onsdag 30. desember 2015

Maratonrangering/my favorite marathons - del 5/part 5

Nummer 5

Stavanger, august 2015

Hvem hadde trodd at det vesle arrangementet som kun samler 100-150 maratondeltakere, skulle stikke av med tre plasseringer blant de ti beste? Da jeg laget lista og skrev den med blyant ned på et ark for å se det hele lettere for meg, spratt Stavanger 2015 opp og ned, men havnet til slutt på en habil femteplass. Årsak: Ny pers igjen ( har perset hver eneste gang i Stavanger) og bortsett fra en kilometer fra 28-29,  der det gikk litt for mye oppover etter min smak, og de sju-åtte sekundene jeg gikk opp en bakke etter cirka 33 km, var det stort sett bare glede i hvert steg.



Jeg hadde trent strukturert siden begynnelsen på mai, fått orden på intervalløkter og kjennskap til hvordan det egentlig er å løpe med blodsmak i munnen og spya i halsen, og var vel i grunnen ganske klar for å løpe under 3.50 for første gang. Jeg visste at gjennomsnittstida ikke måtte overstige 5.22-5.23 sånn ca. og bestemte meg for å ligge rundt 5.20 fra start. Det gikk fortere enn det, og etter én runde (vi løp to runder, men ikke helt identiske), der vi (ja, jeg snakker om meg selv og løpefølge Oddveig) passerte på rundt 1.52, og lå greit an til å klare målsetting nummer én. Men mye vil ha mer, og etter hvert som kilometrene passerte, så jeg muligheten til å krype godt ned på 3.40-tallet. Hvor langt ned var umulig å si, men som alltid jobbet hodet mitt på spreng med sekunder og tider og beregninger av mulige sluttider.



Jeg husker at Oddveig spurte hvordan vi lå an da det gjenstod 4-5 km, og jeg sa at 3.45-toget var gått, og at vi ville ende på 3.46 eller i verste fall 3.47. Hun hadde dratt meg gjennom det jeg synes er det verste partiet, mellom 28-35 km, og nå var det min tur til å være den som måtte holde oppe. Vi utfyller hverandre greit slik, at vi har hver vårt tunge strekk. Når den ene sliter, trør den andre til og motsatt.

Foreldrene mine stod trofast i løypa, parat med cola, YT og banan, både på 12 og 32 km, og ellers hadde vi lommene fulle av seigmenn som kom godt med underveis.



Værforholdene kunne neppe blitt bedre, med sol, rundt 15-16 grader og ikke for mye vind. Alt lå til rette for ei tilfredsstillende tid.



Det ble det også. For det ble verken 3.47 eller 3.46. Begge hadde sprut i beina den siste bakken (og den er ganske dryg og småbratt) før den siste kilometeren føyk unna nedover. Plutselig var det 3.45 som gjaldt, og det ble det også. 3.45.34 - ny pers på begge.



Det er kanskje ikke så vanlig å holde følge på maraton, men denne gangen føltes det veldig naturlig. Det er ikke mange deltakere og når man løper så jevnt, er det umulig å ikke støte på hverandre. Det ble nesten unaturlig å ikke holde følge. Da vi hadde løpte halvveis ble vi enige om at ingen av oss skulle stikke - uansett. Den avtalen holdt vi. Jeg er kanskje en stor egoist ellers, men denne lørdagen var det herlig å kjenne på lagånden, følelsen av å være et team. Jeg synes bildet nedenfor taler for seg. Det er ikke snakk om verdensrekord eller ei topptid, men et utbrudd av ekte løpeglede i pur endorfinrus. Jeg blir glad hver eneste gang jeg ser på det bildet.




Nummer 4

New York, november 2011

Mitt aller første maraton og starten på det jeg håper (og tror) skal bli 50 fullførte før 50 fylte år (5 år og 11 måneder igjen). Jeg glemmer aldri da jeg satt i bilen på vei hjem etter mitt første halvmaraton, ringte til maratongeneral Sven Serigstad i Rogaland Marathon Tours, og ba han reservere plass i NY året etter, fordi jeg i flere år hadde tenkt å løpe et maraton før jeg fylte 40.  Det var lørdag 6. november 2010. Søndag 6. november 2011, 11 dager før 40-årsdagen, stod jeg som én blant over 40 000 på startstreken i Staten Island, klar for å begi meg ut på de 42 195 metrene. Jeg hadde en viss peiling på hva som ventet, for jeg hadde trent slavisk etter nybegynnerprogrammet utarbeidet av Grete Waitz, og tatt de obligatoriske langturene - den lengste på 30 km.

 Møtte på han Venstre-politiker Abid Raja, som også løp sitt første maraton, for Aktiv  mot kreft.

Jeg hadde ikke så veldig mye formening om tid, men tenkte at under 4.30 ville være realistisk utfra treningsmengde og halvmaraton-tider. Tida var egentlig underordnet, det handlet om å fullføre med en viss stil.

