torsdag 31. mars 2016

Røyskatten og asfaltdronninga

Det flotteste turterrenget ligger like utenfor stuedøra, men bruker jeg det? Jeg hadde i hvert fall aldri før vært på de tre toppene jeg løp opp på onsdag ettermiddag.

 

Søndag kveld tikket det inn en melding fra ei sprek dame jeg er oppvokst med. Kristine heter hun, men tituleres heretter bare «røyskatten».


Som avtalt, svingte «røyskatten» inn i gårdsrommet til gitt tid og en kjapp skifting senere var vi på kjøretur opp til Melsheia, som var det yndede området vi skulle løpe i. Egentlig kommer man rett inn i et virvar av løyper om man løper 4 minutter fra huset mitt, men vi skulle litt høyere opp, og litt utenfor de behagelige grusløypene som går på kryss og tvers i skogen.

Bilturen gikk omtrent kjappere enn skiftinga, og det var bare å «labbe» innover. 50 meter på stien - så lovende, tenkte jeg, og kastet et blikk på de blå, fine og rene Nike-skoene. Enda 50 meter, og kjapp sving til venstre, og der. Kliss-klass, sorpe og søle. Ja, ja. Det finnes heldigvis vaskemaskiner, tenkte jeg videre, og fikk vel konstatert allerede da at det ikke ble mye grussti-løping denne ettermiddagen.

Over greiner, myke skogsbunner, opp, opp, opp. Bortover, krysse en av de behagelige grusstiene og videre opp, opp, opp. Litt fjell, noen steiner, se opp, passe på anklene. Wien er 11 dager unna, minnet jeg stadig mitt løpefølge om. Hun registrerte hva jeg sa, og spurte om vi skulle bakke ut og ta ned på grusstiene igjen.

– Nja. Neida, det går fint, mumlet jeg, og la meg i rygg.

Her skal det ikke feiges ut, selv om overtråkk-angsten kom krypende.

– Nå er vi ferdige med oppvarminga. Bare rundt denne nå, så skal vi opp på den første toppen.

Jeg kastet et blikk på klokka. 17 minutter og 3 km - det gikk ikke så fort, men det skal det heller ikke gjøre på slike terrengturer. Allerede da hadde jeg gitt henne et navn. «Røyskatten» Ikke grevling, jerv eller gaupe. Ikke fjellrev heller.

Røyskatt. I leksikonet (ja, jeg googlet og klikket meg inn på norske leksikon-linken) beskrives den som lynrask og en god klatrer.

Løpefølget smatt oppover med små, raske steg, nesten helt lydløst. Jeg hang ikke langt bak, men en asfaltdronning abdiserer ikke av fri vilje og får ikke røyskatt-egenskaper sånn helt ut av det blå. Men det skal jeg ha - jeg hang med.

Første topp (som jeg glemte å se hva het på skiltet..)

Ned fra første topp og over ei myr, litt kjærkommen grussti-løping og inn i skauen igjen. Topp nummer to - og kanskje enda bedre utsikt over Sandnes og Stavanger, ja vi så til og med høghuset på Bryne.

Ned atter en gang og bortover en drøy kilometer før vi skulle ta en siste og tredje stigning. Den var mer skånsom enn de to andre, og det var heller ikke så mye sorpe og søle. Ikke at det spilte noen rolle, skoene var alt annet enn tørre og rene.


Siste «topp» (høyde er vel et mer passende ord), var «Pålsberje», hvor det i følge skriften på steinen skal ligge et gravkammer under, som inneholdt den dødes brente bein og deler av leirkar som har vært fylt med reisemat for den siste ferden. Om vedkommende het Pål, stod det ingenting om, men han levde i hvert fall i tiden rundt 400-600 år e Kr.


Etter den siste høyden, gikk turen videre 3 fine kilometre innover i skogen, hvor jeg ba om å få gå det bratteste partiet fordi jeg ville unngå syre i leggene. De siste 10 minuttene ble det lett jogging i lett nedoverbakke, tilbake til parkeringsplassen.

En fin, annerledes tur enn det jeg vanligvis legger ut på alene.





onsdag 30. mars 2016

Den kjedelige nedtrappinga

Når det nærmer seg maratondeltakelse, vil man helst løpe så mye og så fort som mulig. Det bør man ikke.



Om ikke det aller viktigste (for det er jo selve treningsøkene flere måneder i forkant), så er det veldig viktig å porsjonere treninga de to siste ukene før et maraton. 

