fredag 30. september 2016

#løpforthea, del 1

September er her med sin siste dag, og del 1 i #løpforthea nærmer seg slutten. Men det er langt fra slutten. Intensjonen er at #løpforthea har kommet for å bli. 

Mange har de siste dagene spurte om det er slutt på #løpforthea. Jeg hadde i utgangspunktet ikke helt spikrede planer da idéen ramlet ned i hodet på meg på en løpetur i begynnelsen på august. Men jeg har da slått i noen spikre den siste måneden og tenkt litt mer framover. Hva skal skje, hvordan skal dette leve videre?

Min tanke er at #løpforthea fortsetter som før, med mer fokus på enkelte måneder, som nå i september. Noen måneder vil derfor bare "rulle og gå" av seg selv, men jeg kommer fortsatt til å holde liv i instagramkontoen @lopforthea.



Signalene er at prosjektet har fått mange flere ut på tur, enten det er løping, gåing eller sykling. At det i tillegg støtter en god sak, er vinn-vinn.

Jeg kommer til å poste bilder på instagram, hashtagge med #løpforthea, #runforthea, #sjekkdeg framover, og håper dere gjør det samme. For meg har det vært ekstra motiverende å se alle bildene, som strekker seg fra å være tatt før klokka seks om morgenen til noen som har tatt en løpetur seint på kvelden. Det inspirerer.

Jeg bestemte meg tidlig for at det ikke skulle bli en konkurranse om å løpe flest mulig kilometre, fordi jeg ikke vil at dette skal oppleves som et press. Jeg har hatt en konkurranse med meg selv, og målet har vært å nå 300 km. Det klarte jeg ikke, men det var ikke så veldig langt unna.

I oktober kommer nye muligheter , og det gjør det også de neste månedene.




Takk for at du lot deg engasjere. Takk for at du bidro. Vel løpt og gått (og syklet).

Vipps: 51216

Thea Steens minnefond kontonummer: 1503.79.72816





onsdag 28. september 2016

Helt Hellas-nerd

Jeg er over gjennomsnittet interessert i den antikke idrettshistorien, og da er det ikke unaturlig at jeg drømmer om å løpe med og blant de greske gudene i Olympia.

 

Giorgios driver sportsforretning i Paleochora på Kreta, og løp «Running with the Gods» i juni.


«Running with the Gods» heter et maraton, som faktisk er litt lengre enn de 42 195 metrene som er den eksakte distansen. De 43,8 kilometrene går opp til fjellet Olympia, som er 2917 meter høyt, men løperne når 2780 moh som det høyeste punktet. Det er over 200 meter høyere enn Galdhøpiggen. Starten går i byen Olympia som ligger nedenfor fjellet, og det var her de første olympiske leker fant sted i år 776 f.Kr. Deltakerne har tidssperrer å forholde seg til underveis i løpet - når du ikke de ulike passeringene innen en bestemt tid, får du ikke fortsette. Totalt har man lov til å bruke 10 timer på hele løpet.

 Ikke Olympia, men på vei opp mot 800-900 moh på Kreta

Det var på Olympia Zevs, den mektigste guden i gresk mytologi, bodde og regjerte. Han er den høyeste, den allmektige og den som styrer naturen. Zevs var sønn av Kronos og Rhea. Kronos slukte sine barn, men moren reddet Zevs og gjemte ham i en hule i fjellet Ida på Kreta.

Og nettopp Kreta har vært mitt feriested sommer og høst de fire siste årene, samt at jeg har feriert på Antiparos i tillegg. Jeg kan skilte med atskillige mil tilbakelagt på støvete, greske veier, men aldri vært på fjellet Ida. Men det kommer vel.

Nok om Zevs, nok om greske guder. Fascinasjonen over den antikke idrettshistorien og også vår tids moderne olympiske historie, gjorde at jeg stod på startstreken i Maraton en novembersøndag i 2014. Da løp jeg, sammen med et knippe andre norske damer, den autentiske maratonløypa, fra Maraton til OL-stadion i Athen fra 1896. Riktig nok et av mine tidsmessige svakeste maraton (tror det var nummer 9 i rekka), men et av dem jeg husker aller best.