Man kan fort bli overveldet av folkemengden som står og heier langs hele løypa. Det er en ubeskrivelig stemning i NY på maratondagen, og med sol fra skyfri himmel og 16-17 grader, var det ingen grunn til å ikke smile.



Jeg løp rolig og forsiktig i starten, tok meg tid til noen high fives med forventningsfulle barn som stod gatelangs, og jeg husker jeg løp sakte forbi et gospelkor som stod på kirketrappa i Harlem. Jeg kjente trang til å klype meg i armen for å kjenne at jeg virkelig opplevde dette.



Den første halvdelen gikk greit unna, ikke noe pes. Verre var det da det nærmet seg 26-27 kilometer,, med litt stivere lår. Jeg tror likevel ikke det var snakk om å møte den berømmelige veggen, men en periode gikk det ikke særlig fort - uten at jeg fikk panikk av den grunn. Tror neppe jeg tenkte på sluttid, for det var så mange inntrykk å suge til seg.

Da den siste bakken var unnagjort, kjente jeg bare lettelse. Og glede. Jeg visste at jeg ville få min første maratonmedalje. Da jeg kom i mål, på tida 4.17, visste jeg helt sikkert at det ikke var den siste medaljen som skulle henges rundt halsen etter å ha løpt 42, 2 kilometer. Jeg bare visste.



Det føles underlig å tenke på at det bare er fire år siden, det kjennes mye lengre. Men det har altså vært 16 maraton siden den gang, og tre av dem går videre til topplasseringene på lista. En litt kjip fjerdeplass på et løp som mange setter høyere enn alt. Men selv om dette var en av mine beste løpsopplevelser, fordi jeg aldri gikk helt tom og forventningene ikke var skrudd til himmels,  er det tre som følelsesmessig kjennes hakket bedre ut.



3-2-1 kommer snart.




tirsdag 29. desember 2015

Maratonrangering/my favorite marathons del 4/part 4

Nummer 8

Stavanger, august 2013


Stavanger kommer forholdsvis høyt opp på lista fordi jeg rett og slett hadde en veldig god løpsopplevelse første gang jeg deltok i dette maratonet (har blitt to til etter dette). Jeg tror kanskje det har med at jeg lå veldig lavt i terrenget, jeg sa ikke til noen at jeg skulle delta her - eller, det vil si jeg sa jeg skulle løpe halv. Meldte meg på fire dager i forkant. Innrømmer at jeg var en smule spent da jeg satte meg i bilen og kjørte det snaue kvarteret hjemmefra og til start på gamle Stavanger stadion.

Det var ikke mange som hadde meldt seg på helmaraton, kanskje rundt 100-120, tipper jeg. Det er lite stress forbundet med lokale maraton. Det er bare å stå opp, spise frokost, sette seg i bilen og kjøre en liten tur, og så er man klar, liksom.



Innimellom er det godt å vite at ingen vet jeg skal løpe, det blir mer enn nok høy sigarføring i sosiale medier ellers.

Fra før hadde jeg pers på 3.59. Stavanger maraton 2013 var maraton nummer seks i rekka. Jeg hadde ikke annet mål enn å prøve å løpe fortere enn jeg hadde gjort tidligere. Det gjorde jeg jammem også. Seks minutter fortere, faktisk. Da jeg kom i mål, viste klokka 3.53, og da hadde jeg til og med spurtet de siste 200-300 metrene.



Underveis gikk det egentlig greit hele tida. Fra gamle Stavanger stadion, gikk turen ned til Mosvatnet, halvannen runde, videre rundt Stokkavatnet, langs Hafrsfjord og Sverd i fjell (Harald Hårfagre-monumentet), gjennom et stort industriområde og butikkaos hvor det på en lørdag formiddag krydde av biler - videre til Viking stadion, og så inn på grusstien der vi møtte halvmaraton-deltakerne og løp sammen inn de siste 7-8 kilometrene. Jeg likte denne løypa, og jeg husker at jeg møtte min tidligere kule og spreke avissjef rundt 30 km (han hadde langet ut i starten), og sa han kunne henge på hvis han skulle inn under fire timer (han klarte det akkurat ikke, manglet ett fattig sekund).



Oppturen var nabo som hadde tatt turen inn og heiet, mine foreldre i målområdet og selvsagt guttene som langet drikke underveis (colaen var særdeles verdifull på rundt 32 km, takk gode Lars og Eirik).

 Nabo Liv Margrete har tatt bilder i målområdet og jeg må selvsagt legge ut....