Ifølge trener i GTI friidrett Stavanger, John Nicolaysen (som også er fysioterapeut), er det mange som gjør klassiske feil.

Enten går de i «sofa-grøfta», der de kutter for mye ned, eller de kjører på for å ta inn det tapte. Mitt utgangspunkt er at man skal trene som vanlig (med unntak av de få, spesifikke øktene som er i forhold til distanser som maraton) inntil to uker før løpet, sier han.

De to siste ukene skal belastningen reduseres en del, men ikke altfor mye.

–  Reduserer man for mye, blir vi bare tunge. Derfor reduserer vi noe på mengden og litt på intensiteten, aller mest siste uka, men forsøker å opprettholde antall økter. Hver økt skal altså gå litt roligere og ha litt mindre mengde, sier Nicolaysen.

 Vanlige utsagn som 40 prosent mindre trening nest siste uka før maraton og 60 prosent reduksjon siste uka, er nok en del unyansert, ifølge fysioterapeuten og GTI-treneren.

Om man løper tre mil i uka er det jo greit å redusere med 60 prosent, altså løpe drøyt halvannen mil mindre enn vanlig. Men om du løper 150 km en normal uke vil jo 60 prosent utgjøre hele 80 km, noe som jo blir en enorm reduksjon (altfor mye..) Derfor må sånne tommelfinger-regler brukes med vett, sier han.

For min del nærmer Vienna Marathon (Wien) seg med stormskritt, da jeg står på startstreken i den østerrikske hovedstaden søndag 10. april. 



Slik ser mine to siste treningsuker ut:

Nest siste uke:

Mandag 28.03: 55 min rolig løp i terreng

Tirsdag 29.03 6x3.30 min på terskelfart (ca.4.55-5.00 per km) + oppv/nedtr, seriepause etter 3x3.30

Onsdag 30.03: 10-12 km rolig løp på grus

Torsdag 31.03: Kortintervaller 10x1 min (45 sek pause, løpe i flytfart uten å presse) + oppv/nedtr

Fredag 01.04: FRI

Lørdag 02.04: 7 km tålig rolig (deltar i Parkløpet i Sandnes sammen med sønnen, 13 år)

Søndag 03.04: 10-15 km rolig løp


Siste uke:

Mandag 04.04: FRI

Tirsdag 05.04: 5x3.30 min på terskelfart (4.55-5.00 per km), + oppv/nedtr, seriepause etter 3x3.30

Onsdag 06.04: 8-10 km rolig

Torsdag 07.04: 8 km rolig

Fredag 08.04: Avreise til Wien/FRI

Lørdag 09.04: 20 min roooolig løpetur + 4 stigningsløp (tas morgen/formiddag)

Søndag 10.04: Vienna Marathon 2016

 Pust i bakken etter tirsdagens intervalldrag, 6x3.30 ved Mosvatnet i Stavanger



tirsdag 29. mars 2016

Bloggens begynnelse

Det aller første innlegget hadde tittelen «En tøff tur». Siden har det blitt atskillig flere og tøffere løpeturer.

 Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Første innlegg på denne bloggen ble postet en februardag i 2012, tre måneder etter at jeg hadde fullført mitt første maraton i New York og to måneder før jeg skulle gjennomføre mitt andre, i London.

Tidligere på dagen hadde jeg løpt fra Stavanger lufthavn og hjem til Sandnes, en distanse på rundt 15 km, som ifølge blogginnlegget mandag 13. februar 2012, ble gjennomført på 1 time og 17 minutter.

Løping er ikke noe nytt for mitt vedkommende, ei heller bloggingen - hvis noen skulle være i tvil.

I fire år og én måned, delte jeg noen ganger innleggene på Twitter, men jeg tør påstå at 80 prosent av de 581 innleggene som hittil er skrevet, IKKE er delt på sosiale medier, og aldri på Facebook. Ikke før i begynnelsen av mars, altså for tre uker siden.

I 2012 publiserte jeg 212 innlegg, året etter 191, før det «stilnet» litt i 2014 med 76 blogginnlegg, og 68 i fjor (da tok jeg noen måneders pause).

Dette var det aller første bildet som ble publisert på denne bloggen, fra Solastranda, like utenfor Stavanger lufthavn.

