torsdag 26. september 2019

Småfin stil og stygge tall

Av 24 bilder som ble tatt av undertegnedes 10 km-løp gjennom Oslos gater sist helg, var dette det eneste som gikk gjennom sensuren.

Jeg liker svært dårlig å se bilder av meg selv i løpsaksjon, for hofta er sjelden som på bildet under, hvor jeg løper noenlunde oppreist og med brystet fram. De 23 andre viser hofteknekk, og den løpsposituren er ikke særlig severdig.





Joda, hver løper har sin egen stil, og hver løper har sine egne målsettinger og ambisjoner. Og det er de to siste jeg vil gripe fatt i. For meg har 10 km-distansen framstått som den verste og jeg har i flere år bevisst unngått å delta i milløp, fordi jeg frykter å gjøre det dårlig, sett med egne øyne. I mitt eget hode tror jeg at jeg er en 44-løper, mens virkeligheten gang på gang har fortalt noe helt annet.

Det samme skjedde på  lørdag under 10 for Grete i Oslo Maraton. Oppvarmingen skulle være ordentlig, det hadde jeg lovet meg selv, men mine sosiale antenner ville det annerledes. Jeg traff selvsagt på kjente (takk for sist, Britt) og lysten til å slå av en prat vant over minst et kvarter oppvarming. Jeg rakk noen 200 meter lange drag, før jeg kom meg ned til startområdet rett nedenfor.

Faktisk følte jeg meg direkte kvalm mens Friskis&Svettis-gjengen på scenen prøvde å få de noen og tusen som stod plass i gata til  gjøre høye kneløft som den største selvfølgelighet. Jeg klarte ikke løfte kneet to centimeter fra bakken, for det blodige alvoret lå over skuldrene som en tung bør.

Jeg registrerte at starten gikk og allerede etter 400 meter var jeg irritert fordi løypa startet i oppoverbakke. Jeg synes den fortsatte å gå oppover i enda et par-tre km, men smilte litt da det peip i klokka. 4.11. Langt foran skjema.

Flinkis-taktene avtok raskt. Jeg kjente kvalmen bevege seg oppover og ante etter ni minutters løping ikke hvordan jeg skulle holde ut i åtte kilometre til.

Mens det gikk nedover mot Skøyen, økte tiden, og jeg snudde meg raskt for å speide etter 45-gjengen. Jeg så dem ikke, men det var kanskje bare ren innbilning.

Etter 4 km kastet jeg et nytt blikk bakover, og der kom gasellene i det som for meg framstod som rene spurtfarten.

4,5 km - jeg ble passert og parkert. Fikk øye på en fotograf, rettet ut  hofteknekken så godt jeg kunne og resignerte.

6 km - jeg inntok en blading av kaffe og cola, servert av Ali, og ga blanke i om jeg brukte 20 sekunder på svelge ned det svarte guffet.

7 - Aker Brygge. Noen ropte navnet mitt og heiet. Jeg presset fram et lite smil. Så på klokka og hadde mest lyst å hoppe i sjøen.Det hjalp heller ikke at klokka mi viste 7.2 km i stedet for sju blanke. Det er fort ett minutt og vel så det.

8 km - Akershus festning og ny drikkestasjon, som ble til ny 20 sekunders pause.

Med to kilometre igjen var det bare å fullføre i best mulig stil. Jeg angrep bakken opp forbi festningen og la på vei bortover mot Karl Johan. Ikke så helt ille km-tid, men løpet var uansett kjørt for lenge siden.

Jeg husker jeg tok forbi ei dame som hadde ligget 50 meter foran meg i flere kilometre, og det hjalp bittelitt på humøret da jeg tok fatt på den siste bakken nedover mot mål. Den blå matta kom til syne og så skjer det - uansett hvor sur, sliten, oppgitt, irritert, skuffet og sint jeg hadde vært i 90 prosent av løpet, så må jeg bare smile.



