Hun er utdannet ernæringsfysiolog og har en super blogg med det treffende navnet For alltid 29. Der får du blant annet gode treningstips, samt gode ernæringsråd.
Fra mars i fjor på SATS Sandnes, i matchende antrekk.
lørdag 31. mars 2012
For alltid 29
Hun er utdannet ernæringsfysiolog og har en super blogg med det treffende navnet For alltid 29. Der får du blant annet gode treningstips, samt gode ernæringsråd.
torsdag 29. mars 2012
8x700 meter
Er trygt hekta på intervall kan man si.
I går ble det 3-2-1 x 3 serier, samt noen ett-minuttere i tillegg sammen med løpevenninne Janne, som det alltid er kjekt å trene med. Vi har faste økter sammen annenhver uke, og i vinter har det blitt mye intervall.
I dag var det igjen tid for å kjøre de 25 minuttene fra Sandnes til Undheim for å være med på de sprekeste av de sprekestes intervalløkt. De kara der er bare helt rå, jeg bøyer meg i støvet alldeles. Vi er to damer blant hanene, men det går helt fint. Opplegget er felles oppvarming 5 km, deretter ulike typer intervaller, der vi deler inn etter nivå. Mens de raskeste skulle løpe 12x1000 meter i dag, ble det 8x700 meter med ca 1,5 pause mellom dragene.
Skulle egentlig ha 12, jeg også, men tidsnød pga lang kjøretid til og fra, gjorde at jeg måtte avslutte litt tidligere. Likevel ble det notert helt greit 9,7 km på klokka (løp litt kortere oppvarming og veeeeldig kort nedtrapping).
Med leggspreng i bakhodet tok jeg det litt forsiktig i starten, men etter den åttende og siste intervallen, kjentes beina faktisk helt greie ut. Godt jeg skal få mykt dem opp ytterligere hos fysioen i morgen.
I går ble det 3-2-1 x 3 serier, samt noen ett-minuttere i tillegg sammen med løpevenninne Janne, som det alltid er kjekt å trene med. Vi har faste økter sammen annenhver uke, og i vinter har det blitt mye intervall.
I dag var det igjen tid for å kjøre de 25 minuttene fra Sandnes til Undheim for å være med på de sprekeste av de sprekestes intervalløkt. De kara der er bare helt rå, jeg bøyer meg i støvet alldeles. Vi er to damer blant hanene, men det går helt fint. Opplegget er felles oppvarming 5 km, deretter ulike typer intervaller, der vi deler inn etter nivå. Mens de raskeste skulle løpe 12x1000 meter i dag, ble det 8x700 meter med ca 1,5 pause mellom dragene.
Stoppet tida etter oppvarminga, derfor ser den første søyla litt rar ut. Lå rundt 4.00-4.30 på dragene.
Skulle egentlig ha 12, jeg også, men tidsnød pga lang kjøretid til og fra, gjorde at jeg måtte avslutte litt tidligere. Likevel ble det notert helt greit 9,7 km på klokka (løp litt kortere oppvarming og veeeeldig kort nedtrapping).
Bildet av treningsgjengen på Undheim, tatt for tre uker siden. Tatt i forbindelse med saken jeg skrev. (Foto: Fillip Blaauw)
Med leggspreng i bakhodet tok jeg det litt forsiktig i starten, men etter den åttende og siste intervallen, kjentes beina faktisk helt greie ut. Godt jeg skal få mykt dem opp ytterligere hos fysioen i morgen.
Snart er det påskeferie (men ikke treningsferie..)
onsdag 28. mars 2012
slitnelegger.com
Uff, nå kjenner jeg at panikken tar meg litt. Etter en fin 16,5 km-tur mandag, våknet jeg opp med tidenes stiveste legger (og bakside lår) tirsdag morgen. Skrekk og gru. Tankene går straks til høsten 2010, samt våren 2011, da jeg hadde to legger som slo seg helt vrange, først høyre, deretter venstre. Men nå kjennes det ikke ut som strekk, bare som om de er veldig, veldig slitne - sånn prikkete følelse som ikke helt vil gi seg.
Så hva gjør jeg da? Joda, bestiller tid hos Stavanger idrettsklinikk og en times idrettsmassasje - kanskje settes det et par nåler også. Det gjorde iallfall susen ved de to forrige anledningene. Og så er de spesialister på drenasjetaping. Ja, ja, jeg får se ut som et spiderman-nett på leggen hvis det bare kan gjøre at leggene mine blir som før.
Enn så lenge blir det ei lett økt i dag, hvor jeg prøver meg litt fram med tempoet. Det gjør ikke vondt når jeg løper, det er iallfall et godt tegn.