Bloggen har levd i det stille, og jeg har likt å ha det slik. De færreste jeg kjenner har visst om den, selv om den har vært kjent i flere løpemiljø, spesielt det siste året.  Drivkraften min er å formidle treningsglede generelt, løpeglede spesielt. Og det er greit å kombinere med skrivelyst (- og glede, her også).  For meg har den fungert som en kjekk trenings- og løpsdagbok, samt en slags fotobok for utallige utenlands maratonreiser. Klikktallene har vært beskjedne, men det har vært helt greit. Normalt har det vært 50-150 klikk hver dag, noen ganger mindre, noen få ganger mer (spesielt etter løpsdeltakelser).

Et innlegg den marsdagen for noen uker siden genererte nesten 4000 klikk. Om forhold som ryker - løpesko-forhold som ryker.

Artig. Veldig artig. Å si noe annet vil være å lyge. Derfor kommer jeg fortsatt til å dele på Twitter og Facebook, også gjennom bloggens egen FB-side «A blonde on the run».

Å by på seg selv gjennom blogging og andre sosiale medier er nokså gøy og nokså slitsomt - heldigvis mest gøy. Det er gøy fordi man tvinges til å bli kreativ i forhold til tekst og bilder (som jo også er en del av jobben min som journalist, men ikke dermed sagt jeg har knekt koden av den grunn..), og man kommer i kontakt med mange kjekke mennesker. Men det kan også være slitsomt fordi det bygger forventninger - både fra meg selv og omgivelsene. Å publisere målsettinger som er synlige for hele verden omtrent, skaper et visst press om å innfri.

Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Det er lett å ty til bortforklaringer når tidsmålet eventuelt ikke nås:

Jeg var ikke helt i form, jeg hadde hatt en skade like før, det var for mye folk i starten slik at jeg tapte verdifulle minutter de første km som jeg aldri tok igjen, jeg måtte på do underveis i løpet, det var for varmt, det var for kaldt, det var regn, jeg hadde glemt solbrillene, det var for mye vind. 

Både å lykkes og ikke lykkes gir uansett gode historier - de magiske øyeblikkene og de ikke fullt så magiske.

Hverdagsløpingen. Jeg - en normal kvinne, verken for tynn eller for tjukk, som løper. Jeg skal fortsette å være meg selv, og la leserne få ta del i nye løpeeventyr - også de som inkluderer høye hæler.


 Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Hva vil DU lese om?



søndag 27. mars 2016

– Du mangler fullstendig impulskontroll, Trude

Det er tidlig første påskedag, og jeg sitter i et hjørne på SATS Elixia i Stavanger sentrum og diskuterer litt fram og tilbake med Kathrine, som går under navnet «prosjektlederen».

Det ser utrolig lett ut når Kathrine bare tar en hodestående, sånn helt uten videre.

(For de som ikke vet hvem prosjektlederen er, klikk HER).

– Skaff deg en hobby.

– Hva vil du gjøre?

Prosjektlederen smiler lurt, og ber meg tenke mens hun går bort til kaffemaskinen og fyller opp to kopper. Klokka er 10, men egentlig bare 9 (og for en gangs skyld var det ikke jeg som hadde blingsa med tidspunktet).

– Nå, har du bestemt deg?

– Ja. Jeg vil gjøre yoga. Eller rettere sagt, jeg vil prøve å lære meg noen yogaøvelser.

 – Okei. Det tror jeg er smart. Vi går for det. Men du må heller ikke slurve med styrken. Det er viktigere enn du tror. Du trenger ikke alltid løpe for å trene. Husk det.

– Jada, jada...

For å gjøre en lang historie kort; jeg og prosjektlederen har et snart ettårig samarbeid på samvittigheten. Det hele startet i mai i fjor, da hun forbarmet seg over en 5-6 kilo for tung maratonløper, som hadde stagnert litt treningsmessig. Motivasjonen var det derimot ingenting i veie med. Målet var å løpe under 3.40, og ble nådd med nesten to minutters margin i Firenze, november 2015. Det er imidlertid ingen grunn til å legge ned noe som fungerer, så vi  fortsetter, men nå mot nye mål for 2016, som vi ikke helt har klart for oss - men det kommer snart. 

 Jeg noterer flittig i løpet av søndagens treningsøkt.

Tilbake til SATS Elixia i Stavanger første påskedag:

Vi ble fort enige om agendaen for økta. Styrke som er nødvendig for å forebygge skader, som er bra for løpere og avsluttende yogaøvelser - eller for undertegnedes del; en innføring i yogaens hemmeligheter.