Samtidig kom erkjennelsen av at jeg ikke er ei 44-dame, men ei som løper 10 km på mellom 46 og 47 minutter og som ble nummer 11 av 366 fullførende i klassen 45-49 år.

Når alt kommer til alt, så er ikke det det verste minnet jeg kunne ta med hjem fra et særdeles flott arrangement.

Sesongen er imidlertid langt fra over. Lokale løp, både 10 km og halvmaraton står for døra og to utenlandske løp venter.  I tillegg skal jeg bruke høstmørke kvelder til å planlegge neste års utfordringer og løpsreiser.

Vil du bli med på tur, kan du sjekke ut løpsreiseselskapet TH Run Travels AS.





tirsdag 17. september 2019

10 maraton er bedre enn 10 km

Jeg aner ikke hva det er, men tallenes tale er klar: Jeg har aldri vært under 45 minutter på en eneste 10 km jeg har deltatt i de siste 10 årene. For meg er tanken på å løpe 10 maraton bedre enn å prøve å forbedre 10 km-tida mi.

Gudene skal vite at jeg ikke har prøvd særlig mange ganger, og de få gangene jeg har prøvd å senke 45.56 satt i 2012 (tror jeg) har jeg kanskje ikke prøvd iherdig nok.



Ikke at jeg har deltatt i mange milløp, for jeg synes jo distansen er fryktelig. Det skal gå så sykt fort, og man kan ikke feile med mange sekunder per km før de er for seint å rette opp og dermed kan en pers være røket nesten før man har kommet halvveis og gjerne enda tidligere i løpet. 

Som den gangen i Sentrumsløpet i 2017. Jeg hadde varmet grundig opp og var klar - trodde jeg. De fysiske forberedelsene stod til beste karakter, men de praktiske strøk jeg glatt på. Visste jeg at den første kilometeren gikk rett opp, og at den neste også gikk mest oppover? Nei. Mulig det er en idé å undersøke løypeprofilen i forkant.....

Dette skrev jeg noen dager i etterkant av Sentrumsløpet:

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold. Sol, passe varmt og lite vind. Mye folk og mange sprekinger på startstreken, samt en urokkelig tro på egne prestasjoner. Målsetting nummer en var å se 43-tallet, målsetting nummer to å se 44-tallet, nummer tre å perse (45.56).

To km rett opp er ikke min form for løpehumor. Slettes ikke. Jeg smilte de 300 første metrene, i starten av den første bakken opp mot slottet. Og kanskje litt de siste 300 metrene, som gikk beine veien nedover. Resten var et slit. Blodslit og helt uvant for en "komfortløper" i maratonfart.


10 km og maraton er to vidt forkjellige distanser, selv om jeg i eget hode tenkte at det var såre enkelt å bare cruise inn til 43 og noe. Så fullstendig feil kan man ta.

Tilbake til Sentrumsløpet-løypa. 2 km og jeg hadde lyst å ta et skritt til siden, flekke av meg startnummeret og se den fotballkampen som gikk på Frogner stadion i stedet. 8 km igjen - jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Men jeg løp videre, gjennom Frognerparken, litt opp og ned, før det gikk veldig mye ned og tempoet bra og slik jeg hadde forestilt skulle holde i 10 km. Når det holder i 4 km, nytter det ikke. Det gikk opp og oppover gjennom Bygdøy alle og det gikk ned, og det gikk opp igjen til Akershus festning, og det gikk ned til havna og opp igjen.

Snart i mål. 300 meter igjen og en sluttspurt for å rekke persen i det minste. 45.40. Joda, helt greit, og alt var glemt når målstreken var passert. Neste gang skal jeg realitetsorientere meg grundigere - jeg hadde null peiling på at det var 192 høydemetre på den mila - det blir hakket for bratt for denne dama.

Revansjelysten blir imidlertid større, og jeg har garantert ikke deltatt i Sentrumsløpet for siste gang.