Nummer 7

New York, november 2013

New York er New York. Et maraton her er noe de fleste som vurderer å løpe bare ett, få med seg. Det er den ultimate stemningen, det er en opplevelse som overgår de fleste. Jeg har vært så heldig og løpt her to ganger, første gang i 2011 (ja, den kommer høyere opp på lista). I 2013 skulle jeg løpe maraton for sjuende gang, og utgangspunktet var pers, slik det omtrent alltid er når jeg står på startstreken.



Når man skal løpe i NY må man stå opp midt på natta, for å rekke bussen som går ut til start på Staten Island. Vel framme der, må vi vente i fire-fem iskalde timer før det er vår tur å gå inn i riktig startbås.
Det har med logistikken å gjøre, sånn er det bare. Det er dette jeg liker minst med NY - ventinga.
Men det er kaffe å hale, og mye å se på mens vi slår ihjel ventetida.
Det er få ting som kan måle seg med å høre Frank Sinatras velkjente strofer runge over området like før det braker løs, og nasjonalsangen i etterkant frambringer frysninger. Touchy moment.

Jeg og Anne før start.

Klar, ferdig, løp. Ti minutter før start skulle jeg bare sjekke pulsklokka, og den var helt svart. Ikke mulig å få liv i, og jeg kjente panikken komme krypende. Var faktisk mer opptatt av at jeg ikke hadde klokka som funket, enn å høre etter da startskuddet gikk. Opp Verassaono Bridge, over til andre siden - fremdeles sort skjerm på klokka. Jeg så etter firetimers-skiltet, men siden vi hadde sneket oss over i en rask gruppe, var det ikke å se. Jeg prøvde å løpe på feelingen, sånn 4-ish tempo, men hadde egentlig null peiling på hvordan jeg lå an. Ved passeringene vises tiden på store skjermer, men det var bruttotid og ikke reell tid. Jeg hadde likevel en anelse om at jeg var på vei til å klare under fire timer.

Etter en stund så jeg firetimers-skiltet komme et par hundre meter baki der og jeg tenkte bare at det aldri, aldri måtte løpe forbi meg. Passering 25 km er alltid en høydare i NY, da er det rett før vi kommner ut av en tunnel og ned på 1st Avenue på Manhattan. Stort. Nytt touchy moment. Som 17. mai, Holmenkollen og alt på en gang. Jeg forstår hvordan toppidrettsutøvere må føle når de hylles fram som de heltene de er. I NY er alle som løper maraton helter. Uansett tid.

31-32 km - ny bro og like før vi entrer Bronx (tror jeg). Folk står tett i tett, noen med skilter som viser «You have passed the last bridge», «You are doing fine, only one hill left».

Den siste bakken inn mot Central Park er småtøff, i hvert fall når man har 35 km i beina fra før. Jeg husker kastet et blikk bakover og så firetimers-mannen komme faretruende nær, og uten at jeg var i stand til å øke farten særlig. Huff.



40 km. En milepæl, og et tidspunkt der du skjønner at du kommer deg helt fint i mål. Da glemmer man litt tider. Jeg så bakover igjen. Mannen med firetimers-skiltet hadde ikke kommet nærmere. Godt, tenkte jeg. Da kan det gå.

600 meter igjen og alt du ser er målet langt der framme. Ei eneste stor slette, horder av folk som jubler. Sol på knallblå himme og alle skyskraperne som kretser rundt storbyens grønne lunge. Tårer i øynene.

DER. I mål. Det piper i telefonen. 3.59.18, stod det på meldingen fra mor. De har kontrollen der hjemme. Jeg hadde kontrollen gjennom NYs gater, så vidt. Men det holdt. Glemt var målet om pers. 4-spøkelset holdt seg unna.



Nedtur: Å gå sykt langt for å hente posen med tøy som ble innlevert om morgenen, ved start. Å gå enda lengre, fordi det var mange stengte veier, for å komme til hotellet. Å gå fra 76 til 47th street kjennes lengre ut enn det egentlig er.



Oppturer: En kjapp tur innom Starbucks på vei til hotellet, og dama bak disken som skrev hilsen fordi hun så medaljen rundt halsen. Personalet på Nike Town som tilkalte alle kolleger i fjerde etasje for å komme bort og gratulere med vel gjennomført.



Ingen spurte om vi hadde løpt på tre, fire eller fem timer. Nice.  Blow dry hair bar  i Meetpacking district- å få luftige krøller på et blunk. Champislunsjen på Boat House i Central Park dagen derpå. Mange nye, kjekke bekjentskaper.




Nummer 6 

Stavanger, august 2014

Maratonet som ligger nærmest huset mitt får nok en god plassering. Samme opplegg, samme løype som året før og samme løpsopplevelse, bare enda et hakk bedre og et par hakk raskere. Jeg hadde heller ikke denne gangen røpet for noen at jeg skulle løpe helmaraton i Stavanger, mitt niende i rekka. Begynner å bli rutinert nå, men likevel flakser det en del sommerfugler i magen når man sitter i garderoben og skal snøre på seg skoene og feste startnummeret på t-skjorta.

