torsdag 18. februar 2016

Prosjektleder Trude

Ja, jeg har blitt prosjektleder. Ikke for et maraton, riktig nok, men ikke mindre viktig. Jeg har påtatt meg oppdraget å lede «Prosjekt 10k», som skal få min beste venninne trygt i havn på sin aller første 10 km-konkurranse siste helgen i august.

Det blir en spennende reise. Min venninne gjennom de siste 40 årene har ikke samme interesse for meg som løping, eller - hadde i hvert fall ikke. Det er vanskelig å spå om framtida. Uansett - en gryende interesse for løpeverdenens hemmeligheter har hun i hvert fall vist og nå står hennes første 10 km på programmet. Jeg skal få henne dit og jeg skal sørge for at den mila skal gi en følelse av mestring. På samme måte gir hun meg følelsen av mestring når vi går på ski sammen (to-tre ganger i året, senest i helgen).



Jeg tror det var et møte med noen maratonkvinner i Dubai som gjorde utslaget, for da vi hadde truffet en kvartett som hadde omtrent 200 maraton på samvittigheten, den eldste av dem nesten 79 år gammel (og hadde ikke løpt sitt første før hun var passert 50), sa hun begeistret: «Det ser jo litt kjekt ut og det er jo egentlig aldri for seint».

Slike uttalelser forfølges selvsagt av undertegnede, som så sitt snitt til å overtale henne om at det aldri er for seint og at 10 km er et bra utgangspunkt for konkurransedeltakelse nummer én.

Joda, hun overbeviste fort seg selv om at dette ikke blir en uoverkommelig oppgave, men at det likevel må dedikasjon til for å bli en løper. Hun er innstilt på å trene 3-4 ganger i uka, variert, men minst to løpeøkter, og én av dem intervaller. Det er den jeg skal ta meg av. Vi har satt av én økt i uka til dette, og har allerede gjennomført to.



Jeg har troen på at de 10 kilometrene i august vil gå smertefritt. Tida har vi touchet innom, men ikke blitt enige om, selv om et hårete mål surrer i bakhodet.



Oppgaven som prosjektleder skal tas seriøst - jeg gleder meg til fortsettelsen og venter i spenning på det endelige resultatet.



You go, girl. 



Møllejunkie

Jeg er i ferd med å bli en møllejunkie, i tillegg til å være hekta på asfaltløping.  Grøss og gru, tenker sikkert mange. Det kan ikke være bra for beina, i hvert fall ikke knærne - det er argumenter jeg ofte får høre når jeg forteller om all asfaltløpinga. Hittil har det gått bra, og jeg orker ikke bruke energi til å bekymre meg for om det går ut over beina. Foreløpig  har jeg ikke pådratt meg noen smerter i klær eller legger, annet enn helt «normal» sliten-følelse, som man får, enten man løper i terreng, på asfalt eller på mølle.



Det var egentlig denne «mølleforelskelsen» som skulle være tema for dette blogginnlegget. Jeg har aldri hatt spesiell forkjærlighet for mølleløping, annet enn at jeg så på det som en dyd av nødvendighet de gangene værgudene ikke spilte på lag. Men - sakte, men sikkert, har jeg blitt mer og mer glad i løpebåndet.

Ikke mer glad enn i å løpe ute, men det er ikke lengre et tiltak å skru på mølla og la den rulle.

Intervaller er mest effektive på tredemølle. Jeg innbiller meg det. Farten er jevn og lett å styre opp eller ned. Du må bare henge med. Langintervaller funker like greit ute, synes jeg da....

Denne uka har det blitt tre mølleøkter og ei utendørsmil - jeg synes fremdeles det er lettere å løpe fortere på asfalt (og jeg holder ut mye lengre på høyere tempo) enn på mølla, fordi man ikke trenger så kraftig fraskyv.



 Inneværende treningsuke:

Mandag: 10 km på 49 minutter, inkludert de tre siste med progresjon 4.22-4.20-4.16 i snittfart.

Tirsdag: Spinning til morgen, intervaller til kvelds: 7x3.30 + 4x4 + 4x2 + 8x1 med fart 13.6-14.8 km/t

Onsdag: 11.4 km rolig løp på mølla

Torsdag: Kortintervall på mølla, 16x1 min, 6x20 sekunder i kraftig motbakke (7% incline) + styrketrening med lette vekter

Fredag: Fri

Lørdag: 15-17 km rolig

Søndag: 15 km rolig + progresjon







torsdag 11. februar 2016

Enda et prosjekt «3.XX.XX»

 – Hvordan tar du godpraten med deg selv?