 Dagen etter Athen Marathon 2014, på Akropolis


Athen kommer jeg garantert til å gjøre igjen, og planen er å gjennomføre (på ei langt bedre tid enn i 2014, så jeg har noe å revansjere) allerede høsten 2017. Olympia Marathon skulle jeg helst også hatt på lista så snart så mulig, men det er mye som skal klaffe for å få det til. Det er ikke bare å sette seg på et fly som tar deg direkte dit. Olympia ligger rundt 80 km fra Thessaloniki, landets nest største by.

Uansett - det er lov å drømme. Og en slik laurbærkrans vil jeg ha - en gang.







tirsdag 27. september 2016

Snart i mål for september

#løpforthea, som startet 1. september, nærmer seg slutten. Inkludert i dag, gjenstår fire dager, der du kan løpe eller gå, til inntekt for Thea Steens minnefond.

Jeg aner ikke hvor mange som faktisk har hengt seg på,  men ifølge aktiviteten både på instagramkontoen, @lopforthea og Facebook-siden «Løp for Thea», er det flere hundre. Satser på at det stemmer.

Min intensjon med prosjekt #løpforthea er at det fortsatt skal eksistere, med mer fokus i enkelte måneder - som september har vært. Jeg håper at dere som har vært med og dere som ønsker å hive dere på, fortsetter å løpe og gå, samtidig som dere støtter et veldedig (og viktig) formål.

Fortsett med å dele treningsbilder eller annet, både på instagram og Facebook. Slikt inspirerer, uansett hvilket nivå man er på. 



Bruk de siste dagene aktivt, gå eller løp for å sanke kilometer. 1 km = 1 krone. Sluttsummen av antall km = antall kroner du bidrar med.

Beløpet kan betales via kontonummer eller Vipps, se informasjon nedenfor.

Vipps

«Thea Steens Minnefond har fått Vipps.
Det er mange av dere som har spurt etter Vipps for å kunne bidra til Minnefondet og #sjekkdeg, og nå er den endelig aktivisert.
Du søker opp Thea Steens Minnefond eller 51216 for å kunne overføre.
Tusen takk, igjen, til alle dere som gjør at vi sammen kan bidra til det viktige arbeidet for unge jenter og kvinners helse og framtidsmuligheter. Dere viser et utrolig engasjement og mye varme».

(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)


Kontonummer

1503.79.72816
  
(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)




Tusen takk for engasjementet.












onsdag 14. september 2016

Litt om alt, egentlig

Veldig ofte går jeg tom for idéer til hva jeg kan skrive om på bloggen, det er vel årsaken til at kontinutiten går litt opp og ned. Så dukket det opp en hyggelig melding i innboksen.



Dagens innlegg er derfor skrevet med utgangspunkt i denne:

«Trude, det er veldig kjekt å lese bloggen din. Det er skikkelig inspirerende. Du er en maskin og råtass. Vet ikke om du har skrevet om det men for oss "vanlige" folk som er der du startet før maratonbølgen så synes hvertfall jeg at det hadde vært kjekt å lese litt en gang om "down periode/dag" jo- vet du har skrevet om akkurat det, men tenker mer på hva du feks gjør hvis du blir syk, forkjøla, smårusket. Tror det hadde vært kjekt å lese om. spesielt på denne tiden når høsten og basseluskene florerer (for du blir vel tung i hodet, kropp og topp du og innimellom).Du er heldig som klarer å løpe så mye og unngå belastningsskader. Forstår at du er flink å trene styrke for kne/bein.. som sagt, en FRYD å følge deg. Ha ei topp helg».

Hvilepuls innimellom slagene, langs Kongevegen på Jæren

Ja, hvor var jeg før maratonbølgen startet - hva er «my story»?