Det gikk nesten to år før jeg stilte til start i en 10 km igjen. Vi skriver mars 2019. Egersund halvmaraton, som også har min marerittdistanse på  programmet. Planen var klar, holde 4.25-fart fra start og ligge der til jeg hadde løpt over målstreken igjen. Enkel matte, men ikke fullt så enkelt etter tre løpte kilometre. To bratte km oppover ødela totalt. Ser jeg tilbake på tiden, var det 30 sekunder for seint på den fjerde og 35 sekunder for seint på den femte kilometeren. Nyttet lite at den siste kilometeren ble løpt på 4.11. Sluttid: 45.50.



I skrivende stund er det 4 dager igjen til jeg står på startstreken i sesongens andre 10 km-løp. Under helgens Oslo Maraton skal det løpes 10 for Grete. To-tre løpeturer gjenstår. Jeg kjenner jeg er nervøs - langt mer nervøs enn for maraton nummer 49 og 50 i rekka, som står for tur i løpet av november.

Jeg leser nær sagt alle råd jeg kommer over, lytter til de kloke herrene i podcasten "Breaking Marathon limits" og har en klar tanke om hva jeg skal gjøre. Det virker så lett, men likevel så vanskelig.

Formen og farten under treningsøktene tilsier at dette skal gå greit. Ikke tenke konsekvenser, bare lange ut. Løpet skal gjøres mellom 4 og 9 km, sier Jack Waitz.

Jeg får stole på han - 10 rekordraske for Grete denne gang.

Wish me luck.







mandag 16. september 2019

Duo-maraton. Sjekk bildene fra et av våre favorittløp.


Det er ikke vanlig at store løpsarrangement har duo-maraton, men innimellom, nedover i Europa, er det en naturlig del av en stor løpsfest.



I Annecy, som ligger rundt 40 minutters kjøring fra Geneve, arrangeres et av Frankrikes beste løp - i hvert fall i følge den offisielle kåringen utført av det franske friidrettsforbundet i 2018.

I april er det 15-25 grader i Annecy, litt kaldere om morgenen. Da TH Run Travels AS deltok
i årets løp, var det rundt 10 grader klokka 8, men da sola tittet fram, ble det kjapt rundt 20 grader.

Marathon du Lac d'Annecy tilbyr fire distanser, blant dem duo-maraton. Som navnet tilsier, er det to som må til for å fullføre et slikt maraton, og disse løper da et halvt hver. Tidene hver enkelt får blir offisielt en halvmaraton-tid, mens man i tillegg får en samlet maratontid. Hvor kult er ikke det?

Dette er utsikten fra startområdet

Man starter i Annecy sentrum og løper først en 2 km lang runde før man legger i vei bortover langs innsjøen. Noen steder i løypa er vannkanten en meter unna. Vi løper forbi flere små landsbyer, i retning Albertville - faktisk følger vi deler av den gamle jernbanetraséen. Etter rundt 20 km, dreier løypa litt innover mot et nytt, lite tettsted, og ved 21,1 km er det veksling for de som løper duo-varianten.

3-4 km før vekslingen for duo-maraton, og ca 17-18 km ut i løpya

Den som løper første etappe, setter seg i buss tilbake til målområdet (som er samme sted som start) og er på plass i god tid før makkeren  passerer målstreken, mens den som skal løpe de 21,1 siste kilometrene, selvsagt får transport TIL vekslingsorådet.

I årets arrangement deltok 624 duoer i løypa, altså var det over 1200 løpere som fikk to i ett; halvmaraton-løp og maratontid. I den vanlige maratonklassen, fullførte litt over 3000 løpere. Plusser man på 3000 til som løp 10 km og 1000 som valgte 10 km Nordic Walk-utgaven, får man drøyt 8000 deltakere totalt. 


Når du kommer hit har du løpt 12 km, og har 9 igjen om du løper halv, og 33 om du velger helmaraton.

