Stavanger, august 2013
Stavanger kommer forholdsvis høyt opp på lista fordi jeg rett og slett hadde en veldig god løpsopplevelse første gang jeg deltok i dette maratonet (har blitt to til etter dette). Jeg tror kanskje det har med at jeg lå veldig lavt i terrenget, jeg sa ikke til noen at jeg skulle delta her - eller, det vil si jeg sa jeg skulle løpe halv. Meldte meg på fire dager i forkant. Innrømmer at jeg var en smule spent da jeg satte meg i bilen og kjørte det snaue kvarteret hjemmefra og til start på gamle Stavanger stadion.
Det var ikke mange som hadde meldt seg på helmaraton, kanskje rundt 100-120, tipper jeg. Det er lite stress forbundet med lokale maraton. Det er bare å stå opp, spise frokost, sette seg i bilen og kjøre en liten tur, og så er man klar, liksom.
Innimellom er det godt å vite at ingen vet jeg skal løpe, det blir mer enn nok høy sigarføring i sosiale medier ellers.
Fra før hadde jeg pers på 3.59. Stavanger maraton 2013 var maraton nummer seks i rekka. Jeg hadde ikke annet mål enn å prøve å løpe fortere enn jeg hadde gjort tidligere. Det gjorde jeg jammem også. Seks minutter fortere, faktisk. Da jeg kom i mål, viste klokka 3.53, og da hadde jeg til og med spurtet de siste 200-300 metrene.
Underveis gikk det egentlig greit hele tida. Fra gamle Stavanger stadion, gikk turen ned til Mosvatnet, halvannen runde, videre rundt Stokkavatnet, langs Hafrsfjord og Sverd i fjell (Harald Hårfagre-monumentet), gjennom et stort industriområde og butikkaos hvor det på en lørdag formiddag krydde av biler - videre til Viking stadion, og så inn på grusstien der vi møtte halvmaraton-deltakerne og løp sammen inn de siste 7-8 kilometrene. Jeg likte denne løypa, og jeg husker at jeg møtte min tidligere kule og spreke avissjef rundt 30 km (han hadde langet ut i starten), og sa han kunne henge på hvis han skulle inn under fire timer (han klarte det akkurat ikke, manglet ett fattig sekund).
Oppturen var nabo som hadde tatt turen inn og heiet, mine foreldre i målområdet og selvsagt guttene som langet drikke underveis (colaen var særdeles verdifull på rundt 32 km, takk gode Lars og Eirik).
Nabo Liv Margrete har tatt bilder i målområdet og jeg må selvsagt legge ut....
Nummer 7
New York, november 2013
New York er New York. Et maraton her er noe de fleste som vurderer å løpe bare ett, få med seg. Det er den ultimate stemningen, det er en opplevelse som overgår de fleste. Jeg har vært så heldig og løpt her to ganger, første gang i 2011 (ja, den kommer høyere opp på lista). I 2013 skulle jeg løpe maraton for sjuende gang, og utgangspunktet var pers, slik det omtrent alltid er når jeg står på startstreken.
Når man skal løpe i NY må man stå opp midt på natta, for å rekke bussen som går ut til start på Staten Island. Vel framme der, må vi vente i fire-fem iskalde timer før det er vår tur å gå inn i riktig startbås.
Det har med logistikken å gjøre, sånn er det bare. Det er dette jeg liker minst med NY - ventinga.
Men det er kaffe å hale, og mye å se på mens vi slår ihjel ventetida.
Det er få ting som kan måle seg med å høre Frank Sinatras velkjente strofer runge over området like før det braker løs, og nasjonalsangen i etterkant frambringer frysninger. Touchy moment.
Jeg og Anne før start.
Klar, ferdig, løp. Ti minutter før start skulle jeg bare sjekke pulsklokka, og den var helt svart. Ikke mulig å få liv i, og jeg kjente panikken komme krypende. Var faktisk mer opptatt av at jeg ikke hadde klokka som funket, enn å høre etter da startskuddet gikk. Opp Verassaono Bridge, over til andre siden - fremdeles sort skjerm på klokka. Jeg så etter firetimers-skiltet, men siden vi hadde sneket oss over i en rask gruppe, var det ikke å se. Jeg prøvde å løpe på feelingen, sånn 4-ish tempo, men hadde egentlig null peiling på hvordan jeg lå an. Ved passeringene vises tiden på store skjermer, men det var bruttotid og ikke reell tid. Jeg hadde likevel en anelse om at jeg var på vei til å klare under fire timer.
