Man trenger ikke alltid være en superhelt

Med mange løp i sesongen, som for min del egentlig varer hele året og derfor ikke har noe klart skille (konkurransefri juni-august, som de fleste andre, samt desember), er det klart at det ikke går an å prestere maksimalt i hvert eneste et. Jeg sier ikke at man ikke kan få gode tider, men når man har som mål å kanskje løpe seks maraton i året, pluss noen halve, og også kanskje en 10 km eller to, så bremser tidsmålene seg selv.

Det er kanskje lett å tro for mange at ting går av seg selv, at hvis man ikke perser, er man i dårlig form.

Så enkelt er det heldigvis ikke. For min egen del har jeg kanskje vært for kravstor til meg selv, tenkt at jeg skal løpe mitt forteste maraton hver gang jeg står på startstreken. Joda, jeg ser at det er en tanke overambisiøst. Å tro at man kan løpe et maraton i Paris den ene søndagen og to knappe uker senere vil sette ny maratonpers i Bergen - det er ingen god plan. Det har jeg erfart.

Å reise på løpetur er ikke bare stress, det er også sosialt - kafélivet står høyt i kurs.

Først og fremst løper jeg fordi jeg synes det er utrolig gøy. Konkurranse er også ufattelig morsomt, men blir det hovedfokuset, forsvinner magien. Magien er stemningen rundt store løp, spennningen når man henter startnummer i expo-en, nervøsiteteten dagen før det braker løs, og ikke minst fellesskapet - de gode stundene sammen med mine medsammensvorne. Jeg elsker å konkurrere, men først og fremst mot meg selv. Det mener jeg er en god egenskap. Jeg blir skuffa om ikke tidsmål jeg har jobba hardt for, oppnås, men har evnen til å glemme rimelig kjapt (som veldig mange andre maratonløpere - et dårlig løp går for ti glemmeboka).

Forventninger skal man ha, og å stilles forventninger til er også bra - innimellom og på utvalgte løp. Ikke hver gang. Jeg tror ikke det er sunt å stå med høye skuldre foran hver eneste konkurranse. Å legge lista lavere enn normalt nå og da, bevarer magien ved løpinga - mener jeg. Å løpe for løpingens skyld, ikke for klokkas eller for hva andre måtte synse og mene.

Ettter Stavanger maraton i august - en av mine beste løpsopplevselser

Jeg innrømmer at jeg har til gode å gjøre nettopp dét, men om halvannen uke skal jeg prøve. Det vil si jeg skal være ledsager for ei som drømmer om å sprenge 2 timers-grensa på halvmaraton, som er veldig manges mål første gang de løper 21.1 km. Mitt første halvmaraton gikk av stabelen i Stavanger (3-sjøers) for nokså nøyaktig 5 år siden, og sluttida ble 2.08. Jeg hadde ikke så mye peiling på hva som var bra eller dårlig, for den gang hadde ikke løpebølgen startet ordentlig. Jeg hadde løpt for meg selv i flere år, men kun korte distanser. Jeg trente allsidig og var i god form. Følelsen av lår stive som tømmerstokker ble ignorert, dette var jo så kjekt, husker jeg at jeg tenkte. Dette klarer jeg faktisk. Da jeg krysset målstreken, var jeg så superkry.

 Mitt første halvmaraton er gjennomført - tre glade tvillingmødre har nettopp løpt 21.1 km (november 2010)

To og et halvt år etter min halvmaraton-debut, løp jeg samme distanse på 1.41.29. Den tida står enda. Og den skal få stå også etter årets utgave av 3-sjøers i Stavanger, hvor jeg ikke har deltatt siden høsten 2010 - og som på mange måter var startskuddet for det som har blitt til 15 hele og utallige halve.

Da er fokuset mitt å få løpefølget mitt i mål under 2 timer. Den oppgaven skal tas alvorlig, men med et smil om munnen. Jeg gleder meg. Null stress, bare løpeglede.

 Fra sommerferien i juli på Antiparos. Halvmaraton på gresk jord - bare løpeglede.

Hvorfor løper du, i grunnen?