Jeg tør påstå at jeg aldri har startet fra scratch. Jeg har alltid vært aktiv, helt siden barneårene, og det fortsatte ut ungdomstiden, med fotball og håndball som idretter. Jeg husker at jeg løp mye på egen hånd fra 16-17-årsalderen, om enn ikke lengre enn 5-6 km hver gang. Men jeg løp ofte i tillegg til fellestreninger med laget.

Tre år som student ved Norges idrettshøgskole, med håndballspilling i 1. divisjon, kombinert med en del styrketrening, gjorde at formen ble holdt ved like. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var skadet, bortsett fra et par overtråkk, men det satte meg ikke nevneverdig lenge på sidelinja, høyst en dag eller to.

Og siden fortsatte det. Jeg spilte håndball til utpå 2000-tallet, uten å være skadet, jeg løp jevnlig 2-3 ganger i uka, og jeg var spinning- og styrkeinstruktør ved SATS i en årrekke.

Løpinga fortsatte også etter at jeg hadde blitt mor, i 2003, og fra gutta var 3 mnd gamle, investerte jeg i joggevogn, slik at jeg lett kunne komme meg av gårde når som helst.

Jeg tipper jeg i flere år løp 25 km i uka, verken mer eller mindre, og jeg løp aldri lengre enn 9-10 km på ei økt, da synes jeg at jeg virkelig hadde slått til og måtte ha noen dagers løpefri i etterkant....

Drømmen om maraton har egentlig alltid ligget der, men virket så uoppnåelig. Tanken slapp imidlertid aldri, så i 2010, umiddelbart etter mitt første halvmaraton, meldte jeg meg på New York Marathon, som jeg løp 6. november 2011. Derfra har det gått slag i slag - for det var jo slettes ikke uoppnåelig.



Skader og slikt, hvorfor er jeg aldri skadet?

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært skadet, verken før, eller etter at jeg begynte å løpe mer strukturert for seks-sju år siden. Jeg har hatt et par kraftige leggstrekker, som har ført til 3-4 dager løpepause, og en strekk/overbelastning i hamstrings, som satte meg ut et par-tre dager. Egentlig er det en dråpe i havet - jeg har vært heldig.  Jeg har sikkert vært innom beinhinnebetennelse, men det har aldri gjort at jeg har stått over ei løpeøkt (sikkert ikke smart, og ikke et eksempel til etterfølgelse).

Stadig kommer det tilbakevendende spørsmål om jeg aldri er skadet, om jeg aldri har vondt. Småvondter, ja, men ikke noe alvorlige greier. Jeg kan ikke komme på andre forklaringer enn at jeg er heldig, og legger «skylda» på gode gener. I en periode var jeg slurvete med styrketreninga, men det siste året har jeg tatt opp igjen dette, og i tillegg kjører jeg gjennom 30 min yoga via webtrening. Om ikke annet, så for å roe ned og strekke ut. Jeg bruker sjelden tung belastning i styrketreningen, da mantraet er «sterk, smidig og spenstig»



Jeg er ikke skånet for forkjølelse, rusk og rask, men igjen vil jeg si jeg har vært heldig og ikke vært så hostete og harkete at jeg ikke har greid å gjennomføre ei rolig løpeøkt (om det er smart, strides nok de lærde om, men det fungerer for meg). Så om du ikke er helt pigg, kan det være greit å likevel komme seg ut og kanskje bytte ut den planlagte intervalløkta med høy intensitet, til ei kort, langt mer roligere økt. Min regel er at hvis jeg går på jobb, er jeg frisk nok til å trene også, men intensiteten tilpasses etter formen. Mulig jeg er født med litt for mye stahet, men det skal veldig mye til for at jeg sluntrer unna ei planlagt treningsøkt.