Om 25 dager løper jeg kanskje her, langs St. James´ park i London. Bildene ble tatt da vi var på vinterferie der i fjor.
Så hva gjør jeg da? Joda, bestiller tid hos Stavanger idrettsklinikk og en times idrettsmassasje - kanskje settes det et par nåler også. Det gjorde iallfall susen ved de to forrige anledningene. Og så er de spesialister på drenasjetaping. Ja, ja, jeg får se ut som et spiderman-nett på leggen hvis det bare kan gjøre at leggene mine blir som før.
Enn så lenge blir det ei lett økt i dag, hvor jeg prøver meg litt fram med tempoet. Det gjør ikke vondt når jeg løper, det er iallfall et godt tegn.
Om 25 dager løper jeg kanskje her, langs St. James´ park i London. Bildene ble tatt da vi var på vinterferie der i fjor.
mandag 26. mars 2012
Fra Bryne til Sandnes
I dag hadde jeg bestemt meg for å revansjere fredagens fæle opplevelse, da jeg trippet avgårde fra Sandnes til Bryne, på vei til jobb i halv sju-tiden om morgenen. Det ble ingen suksess. Manglende føde, både fast og flytende bidro til stive bein og dårlig humør.
Men - i dag gikk turen motsatt vei, og det var mye lettere. Samme løype, men det er noe med det å være på vei hjem som tydeligvis gjorde utslaget. Jeg har alltid en plan med joggeturene mine. Enten er det restitusjon uten tanke på kilometer eller tider, eller så er det å løpe på en bestemt kilometertid. I dag var målet å ligge 20-30 sekunder under maratonfart, dvs ikke dårligere enn 5.18 i snitt per km.
Det startet bra med en god frokost, levering av gutta på skolen og kjøre jobbilen tilbake til kontoret i Bryne sentrum. En kjapp prat med kolleger, og så var det bare å legge avgårde. Været var, som det har vært de siste dagene, upåklagelig.
Den ene kilometeren tok den andre, og plutselig var jeg halvveis etter 8 km på grus, og da ventet drøyt 8 km på asfalt. Det går mye raskere, og km-tiden var stabil rundt 4.55-5.10. Tilslutt ble gjennomsnittet 5.07 og målsettingen oppnådd.
Jeg testet ut Asics Gel Noosa-skoene, for de seiler opp som en het kandidat ti å bære meg gjennom de 42, 2 kilometrene om nøyaktig 27 dager. Testet dem også lørdag på en 15 km-tur, og de fungerer bra. Lettere enn Kayaonene, selvsagt, men ikke superlette - dog med den stabiliteten jeg tror jeg trenger. Det er egentlig en triatlon-joggesko, og det betyr vel at utøverne løper maratondistanse med disse...?
Alternativet er Kayano, jeg har ikke tid til å teste ut enda en modell. Asics Tarther 2 veier riktignok bare 175 gram og er 115 gram lettere enn Kayano og 70 gram lettere enn Noosa, men de blir for lette. Kjenner de holder greit i maks 12-14 km for meg.
Men akkurat nå blir skosnakk og valgets kvaler litt ubetydelig. Den diskusjonen skal jeg la ligge i kveld. Da braker det nemlig løs mellom Sandnes Ulf og Viking i eliteserien. En historisk fotballkamp, og veldig spesiell for meg, som har fulgt de lyseblå, fra en anonym tilværelse i 3. divisjon på midten av åtti-tallet og fram til i dag, først som trenerdatter, deretter journalist. I dag er jeg bare vanlig supporter - tror jeg. Pressekortet henger likevel rundt halsen - i tilfelle.
Slik så det ut i Langgata i Sandnes i formiddag.
Men - i dag gikk turen motsatt vei, og det var mye lettere. Samme løype, men det er noe med det å være på vei hjem som tydeligvis gjorde utslaget. Jeg har alltid en plan med joggeturene mine. Enten er det restitusjon uten tanke på kilometer eller tider, eller så er det å løpe på en bestemt kilometertid. I dag var målet å ligge 20-30 sekunder under maratonfart, dvs ikke dårligere enn 5.18 i snitt per km.
Det startet bra med en god frokost, levering av gutta på skolen og kjøre jobbilen tilbake til kontoret i Bryne sentrum. En kjapp prat med kolleger, og så var det bare å legge avgårde. Været var, som det har vært de siste dagene, upåklagelig.
Begge bildene ble tatt i dag morges, det første ved starten i Sandtangen på Bryne, mens det nederste er nesten på Kvernaland.
Den ene kilometeren tok den andre, og plutselig var jeg halvveis etter 8 km på grus, og da ventet drøyt 8 km på asfalt. Det går mye raskere, og km-tiden var stabil rundt 4.55-5.10. Tilslutt ble gjennomsnittet 5.07 og målsettingen oppnådd.