Aller først god oppvarming etterfulgt av «forøvelser», for å etablere kontakt med rygg og core-muskulatur, og for å strekke ut hofteparti og nedre korsrygg. Jeg kjente vel allerede da at smidighet kommer til å bli et hett tema på våre fellestreninger framover. Mens prosjektlederens bevegelser ser flytende og grasiøse ut, lignet jeg mer på en flaksende kråke, men okei - alt er trenbart, har jeg hørt.

Da vi skulle gå videre til den ordentlige styrkedelen av økta, ble det litt spøkefulle kommentarer underveis.

– Dette er ikke verdens kjekkeste øvelser, så hvis noen tror vi koser oss glugg ihjel nå, tar de feil. Dette er øvelser som skal gjøres FØR det går så langt at du blir skadet/overtrent, og de må gjøres i ny og ne. Men kjekt - nei, det er det ikke. Det er rett og slett drittkjedelig å stå her og ta tåhev, he-he.

Prosjektlederen er dønn ærlig. Og det liker jeg. Derfor er det heller ingen mulighet for å prøve å jukse litt under øvelsene eller tro at man slipper unna med lettere vekter enn man hadde tenkt.

Vi ble enige om tre muskelgrupper som skulle gjennomgås, tre øvelser på hver.

Del 1: Legg

• Tåhev på step, 20x3 serier

• Ettbeins utfall med hopp, 8 repetisjoner på hvert bein x 3 serier

• Tåhev med olympisk vektstang (22 kg), 20x3 serier


Del 2: Bakside lår/sete:

• Markløft, 8-10 repetisjoner x 3 serier med 22 kg/42 kg/52 kg

• Ettbensmarkløft 10 repetisjoner på hvert bein x 3 serier med 10 kg/12 kg/ 14 kg

• Hip-thrust (rygg oppå benk, heve hofteparti opp og ned med vektstang - se bilder under)











Del 3: Forside lår

Prosjektlederen: Her skal du ikke ta tunge knevbøyg, du har nok muskulatur. Vi skal kjøre litt lettere, men med spenst og snert, og få hofteleddsbøyeren sterk.

• Step up på kasse, 8 repetisjoner på hvert bein x 3 serier, den første uten vekter, deretter 8 og 10 kg.









• Bensenk med pullover og crunch, 12-16 repetisjoner x 3 serier,  med 10 kg/15 kg



Jeg innrømmer det gjerne; man blir sliten av intensiv styrketrening. Det svir i muskulaturen, og dagen derpå kan jeg konstatere at jeg nok altfor ofte har slurvet med styrkedelen. Jeg trener litt lettere styrke ukentlig, men går ikke så grundig til verks som denne gangen. Det er ikke kjedelig å trene styrke i seg selv, men jeg har, i riktig tidsklemme-ånd, glatt hoppet bukk over den delen av treninga. For meg blir det nødløsninger med 5-6 øvelser et par ganger i uka med kettlebells på matta hjemme i stua - men det er også bedre enn null. For ett år siden, var det null styrke (joda, sit-ups, det sluntrer jeg aldri unna), så framgang har det jo vært.

Okei, siste del av økta med prosjeklederen var dedikert til yoga, en helt ukjent verden for undertegnede, som lar seg beundre av hvor mange jeg kjenner som har blitt sterke og smidige etter å ha latt seg forføre av yogakunsten. Prosjektleder Kathrine er et gltirende eksempel, hun er smidig og myk som bare det, og jeg framstår som den stiveste fotballspiller.



Men alt kan trenes, er jo mantraet.

Vi tok en 20 minutters veilednining, og jeg er overrasket over hardt det var å holde de ulike posisjonene, som ser alt annet enn vanskelige ut. Posisjoner som ER vanskelige, fikk jeg ikke helt til, men det er motiverende å ha et par øvelser i sikte som man vil gjøre ordentlig og fullt ut.

Jeg er ukjent med yoga-begrepene, så disse har prosjektlederen hjulpet meg med.

Vi gjorde følgende:

• Squat (begynnerstilling)

• Framoverbøy

• Down dog

• Planke

• Lav kobra

• Down dog

• Push up

• Up dog

• Down dog

• Lounge

• Trikonasana (trekantstilling - se bilde under)




Min konklusjon: 
Dette var noe helt nytt og spennende, og jeg kjenner at dette er noe jeg vil lære bedre. Jeg tror det vil gjøre meg godt å bli mykere, for jeg ble litt skremt av min egen stivhet. Jeg tror jeg har godt av treningsmetoder som ikke gir blodsmak i munnen. Nå blir det hjem og studere webtrening-alternativer, samt youtube-videoer.

Prosjektlederens konklusjon:
Du er sykt sterk, nokså spenstig, men du eier ikke smidighet. 