Hva med å utfordre kjæresten, ektefellen, en venn, søster, bror, mor eller far? 

Her er distanser for enhver smak. Et maraton krever seks måneders forberedelse, mens man fint kan gjennomføre et halvmaraton med tre-fire måneders løpetrening om man er fornuftig og holder seg til tre ukentlige økter. Å fullføre 10 km er for mange også et stort mål, og i Annecy starter løypa med lett nedoverbakke. Motbakker er totalt fraværende på alle distanser, og traséene går langs Europas reneste innsjø.

Du løper omtrent i vannkanten i store deler av løypa

Vi har løpt maratonløypa og testet ut 10 km på trening og garanterer at du ikke støter på en eneste motbakke. Faktisk er høydemeter-forskjellen under 40 meter totalt på maratondistansen, som i praksis er paddeflatt. De som løper halvmaraton, får selvsagt halvparten, da de to halvdelene så å si er identiske.


Etter å ha besøkt byen fire ganger på 12 måneder, er vi helt forelsket i stemningen, de koselige bygatene, og atmosfæren som råder i målområdet, i en park like ved innsjøen, omtrent midt i sentrum.

TH Run Travels As arrangerer tur til Annecy fra 17. - 20. april og har forhåndsreservert startnumre til samtlige distanser.



Ønsk våren velkommen i Alpenes Venezia.



For mer informasjon om turen (pris, hotell, reisetidspunkt etc.), send en mail:

post@thruntravels.no





torsdag 5. september 2019

Eget løpsreiseselskap

Etter å ha reist på flere ulike maraton utenlands i mange år, syslet jeg etter hvert med tanken om å starte opp eget løpsreiseselskap. Siden jeg ikke hadde økonomisk frihet til å gå inn med ønsket egenkapital, tilbød min beste venninne seg å hjelpe. Også mine foreldre stilte velvillig opp for at et konsept jeg har klokkertro på, kunne bli en realitet.

1. februar 2017 så TH Run Travels AS dagens lys. 

Vi er stolte over de to turene vi har arrangert, som har gått til Athen i 2017 og i Firenze i 2018.



Dette uttaler et par av våre tidligere løpsreisende:

Kan virkelig anbefale en tur med TH Run Travels. Teamet med Trude og Brit Jorunn i spissen vil gjøre sitt ytterste for at turen blir fantastisk" At Trude er en erfaren maratonløper er et stort pluss. Var med på tur til Firenze i fjor uten å kjenne andre i gruppen enn Trude, og det ble en super tur med en herlig bukett nye, inkluderende løpevenner.
Britt Røed Lohne




Lyst til å løpe langt og få en sykt kjekk opplevelse? Da anbefaler jeg at du melder deg på en maratontur med TH Run Travels. Passer for alle, både nybegynnere og de som har løpt langt før Trude Håland og Brit Jorunn Marker sørger for alt det praktiske og ikke minst det sosiale. Kjekt å ha et treningsmål. Jeg skal i hvert fall være med på minst ett av løpene i 2020 og gleder meg allerede til å løpe gatelangs mellom vinranker og komme i mål etter 42,2 km med opplevelser langs hele løypa i Medoc i september neste år.
Anne Mette Dale




Intensjonen er å få flest mulig løpeglade mennesker til å erfare utenlandske løp av den mellomstore sorten, der vi tilrettelegger og ordner alt for våre deltakere. Det finnes utrolig mange flotte arrangement rundt om i Europa som fortjener å bli lagt merke til, utenom de kommersielle, mest kjente.