Målet igjen; pers. Og slik ble det. Jeg er nærmest for nerd å regne på kilometertider og hadde full kontroll i hodet for hver eneste én. Jeg visste til enhver tid hvordan jeg lå an i forhold til skjema på 3.49, som var mål nummer én.



Jeg løp jevnt og trutt, første private langing var far som stod ved 14 km, rett før vi skulle ta fatt på en del av Stokkavatnet. Løpevenninne Janne langet seigmenn ved Sverd i fjell (Hafrsfjord), da var jeg over halvveis og bare 20 km igjen...

Guttene stod flere steder i løypa og kom løpende etter med både sportsdrikke og cola - til stor nytte og glede. Alt gikk egentlig helt greit, og selv om jeg aldri møtte veggen på noe tidspunkt, turte jeg ikke å øke tempoet. Det burde og kunne jeg gjort, men det er lett å tenke slik i etterpåklokskapens lys.

Den siste kilometeren gikk superfort, og jeg hadde krefter igjen til spurt. Da jeg stoppet mi klokke, stod det 3.49 - den offisielle tida ble 3.50.18 (neste gang skal jeg ikke starte så langt baki rekka).

Ikke lenge etter kom løpefølge Oddveig, som debuterte på distansen - på fine 3.51. Det var imidlertid ikke mye tid til å hvile på laurbærene. Jeg skulle rett på jobb, det samme skulle hun. Det var litt sånn; Stå opp, løpe et maraton, skynde seg hjem for å rekke jobb. For en lørdag, husker jeg at jeg tenkte da jeg kom hjem senere på kvelden. Ingen champis, ingen å feire med. Men en veldig, veldig god følelse. Joda, Stavanger 2014 er en verdig nummer seks på lista over de beste løpsopplevelsene.
Faktisk er dette løpet det jeg har færrest bilder fra - ikke ett eneste av medaljen..




søndag 27. desember 2015

Maratonrangering/my favorite marathons - del 3/part 3

Nummer 11

Amsterdam, oktober 2015

Dessverre. Selv med ny pers, ble Amsterdam en aldri så liten skuffelse. Jeg var så klar og helst mer enn det for å fullføre «Prosjekt 3.39.59», og hadde tida inne, og vel så det. Men, at jeg havnet i ei klynge ut fra start og måtte bruke 15-20 km og kanskje enda lengre på å navigere meg fram i mengden av løpere, ødela en del, og gjorde at vi også løp mye lengre enn de 42,2 kilometrene.



Amsterdam er rimelig ferskt, så jeg husker godt følelsen gjennom de 3 timene og 43 minuttene løpet varte. Det dreide seg egentlig bare om å komme til mål. Heldigvis er det ikke ofte jeg har det slik når jeg løper maraton, da hadde det ikke blitt så mange flere. Men - det er en grunn til at dette løpet ikke havner i bunnsjiktet, men faktisk på en 11. plass, og det skyldes løypa. Selv om det etter min mening var altfor trange traséer, gikk den tidvis i meget idylliske omgivelser. Det var riktig nok regn i lufta og gradestokken passerte neppe tosifret, men det var i det minste vindstille. Å løpe på grusstier langs en kanal, med følelsen av at du er langt ute på landsbygda, selv om det kun er et par km inn til sentrum, er motiverende. Å få høre av hun som løper ved siden av at «du æ så en sprettball», som er jærsk og betyr noe slikt som «du ser pigg ut», bidro også til at Amsterdam ble nummer 11 og ikke nummer 14 på lista.


Da glemmer man litt at pulsklokka gikk tom for batteri (men jeg fikk låne løpefølgets de siste 15 kilometrene), og at det var en smule kaldt å løpe i kortbukse og t-skjorte, at de siste 5 km ble en kamp mot klokka for å komme i mål på ny pers og at det ble en del banning underveis.


De siste to km er alt det negative glemt. Da løper man gjennom en flott park, det er haugevis av medløpere som har fått krampe og som står og lener seg inntil trærne for å strekke ut, det er enda flere som halter seg av gårde bortover, mens ingen av oss verken har vondt i leggene eller andre steder. Vi løper videre på ren vilje. For vi er litt leie, det er ingen smal sak å innrømme. Men vi er der snart. Vi er snart i mål, og jeg skal snart motta min maratonmedalje nummer 15.



Det gjorde jeg også, men tida ble ikke som ønsket, og den skuffelsen kom litt senere på dagen, da rusen over enda et maraton og enda en medalje hadde lagt seg. Det var tre og et halvt minutt for seint. Skuffelser legger seg som regel raskt. Heldigvis.

