Bloggens begynnelse

Det aller første innlegget hadde tittelen «En tøff tur». Siden har det blitt atskillig flere og tøffere løpeturer.

 Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Første innlegg på denne bloggen ble postet en februardag i 2012, tre måneder etter at jeg hadde fullført mitt første maraton i New York og to måneder før jeg skulle gjennomføre mitt andre, i London.

Tidligere på dagen hadde jeg løpt fra Stavanger lufthavn og hjem til Sandnes, en distanse på rundt 15 km, som ifølge blogginnlegget mandag 13. februar 2012, ble gjennomført på 1 time og 17 minutter.

Løping er ikke noe nytt for mitt vedkommende, ei heller bloggingen - hvis noen skulle være i tvil.

I fire år og én måned, delte jeg noen ganger innleggene på Twitter, men jeg tør påstå at 80 prosent av de 581 innleggene som hittil er skrevet, IKKE er delt på sosiale medier, og aldri på Facebook. Ikke før i begynnelsen av mars, altså for tre uker siden.

I 2012 publiserte jeg 212 innlegg, året etter 191, før det «stilnet» litt i 2014 med 76 blogginnlegg, og 68 i fjor (da tok jeg noen måneders pause).

Dette var det aller første bildet som ble publisert på denne bloggen, fra Solastranda, like utenfor Stavanger lufthavn.

Bloggen har levd i det stille, og jeg har likt å ha det slik. De færreste jeg kjenner har visst om den, selv om den har vært kjent i flere løpemiljø, spesielt det siste året.  Drivkraften min er å formidle treningsglede generelt, løpeglede spesielt. Og det er greit å kombinere med skrivelyst (- og glede, her også).  For meg har den fungert som en kjekk trenings- og løpsdagbok, samt en slags fotobok for utallige utenlands maratonreiser. Klikktallene har vært beskjedne, men det har vært helt greit. Normalt har det vært 50-150 klikk hver dag, noen ganger mindre, noen få ganger mer (spesielt etter løpsdeltakelser).

Et innlegg den marsdagen for noen uker siden genererte nesten 4000 klikk. Om forhold som ryker - løpesko-forhold som ryker.

Artig. Veldig artig. Å si noe annet vil være å lyge. Derfor kommer jeg fortsatt til å dele på Twitter og Facebook, også gjennom bloggens egen FB-side «A blonde on the run».

Å by på seg selv gjennom blogging og andre sosiale medier er nokså gøy og nokså slitsomt - heldigvis mest gøy. Det er gøy fordi man tvinges til å bli kreativ i forhold til tekst og bilder (som jo også er en del av jobben min som journalist, men ikke dermed sagt jeg har knekt koden av den grunn..), og man kommer i kontakt med mange kjekke mennesker. Men det kan også være slitsomt fordi det bygger forventninger - både fra meg selv og omgivelsene. Å publisere målsettinger som er synlige for hele verden omtrent, skaper et visst press om å innfri.

Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Det er lett å ty til bortforklaringer når tidsmålet eventuelt ikke nås:

Jeg var ikke helt i form, jeg hadde hatt en skade like før, det var for mye folk i starten slik at jeg tapte verdifulle minutter de første km som jeg aldri tok igjen, jeg måtte på do underveis i løpet, det var for varmt, det var for kaldt, det var regn, jeg hadde glemt solbrillene, det var for mye vind. 

Både å lykkes og ikke lykkes gir uansett gode historier - de magiske øyeblikkene og de ikke fullt så magiske.

Hverdagsløpingen. Jeg - en normal kvinne, verken for tynn eller for tjukk, som løper. Jeg skal fortsette å være meg selv, og la leserne få ta del i nye løpeeventyr - også de som inkluderer høye hæler.

 Foto: Kjetil Alsvik (Studio Alsvik)

Hva vil DU lese om?