Treningsmessige downperioder kommer og går, som med alt annet, enten det dreier seg om privatliv, jobb eller skole. Det gjelder for meg også, selv om det ikke er inntrykket mange har. Når det går litt «trått» er det viktig å ha en plan. Har du en plan, der du vet hva og når du skal trene i løpet av ei uke, er det vanskeligere å skulke unna. Jeg har også alltid et mål som venter. Et nytt maraton. Meld deg på løp en stund i forkant, gjerne flere måneder, da blir det garantert lettere å snøre på seg joggeskoene. Konkurrér mot deg selv. Sett opp ukemål eller månedsmål, enten det dreier seg om ei viss tid du vil oppnå på en bestemt distanse, eller antall kilometer som skal nås. Eksempelvis er mitt mål for september å løpe over 300 km, siden jeg ikke har konkurranse denne måneden. 

Bruk søndagskvelden til å planlegge neste løpeuke. Å lage slike «avtaler» med seg selv, forplikter.  Tro meg, det er kjipt å ikke innfri egne forventninger. Overkommelige mål er lettere å innfri, og øker motivasjonen - og omvendt. Vær realistisk.
  
 Plutselig er du der - over målstreken i et maraton


 

















mandag 12. september 2016

Stavanger Maraton

En maratonrapport er alltid på sin plass, og denne gangen kommer den lovlig sent - men den kommer. Det er jo det viktigste.


Det har vel ikke hendt at jeg siden bloggens spede begynnelse for snart fem år siden, ikke har kommentert løpet i etterkant. Som oftest har det skjedd gjennom lange avhandlinger, med analyse ned til hver eneste kilometer. Vel - det blir ikke standarden for nummer 23 i rekka, som fant sted i Stavanger, et kvarters kjøretur unna heimen.

Standard er at nervøsiteten stadig når nye høyder når man står på startstreken i umiddelbar nærhet. Skrekkblandet fryd, der man demper ned egne forventninger og svarer unnvikende når andre i startområdet spør om «hvor fort skal du løpe i dag, da?». Som om jeg plutselig skulle fyke av gårde i et utenomjordisk tempo

- Håper på pers, men det skjer nok ikke i denne løypa. Jeg er tung i beina, har løpt så mye i det siste. Skal mye til for å slå persen her, var svaret de fleste fikk.

Defensivt. Ja, definitivt.

 Før start

Det snur heldigvis fort. For når startskuddet smeller, går ordet «pers» på repeat. De positive tankene melder seg. Ja, det kan være at det går i dag. Faktisk er beina ganske lette. Det kan fort bli pers.

Slik maler det på, til første bakke melder sin ankomst, etter 8 km, sånn ca. En lang, seig bakke, som ødelegger flyten. Etter min mening, burde det vært forbudt med bakker når man skal løpe 42,2 km. Seriøst. Det er en særdeles dårlig idé med bakker og kupert løype over en så lang distanse, men så er heller ikke «bakkedronning» mellomnavnet mitt.

12-13 km. Mor og far langt der framme. De reiser seg opp fra stolene for å gi drikke etter nøye informasjon. Og de heier, men får bare litt kjefting tilbake.

– Feil drikke. Jeg skulle ha Red Bull, ikke cola. Det var på andre runden. Hallo, liksom.

Colaen var for øvrig helt grei, den.

Mor og far - trofaste heiagjeng

Halvveis kommer det TO!!! bakker rette etter hverandre og de er av den bratte sorten. På det tidspunktet tror jeg vi lå an til omtrent 3.32, som ville vært pers med 5 minutter. Det gikk radig på slettene med god drive, og vi, det vil si løpekollega og maratonpartner in crime, Oddveig, og jeg, lå i selskap med noen hyggelige herrer, hvor et par av dem ble hektet av den siste mila.

Og når den siste mila gjenstod, boblet det ikke bare i leggene, det kokte tidvis også over i topplokket.

- Hvor fort går det, hvordan ligger vi an i forhold til 3.30?  Hva må vi løpe på den siste mila for at vi skal klare det?

Oddveig spurte vennlig, som alltid. Arbeidsfordelingen er at hun tar kommandoen i bakkene og jeg har kontroll på tida.

Men når det koker litt, og man innerst inne vet 3.30 var røket for ei drøy mil og en time siden, blir svaret deretter.