På plussiden: At dette var en tur i Jærbladets regi, med et herlig reisefølge og påfølgende fine stemning på kveldens løpsbankett. De gode boblene og servicen på hotellet jeg og en løpekompis havnet på etter målgang, fordi undertegnede har fobi mot trange tog og heller ville ta taxi tilbake til hotellet, samt de koselige kaféene i området Nine-streets i Amsterdam sentrum - og det faktum at det faktisk ble ny bestenotering.





Nummer 10

Paris, april 2015

Først ut på topp 10-lista er Paris. Dette maratonet burde også kommet høyere på lista, hvis andre kriterier enn selve løpsopplevelsen hadde ligget til grunn for rangeringen. Paris er ei utrolig bra løype, det er et bra arrangement, og selv om det stod 50 000 på startstreken midt på Champs Elysés, var det ikke snakk om å løpe i trengsel. Her fikk man marsjstart fra første steg.  Allerede etter to km, stod foreldrene mine og vinket med norske flagg, og beina kjentes lette ut. Jeg var klar for å løpe under 3.50 - den gjeldende persen, satt i Stavanger et drøyt halvår tidligere, var på 3.50.18.

Ikke helt happy nei.. Men medalje er medalje.

Det så også slik ut en lang stund, faktisk lå jeg an til under 3.50 i to tredjedeler av løpet, for ikke si tre fjerdeler. Jeg løp på jevn fart hele tida, og jeg løp i følge med Oddveig, som jeg traff på midt i løypa ved 14 km - fram til det gjenstod 6-7 km. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle feile med tida da jeg passerte mine foreldre for andre gang, rundt 26-27 km.

Smellen kom rundt 35, på et tidspunkt jeg vanligvis får en boost. Det skjedde ikke i Paris. Beina gikk fra å kjennes fjørlette, til å minne om to tømmerstokker. Jeg så Oddveig fly av gårde, og hadde ikke sjanse til å henge på. Ergerlig.




Paris-løypa er vakker og variert. Opplevelsen i 70-75 prosent av løpet, er derfor likevel nok til en tiendeplass. For jeg har sjelden vært mer skuffa over ei tid enn dette; 3.53. Derfor passet det fint at det tok sin tid å både få medalje og finne veien ut av målområdet for å treffe de andre, inkludert heiagjengen som bestod av mor og far. Jeg trengte den tida til å fordøye skuffelsen og til å tørke bort tårene som rant nedover i ren skuffelse. Den halvtimen jeg gikk og virra for meg selv i målområdet sitter i, og jeg tror heller ikke Paris blir åstedet for et nytt maraton med det aller første - fordi jeg trenger en pause.



På plussiden: Flott løype, jeg fikk ta bilde av Eiffeltårnet, knipset Louvre, vandre gatelangs i skjørt og t-skjorte endatil det bare var i begynnelsen på april, bli lurt av en sykkeltaxi-sjåfør, de dyre boblene på Champs Elysés smakte fortreffelig, og vi hadde dessuten flere hyggelige kafébesøk med medløpere (Kristin, Kamilla, Bente, Oddveig, Anne, Marianne og Hege fra det blide Sørlandet).  Jeg er også godt fornøyd med silkeskjerfet fra Galleri Lafayette til 25 euro - et kupp:-)




Nummer 9

Undheim, november 2012

Mitt aller første ultraløp som ble gjennomført fem uker etter at jeg for første gang hadde løpt under fire timer på et maraton. Jeg ante litt hva jeg gikk til, men samtidig ikke. Året før hadde jeg vært på jobb på samme arrangement, og der og da bestemte jeg meg bare for at neste gang skulle jeg selv stå på startstreken. Og slik ble det. Det har en tendens til å gå som jeg bestemmer meg for...

 Et av mine første møter med prosjektleder Kathrine. Der og da visste vel ingen 
av oss at hun tre år senere skulle bli med meg på tur til Firenze.

Målet var å løpe jevnt på 6 minutter per km og se hvor lenge det holdt. Og det holdt jammen meg helt inn. I seks hele timer. Jeg husker ikke helt eksakt hva maraton-noteringen ble, men tror den lå på 4.11. Kun avbrutt av et toalettbesøk midtveis, løp jeg hele tiden - gjennom regn, litt hagl, noe vind, og litt sol. Alle fire årstider har en tendens til å vise seg på Jæren i løpet av kort tid, og denne søndagen var intet unntak.


Jeg husker det var mentalt slitsomt å løpe rundt i ring i så lang tid, men kjente aldri på trøtte bein. Hver passering ble en opptur, med selveste presten som speaker, og som alltid slo av en vits eller hadde noe morsomt å si om hver deltaker som passerte mat-depotet. Jeg husker jeg var overveldet av alle «godsakene» som stod på bordet; loff med syltetøy, boller, firkløver, peanøtter, sjokomelk, YT, cola, havresuppe etc. Det var bare å forsyne seg, og jeg gikk derfor aldri tom for energi. En god løpsopplevelse som konkurrerte sterkt om å bli nummer åtte eller sju - men det er vanskelig å konkurrere med storbyen på neste plass.