Gjennom de siste årene har fått viss forkjærlighet for løp i størrelsen 5000-15.000 deltakere. Atmosfæren er annerledes enn i de store som kan skilte med 50.000 på startstreken. Se-og-bli sett-faktoren er totalt fraværende. Man får rett og slett følelsen av å være litt mer "spesiell", da det ofte ikke er mange nordmenn i mengden av løpere. Eksotisk er kanskje rette betegnelsen. Det er noe eget over å gjøre noe som ikke alle andre har prøvd. Utforske nye steder, nye løp, få nye inntrykk - maratonløpingen har hittil tatt meg til 14 land i tre verdensdeler. Det er disse erfaringene jeg nå ønsker å dele med andre. Det føles utrolig lenge siden jeg stod og trippet nervøst på startstreken i Staten Island en novembermorgen i 2011 - klar til å ta fatt på mitt første maraton. 47 nye har kommet på lista siden den gang, og det har også blitt et par andre distanser i utenlandske løp.

2 km ut i løypa i vakre Annecy, langs Frankrikes reneste innsjø omkranset av alpefjell.
Flateste løypa vi har løpt.

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er "normalt" å løpe maraton, men jeg mener bestemt at de aller fleste kan trene seg opp til å gjennomføre 42,2 km med fornuftig trening gjennom et halvt år til ett års tid. For meg er det viktig å dysse ned distansen til noe som er helt overkommelig. Du vil neppe angre når du har krysset mållinja og vakler ut av området med en medalje rundt halsen...



På programmet i 2020 tilbyr vi løpsreiser til to steder som har mer enn bare maraton på programmet, i tillegg til byer hvor det kun løpes maraton:

* Barcelona, 13. - 16. mars (maraton)
* Annecy, 17 - 20. april (10 km, halv og helmaraton)
* Medoc 5. - 8. september (maraton)
* Athen, 6. - 9. november (5 km, 10 km og maraton)

Sportslig og sosialt fokus går nærmest hånd i hånd på våre reiser. Vi legger opp til valgfrie, felles middag og andre sammenkomster, og på selve løpsdagen holder vi egen bankett, kun for våre reisende på utvalgt restaurant.



Vi har testet ut samtlige løp før vi setter dem på programmet og kjenner derfor til byene vi velger ut, og kan dessuten gi deg en grundig beskrivelse av løypa fordi vi selv har kjent den på kroppen.

Tar du utfordringen eller ønsker å føye til et løp utenfor "allfarvei" - sjekk ut vår Facebook-side eller Instagram-konto @thruntravels

Send gjerne en mail til: post@thruntravels.no for mer informasjon om de ulike løpsreisene.


onsdag 4. september 2019

Back in business

Det er over to år siden siste innlegg, men skrivekløen gir seg ikke. Å skrive om og formidle følelser, tenker og ikke minst muligheter en aktiv livsstil åpner opp for, sitter i ryggmargen.



Siden sist, altså siden juni 2017, hvor maraton nummer 34 i Grimstad, ble behørig dokumentert, har jeg fullført ytterligere 14 helmaraton og tre halve. Ny pers er notert på 3.28.35, satt i Firenze i november 2017.


Året 2017 inneholdt hele 13 maraton, fra midten av januar til slutten av november, i snitt over 1 per måned. Persen ble satt i det siste det året, i seks-sju grader, pøsregn og vind et sted i Toscana hvor slike værtilstander hører til sjeldenhetene. Heldigvis skinte sola idet målstreken ble passert, men nesten 2000 italienere og andre sør-europeiske deltakere valgte å bryte.

Tanken på selv å bryte et maraton har egentlig aldri streifet meg, helt til for få dager siden. Maratonet jeg har løpt flest ganger (7), på hjemmebane i Stavanger, ble et mareritt omtrent fra start til mål. Ekstra fælt ble det fordi jeg for tredje året på rad hadde påtatt meg fartsholder-jobben på 4 timer. Det gikk i 2017 og 2018 strålende og uten problemer av noe slag.

Allerede etter 5-6 km merket jeg at jeg ikke hadde overskudd til å prate til de som lå rundt meg. Jeg informerte saklig om hvordan vi lå an etter hver km, men klarte ikke å være så sprudlende og energisk som jeg pleier og som en fartsholder skal være. Det skal være en lek, men ble langt fra det.


