv om jeg har besteget dem tidligere - men det er mange år siden og da var det ikke på en treningstur, men lang gåtur.

Komfortabel eller ei. Når man er med Kathrine på tur, er det bare å løpe av gårde. Hun hadde med seg hunden Bella, som var overraskende sprek og dessuten herlig selskap.

Vi startet å løpe rett over klokka 9 lørdag morgen, og brukte 1t 20 min ca, på 9 km. Det er jo en stund, men det var også en del høydemetre og man løper også normalt saktere når man hele tiden må titte ned for ikke å trå skeivt.

Vi løp (for lokalkjente) fra Gramstad, til Fjogstadnuten, videre til Resasteinen, opp til Dalsnuten, og bort til Øvre Eikenuten - alle fire var flotte utkikkspunkt, men vi stoppet kun et par minutter på hver før vi løp ned og videre til neste.

Konklusjon: Til tider høy puls, veldig kjekt, motiverende å gjøre noe annerledes - og ja, dette gjør jeg gjerne igjen.

På ønskelista: Innov8-sko, så jeg lettere kan ta meg fram, det er ikke helt 100 prosent å løpe med vanlige joggesko i ulendt terreng.

Utenfor komfortsonen

Neida, det var ikke en stor fysisk anstrengelse som førte til at jeg i et par timer en ettermiddag var et stykke utenfor komfortsonen, men en fotosession. Heldig er jeg som kjenner en flink fotograf.

Alle foto: Kjetil Alsvik

Prosjekt 3.39.59 ruller videre

I dag kan du lese mitt innlegg på Runners Worlds nettside. Hva tenker jeg om mental trening? Er det nødvendig, da?

Hvilke verktøy bruker DU når det butter i mot?

Ny løpevenn

Garmin Forerunner 620 er byttet ut med Forerunner 225 som har innebygget pulsmåler i klokka, og gjør at man slipper det «plagsomme» beltet rundt brystet (som for meg bare har vært en kilde til irritasjon og gnagsår, og dermed særdeles lite brukt).

Fikk klokka i går (takk for kjapp levering, G-sport Klepp på Jærhagen) og heldigvis, for en utålmodig sjel som meg, var den nesten fulladet. Med andre ord, det var bare å feste den på armen. Garmin sine modeller er utrolig lette å forstå seg på, at til og med en teknisk kløne som meg, fikk til innstillinger og fant ut av ting, uten å ty til bruksanvisningen.

Pulsmåleren fungerte med én gang, og det var bare å glede seg til førstegangs bruk - altså på løpetur.

Nå ble løpeturen tatt innendørs i dag, fordi jeg slavisk følger en treningsplan som sa intervaller på mølla i dag - men klokka ble satt i gang, og da økta var slutt, var forskjellen mellom distansen på mølledisplayet og klokkeskjermen, minimal.

Mitt løpefølge på mølla i dag, har samme klokke som også fikk sin debut, og det var barnslig glede over displayet som viste puls og soner angitt med farger; lett - aerob - terskel - maks.

Gleder meg til å teste den utendørs på lengre turer - og gleder meg over at jeg endelig skal begynne å følge pulsen under øktene.

Stolt mor

Tidligere i uka spurte jeg 12-åringene i heimen om de ville være med å løpe «Pølsemilå», som er et lokalt løp som første gang ble arrangert i fjor, da med 100 deltakere. I år var det nok trippelt så mange på startstreken. Uansett - én av gutta ville være med å løpe 10 km, selv om han aldri hadde løpt så langt før (8 km var det lengste sammenhengende). Jeg synes jo det er greit med «alibi»,  så jeg slapp tidspresset og forventninger til meg selv bare 7 dager etter maraton. Uka som har gått siden sist lørdag, har bestått av rolige ettermiddager og kun to lette løpeturer. En tredje lett løpetur passet derfor glimrende inn i opplegget mitt..

Vel - det var en nervøs liten kar som satt ved siden av meg i bilen på den kvarter lange kjøreturen, men fast bestemt på å fullføre. Jeg la ingen tidspress, sa at han skulle styre farten, men vi ble enige om at det var realistisk å håpe på ei tid rundt 1.05 hvis ingenting unormalt skjedde underveis.

Løypa inneholdt mange bakker, så det ble ikke så høy fart de første 2-3 kilometrene. Deretter rullet kilometrene av gårde og vi lå rett over 6.00-fart i snitt. Da det var 4 km igjen, ba 12-åringen om å roe bittelitt ned, for så å kvikne ordentlig til de siste 2 fram mot mål, slik at sluttida nokså nøyaktig ble 1 time. Siste km unnagjort på 4.41 - det var tøft å følge han i spurten de siste 300-400 metrene.