– Ærlig talt, jeg kan da ikke vite alt til enhver tid. 3.30 går ikke. Punktum. Men vi må brekke beina om vi ikke skal perse. Det får være godt nok i dag.

Hodet får kjølt seg ned litt når vi kommer til neste drikkestasjon. 7 km igjen med litt kupert sti langs sjøen. Og den hersens bakken. En bratt bakke 1 km før mål når man har løpt 41,2 km. Hvem kommer på noe slikt?

To av de hyggelige herrene hang fortsatt med, og da vi nærmet oss de magiske 42,2 kilometrene, prøvde en av dem å rykke litt.

– Du holder deg her, nå har der hengt her hele tida, dere rykker ikke fra, var Oddveigs klare melding.

Det ble litt humring og noen smil. Neida, de skulle ikke rykke.

 Stemning etter ca 27-28 km

Den siste kilometeren dreide seg om å rekke 3.35-tallet. Jeg var så trøtt. Så sliten. Og litt letta over at det snart var over.

3.35.57. Akkurat i tide. 3.36.01 hadde ikke vært det samme.



Så tar man et lite steg framover her og et steg framover der. Pers med to minutter er innafor. Og nå, to og ei halv uke senere, er aller bakker glemt. Men neste maraton er paddeflatt - sier ryktene.




søndag 11. september 2016

Formidabel innsats

Prosjekt #løpforthea er på dag nummer 11, og stadig strømmer flere deltakere til, enten gjennom løping eller gåing, til inntekt for Thea Steens minnefond.

På en av mange løpeturer langs Jærhavet, sammen med Oddveig Odland
 
Det føles som en evighet siden #løpforthea så dagens lys, men det er faktisk ikke mer enn 10 dager siden de første stegene ble tatt. Og responsen har vært formidabel, rett og slett.

Jeg hadde - helt ærlig - ikke tenkt at prosejktet skulle få slike dimensjoner, men kan ikke annet enn å rette en stor takk til dere som har lagt ned utallige kilometre, enten dere har gått eller løpt, ja til og med syklet. For jeg har faktisk fått spørsmål om folk kan sykle i stedet. For en innstilling.


Thea Steen
Foto: Skjermdump 


Det er utrolig motiverende å se blogginnlegg som viser glade løpefjes «all over».

Selv kjenner at #løpforthea får meg til å løpe en kilomteter og tre lengre enn jeg hadde tenkt for den enkelte økte, og et personlig mål for meg i september er å runde 300 km med god margin. Normalt inneholder en måned 260-280 km, så det er jo ikke så mye lengre enn det jeg vanligvis gjør i løpet av en treningsmåned.

Hvis du følger  Instagram-konton @lopforthea, legges det stadig ut flotte premier som trekkes ut blant deltakerne.

De rause bidragene kommer fra:

• Made In Heaven frisør i Sandnes, med to ganger håprodukter i to gavepakninger (1trukket, 1 igjen)

• G-sport Klepp med Kari Traa-superundertøysett (trukket)

• Løpeskjørt/G-sport Klepp med Flip-belt til oppbevaring av telefon, penger, nøkler etc. til løpeturen

• Sandnes Ulf har gitt en drakt (trekkes i dag, søndag 11.09)

• Viking FK har ikke vært dårligere, og gitt en drakt, de også

• Fine Ting, Oslo - klesbutikk som har bidratt med to stk Guabana-armbånd og et Holzweiler-skjerf

 Pontus Engblom (t.v.) og Aksel Berget Skjølsvik, håper 
du løper litt ekstra mye i september.
 
Takk til Aleksander Mann Solutions, som inviterte meg dit for å fortelle om prosjekt #løpforthea, og hvordan bedriften eventuelt kan bruke dette i forbindelse med sin veldedighetsdag.



Tusen takk også til flotte, spreke Siv Elise Seland, som tok et steg ut av komfortsonen og delte sin historie i Jærbladet fredag, samme dag som startskuddet for  #sjekkdeg-kampanjen gikk, i regi av Kreftforeningen og magasinet Det Nye.