mandag 30. november 2015

Finally - in Firenze

3.38.58 og «mission completed» for mål nummer én i 2015, nemlig å komme inn på 3.39.59 - jeg tok den bittelitt lengre og suste inn ett minutt kjappere enn målsettingen.



Tja, hva føler man i det øyeblikket man løper over målstreken? Mange følelser er i sving og denne gangen kom tårene for fullt. Jeg trodde knapt tallene som lyste mot meg fra pulsklokka.

Jevn løping, der siste halvdel bare gikk ett minutt saktere enn første, så holdt farten helt inn denne gangen.

3.38.58 er ingen supertid, men for meg er den det. Og jeg er sykt glad og stolt over å ha jobbet så målrettet med å forbedre persen. Tida er 14 minutter bedre enn i Paris for 6 måneder siden og fem minutter bedre enn Amsterdam for seks uker siden.

But it is not done. There is more to come.

Bloggen oppdateres med fyldigere løpsrapport i løpet av morgendagen.

lørdag 28. november 2015

På vei til magiske FIrenze

Da har jeg skrevet et blogginnlegg på Runners World, som du kan lese HER

 In the streets of Florence

Resten av dagen har gått med til avslapping på hotellrommet, pizzaspising i senga og bare tatt det helt rolig.



Starten går klokka 9 søndag morgen, så her blir det tidlig frokost og deretter taxi ned de to-tre kilometrene fra hotellet til start. Ettersom vi har lest oss opp på løypa, starter den med 15 km lett nedover, og skal man stole på beskrivelesen, er det kun et par korte bakker som skal forseres. Det kan fort gå godt, men med 42, 2 km å løpe, er det aldri godt å vite. Det vet alle som har et eller flere maraton på samvittigheten.





I am almost there.


tirsdag 24. november 2015

– Er det like langt enda?

Her om dagen tikket det inn en melding i innboksen på Facebook:

– Synes du maratondistansen har blitt «kortere» når du har løpt den så mange ganger?

Svaret på spørsmålet: Tja.

Jeg har ingen problemer med å huske tilbake til da jeg hadde løpt 10-12 km på trening og synes jeg hadde vært skikkelig flink og at det var ordentlig langt. Over ei mil. Da jeg stilte på startstreken i mitt første halvmaraton i 2010, var lengste distanse i forkant, 14 km, og  21,1 km føltes uendelig langt den gang.

Ett år senere stod jeg spent og ventet på startsignalet i Staten Island. 42,2 km skulle tilbakelegges i New Yorks fem bydeler. Og det var langt. Virkelig. Den 30 km lange turen jeg hadde hatt noen uker i forveien hadde gitt meg en indikasjon på lengden - men å løpe 12 km til når du er sliten, er ikke bare, bare.

6. november 2011, New York - det aller første


Siden  den strålende novemberdagen i New York 2011, har det gått slag i slag, med 2-3-4-5-6 årlige maratondeltakelser. Og ja, lengden føles mer overkommelig for hvert løp. Det er ikke så skremmende lenger å skulle løpe over fire mil. For uinnvidde høres det nesten crazy ut, men det er det altså ikke. Man kommer seg gjennom.

Efaringen gjør at det er lettere å motivere seg til 42 kilometers løping, og jeg tror jeg har blitt flinkere til å senke skuldrene, til tross for at jeg alltid forventer ei bedre tid enn forrige løp. Jeg har dessuten begynt å visualisere mer underveis - et godt verktøy for å få kilometrene unna. Jeg tenker hele tiden på en fast treningstrasé hjemme, og sammenligner den med hvor langt jeg har kommet i løypa. Ellers er også forberedelsene litt mer så som så. Jeg tar ting mer med ro.  Det merker jeg selv, og det merker også omgivelsene. Som i Amsterdam, da jeg hadde mista laderen til klokka og ikke gikk av hengslene av den grunn. Jeg har en plan B.

Med lånt klokke på armen, 3 km igjen i Amsterdam
 
– Hadde dette vært for et år siden, hadde du klikka, sa mitt løpefølge da vi stod på Olympiastadion like før det braket løs.