Jeg elsker ærligheten. Og jeg gleder meg til å jobbe videre med smidigheten.









lørdag 26. mars 2016

Media og sånn

Hvis Trude Håland (44) skulle fulgt janteloven, kunne hun ikke ha løpt, men heller vasket gulv og laget mat. 


Det er ingressen i Aftenpostens papirutgave påskeaften, og journalistens ord. Tittelen, «Kvinner som løper mye, opplever hets», er heller ikke mitt utsagn, men kjønnsforsker Heidi Eng, som er hentet inn som kilde for å underbygge en sak, som i utgangspunktet var en sånn «Trudes løpeglede-story».

Eng sier også følgende: – Kvinner som løper forstyrrer det bildet mange har: De skal være mer i ro, passe unger og være omsorgspersoner.

Det er altså ikke mine sitat om noen skulle (og det er noen som gjør) tro det. HER kan du lese saken i sin helhet på nett.

Det er ikke slik at jeg tok opp telefonen og ringte dit og sa at nå har jeg fått så mange negative kommentarer på løpinga at det må dere skrive en sak om. Jeg hadde en blogg, som hadde levd et stille liv fram til 9. mars, før jeg delte et innlegg på min egen Facebook-side, som nådde Aftenpostens redaksjon i løpet av 24 timer.

Derfor fikk jeg den 10. mars en henvendelse fra Aftenpostens Mette Bugge (tenk om jeg fremdeles har hennes drive når jeg har passert 60), fordi hun hadde kommet over bloggen min og fikk lyst å lage en sak utfra den. Jeg svarte ærlig på spørsmål, blant annet om jeg møtte motbør eller fikk kommentarer fra enkelte som mener at det blir for mye løping, for mye bilder på sosiale medier etc. Det svarte jeg ja til, som jo sant er. Det var i det hele tatt en engasjert og morsom samtale på telefonen, fordi vi prater like mye, både jeg og journalisten:-)

Jeg fikk først et utkast, som hadde et litt annet innhold, men siden jeg er journalist selv, vet jeg at det ikke selger særlig å ha slike «kose-mose»-saker på nett. Hvem vil klikke på en sak med tittelen «Trude blir så glad når hun løper, hipp hurra». Henter man derimot inn noen eksperter som kan uttale seg om et tema som engasjerer, hever det saken og gjør den mer interessant. Man «jazzer» den opp med forholdsvis enkle grep. I dette tilfellet ser jeg at mange som kommenterer, spesielt i nettavisenes kommentarfelt, at de blander korta litt eller ikke helt skjønner vinklinga - eller simpelthen bare vil være generelt vanskelige og ikke forstå vinklinga.

 Bildet er fra Amsterdam maraton 18. oktober 2015


Derfor vil jeg forklare.

Det er kjønnsforskeren som sier at kvinner som løper mye, opplever hets utfra mine sitat om at jeg har opplevd å få det jeg kaller sure oppstøt om løpinga mi, som ikke er noe ekstraordinært i det hele tatt. Men likevel er det fakta at jeg får slike kommentarer. Noen sier det mens de ler det bort, andre i en mer alvorligere tone. Det har jeg ingen problemer med å tåle. Så lenge jeg eksponerer meg selv, min løpeglede og løpetrening gjennom sosiale medier, er det medaljens bakside. Slik er det på alle områder. Helt greit.

Jeg har opplevd kommentarer fra menn, såvel som kvinner, men artikkelen sier ingenting om hvem som kommer med kritikk, men at den er der.

Dette temaet er for så vidt ikke noe nytt, men har levd i beste velgående i flere tiår. Folk kan mene og synse hva de vil, men min erfaring, og tydeligvis også kjønnsforskerens og professorens, er at menn kan trene så mye de vil, uten å få samme mengde negative tilbakemeldinger. Selvsagt finnes det de som slenger med leppa fordi en mann prioriterer å sitte på sykkelsetet 10-15 timer i uka, men jeg tror de er i mindretall. Det knyttes (dessverre) ikke like store forvetninger til en manns ansvar for hus og heim. Dette kommenterer også professoren, Gerd von der Lippe.

Jeg får ofte spørsmål om ikke treninga går ut over guttene mine. For å være helt ærlig, jeg tror ikke en mann som løper 7-8 timer i uka, får samme spørsmål og heller ikke om han løper fra noen eller noe, eller om han ikke har tid til annet enn løping. I hvert fall ikke så ofte. Det er der som er sakens kjerne - det er forskjell på hvordan kvinner og menns tidsbruk oppfattes av omgivelsene, denne gang knyttet til trening- jeg brukes som et case i denne sammenhengen, en helt vanlig journalistisk metode.



