lørdag 31. oktober 2015

Funksjonell styrketrening

Jeg er nesten lei av å høre meg selv gjenta den samme strofen: «Nå skal jeg begynne med styrketrening».

Det blir som oftest med snakket. Men jeg har faktisk blitt litt flinkere de siste ukene, altså siden sommerferien (tida flyr). Jeg trener litt nå og da hjemme med kettlebells, og jeg er påpasselig med å gjøre sit-ups. Men - et stort men er det også; det blir ikke noe kontinuitet, annet enn med sit-upsene.

Jeg har siden august flere ganger vært med på prosjektleder Kathrines (Amsterdam 3.39.59, you know) timer på Sats Elixia. Funksjonell styrketrening, som varer rundt 30 minutter. Og der snakker man valuta for pengene.



Det er ikke de tyngste vektene, men det er tungt likevel. Øvelsene er av det spenstige slaget, fra et utall varianter av utfall, til hopp, til tøff core-trening. Jeg har som regel gangsperr i 3-4 dager etter ei slik økt, og det forteller vel alt om hvordan jeg har tilsidesatt styrkedelen av treninga mi de siste årene.



Tidligere var styrke hovedingrediensen i treninga mi - men slik har det ikke vært de siste 4-5 årene. Over hodet ikke. Jeg har ved inngangen til hvert nye år, tenkt at NÅ, nå skal jeg sparke i gang styrketreninga, men nei...



Jeg lover ingenting, annet enn at lysten og viljen er til stede. 



onsdag 28. oktober 2015

Firenze, baby

Ja, da går turen til Firenze Marathon 29. november.

2015 er ikke over, og det er heller ikke målsettingen om å nå 3.39.59 før 31. desember. Kanskje vises de magiske tallene i den toscanske hovedstaden om drøyt fire uker. Aldri godt å vite.



Påmelding i havn i går og flybillettene er i boks. Så da skulle vel alt ligge til rette for to fine dager i Italia den første helgen i advent.

There is more to come..



tirsdag 27. oktober 2015

Man trenger ikke alltid være en superhelt

Med mange løp i sesongen, som for min del egentlig varer hele året og derfor ikke har noe klart skille (konkurransefri juni-august, som de fleste andre, samt desember), er det klart at det ikke går an å prestere maksimalt i hvert eneste et. Jeg sier ikke at man ikke kan få gode tider, men når man har som mål å kanskje løpe seks maraton i året, pluss noen halve, og også kanskje en 10 km eller to, så bremser tidsmålene seg selv.


Det er kanskje lett å tro for mange at ting går av seg selv, at hvis man ikke perser, er man i dårlig form.

Så enkelt er det heldigvis ikke. For min egen del har jeg kanskje vært for kravstor til meg selv, tenkt at jeg skal løpe mitt forteste maraton hver gang jeg står på startstreken. Joda, jeg ser at det er en tanke overambisiøst. Å tro at man kan løpe et maraton i Paris den ene søndagen og to knappe uker senere vil sette ny maratonpers i Bergen - det er ingen god plan. Det har jeg erfart.

Å reise på løpetur er ikke bare stress, det er også sosialt - kafélivet står høyt i kurs.

Først og fremst løper jeg fordi jeg synes det er utrolig gøy. Konkurranse er også ufattelig morsomt, men blir det hovedfokuset, forsvinner magien. Magien er stemningen rundt store løp, spennningen når man henter startnummer i expo-en, nervøsiteteten dagen før det braker løs, og ikke minst fellesskapet - de gode stundene sammen med mine medsammensvorne. Jeg elsker å konkurrere, men først og fremst mot meg selv. Det mener jeg er en god egenskap. Jeg blir skuffa om ikke tidsmål jeg har jobba hardt for, oppnås, men har evnen til å glemme rimelig kjapt (som veldig mange andre maratonløpere - et dårlig løp går for ti glemmeboka).

Forventninger skal man ha, og å stilles forventninger til er også bra - innimellom og på utvalgte løp. Ikke hver gang. Jeg tror ikke det er sunt å stå med høye skuldre foran hver eneste konkurranse. Å legge lista lavere enn normalt nå og da, bevarer magien ved løpinga - mener jeg. Å løpe for løpingens skyld, ikke for klokkas eller for hva andre måtte synse og mene.

Ettter Stavanger maraton i august - en av mine beste løpsopplevselser

Jeg innrømmer at jeg har til gode å gjøre nettopp dét, men om halvannen uke skal jeg prøve. Det vil si jeg skal være ledsager for ei som drømmer om å sprenge 2 timers-grensa på halvmaraton, som er veldig manges mål første gang de løper 21.1 km. Mitt første halvmaraton gikk av stabelen i Stavanger (3-sjøers) for nokså nøyaktig 5 år siden, og sluttida ble 2.08. Jeg hadde ikke så mye peiling på hva som var bra eller dårlig, for den gang hadde ikke løpebølgen startet ordentlig. Jeg hadde løpt for meg selv i flere år, men kun korte distanser. Jeg trente allsidig og var i god form. Følelsen av lår stive som tømmerstokker ble ignorert, dette var jo så kjekt, husker jeg at jeg tenkte. Dette klarer jeg faktisk. Da jeg krysset målstreken, var jeg så superkry.