– Har himmelen ramla ned, spurte min far en av sønnene mine, da han mistet iPhonen så glasset knuste for n´te gang. En frustrert, illsint og veldig lei 12 og et halvt-åring ble fort rolig da han fikk det spørsmålet. Alt ordner seg. Som regel. Det gikk til og med an å få nytt glass til en iPhone 5C selv om vi var i en bitteliten by sørøst på Kreta. Tilfeldigvis kjente servitøren på vår faste taverna en som gjorde slike reparasjoner. Det ordnet seg, og det faktisk ganske kjapt.

Det er fem dager til maraton nummer 17 står for tur,  men er ikke helt i tankene - enda, men det ordner seg. I mitt hode var det nummer 16, men Firenze har blitt et bonusløp, som følge av et inngått samarbeid med KLM. Dette samarbeidet som ble offisielt for et par uker siden, gjør at jeg får flere slike framover, i hvert fall det neste halve året.


Jeg drar til Firenze lørdag morgen, løper søndag morgen og hjem igjen mandag formiddag. Med andre ord en liten, kjapp svipptur. Prosjektleder Kathrine er også med, som både reise- og løpefølge - det siste ikke helt bokstavelig, men vi står i hvert fall på samme startstrek.

– Er du klar til søndag, spurte ei venninne i går. Det er jo under en uke igjen til du skal løpe, og du har kveldsvakter og morgenvakter om hverandre på jobb, i tillegg til guttene. Greier du å roe deg ned og strukturere?

Det ordner seg. Som regel. Jeg er klar når jeg må være klar. Det er det viktigste. Og kanskje føles maraton nummer 17 bittelitt kortere enn de 16 andre. Det er lov å håpe. Men himmelen ramler ikke ned om det ikke blir 3.39.59.

#flying blue #flying high #running fast #klmtakesyouthere #firenzemarathon2015








fredag 20. november 2015

Golden blue

To kjekke ting i postkassen i dag; et flott armbånd i gull og blått og gullkort fra  KLMs fordelsprogram #flyingblue.



Jeg blir rørt når noen vil meg vel, som min venninne Kamilla i Oslo. Hun er også løpefrelst og liker å løpe langt og nå kom altså denne bursdagstanken, som jeg minstenker var gjennomtenkt:-)

 Kamilla - her fra Holmenkollstafetten (løp alle etappene)

3.39 har jeg alltid tenkt som den magiske grensa. Kamilla trekker den et hakk lengre og sier 3.37. Det sitter hodet, fysisk er du klar, skriver hun i en melding. Og det er helt sikkert sant. Jeg blir i hvert fall ikke mindre motivert til å løpe av dette.



Og jeg skal ha det i bakhodet når det røyner på som verst i Firenze om ni dager. Skal stille inn på 5.10 i snitt og la det stå til. Take it or leave it. Hodet er i hvert fall klart, så håper jeg beina også spiller på lag når det gjelder.







torsdag 19. november 2015

Den vanskelige nedtrappingen

Så er de to ukene her igjen, hvor jeg skal trappe ned før et maraton. Denne gangen er imidlertid noe litt annerledes, da det bare er tre uker siden sist langløp (21.1 km + 56.3 km på to dager), og jeg har egentlig ikke hatt ei skikkelig hard treningsuke siden ultraløpet søndag 8. november.

Det er sikkert smart - omtrent like smart som det er kjedelig. Jeg kommer ikke på én eneste ting er som er så kjedelig og uutholdelig som nedtrappingsukene. Og det er jeg trolig ikke alene om. Alle jeg kjenner som deltar jevnlig på maraton, beretter om det samme.


Hvorfor?

For min del handler det om at jeg er vant til å ha en viss trenings/løpedose i løpet av uka. Det er fast innlagt på timeplanen og er en naturlig del av hverdagen. Jeg blir rastløs når jeg ikke har løping eller andre treningsformer på agendaen, blir ukonsentrert og småirritabel. Ubevisst sniker det seg også inn tanker om at jeg mister formen, selv om jeg vet at dette absolutt ikke er tilfelle. Jeg blir rett og slett stressa og tålmodigheten er et par hakk under vanlig nivå.

Jobben er gjort. Jeg må øve på den setningen. Jeg sier til meg selv hver dag omtrent, at hadde det kommet et maraton i morgen, kunne jeg ha meldt meg på sporenstreks. Jeg er alltid trent og i form til enhver tid å løpe 42.2 km. Det er min egen grunnregel for treninga mi.

Sist uke ble det langt færre km enn normalt, men litt styrketrening i tillegg til et par løpeturer var tilstrekkelig etter nesten åtte mil på en helg.



Inneværende uke har vært litt travlere. Generelt sies det at man skal trene 60 prosent av mengde (og intensitet) av hva man vanligvis gjør.

Mandag: Langintervall, 6x3.30 min

Tirsdag: Fri

Onsdag: Spinning, 60 min

Torsdag: Kortintervall 10x1 min x 2 serier + 30 minutter styrketrening (Smidighet, spenst og core)

Fredag: Rolig 10 km

Lørdag: Fri

Søndag: Rolig 12-14 km



10 dager igjen 



mandag 16. november 2015

13 dager igjen

I dag var en sånn morgen jeg ikke ønsker for ofte. Jeg dro på jobb, gikk inn på redaksjonsmøtet og da det var slutt, var det noen som så ut som et spørsmålstegn - nemlig sjefen min. «Skal ikke du ha kveldsvakt». Ups. Jo, det skulle jeg, og jeg hadde faktisk helt glemt ut, i hvert fall misforstått, kveldsvakt-bytte. Sånn er det å være i ny vaktturnus og foreta bytter - har lært at jeg skal skrive ting ned, ikke tro at jeg husker alt i hodet.

Vel - det var bare å sette seg i bilen og kjøre hjem og tenke at jeg nå hadde 5 timer til rådighet før jeg skulle tilbake til kontoret.

I mitt hode stod rolig 10 km på programmet mens gutta er på fotball- og håndballtrening, fordi jeg hadde studert værmeldinga som sa opphold mellom kl 18-19. Da jeg kjørte hjemover, pisket regnet på frontruta, og en tur ut, fristet alvorlig talt veldig lite.

En kjapp melding til «prosjektleder» Kathrine, at det blr omrokering i opplegget mitt og om hun hadde forslag til ei god intervalløkt, som jeg bråbestemte skulle skje på tredemølla.

• 20 min oppvarming
• 6x3.30 min med 1 minuttt pause mellom dragene, 10 sekunder raskere enn terskelfart
• 10 min nedtrapping

«Husk at jobben er gjort», stod det nederst på meldinga.

 Selvskreven t-sjorte på trening i dag

Joda, jeg ser at jobben fram mot Firenze maraton 29. november er gjort og vel så det. Jeg trenger ikke langturer før avreise lørdag 28.november, og jeg trenger å trappe litt ned, det vil si 4 i stedet for 6 økter denne uka og 2 eller 3 neste uke, med lavere intensitet og varighet.  Tørre å hvile.

Økta ble gjennomført til punkt og prikke med 13.0 og 13.5 km/t (3 drag med hver, avsluttet med raskeste tempo). Liker at mølleøkter er effektive, alt var gjort i løpet av 60 minutter.

13 dager igjen... 

onsdag 11. november 2015

In between

Denne høsten har maraton-deltakelsene kommet tett. Sju uker mellom Stavanger og Amsterdam, deretter tre uker til halvmaraton og ultraløp og nye tre uker til Firenze skal gjennomføres 29. november.

Det betyr mye (ufrivillig) hvile og litt tid til ettertanke. Ble 2015 slik jeg drømte om? Dårligere? Bedre?


Etter sist helgs 77,4 km løping fordelt på halvmaraton og ultraløp dagen etter, var det selvsagt dags for å poste bilder på Instagram og Facebook. Jeg er ydmyk for alle flotte kommentarer og fine ord, på samme måte som jeg ikke selv synes det er så fantastisk. Derfor ble jeg så glad da ei jeg kjenner godt, kommenterte følgende på et instagram-motiv postet søndag ettermiddag:


«Fantastisk!!! Dere har formen til det. Flinke og jobber jevnt».

Jepp, det er det jeg gjør. Jeg løper jevnt og trutt uke inn og uke ut. 50-55 km har blitt til 60-65 km hver eneste uke, noen uker med litt flere kilometer i beina. Unntakene er når jeg trapper ned før eller etter et maraton.

Ovenfornevnte kommentar sier litt mer enn at det er så «fantastisk». Jeg har til enhver tid god nok form til å løpe hvor langt jeg vil omtrent, og kan melde meg på et maraton når som helst, uten å tenke at jeg må trene meg opp til det. Slik vil jeg ha det og slik blir det framover også. At det går an å løpe to såpass harde konkurranser to dager på rappen, er overkommelig dersom man har kontinuitet i treninga. Det er på samme måte som andre prioriterer andre treningsformer. Men det ligger hardt arbeid bak. Du må ha stayerevne.

