Dørstokkmila

Noen treningsturer er tyngre enn andre. Av og til - det skjer ikke veldig ofte, men innimellom, der det et ork å snøre på seg løpeskoene og ta fatt på det som skal være ei rolig mil. Mandag er rolig mildag for meg, etter den planen jeg følger sånn noenlunde.

En lett, grei start på uka. Null stress. Bare løpe ei enkel mil og så ferdig. Vips.

Neida, i dag var det ikke mye vipsing, det var tunge elefantsteg bortover asfaltstien langs E39. Jeg kom hjem fra jobb et kvarter tidligere enn planlagt, og tenkte bare å komme meg ut sporenstreks mens det enda var lyst. Klokka ble 17.30, jeg hadde vært hjemme i over halvannen time, før jeg kom meg ut døra.

Jeg kunne bare sagt til meg selv at i dag tar jeg pause. Jeg tar faktisk fri. Jeg blir verken en dårligere eller bedre løper av den grunn.  Men det er ikke kjekt å la mandagen passere uten mila i boks, og jeg kan alltids hvile i morgen. Det er bedre å ha tirsdag som hviledag. Når jeg tenker meg om, har jeg vel egentlig aldri angret på en løpetur.

Det gjorde jeg ikke i dag heller.