Hvilken?  Ja, det gjenstår å se når lista for de tre neste publiseres.

Maratonrangering/my favorite marathons, del 2/part 2

Nummer 14

London, april 2014

Nei, det vil seg ikke i London for meg. Niks London, baby fra denne jenta. Mitt tredje forsøk i London ble ikke katastrofalt dårlig, men igjen - det klaffet ikke 100 prosent, bare 80. Dette var mitt maraton nummer åtte, og av de sju foregående, hadde jeg løpt fire under fire timer og tre over. Jeg var nokså sikker at jeg ikke ville overstige fire timer denne gangen heller og det gjorde jeg faktisk ikke.


Sluttida ble 3.56, etter det som var en helt grei nok gjennomføring, og faktisk min beste prestasjon på utenlandsk grunn. Likevel - London stikker av gårde med tre bunnoteringer av fire mulige på min maratonrangering. Jeg digger byen, men trolig liker den ikke meg når jeg har joggesko på beina. Første halvdel ga imidlertid signaler på at dette ville bli grei skuring, husker jeg løp under 1.55 på første halvdel - så vidt - og det burde jo tilsi en sluttid rundt 3.50. Presterer så å bruke rundt fem minutter mer på de siste to milene... Jeg mistenker faktisk at det er psyken spilte meg et puss - at jeg ikke trodde jeg ville fikse London. Det er vanskelig å forstå - for det er mye å se på underveis i løypa og de siste sju-åtte kilometrene langs Themsen er nydelige.



Denne gangen hang jeg ikke med leppa så veldig lenge (gjør egentlig aldri det) etter målpassering, tenkte bare at jeg får gjøre det bedre neste gang, og tenkte i mitt stille sinn at det blir en god stund til London maraton inngår i løpeplanene igjen (jeg er ikke ferdig med London, jeg trenger bare en pause..).




Nummer 13

Bergen, april 2015

«Ei helvetes løype i byen mellom de sju fjell». Det var statusen min på Facebook en regnfull og kald lørdag i sluten av april for bare åtte måneder siden. Hvorfor jeg absolutt skulle til Bergen kun 13 dager etter maraton i Paris, må bare gudene vite, men det hadde vel noe med revansjesug å gjøre. Jeg hadde etter eget hode mislykkes i den franske hovedstaden og satt kjepphøy på Champs Elysés et par timer etter målpassering og sa jeg skulle melde meg på i Bergen - som om noen trodde på meg. Men jeg liker å gjøre som jeg vil... Og noen dager senere var påmeldingen i boks, og overnatting sikret hos løpevenninne Bente, som stilte velvillig opp som sjåfør, og mental støtte.



Det startet ikke så bra med bagasje som ikke fant veien fra Stavanger til Flesland, og fortsatte med regn som pisket på ruta da jeg ble vekket klokka 6 dagen etter. Det var sludd i lufta og vinden ulte rundt hustakene oppe på Natlandsfjellet. Kaffe, noe mat, et par bananer og en YT senere satt jeg i bilen på vei til sentrum, og ble satt av et par hundre meter fra startnummerhentingen. Jeg satt der til det gjenstod fem minutter, fordi det var så kaldt - og vått der ute. Huff, tenkte jeg. Hadde mest lyst å bare låse meg inne, for det kunne toppen være mer enn 4 grader utenfor. Maraton nummer 13 - akkurat ja, ikke rart værgudene ikke var på min side.

Opp, opp og atter opp, deretter ned til sentrum igjen for å løpe enda en runde. Jeg løp forbi horder av folk som hadde stilt seg opp for å løpe halvmaraton, siden det startet på slaget to timer senere. Feiginger som ikke tar to runder, tenkte jeg idet jeg løp forbi dem da de hadde tre-fire minutter igjen til start. Det gikk ikke mange minutter før de raskeste hadde tatt meg igjen, like før den første stigningen. Så kom resten av hordene, med de friske beina sine. Jeg følte de fløy opp bakkene, mens jeg mistenkte noen for å ha smørt lim under skoene mine.

Det regnet, det blåste og jeg var klissblaut. Jakken klebret seg til kroppen og hestehalen føltes som den var ti kilo. Men jeg løp  - også i bakkene. Det var lite folk i løypa, og det var heller ikke så rart. Å løpe fortere enn i Paris måtte jeg bare skrinlegge - her dreide det seg om ikke å overstige fire timer.

I hvert maraton, uansett hvor dårlig eller bra det har gått, skjer det noe når jeg  passerer 35 km. Da lystrer beina, og farten øker. Plutselig er jeg ikke så sliten. Så også i Bergen. De siste 6-7 km gikk greit, og selv om regnet gjorde at mascaren rant nedover ansiktet, så jeg lys i tunnelen. Jeg var snart framme - i mål.



Ingen heiet, bortsett fra en dame i knall orange jakke sånn omtrent 200 meter før mål. Bente. Min vertinne og venninne. Jeg gliste og sa jeg hadde god margin til fire timer. 3.57 stoppet klokka på.
Medalje nummer 13 i boks, og premie i form av kaffe mocca og sjokoladecroissant - samt tørre, varme klær som Bente selvsagt hadde husket å ta med. Heiinga, den gode premien og det faktum at jeg faktisk ikke ga opp, gjør at dette maratonet ikke blir tabelljumbo. Det får byens fotballag heller ta seg av.



Bergen er en vakker by, men jeg tror det blir en stund til jeg prøver meg på 21,1 x 2 runder der igjen. Eller kanskje hiver jeg meg spontant på et fly dersom yr viser sol og 20 pluss.




Nummer 12

Undheim, november 2015

Optimistisk tone igjen fra denne kanten. Dagen før deltok jeg i 3-sjøersløpet, et halvmaraton i Stavanger. Jeg skulle være løpefølge og kun konsentrere meg om å løpe under to timer. Men man kjenner et 1.54-halvmaraton i beina dagen etter - det er ikke til å komme fra. Å løpe maraton på Jæren andre søndagen i november, er for spesielt interesserte. Vi skulle løpe i seks timer, altså fullføre et ultraløp, og samtidig få registrert ei maratontid. Med «vi» menes Oddveig, mitt trofaste løpefølge, og meg.

Målet var å overstige 55 km, altså løpe 27 og en halv runde i den to km lange sløyfa som går halvveis på asfalt og grus, og er nesten helt flat. Det begynte med at jeg hadde glemt holderen til iphonen, hvor musikken lå lagret, og jeg av den grunn valgte å løpe i shorts. Det var tross alt 8-9-10 grader ute. Det løste seg med å legge iphonen i baklommen, hvor teit det enn måtte se ut - da fikk jeg i hvert fall musikk på øret.



De to første timene gikk greit. Jeg kjente på litt trøtte bein, og det var nok årsaken til at det gikk noe seint - men vi hadde tross alt fire timer igjen å løpe. Bare en halvtime senere gikk jeg i den mentale kjelleren - jeg hadde lyst å gå i garderoben å sette meg. Jeg tok til tårene fordi jeg var så sliten i beina, jeg følte det boblet i leggene og jeg var sliten i hodet. Heldigvis fikk mitt løpefølge meg på bedre tanker, og jeg hadde vel aldri i livet satt meg i garderoben heller, når jeg tenker meg om. Jeg skal aldri ha et DNF på samvittigheten (did not finish). Da hadde jeg heller gått den resterende tiden. Men - jeg løp videre i tre og en halv time, mesteparten uten musikk, for telefonen slo seg vrang og spilte bare den samme sangen om og om igjen. Dessuten trengte hodet mitt ro. I stedet ble det samtaler om mangt og mye.

Det er faktisk litt dumt at dette løpet ikke rangeres høyere, men det kom på en dag der verken hode eller bein var i tipp topp stand. Arrangementet er nemlig av beste sort  - lite, trivelig og veldig profesjonelt (heldigvis har jeg deltatt to ganger, så det andre kommer litt høyere opp på lista). Jeg liker at man passerer et «depot» omtrent hvert 12. minutt - der står det også en del folk som kommer med oppmuntrende tilrop når man trenger det som mest - og en speaker som opplyser hvor mange runder vi har løpt. 56, 3 km ble løpt denne novembersøndagen. Helt innafor, men med litt mer anstrengelse og vilje, burde det blitt 60. Det får jeg heller ha til gode. For det blir flere ultraløp på Undheim.











lørdag 26. desember 2015

Maratonrangering/My favorite marathons, del 1/part 1

Siden det lakker og lir mot slutten av året, tenker jeg det er på sin plass å rangere de ulike maratonene jeg hittil har fullført - 17 i tallet siden 6. november 2011. Og siden jeg har løpt flere ganger på de samme stedene, snakker jeg her om selve løpsopplevelsen. Den varierer jo selv om løypa er den samme. For at innlegget ikke skal bli altfor langt, begynner jeg nederst på lista. De tre bunnløpene først, altså..

Nummer 17

London, april 2012

Fem måneder etter at jeg fullførte mitt første maraton på 4.17 i NY, hadde jeg trent bra og like i forkant satt ny pers på halvmaraton, med 1.44. Jeg var i form og hadde forutsetninger for å løpe på under 3.59. Men noe skjedde. 12 dager før løpet, var jeg ute til lunsj med ei kollega. Det endte med ambulanse til sjukehuset. Plutselig gikk verden trill rundt, og jeg spøy ut over hele kafégulvet. Jeg husket knapt nok hva jeg het, og trodde seriøst at jeg var alvorlig sjuk. Jeg klarte ikke å stå oppreist alene. Men undersøkelser og tester avdekket ikke noe unormalt. Jeg hadde heller ikke krystallsyken, også det ble jeg testet for. En god, gammeldags smell i veggen, altså - en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende. Det tok fem måneder før jeg var mitt gamle jeg igjen. Men å avlyse et maraton - nei, det var det ikke snakk om. Aldri.

 Ser kanskje til stede ut, men var det ikke

Jeg stod på utsiden av meg selv da startsignalet gikk, og jeg var også en smule redd. Jeg følte meg dårlig. Det svimlet i tide og utide, men jeg løp. Første halve gikk på to timer, og jeg tenkte at dette kunne gå. Men det gikk ikke i det hele tatt. Noen km seinere, måtte jeg redusere farten kraftig og innse at det verken ble under fire timer eller ny pers. Jeg sjanglet meg inn til 4.20, om jeg ikke husker helt feil. Har aldri giddet å sjekke den tida helt ordentlig. Jeg husker bare at de to siste milene er de verste jeg noen gang har gjennomført


 Har så vidt krefter til å presse fram et lite smil - fullført på tross av...

Da vi skulle feire med champis, ble jeg dårlig og kvalm etter en liten munnfull.  Da jeg kom hjem, gikk jeg på jobb som vanlig, før det smalt igjen etter bare et par dager. To uker totalt fri, og så jobbe gradvis, 20, 40, 60 og 80 prosent de neste månedene. Jeg løp for rekreasjonens del, og jeg husker godt en sommerdag i juli, i Spania, da jeg kom tilbake fra en lett løpetur, der jeg plutselig kjente at jeg ikke var svimmel eller så dobbelt lengre. Først i slutten av august, var jeg 100 prosent i jobb igjen.

Mitt glass ble ikke tomt, for å si det slik..

Nummer 16

London, april 2013:

London er visst ikke helt mi greie, ikke når det kommer til løping, i hvert fall. Det er ei fin løype, der alt ligger til rette for ei god tid, og det er topp stemning fra start til mål. Dette var mitt fjerde maraton, og et halvt år tidligere hadde jeg brutt firetimers-grensa i Berlin. Derfor var troen stor på at jeg ville senke persen med ytterligere et par minutter.



Godt forberedt stod jeg igjen på startstreken for å ta fatt på milene inn mot sentrum, vel vitende om at mine to, da 10 år gamle gutter og foreldre ville stå og heie. Avtalen var at de skulle stå ikke så langt fra Big Ben, omtrent to km før mål. Jeg hadde kontroll den første mila, også den andre, men så skar det seg fra 25 km - det var veldig varmt, jeg var tissetrengt (og uerfaren nok til å overse det, men bare løpe videre) og beina føltes alt annet enn lette den siste halvannen mila.



Høydepunktet var kilometrene før jeg for første gang skulle møte mine kjære langs løypa i et maraton, og guttas smil glemmer jeg neppe med det første, da de fikk øye på meg. Mor, mor, se - der der kommer hun. Jeg svingte galant over til siden de stod på og fikk gelebamser og cola. Da jeg hadde passert dem, kom tårene. Jeg så på klokka og den var i ferd med å passere fire timer. Skuffende krysset jeg mållinja, på tida 4.09.




Nummer 15

Berlin, september 2014:

3.49 var målet. Fire uker tidligere hadde jeg nemlig senket persen til 3.50 på hjemlige trakter, i Stavanger maraton den siste helgen i august. Dette var det første maratonet som ble fullført i shorts. Jeg husker jeg tok en brå avgjørelse kvelden før, bort med tightsen, inn med shorts. Ingen big deal, men...



Og det hadde nok heller ingenting å si for resultatet. Jeg valgte å sove litt lengre, og heller ta taxi til startområdet, framfor å gå de 40 minuttene. Dette var mitt maraton nummer 10, og jeg var litt mer avslappa. Igjen var jeg godt nok forberedt, gjennom mye mengdetrening og tenkte at det i verdens raskeste maratonløype ville bli enkelt å senke persen. Det ble det ikke. Igjen gikk det litt for treigt den første mila. Selv om det var bred trasé, var det enormt mye folk, og det ble sikk-sakkløping og opp og ned av fortauene. Slikt stjeler krefter og er en kilde til irritasjon. Jeg ble vel egentlig aldri så veldig sliten under dette løpet, men jeg hadde heller ikke sprut i beina til å øke tempoet den siste halvdelen. Mener å huske at det første halve ble passert på 1.56  - sluttida ble 3.54.



Lyspunktet var, som alltid, da det pep i matta for siste gang, 195 meter etter å ha passert Brandenburger Tor. Å løpe i mål i Berlin er stort, likevel troner dette løpet på nederste del av lista. Fordi jeg bare løp uten den store gleden.