Kjekt å gjøre noe sammen - kjekt å ikke ha fokus på tid, men på prestasjon. Og jeg kjente meg riktig så stolt i dag. Stolt av sønnen og stolt av meg selv som klarte å la være å stille inn på en annen frekvens da startskuddet gikk.

Hvis jeg har motivert han til å gjøre dette enda en gang til og stimulere til løping og annen fysisk aktivitet, er det helt topp. Allerede på hjemveien pratet han om sine neste mål:

1. Løpe hjem til mormor og morfar (14 km) i løpet av 2015.

2. Løpe halvmaraton-distanse i løpet av 2016.

Takk ellers til Idar Håland (min tremenning) for supert initiativ til dette formelt uformelle løpet, humør og glede, samt for gode pølser etter målpassering (han er ikke pølsemaker for ingenting).

Asics vs Adidas

Jeg har i all min tid sverget til Asics på føttene når jeg løper. På parketten var det derimot Adidas som gjaldt. Nå har Adidas de siste årene, med sin Boost-teknologi, blitt bedre og bedre. Det har også G-sport oppdaget, og har fått flere og flere modeller inn i sitt løpesko-sortiment (ikke reklame).

Derfor har jeg, som mange andre, falt for fristelsen til å prøve ut et par modeller (de som var tilgjengelige på G-sport Klepp Jærhagen). Jeg har gått på modeller som kan sammenlignes litt med Asics sine.

Adidas Glide Boost - dette lover produsenten:

• Løpesko med rå støtdemping
• Ypperlig for asfalt og grus
• Nøytral løpesko for rolige løpeturer

For min del er dette en sko som minner om Asics Kayano, altså med mye støtdemping. Jeg skal bruke dem på rolige langturer, så får jeg se etter noen turer, om jeg vender tilbake til Kayano..

Adidas Adizero Boston Boost - dette lover produsenten:

• Lettvekts løpesko
• Passer godt for asfalt og grus
• Perfekt intervallsko

Jeg har prøvd mine på en kort, litt rolig 8 km lang tur, og merket at de kommer til å fungere greit framover på maks 10-12 km. Kanskje blir dette mine faste intervallsko - også på mølla - framover. Et pluss er jo at de er kjempefine i fargen og minst like kule til jeans som til treningstøy... Sier jåla i meg.

Asics DS Trainer - min favoritt:

* Har sømløs overdel, veldig behagelig
* God støtdemping, et must når du skal løpe 42 km
* Lett, men ikke FOR lett, 226 gram (Asics Kayano veier 285 gr til sammenligning)

Jeg har mitt fjerde par med DS Trainer siden høsten 2012, og har nettopp løpt et maraton med det siste paret i rekka - og perset. Min desiderte favorittsko som det nok blir vanskelig å konkurrere ut, men jeg skal la Adidas få en sjanse.

Bakker i Bergen by

I stedet for å skrive hele innlegget på nytt, kan du HER lese om mitt maraton i Paris og Bergen henholdsvis 12. og 25. april. 

Kommer til å dryppe litt framover med tekster fra Runners world, i tillegg til andre blogginnlegg. Har du tips til hva jeg kan skrive om, legg gjerne igjen en kommentar. Det blir jeg veldig glad for.

Evigheter siden

...20. mars og siste blogginnlegg herfra. Nå lover jeg bot og bedring. Vil ha gang på blogginga igjen og har egentlig ingen unnskyldning for ikke å ha vist meg her inne på nesten et halvt år. Mye løping, jada, og blogging for Runners World må kanskje ta litt av skylda. Og så møter man på litt frustrasjon fordi kreativiteten til nye innlegg uteblir.

Men - forhåpentligvis klarer jeg i løpet av høsten å få bloggen opp å gå igjen. Å formidle løpeglede blir fremdeles det viktigste, så får vi se hvordan det utvikler seg i løpet av de neste månedene.

I mellomtida har det skjedd masse, og for de som ønsker oppdatering, sjekk bloggen min på Runners World.

Der skriver jeg om prosjekt 3.39.59, og som et ledd i den oppkjøringen, har jegblant annet perset på maraton med nesten 5 minutter i Stavanger i helgen. 

Behind the scenes-bilder fra helgens Stavanger maraton:

Ses i løpet av kort tid. Jeg lover.