Etter en stund så jeg firetimers-skiltet komme et par hundre meter baki der og jeg tenkte bare at det aldri, aldri måtte løpe forbi meg. Passering 25 km er alltid en høydare i NY, da er det rett før vi kommner ut av en tunnel og ned på 1st Avenue på Manhattan. Stort. Nytt touchy moment. Som 17. mai, Holmenkollen og alt på en gang. Jeg forstår hvordan toppidrettsutøvere må føle når de hylles fram som de heltene de er. I NY er alle som løper maraton helter. Uansett tid.
31-32 km - ny bro og like før vi entrer Bronx (tror jeg). Folk står tett i tett, noen med skilter som viser «You have passed the last bridge», «You are doing fine, only one hill left».
Den siste bakken inn mot Central Park er småtøff, i hvert fall når man har 35 km i beina fra før. Jeg husker kastet et blikk bakover og så firetimers-mannen komme faretruende nær, og uten at jeg var i stand til å øke farten særlig. Huff.
40 km. En milepæl, og et tidspunkt der du skjønner at du kommer deg helt fint i mål. Da glemmer man litt tider. Jeg så bakover igjen. Mannen med firetimers-skiltet hadde ikke kommet nærmere. Godt, tenkte jeg. Da kan det gå.
600 meter igjen og alt du ser er målet langt der framme. Ei eneste stor slette, horder av folk som jubler. Sol på knallblå himme og alle skyskraperne som kretser rundt storbyens grønne lunge. Tårer i øynene.
DER. I mål. Det piper i telefonen. 3.59.18, stod det på meldingen fra mor. De har kontrollen der hjemme. Jeg hadde kontrollen gjennom NYs gater, så vidt. Men det holdt. Glemt var målet om pers. 4-spøkelset holdt seg unna.
Nedtur: Å gå sykt langt for å hente posen med tøy som ble innlevert om morgenen, ved start. Å gå enda lengre, fordi det var mange stengte veier, for å komme til hotellet. Å gå fra 76 til 47th street kjennes lengre ut enn det egentlig er.
Oppturer: En kjapp tur innom Starbucks på vei til hotellet, og dama bak disken som skrev hilsen fordi hun så medaljen rundt halsen. Personalet på Nike Town som tilkalte alle kolleger i fjerde etasje for å komme bort og gratulere med vel gjennomført.
Ingen spurte om vi hadde løpt på tre, fire eller fem timer. Nice. Blow dry hair bar i Meetpacking district- å få luftige krøller på et blunk. Champislunsjen på Boat House i Central Park dagen derpå. Mange nye, kjekke bekjentskaper.
Nummer 6
Stavanger, august 2014
Maratonet som ligger nærmest huset mitt får nok en god plassering. Samme opplegg, samme løype som året før og samme løpsopplevelse, bare enda et hakk bedre og et par hakk raskere. Jeg hadde heller ikke denne gangen røpet for noen at jeg skulle løpe helmaraton i Stavanger, mitt niende i rekka. Begynner å bli rutinert nå, men likevel flakser det en del sommerfugler i magen når man sitter i garderoben og skal snøre på seg skoene og feste startnummeret på t-skjorta.
Målet igjen; pers. Og slik ble det. Jeg er nærmest for nerd å regne på kilometertider og hadde full kontroll i hodet for hver eneste én. Jeg visste til enhver tid hvordan jeg lå an i forhold til skjema på 3.49, som var mål nummer én.
Jeg løp jevnt og trutt, første private langing var far som stod ved 14 km, rett før vi skulle ta fatt på en del av Stokkavatnet. Løpevenninne Janne langet seigmenn ved Sverd i fjell (Hafrsfjord), da var jeg over halvveis og bare 20 km igjen...
Guttene stod flere steder i løypa og kom løpende etter med både sportsdrikke og cola - til stor nytte og glede. Alt gikk egentlig helt greit, og selv om jeg aldri møtte veggen på noe tidspunkt, turte jeg ikke å øke tempoet. Det burde og kunne jeg gjort, men det er lett å tenke slik i etterpåklokskapens lys.
Den siste kilometeren gikk superfort, og jeg hadde krefter igjen til spurt. Da jeg stoppet mi klokke, stod det 3.49 - den offisielle tida ble 3.50.18 (neste gang skal jeg ikke starte så langt baki rekka).
Ikke lenge etter kom løpefølge Oddveig, som debuterte på distansen - på fine 3.51. Det var imidlertid ikke mye tid til å hvile på laurbærene. Jeg skulle rett på jobb, det samme skulle hun. Det var litt sånn; Stå opp, løpe et maraton, skynde seg hjem for å rekke jobb. For en lørdag, husker jeg at jeg tenkte da jeg kom hjem senere på kvelden. Ingen champis, ingen å feire med. Men en veldig, veldig god følelse. Joda, Stavanger 2014 er en verdig nummer seks på lista over de beste løpsopplevelsene.
Faktisk er dette løpet det jeg har færrest bilder fra - ikke ett eneste av medaljen..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar