Det er sikkert smart - omtrent like smart som det er kjedelig. Jeg kommer ikke på én eneste ting er som er så kjedelig og uutholdelig som nedtrappingsukene. Og det er jeg trolig ikke alene om. Alle jeg kjenner som deltar jevnlig på maraton, beretter om det samme.
Hvorfor?
For min del handler det om at jeg er vant til å ha en viss trenings/løpedose i løpet av uka. Det er fast innlagt på timeplanen og er en naturlig del av hverdagen. Jeg blir rastløs når jeg ikke har løping eller andre treningsformer på agendaen, blir ukonsentrert og småirritabel. Ubevisst sniker det seg også inn tanker om at jeg mister formen, selv om jeg vet at dette absolutt ikke er tilfelle. Jeg blir rett og slett stressa og tålmodigheten er et par hakk under vanlig nivå.
Jobben er gjort. Jeg må øve på den setningen. Jeg sier til meg selv hver dag omtrent, at hadde det kommet et maraton i morgen, kunne jeg ha meldt meg på sporenstreks. Jeg er alltid trent og i form til enhver tid å løpe 42.2 km. Det er min egen grunnregel for treninga mi.
Sist uke ble det langt færre km enn normalt, men litt styrketrening i tillegg til et par løpeturer var tilstrekkelig etter nesten åtte mil på en helg.
Inneværende uke har vært litt travlere. Generelt sies det at man skal trene 60 prosent av mengde (og intensitet) av hva man vanligvis gjør.
Mandag: Langintervall, 6x3.30 min
Tirsdag: Fri
Onsdag: Spinning, 60 min
Torsdag: Kortintervall 10x1 min x 2 serier + 30 minutter styrketrening (Smidighet, spenst og core)
Fredag: Rolig 10 km
Lørdag: Fri
Søndag: Rolig 12-14 km
10 dager igjen
Åååå! Kjenner meg igjen...jeg står til stryk når det gjelder nedtrapping...du er ikke alene om å streve med dette...det er nok fordi de daglige turene våre egentlig betyr mer enn resultater...og egentlig er jeg glad for det...spennende med Firenze!! Har ikke hørt om noen som har løpt der, så kjenner ikke løypeprofil...skal vel noe til å være så flat som Amsterdam...:)
SvarSlett