«At du orker» er også en kommentar jeg til stadighet møter. For meg er det ikke noe å orke.




tirsdag 10. november 2015

Runner´s high

– Er det dette du mest av alt i verden har lyst til å gjøre i morgen?

Min beste venninne ser på meg. Jeg ligger på sofaen i stua, og er halvveis i drømmeland. For noen timer siden fikk jeg dattera hennes, mitt fadderbarn, trygt inn under to timer på halvmaraton. 1.54.00. Ei flott tid for en 21 år gammel debutant på distansen, spesielt siden vi lå an til 1.56 tre km før slutt. Jeg var  svært tilfreds med «eleven» og jeg var tilfreds med å ha fullført oppgaven som fartsholder. 1.59.59 var hovedmålet, og det gruste vi sønder og sammen.

 4.5 km er unnagjort og humøret er på topp

Det var 21.1 kjekke kilometre som gikk unna rundt tre vatn i Stavanger. 3-sjøersløpet er en gedigen løpsfest, som samler løpere i alle kategorier, fra de nærmest helprofesjonelle, til «mannen i gata».

 Tipper vi er rundt 12 km her, i hvert fall over halvveis.

Nok om det og tilbake til spørsmålet. Jeg strakte ut beina, erkjente at leggene kjentes småstive ut, men ikke for ille. Ikke så ille at jeg måtte melde avbud til et 6-timersløp jeg også hadde forpliktet meg til å delta i - dagen etter et halvmaraton. Men lyst... Jeg nøyde meg med å svare at det var et himla godt spørsmål og lot være å komme innpå akkurat dét temaet resten av kvelden.

Dagen etter våkna jeg klokka 6, et kvarter før tidsskjema. Jeg slumret til 06.45. Det var helt stillle utenfor, det kraftige regnet hadde gitt seg. Men det var bekmørkt og jeg hadde vel aller mest lyst til å bare bli under dyna. Svaret på gårsdagens spørsmål var; nei, det var ikke den tingen jeg aller mest i hele verden hadde lyst til - å løpe rundt i ring, på 2 km lang runde i  S E K S hele timer. Men jeg er ikke en som ikke møter opp som avtalt og jeg er definitivt ikke en som bryter et løp. Det har i hvert fall ikke skjedd hittil.

Jeg kom meg opp, fikk i meg en anstendig frokost og kjørte av gårde til start, en 25 minutter lang biltur. til løpebygda over alle norske løpebygder; Undheim utenfor Bryne sentrum. Kaffe i bilen og en melding fra min medsammensvorne om hvor jeg var blitt av - hun var jo allerede på plass. Jeg var i hvert fall på vei, med bagen full av tightser i ulike lengde, og to shortser, like men med ulik farge. Det ble kortbukse. Av en eller annen grunn, så er det blitt favorittantrekket. 8-9 grader og null vind var innafor, sånn klesmessig. Rett før start fikk jeg slengt til meg ei klubbtrøye også, og den var så gul og kul at det planlagte, matchende antrekket stod for fall- Den orange shortsen fikk imidlertid tillit. På med rødt pannebånd og den nye grå buffen med Garborg-sitat (pluss i margen til arrangøren for den og resten av goodie-bagen).

Startskuddet gikk klokka 9, og marsjfart var 6.00 per km, som avtalt på forhånd. Etter 2 runder, altså 4 km, kjente jeg at dette ville bli tungt. Det er litt tidlig, når man faktis har over fem og en halv time igjen til sluttsignalet går. Halvannen time. Musikken var lagt i garderoben og toalettbesøk unnagjort. Stopp omtrent ved matdepotet ved hver passeringsrunde, gå i 10 sekunder. Før 12 runder var passert, kjente jeg det toppet seg i hodet og beina og alt. Det var f.. ikke det i verden jeg ville mest akkurat nå  - å løpe i 6 timer. Jeg hadde over 4 timer igjen og jeg tok til tårene sånn 150 meter før passering av 24 km, der hvor alle de blide folkene stod og delte ut smil, drikke og mat. Jeg hentet meg fort inn igjen og tenkte at jeg ikke er en som bryter et løp - no matter what. Og det skulle ikke skje denne gangen heller. Mitt tålmodige løpefølge prøvde å trøste, og det klarte hun. Jeg tror ikke det var noen som la merke til at jeg hadde hatt en liten knekk. Men det hadde ikke gjort noe.