Vi hadde løpt et par kilometer i Sørmarka, da spørsmålet kom fra prosjektleder Kathrine. Sånn litt overrumplende. Jeg begynte å plapre i vei, men ble fort avbrutt.

– Nei, nei. Det der er ikke godprat, sa hun.

– Neivel, da.



Jeg kjente at det var et ufordrende spørsmål som jeg ikke umiddelbart hadde liggende et klart svar på. Hm....

Prosjektlederen pratet litt om seg selv og hvordan hun tenker når hun skal gi seg selv en boost i treninga, når hun skal motivere seg selv. For hvorfor driver man og løper 70-80-90-100, ja, enda flere kilometre i uka (ikke jeg, men hun - jeg er i nedre del av skalaen).

Selv irriterer hun seg litt over det hun selv mener er ei for dårlig halvmaratontid.

– Jeg tenker for ofte at jeg ikke løper bra nok, fort nok. Men så prøver jeg å snu litt på det - jeg er 48 år, ikke 28 eller 38. Jeg har en kropp som fungerer og jeg er sterk. Jeg har en kropp som tåler mye trening. Det er en typisk dameting, det å aldri føle seg bra nok, flink nok, pen nok, tynn nok, at man ikke strekker til. Vi sammenligner oss for ofte med andre. Det er egentlig en tulleting. Man kjenner ikke de andres forutsetninger. Kanskje har de høyere oksygenopptak, kanskje høyere terskelnivå - kanskje er det fysiske momenter, som bare er der, som gjør at vi presterer ulikt til tross for noenlunde lik treningsmengde og dermed antar at vi har de samme forutsetningene for å prestere? Tenk litt på det.

 Prosjektlederen i sitt rette element - Sørmarka.

«You are not in it to win it», avsluttet hun, før spørsmålet kom på nytt:

– Sånn - hvordan tar du godpraten med deg selv, Trude Håland?

– Eh. Jeg tenker at jeg er god på å strukturere. Jeg er god til å organisere inn trening i hverdagen uansett, faktisk.

– Ikke faktisk. Ikke si det. Du er god til å organisere trening inn i hverdagen. Punktum.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så gjør jeg det. Faktisk.

– Ikke faktisk. Du gjør det du bestemmer deg for. Punktum.

 I Sørmarka - etter litt for mange bakker for min smak...

Og sånn gikk praten - opp bakker i rolig tempo, av og til gående, fordi undertegnede synes det ble i bratteste laget. Sørmarka i Stavanger er ikke for pyser, og jeg hadde nesten glemt hvordan det er å løpe i bakker, for det har jeg ikke gjort på lang tid. Ikke i 2016, i hvert fall.

Vi pratet om forestående løp, og jeg sa til prosjektlederen at jeg synes hun er rå.

– Du snakker hele tida om alle andre at de er så råe. Hva med deg selv? Løp ikke du et halvmaraton den ene dagen og sekstimers-løp under et døgn senere.

– Jo, men... Det var jo bare å løpe under to timer på det halve..

– Du er rå. Punktum.

Godpraten er nødvendig. Det er viktig å minne seg selv på det man vet man er god på, kanskje reflektere litt tilbake.

Godpraten er én ting, økt treningsmengde en helt annen. Før prosjekt «3.39.59» lå jeg rundt 50-55 km i uka, uten klart skille mellom øktene og ofte uten en plan. Noen justeringer og måneder senere, var jeg der jeg skulle være og treningsmengden ble økt med ca 10 km per uke.

Nå er tida inne for å øke ytterligere. Skal jeg løpe raskere, må det løpes enda lengre hver eneste uke. Der er prosjektlederen klokkeklar.

– 90 km i uka.

– Er du gal? Nei, det klarer jeg ikke. Annenhver uke går det i hvert fall ikke. Vi sier 80.

Jeg prøvde med et kompromiss, fordi jeg vet at å nevne 70 ikke hadde nyttet.

– 80 it is.

– Og, du, hva skal vi jobbe mot framover. Altså når det gjelder nytt tidsmål. Klarer jeg 3.29.59.

Jeg pustet og peste meg opp en av de raskeste bakkene. Prosjektlederen og Bella (hunden) lå noen skritt foran.

 Bella ble litt trøtt mot slutten...

– Når tenker du det skal skje?

– September, oktober november - ish. Eller noe sånt.

– November.

– Så vi sier 3.29.59, da?

– 3.29.59. Punktum.

Har jeg tatt meg vann over hodet, med å prøve å øke 
treningsmengde og ambisiøst tidsmål?
Håper jeg ikke trenger å se langt etter pers, i hvert fall.




tirsdag 2. februar 2016

Hva nå, liksom?