Etter 18 km så jeg ingen annen utvei enn å ringe etter hjelp til å overta 4 timers-flagget, men det var ikke lett. Jeg fikk heldigvis ført gruppa omtrent halvveis og da jeg så ryggen til dem, lå de rundt 15 sekunder før skjemaet. Jeg karret meg opp noen bakker og ved drikkestasjonen på 23 km vurderte jeg seriøst om jeg skulle bryte. Det var nære på, for kvalmen og uvelheten lå og ulmet. Jeg fortsatte en kilometer til, stoppet i flere minutter, og fikk lagt flagget i en bil, så jeg skulle slippe å løpe med det i ensomhet, til spott og spe...

Kilometrene gikk utrolig sakte. Jeg stoppet ved 25 km, der et korps stod og spilte. De hadde pause da jeg streifet forbi og tilbød seg å spille "Her kommer Pippi Langstrømpe". En liten energiboost og noen km til. Stoppet ved drikkestasjon på 27 km der ei jeg kjenner godt stod og delte ut både sportsdrikke og mørk sjokolade. Stoppet igjen i et par minutter og hanglet videre ned mot 29 km. Der ble det nytt stopp og en endelig avgjørelse om å prøve å fullføre maraton nummer 48.

Jeg delvis gikk og løp fram til 32 km, og brukte 16 minutter på en av kilometrene inkludert enda et stopp ved en drikkestasjon.

Rundt 34 km kastet jeg et blikk bakover og så 4.30-flagget komme løpende. Jeg stoppet opp og ventet til jeg kunne gli inn i gruppa. Det var også en motivasjonsboost - maken til glade løpere skal man lete lenge etter.

35 km - ny drikkestasjon og så fokusere på de siste sju kilometrene inn langs Gandsfjorden mot Stavanger sentrum og målgang ved Stavanger domkirke.

Jeg stoppet et par ganger før siste drikkestasjon ved rundt 39 km. Der var det heldigvis kald cola i glassene og noen oppmuntrende ord å hente. På de siste tre kilometrene plukket jeg noen løpere på veien og tok meg selv i å smile forsiktig. Gikk opp den siste bakken og løp inn den siste kilometeren i litt kjappere tempo enn jogg. Det kan trolig kalles løping om man legger godviljen til.

Mål.


Utslitt, frustrert og glad på en gang. Med medaljen rundt halsen og enda et maraton som er krysset av på lista, gled irritasjonen og kvalmen over i lettelse. Det er ingen skam å bryte, men det sitter langt inne. Det satt også langt inne å sende 4 timers-gruppa av gårde uten fartsholderen, og jeg må si jeg grudde meg for tilbakemeldingene. Det var absolutt ingenting å frykte - samtlige hadde forståelse for at en dårlig dag på jobben, lite energi, magetrøbbel og kvalme kan ramme når det gjelder som mest. Det er helt menneskelig. Selv om jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om en sluttid på 4.26, betyr det i bunn og grunn lite - maraton er maraton og da må man ta høyde for at alt kan skje.

Heldigvis skjedde det ikke så mye med ene 16-åringen jeg har i hus. Planen var at jeg skulle komme i mål kl 12.59 og løpe 5 km med han kl 13.30. Da jeg passerte målstreken stod han klar til start, og jeg måtte bare sende han av gårde uten den moralske støtten som var lovet på forhånd. Mens jeg stod langs sidelinja og drakk kaffe og trodde jeg hadde all verdens med tid før jeg så han igjen mot mål, kom han plutselig løpende. Litt over 21 minutter er godkjent og mer enn det. Da er det lov å kjenne litt på stolthetsfølelsen.

Lars i sort på vei mot mål, 150 meter igjen. 



Koselig å møte Venke Hustoft  Aaland før start. Henne traff jeg under Oslo maraton i fjor. Hun hadde tatt turen fra Ålesund for å løpe halvmaraton i Stavanger, som den Stavanger-damen hun egentlig er.