Imidlertid er det ikke innhentet noe empirisk materiale for underbygge Engs eller von der Lippes påstander om at menn slipper billigere unna når det gjelder negativt oppgulp om treningsmengder, enn kvinner.  Ikke vet jeg om det finnes heller, men skal man tro disse ekspertene, er dette ståa.

Mange i min situasjon møter aldri fordommer av typen jeg har referert til, og kanskje er det, som professoren i artikkelen uttaler, mer utbredt på bygda at slikt forekommer. Jeg tror ikke jeg er spesielt nærtakende på slikt, men jeg opplever det som litt irriterende enkelte ganger, fordi jeg (utrolig nok) føler en trang til å forsvare tidsbruken min.

Det skal jeg slutte med fra i dag.

Jeg hadde aldri kommet på å kommentere folks bilder av nydelige, fargerike middagstallerkener, perfekte cupcakes og andre kulinariske fristelser som det sikkert ikke ligger få timer bak. Jeg hadde aldri kommet på å spørre om de har tid til ungene sine midt oppi all kakebakinga og kokkeleringa

Når det er sagt - det finnes nok av dem som heier, og det settes stor pris på. Det er disse tilbakemeldingene som gjør meg så stolt og glad. At så mange finner motivasjon i at jeg gir av meg selv på Facebook og Instagram, er veldig inspirerende og gir meg masse lyst til å fortsette å dele. Dagen i dag har gått med til besvare utallige meldinger, for å si takk.

Enda en gang - takk til dere, dere vet hvem dere er: familien, venner, flere gode kolleger, kjente og ukjente følgere på Instagram og Facebook Trekker likevel fram en kommentar som tikket inn på Instagram i dag. Takk til deg Jorunn, gamle klassevenninne på videregående. Og til dere, Wenche og Sidsel, som vet hva det gikk i da jeg hatet de lange løpeturene tidlig på 1990-tallet da vi spilte håndball sammen i Vålerenga.






Ja, og takk på tampen til dere, Thea Bækkevold og Marta Madland Hagesæther, som jeg ikke kjenner:













fredag 25. mars 2016

Fra kne til rumpe

Løpetightsen er kortere enn noen gang. For min del har det gått via knelangt, til midt på låret og nå en variant som går like under rumpa.

 
Innafor eller ei med kort-kort tights? Det er i hvert fall behagelig å løpe i.


For en stund siden hadde jeg en diskusjon med løpevenninna som driver G-sport Klepp. Jeg hadde vært og fått trykket på navn og flagg til ny maraton-trøye som skulle med til Dubai. Det dreide seg ikke om overdel, men om underdel, og det var da jeg kom ut av prøverommet med en variant jeg hadde nappet med meg fra hylla, samtalen om underdeler startet.

Hva løper folk i om dagen? Vi må jo henge med...





For min del har utviklingen vært knelange tights, tights til midt på låret, en enkelt opptreden med løpeskjørt (i maraton - ellers var løpeskjørt et yndet plagg i lang tid, selv om jeg ble sett dumt på da jeg tok i bruk det første i 2012 eller noe slikt), shorts og nå  - hold dere fast - en enda kortere tighs enn den som rekker midt på låret, mer på lengde med en shorts.

Det er i grunnen litt morsomt å registrere hvordan jeg (og min venninne) har endret oppfatning. For kort tid siden var en sånn superkort tights, i mine og min venninnes øyne, forbeholdt toppidrettsutøvere. Det er de som er med i store mesterskap som er forbeholdt «retten» til å bruke slike korte underdeler.

Men nå er jeg der selv. Og den kort-korte tightsen fikk sin debut i 25 grader i Dubai, etter en testtur på mølla i forkant. Nå er den fast følgesvenn på innedørstrening og har også blitt testet utendørs på en av de flotte vårdagene nylig.

 Den korteste tightsen jeg har brukt hittil, fikk sin debut i Dubai maraton 22. januar 2016


Akkurat nå er den å foretrekke, men vi får nå se. Det er uvant, men behagelig. Og den er kanskje ikke SÅ kort som jeg vil ha det til.

Uansett - det er rart hvordan man bryter med tidligere oppfatninger.  I fjor sommer var det shortsen som var greia - selv om de fleste jeg vet om, løper i tights. Denne våren og sommeren blir det nok shorts i tights-variant.