18 maraton, det siste i Dubai for halvannen uke siden. Jeg har så vidt kommet meg ut av den sedvanlige maratonbobla jeg går inn i noen dager før løpet og som er vanskelig å befri seg fra før en stund etter fullførte 42 195 meter.




Det er langt å løpe 4,2 mil. Veldig langt. Men jeg elsker det. Jeg elsker å stå på startstreken og ikke helt vite om det går min vei denne gangen. Den spenningen driver meg. Den har drevet meg til 18 maratonmedaljer og den skal drive meg til enda flere.

Men jeg er ikke en som løper bare for å løpe lengre. Dessverre, kanskje, men at man ønsker å strekke strikken litt lengre for hvert fullførte maraton, tror jeg er helt naturlig, fram til man når et slags metningspunkt for hva som er mulig å oppnå.

Det går i etappevis. For min del var det først 4-timersgrensa, så et par nedturer, og deretter var det å løpe under 3.55, så stjele nye fem minutter, til under 3.50. Derfra var det snakk om å heve lista med ti minutter i ett jafs. Det trengte jeg to forsøk over 5 måneder for å klare. 

3.38.58. Hva nå, liksom?

– Det er ei god tid, sier mange.

– Joda, men neida. Er det nå det?

For mange virker det uoppnåelig, men når man omgås løpere og løperinner, for den saks skyld, slår konkurranseinstinktet inn for fullt Kan de, kan jeg. Jeg blir litt sånn fandeninvolsk. Det betyr ikke at jeg sammenligner egne prestasjoner med alle andre, men noen - de jeg mener det er mulig å strekke seg etter og som for meg fungerer som god motivasjon - positivt ment.

I mitt hode er 3.38.58 innafor, men ikke godt nok. Det skal jeg ærlig innrømme. Mye vil ha mer. Slik er det med de fleste ting i livet. Har man tjent hundre kroner, vil man tjene hundre til og har man først løpt fem minutter fortere enn sist, vil man forbedre seg neste gang. Det er et naturlig instinkt å ville mer.

Grovarbeidet for det neste steget på mine egen maratonstige er imidlertid unnagjort - treninga er satt i system og ifølge de som har virkelig peiling, dreier de neste minuttene seg om detaljer. At jeg trener bittelitt smartere og at jeg følger treningsplanen fra uke til uke.

For min del er det den mest ufordrende delen. Å følge en plan til punkt og prikke. Ikke fordi jeg ikke liker planer, for de gjør jeg, men jeg vil så mye - jeg vil ha med meg alt. Jeg vil være flink på jobben, jeg vil være ei super mor, jeg vil se alle håndball og fotballkamper sønnene mine spiller, og jeg vil ha et rent og pent hus, jeg vil være sosial og jeg vil trene mye. Og jeg vil sitte på kafé og leser aviser til de kaster meg ut. Til nå har jeg gjort nesten alt dette, uten at jeg skal påberope meg tittelen «supermor». Og om jeg er flink i jobben min? Tja, av og til. Det hender. Og det hender at jeg ikke er så veldig flink. Jeg har heller aldri blitt kastet ut av en kafé fordi jeg ikke har rukket å komme gjennom avishaugen.

Utfordringen blir å selektere. Velge ut. Prioritere. Det betyr at jeg kan være mindre sosial, det betyr også at jeg ikke kan få med meg alt til enhver tid. Jeg vet det blir en prøvelse, men jeg må prøve. Resultater kommer ikke av seg selv, de kommer etter dedikert arbeid, altså grundige forberedelser - ikke bare 70 prosent, men 110.

Prosjektleder Kathrine er streng på dette området og kaller en spade for en spade:


Denne meldingen var ikke spesielt streng, men svar på hva jeg må gjøre for å yte enda litt bedre.. Men jeg er smertelig klar over hva hun mener om at jeg fyker rund på altfor mye.

Jeg har derfor gitt meg selv oppgave i å være mer hjemme, altså ikke ha mer enn 1 sosial avtale de ukene jeg er alene. Jeg må bli flinkere til å si nei. Jeg sier altfor ofte ja når jeg mener nei.

Det høres uendelig mye lettere ut når jeg skriver det enn når det kommer til gjennomføringen. Men denne uka har jeg vært flink. Ingen sosiale avtaler før lørdag kveld. Tidlig i seng fredag for å løpe 28 km som står på planen for lørdag.

Det er for tidlig å klappe seg på skuldra, for uka er ennå ung.

Og hva neste tidsmål blir - det bestemmer prosjektlederen og jeg i fellesskap en av de nærmeste dagene. Da venter strategimøte - uten treningstøy, men over en kopp kaffe. Og nei, det er ikke en sosial avtale, det er et ledd i forberedelsene til en ny løpesesong.

 Foto: Kjetil Alsvik