 Mitt første halvmaraton er gjennomført - tre glade tvillingmødre har nettopp løpt 21.1 km (november 2010)

To og et halvt år etter min halvmaraton-debut, løp jeg samme distanse på 1.41.29. Den tida står enda. Og den skal få stå også etter årets utgave av 3-sjøers i Stavanger, hvor jeg ikke har deltatt siden høsten 2010 - og som på mange måter var startskuddet for det som har blitt til 15 hele og utallige halve.

Da er fokuset mitt å få løpefølget mitt i mål under 2 timer. Den oppgaven skal tas alvorlig, men med et smil om munnen. Jeg gleder meg. Null stress, bare løpeglede.

 Fra sommerferien i juli på Antiparos. Halvmaraton på gresk jord - bare løpeglede.



Hvorfor løper du, i grunnen?



søndag 25. oktober 2015

Nye mål i sikte

It is not over yet.



Selv om det er en uke siden jeg løp Amsterdam maraton og ikke kom offisielt inn på ønsketida 3.39.59, er det ikke snakk om å gi seg. Jeg har fremdeles tro på at 3.39 skal gå innen 2015 er over. Neida, det er ikke så lang tid igjen, men det finnes et par muligheter. Jeg håper jeg får sjansen til å delta på et maraton eller to til i år, slik at jeg også holder tritt med målsettingen om 50 fullførte maraton før 50 år.

I skrivende stund har jeg 15 på samvittigheten, og har 6 år og 1 måned på meg til å rekke de 35 neste. Det betyr 6 maraton i året i 6 år framover. Mye? Både ja og nei. Det går helt fint dersom man klarer å roe ned og ikke nødvendigvis ha som mål å perse hver gang man står på startstreken.

Akkurat dét blir en utfordring, men en utfordring som er til å leve med. Det er bare å bestemme seg for hvilke 2-3 som skal bli perseløp og hvilke som skal gå under opplevelses- nytelseskategorien.

I dag ble den første turen etter Amsterdam unnagjort, og den foregikk i terreng i nydelige omgivelser i «Sandnesfjellene». Det er riktig nok ikke noe som heter det, men fire nuter ble i hvert fall løpt opp på i løpet av en time og et kvarter, som jeg synes var helt passe lengde når man starter klokka 9.15 (egentlig 10.15 pga vintertid). Beina var sånn noenlunde på lag, for jeg har virkelig hvilt godt etter sist søndag. Fredag hadde jeg ei spinningøkt på rundt en time, og den satt i beina i går. Jeg tror det er sunt med hvile - og jeg er stolt av meg selv når jeg tør å hvile. Det er en kunst - rett og slett.


I dag gikk turen sammen med prosjektleder Kathrine, som har vært min mentor de siste månedene, og hun er så lett på tå at det bare var å henge på så godt som mulig.



Ekstra deilig å slippe unna regnvær, det startet like etter at vi hadde satt oss i bilen etter endt løping.

For lokalkjente, var vi på Fjogstadnuten, Dalsnuten, Øvre Eikenuten og en annen, navnløs nut. En super søndagstur.


Har du vært ute på løpetur i dag?


torsdag 22. oktober 2015

Noen dager derpå

Fire dager er gått siden Amsterdam, med ny pers og nesten-målsetting om 3.39.59. De første dagene etter et maraton er alltid en nedtur, fordi man opplever en slags tomhet. Nå er det over, liksom. Vet ikke om det er mange som har det slik, men det dukker i hvert fall opp hos meg etter nesten hvert maraton.

Det går ikke på at jeg ikke er fornøyd, men man blir på en måte litt utlada av alt. Ekstra spesielt er det når man fører litt høy faktor på sosiale medier, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Man flyr høyt når man løper, etterfulgt av den enorme mestringsfølelsen når man trår over målstreken, og som varer løpsdagen ut.

Så kommer det noen dager der jeg tenker: Hva nå? Hva skal jeg gjøre nå?

Kanskje er det litt sånn fordi man har slitne bein og løping derfor er uaktuelt de tre første dagene (for meg er det nødvendig med minst tre hviledager) og at humøret blir deretter. Har ikke noe klart svar.

Men det går over. Imens koser jeg meg med nye løpeminner i en ny by.



onsdag 21. oktober 2015

Spennende tider

Kan ikke si så veldig mye akkurat nå, men jeg går spennende tider i møte på løpefronten.

Stikkord: Blue


tirsdag 20. oktober 2015

Amsterdam - slik gikk det

HER kan du lese om min løpsopplevelse i den hollandske hovedstaden.



Og ja - man føler seg som en Superhero etter målpassering, selv om det primære målet ikke ble nådd.

Av og til er det sekundære også godt nok, men neste gang - da smeller det.