Veien fra knelangt til rumpekort:

1. Den knelange tightsen kan jeg med sikkerhet si ikke kommer til å bli brukt flere ganger.


2. Lårkort variant - har løpt et par maraton med denne.



 3. Shorts - fremdeles å foretrekke. Gir ikke opp denne enda.


4. Kort-kort tights. Jeg må bare venne meg til den.




torsdag 24. mars 2016

Alle kan få løpedilla

Du må lære å like å løpe. Når du knekker koden, blir det morsomt - og mer enn det.





Synes det var artig å bli minnet på denne artikkelen i Dagens Næringsliv fra mars 2013. Tre år er ikke lang tid, men det føles som evigheter siden.

Tre år etter - vinteren 2016. Samme sted som i artikkelen i DN, men mange kilometer og løpeminner rikere.



Min løpshistorie er ikke noe spesiell. Jeg er ikke av dem som har blitt nyfrelst løper forbi joggebølga ha skylt over landet de siste årene-  jeg har i grunnen alltid har løpt, om enn ikke langt og heller ikke særlig fort. Men jeg har løpt bygda rundt  (5 km) fra jeg var 15 år, som supplement til håndball og fotballtreninger. Jeg likte det ikke, men jeg gjorde det likevel. Jeg løp. jeg måtte løpe masse da jeg spilte håndball i 1. divisjon i Oslo i noen sesonger fra 1990-1993. Jeg likte ikke det noe særlig heller. Men jeg løp.

Da jeg studerte ved Norges idrettshøgskole, var jeg blant dem som ikke ropte høylydt hurra de gangene vi måtte ut rundt Sognsvann (som på begynnelsen av 90-tallet ikke var 3, men en 4-5 km lang rundtur). Men jeg løp, selv om jeg dannet baktroppen.



I forbindelse med håndballspillingen var jeg akkurat på grensa til at jeg måtte bli med på de lengste løpeturene fra Trasophallen (nå Oppsal arena, vil jeg tro) rundt Nøklevann i Østmarka (link til tidligere skrevet sak om løpingens opp- og nedturer). Der var jeg definitivt siste spiller inn, blant dem som var med på langrunden. Jeg mislikte hver kilometer, men jeg løp. Og det er der hemmeligheten ligger. Man må bare løpe til man liker det. Sånn er det. Det finnes ingen snarveier til løpelivet -mener jeg.

Misnøyen gikk etter hvert over til å tenke at løping er effektiv trening og jeg ble dessuten i godt humør etter hver eneste løpetur, selv om den sjelden strakk seg over 45 minutter. 

Og så  - en høstdag i 2010 bestemte jeg meg bare for å delta i et halvmaraton, 3-sjøers, i Stavanger, hvor det da bare var 500-600 på startstreken. Runners high inntraff og jeg innså at det er dette jeg vil bruke treningstida mi på, sånn i hovedsak. Nøyaktig ett år senere, stod jeg på startstreken i New York, og fullførte mitt første helmaraton uten problemer. Ingen god tid, men en super opplevelse. Fem og et halvt år senere er jeg utallige løpeminner rikere.

 Løping er mer enn bare løping.





onsdag 23. mars 2016

Intervalltrening - bedre enn sitt rykte

Skyhøy puls, ingen hvile - bare bånn gass hele tida. Neida, intervalltrening er ikke bare pes, og dessuten en veldig smart treningsform for deg som vil komme raskt i form.




Løping er mer enn bare å trave langs asfaltstier og oppi skogen i et jevnt tempo, enten du løper 5, 10 eller 15 km.  Det er å skille de ulike treningsøktene fra hverandre i intensitet. I flere år løp jeg i samme duren uansett, det var aldri forskjell på rolig og raskt tempo, alt foregikk med samme fart. Resultatet var at jeg brukte laaaaang tid på å få framgang. Joda, jeg fikk haugevis av kilometre i beina og bygget utholdenhet, men jeg ble ikke veldig mye raskere - jeg brukte lang tid på å komme i bedre form. Rett og slett ikke smart i det hele tatt.

Trener du intervaller en gang eller to i uka, kan du intensivere litt mer enn ved en vanlig løpetur, fordi du tar pauser mellom dragene. Pausene skal være slik at du klarer å hente deg inn. Er du ikke klar til å starte når  pausen er slutt, har du tatt i for hardt, og føles pausen for lang, kan du ta i litt ekstra - det er en grei pekepinn.

