Stavanger Maraton

En maratonrapport er alltid på sin plass, og denne gangen kommer den lovlig sent - men den kommer. Det er jo det viktigste.

Det har vel ikke hendt at jeg siden bloggens spede begynnelse for snart fem år siden, ikke har kommentert løpet i etterkant. Som oftest har det skjedd gjennom lange avhandlinger, med analyse ned til hver eneste kilometer. Vel - det blir ikke standarden for nummer 23 i rekka, som fant sted i Stavanger, et kvarters kjøretur unna heimen.

Standard er at nervøsiteten stadig når nye høyder når man står på startstreken i umiddelbar nærhet. Skrekkblandet fryd, der man demper ned egne forventninger og svarer unnvikende når andre i startområdet spør om «hvor fort skal du løpe i dag, da?». Som om jeg plutselig skulle fyke av gårde i et utenomjordisk tempo

- Håper på pers, men det skjer nok ikke i denne løypa. Jeg er tung i beina, har løpt så mye i det siste. Skal mye til for å slå persen her, var svaret de fleste fikk.

Defensivt. Ja, definitivt.

 Før start

Det snur heldigvis fort. For når startskuddet smeller, går ordet «pers» på repeat. De positive tankene melder seg. Ja, det kan være at det går i dag. Faktisk er beina ganske lette. Det kan fort bli pers.

Slik maler det på, til første bakke melder sin ankomst, etter 8 km, sånn ca. En lang, seig bakke, som ødelegger flyten. Etter min mening, burde det vært forbudt med bakker når man skal løpe 42,2 km. Seriøst. Det er en særdeles dårlig idé med bakker og kupert løype over en så lang distanse, men så er heller ikke «bakkedronning» mellomnavnet mitt.

12-13 km. Mor og far langt der framme. De reiser seg opp fra stolene for å gi drikke etter nøye informasjon. Og de heier, men får bare litt kjefting tilbake.

– Feil drikke. Jeg skulle ha Red Bull, ikke cola. Det var på andre runden. Hallo, liksom.

Colaen var for øvrig helt grei, den.

Mor og far - trofaste heiagjeng

Halvveis kommer det TO!!! bakker rette etter hverandre og de er av den bratte sorten. På det tidspunktet tror jeg vi lå an til omtrent 3.32, som ville vært pers med 5 minutter. Det gikk radig på slettene med god drive, og vi, det vil si løpekollega og maratonpartner in crime, Oddveig, og jeg, lå i selskap med noen hyggelige herrer, hvor et par av dem ble hektet av den siste mila.

Og når den siste mila gjenstod, boblet det ikke bare i leggene, det kokte tidvis også over i topplokket.

- Hvor fort går det, hvordan ligger vi an i forhold til 3.30?  Hva må vi løpe på den siste mila for at vi skal klare det?

Oddveig spurte vennlig, som alltid. Arbeidsfordelingen er at hun tar kommandoen i bakkene og jeg har kontroll på tida.

Men når det koker litt, og man innerst inne vet 3.30 var røket for ei drøy mil og en time siden, blir svaret deretter.

– Ærlig talt, jeg kan da ikke vite alt til enhver tid. 3.30 går ikke. Punktum. Men vi må brekke beina om vi ikke skal perse. Det får være godt nok i dag.

Hodet får kjølt seg ned litt når vi kommer til neste drikkestasjon. 7 km igjen med litt kupert sti langs sjøen. Og den hersens bakken. En bratt bakke 1 km før mål når man har løpt 41,2 km. Hvem kommer på noe slikt?

To av de hyggelige herrene hang fortsatt med, og da vi nærmet oss de magiske 42,2 kilometrene, prøvde en av dem å rykke litt.

– Du holder deg her, nå har der hengt her hele tida, dere rykker ikke fra, var Oddveigs klare melding.

Det ble litt humring og noen smil. Neida, de skulle ikke rykke.

 Stemning etter ca 27-28 km

Den siste kilometeren dreide seg om å rekke 3.35-tallet. Jeg var så trøtt. Så sliten. Og litt letta over at det snart var over.

3.35.57. Akkurat i tide. 3.36.01 hadde ikke vært det samme.

Så tar man et lite steg framover her og et steg framover der. Pers med to minutter er innafor. Og nå, to og ei halv uke senere, er aller bakker glemt. Men neste maraton er paddeflatt - sier ryktene.