En liten visitt i garderoben for et nytt toalettbesøk og inntak av to stk Ibux. Av gårde igjen. Litt lettere til sinns og litt lettere til beins også. Et glass cola i ny og ne. Den neste timen gikk greit. To og en halv time igjen.

Og speakeren holdt oss løpende informert: Der passerer Håland og Odland. De ser friske ut i beina. Der passerer Håland og Odland, fremdeles friske i beina ser det ut til.

Og sånn gikk det, runde etter runde. Jeg glemte nærmest at jeg løp, og mot slutten var det min tur til å være den som oppmuntret.

– Der passerer Håland og Odland, nå har dere bare en time igjen. 

Noe skjer i hodet når man går inn i den siste av i alt seks timers løping. 60 minutter. Da vet man at det snart er over. En runde til, 48  minutter, enda en runde og 36 minutter igjen. Så spottet vi foreldrene mine langs sidelinja. Det hjelper å ha noen kjente som heier. 24 minutter, og så - S I S T E  runde.

– Der passerer Håland og Odland. Jeg tror dere er glade det nærmer seg målpassering.

Den ble 330 meter lengre en en runde til, slik at den totale km-summen ble 56,3.

Dronningfølelsen kom umiddelbart da sluttsignalet runget over Undheim-bygda og vi satte oss i busskuret der vi måtte stoppe for å vente på han som kom på sykkel for å merke av hvor langt vi var kommet.

Runner´s high hadde truffet oss begge.


Det blir nok lenge til jeg løper 77,4 km på ett døgn, men nå, dagen derpå, står det faktisk ikke så ille til med verken bein eller hode. 



mandag 9. november 2015

Flying blue, flying high, running fast

Det er nettopp det jeg skal gjøre ; fly blått, fly høyt og løpe fort - sammen med KLM. Første stopp på nye maratoneventyr, blir Firenze 29. november.

«KLM takes you there»


For å gjøre en lang historie kort - for tre uker siden fikk jeg en henvendelse fra flyselskapet om jeg ville inngå et samarbeid, det vil si være deres ambassadør på sosiale plattformer. Jeg skal prøve å formidle reiselyst, «behind the scenes»-forberedelser til maraton, løpeglede på sitt beste og gi tips til destinasjoner som er verdt å sjekke ut dersom du liker å kombinere fornøyelse, opplevelser og løping - tre ting  som for meg glir litt i hverandre.

Det handler litt om å gripe sjansen, noe jeg gjorde. Jeg er uredd sånn,  og i all ubeskjedenhet - dette er noe jeg vil og kan. Agendaen er ikke så langt utenfor komfortsonen. Jeg føler meg trygg og motivert. 
 
Skrive og løpe. Reise og skrive. Oppleve og formidle. 
 
Jeg gleder meg til fortsettelsen og håper du vil følge med meg i lufta og med løpeskoene på framover. 

Favoritt-treet mitt,  på vei til jobb. 
Steingarden i bakgrunnen. 
På Jæren bygger de «stein på stein».
Det er hardt arbeid som teller og som gir resultat.
Slik er det med løping også.
Utholdenhet.
Vilje.
Litt smerte.
 42195 meter.
 
 
 
 
 
 




fredag 6. november 2015

Galskapen lenge leve

Jeg har nok tatt meg vann over hodet denne helgen, men det vet jeg jo ikke helt sikkert før søndagen er over. Det kan jo fort gå godt også, selv om rundt 80 km på to dager er langt...



Ja, hva skjer egentlig?

Joda, i morgen, lørdag, skal jeg være med på 3-sjøersløpet (halvmaraton) i Stavanger, 21,1 km som ikke er veldig flate, men går i et kupert terreng og nesten bare på grus. Jeg skal riktig nok ikke løpe for å perse, det vil si ned mot 1.39-1.40, men hjelpe fadderbarnet mitt inn til under 2 timer. Sånn sett, er det jo «grei skuring», men når jeg vet at 6 timers ultraløp venter dagen etter, fra kl 9-15, er det med litt bange anelser jeg går denne helgen i møte.