Sagt på en annen måte - du skal løpe siste drag like fort som det første - da har du riktig intensitet og fart.

Det er lettest å ta intervalltreninga på tredemølla, men løper du litt lengre drag, er det jo fint å ta dem utendørs, hvis du har klokke med GPS som måler fart og distanse.



Her er noen tips til hvilke intervaller du kan prøve deg på, som jeg mener også passer for nybegynnere:

• 10x1 min x 2 serier (først løper du 10 x 1 med 30 sekunders pause mellom, deretter 2 minutters seriepause, og så 10 nye drag á 1 min).

• 1-2-3 min x 3 serier, evt 2-3-4 min x 3 serier (med halvparten av tiden til pause, og 2 minutters seriepause)

• 8x2 min (1 minutt pause mellom dragene)

• 12x400 meter (1 minutt pause mellom dragene)

• Bakkedrag, still mølla eller finn en passe bratt bakke, på 6% stigning, 10-12x1 min.




Litt lengre drag, sier du? Prøv gjerne disse:

• 8-10x3.30 min (1.5 min pause mellom dragene)

• 8x1000 meter (2 min pause mellom dragene)

• 4-5-6-7-6-5-4 min (halvparten av tida til pause)

• 10x800 meter (1.5-2 min pause mellom dragene)

• 2000 m - 1800 m - 1600 m - 1400 m - 1200 m - 1000 m - 800 m - 600 m - 400 m- 200 m (denne er skikkelig digg å gjøre på mølla, etter tips fra prosjektleder Kathrine)






mandag 21. mars 2016

Morgentrening - sukk, tenker du kanskje?

Jeg kan ikke fordra å stå tidlig opp. Likevel har jeg blitt glad i morgentrening. Hvorfor?


Balsam for sjelen. Fra en morgentur på Jæren 25. februar.

Når til og med et så typisk B-menneske som meg klarer å sprette opp av senga to timer før jobb, for å gjøre seg klar til ei treningsøkt, er det håp for alle.

Argumentene er de samme. Du sparer tid på ettermiddagen og du er mer klar og opplagt for arbeidsdagen enn ellers. Bankers argumenter og helt greie, sådan.

Men det nytter ikke å lese om frigitt ettermiddagstid eller at du, etter oppskriften skal sprudle over med gode idéer på morgenmøtet.



Du må erfare det. Først da vil du gjøre det igjen, og igjen og igjen. Til slutt blir det en vane. Ikke hver dag, men kanskje én eller to dager i uka. Jeg hadde aldri klart å trene om morgenen hver eneste dag, bare så det er sagt. En hverdag og en helgedag der jeg står tidligere opp enn normalt, er mer enn nok. Da har jeg fått dosen og kan kalle meg 27 prosent A-menneske.



Mine morgentrenings-argumenter:

• Joda jeg sparer tid på ettermiddagen, som da kan nyttes til bringing og henting av unger til trening, eller til kaffe og sjokolade med naboen

• Ei lett treningsøkt står alltid på programmet i løpet av uka, og det koster ikke så mye å ta den på morgenen. Jeg står over harde intervaller så veldig tidlig.

• Jeg må tvinge meg selv til å legge meg tidligere og jeg tvinger meg selv til å bli mer strukturert i forhold til pakking av bag og annen planlegging, kvelden i forveien.

• Jeg løper aldri alene om morgenen, da må det være i spesielle tilfeller. Altså får jeg tilfredsstilt mine sosiale behov gjennom 60 minutters rolig løp FØR jeg går på jobb. Det er to fluer i ett smekk.

• Jeg får med meg de nydeligste soloppganger og løpe når det er som stillest. Jeg blir sentimental av å løpe i skogen eller langs et vatn, før dagen for alvor våkner til liv.

• Selvfølelsen blir bedre av å stå opp tidlig med trening på agendaen. Jeg føler meg fresh og flink, faktisk flinkere enn hvis jeg trener om ettermiddagen.

• I helgene går det ikke ut over fellesfrokosten eller kræsjer med en fotball- eller håndballkamp for gutta, for de har ikke stått opp når min morgentur enten lørdag eller søndag, er over.

•  Jepp -  jeg har små problemer med å innrømme at det er litt digg å poste bilder på Instagram eller Facebook med motiv av et svett ansikt mot en nydelig rødrosa himmel og så sette seg i bilen og entre kontoret med treningsklær og joggiser på - om mine kolleger synes det samme, er jeg slettes ikke sikker på. Trolig ikke..

What´s not to like