Anyway - målene er kraftig reduserte, jeg skal løpe uten forventninger om å prestere. Ingen tider å forholde seg til.

Planen for morgendagen i mitt hode er å gå ut med 1.55 i hodet, det vil si 5.30-fart, mens det på søndagen planlegges å løpe med 6.00-fart i seks timer, og da også inkludert noen halvminutters lange pauser for å få i nok næring underveis.

 Bildet er fra Undheim ultrafestival november 2012.

Jeg har én gang tidligere løpt i seks timer, det var i 2102, og da løp jeg 59,2 km og hadde en fin opplevelse. Det er noe med at tidsrammen er greia, og ikke antall kilometer på ei viss tid. Du ser hvor mange km du klarer på seks timer, that´s it.







torsdag 5. november 2015

Morningrun is always a good idea

Jeg fatter ikke hvorfor jeg gjør dette oftere i hverdagen. Jeg er flink nok i helgene å løpe tidlig ut på langtur, men før jobb - nei, da foretrekkes som oftest en time ekstra under dyna framfor å kle seg i løpetøy og knytte joggeskoene.

 Oddveigs favorittløpesko fra Nike i den nyeste versjonen.

Hver gang, det vil si annenhver torsdag (da har jeg fast avtale), tenker jeg at dette skal jeg gjøre mer av men av en eller annen merkelig grunn blir det med tanken.

For å komme til poenget: I går la jeg meg før kl 23, uten å føle at det var et noe som helst offer, jeg stod opp kl 06.25, etter 10 minutters slumring. Rakk å sette på kaffetrakteren (som jeg hadde gjort klar kvelden før) og mens jeg kledde meg (hadde lagt fram treningstøy kvelden før), bredde duften av nytraktet kaffe seg på kjøkkenet og ut i stua.

Slurpet i meg en kopp svart magisk drikke, fikk i meg to rugsprø med ost, og skjenket en ny kopp kaffe som jeg tok med ut i bilen,  kjørte de 25 minuttene til avtalt møtested (like ved jobb) og var på plass to minutter før avtalt tid (det er alltid jeg som er seint ute, men ikke i dag, gitt).

Innover i skogen på løvdekkede stier. Nydelige fargetoner, noen syklister som kom imot, en joggende som hilset og noen arbeidere som også var i godt humør denne morgenen.

 Løpedaten annenhver torsdag, en fin rutine som jeg håper å gjøre enda oftere.

4 km innover i jevnt tempo. Ikke for fort, ikke for langsomt. Og plutselig var 8 km og dagens morgenøkt ferdig. Da jeg var installert på jobb et kvarter seinere, slo det meg igjen for n´te gang: Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere og hvorfor må jeg absolutt ha en avtale for å få til morgenløping? Jeg greier jo en haugevis med andre ting alene...

Bedre start på dagen finnes knapt. Det gjør noe med humøret og arbeidslysten.

 På vei ut til jobboppdrag, som ble kjekkere enn forventet. Det skylder jeg på morgenens løpetur....:-)


mandag 2. november 2015

Dørstokkmila

Noen treningsturer er tyngre enn andre. Av og til - det skjer ikke veldig ofte, men innimellom, der det et ork å snøre på seg løpeskoene og ta fatt på det som skal være ei rolig mil. Mandag er rolig mildag for meg, etter den planen jeg følger sånn noenlunde.



En lett, grei start på uka. Null stress. Bare løpe ei enkel mil og så ferdig. Vips.

Neida, i dag var det ikke mye vipsing, det var tunge elefantsteg bortover asfaltstien langs E39. Jeg kom hjem fra jobb et kvarter tidligere enn planlagt, og tenkte bare å komme meg ut sporenstreks mens det enda var lyst. Klokka ble 17.30, jeg hadde vært hjemme i over halvannen time, før jeg kom meg ut døra.



Jeg kunne bare sagt til meg selv at i dag tar jeg pause. Jeg tar faktisk fri. Jeg blir verken en dårligere eller bedre løper av den grunn.  Men det er ikke kjekt å la mandagen passere uten mila i boks, og jeg kan alltids hvile i morgen. Det er bedre å ha tirsdag som hviledag. Når jeg tenker meg om, har jeg vel egentlig aldri angret på en løpetur.

Det gjorde jeg ikke i dag heller.