Jeg testet ut Asics Gel Noosa-skoene, for de seiler opp som en het kandidat ti å bære meg gjennom de 42, 2 kilometrene om nøyaktig 27 dager. Testet dem også lørdag på en 15 km-tur, og de fungerer bra. Lettere enn Kayaonene, selvsagt, men ikke superlette - dog med den stabiliteten jeg tror jeg trenger. Det er egentlig en triatlon-joggesko, og det betyr vel at utøverne løper maratondistanse med disse...?
Gel Noosa- spreke i fargene, selvlysende snorer og refleks rundt skoen.
Alternativet er Kayano, jeg har ikke tid til å teste ut enda en modell. Asics Tarther 2 veier riktignok bare 175 gram og er 115 gram lettere enn Kayano og 70 gram lettere enn Noosa, men de blir for lette. Kjenner de holder greit i maks 12-14 km for meg.
Men akkurat nå blir skosnakk og valgets kvaler litt ubetydelig. Den diskusjonen skal jeg la ligge i kveld. Da braker det nemlig løs mellom Sandnes Ulf og Viking i eliteserien. En historisk fotballkamp, og veldig spesiell for meg, som har fulgt de lyseblå, fra en anonym tilværelse i 3. divisjon på midten av åtti-tallet og fram til i dag, først som trenerdatter, deretter journalist. I dag er jeg bare vanlig supporter - tror jeg. Pressekortet henger likevel rundt halsen - i tilfelle.
Slik så det ut i Langgata i Sandnes i formiddag.
ME SEES PÅ STADION - HÅPET ER LYSEBLÅTT:-)
fredag 23. mars 2012
Morgenstund
... har egentlig gull i munn, men det ble ikke riktig helt slik for mitt vedkommende da jeg la avgårde med joggesko på beina på vei til jobben på Bryne 16, 5 km unna.
Å stå opp klokka 06.10 har aldri vært min sterkeste side, men jeg hadde bestemt meg for ikke å diskutere med meg selv da klokka ringte, og med treningstøyet lagt fram kvelden i forveien, var det ingen unnskyldinger for å velge bilen. Fem-seks plussgrader og litt tåke, men vindstille fristet jo også, på en måte.
Vel ute av døra like over halv sju, uten å ha spist frokost, ei heller inntatt noen form for væske, startet ferden fra Sandnes til Bryne.
Hadde bestemt meg for å ligge rundt 5.30 i snitt per kilometer, for å ta det som en "rolig" tur, og det var nok fornuftig. Fasiten ble 5.23 tilslutt, etter noen særdeles tunge siste 1000 metre.
Traséen er det ingenting å utsette på, iallfall ikke de siste åtte kilometrene. De åtte første går på asfalt, og har et par lange. gørre strekk. Jeg har erfart at det er svært få som sykler til jobb før klokka bikker sju.
Etter snaut tre kvarters løping, svingte jeg av for å løpe på grusstien av idylliske Frøylandsvatnet. Ja, for med tåka omtrent ned til vannoverflaten, hersket det trolsk stemning på Jæren denne fredagsmorgenen.
Å stå opp klokka 06.10 har aldri vært min sterkeste side, men jeg hadde bestemt meg for ikke å diskutere med meg selv da klokka ringte, og med treningstøyet lagt fram kvelden i forveien, var det ingen unnskyldinger for å velge bilen. Fem-seks plussgrader og litt tåke, men vindstille fristet jo også, på en måte.
Ikke helt lyst enda når klokka er i ferd med å passere sju om morgenen.
Vel ute av døra like over halv sju, uten å ha spist frokost, ei heller inntatt noen form for væske, startet ferden fra Sandnes til Bryne.
Hadde bestemt meg for å ligge rundt 5.30 i snitt per kilometer, for å ta det som en "rolig" tur, og det var nok fornuftig. Fasiten ble 5.23 tilslutt, etter noen særdeles tunge siste 1000 metre.
Traséen er det ingenting å utsette på, iallfall ikke de siste åtte kilometrene. De åtte første går på asfalt, og har et par lange. gørre strekk. Jeg har erfart at det er svært få som sykler til jobb før klokka bikker sju.
Etter snaut tre kvarters løping, svingte jeg av for å løpe på grusstien av idylliske Frøylandsvatnet. Ja, for med tåka omtrent ned til vannoverflaten, hersket det trolsk stemning på Jæren denne fredagsmorgenen.
Idyll langs Frøylandsvatnet.
Da det gjenstod tre kilometer, var det alt annet en friske fraspark i grusen. Skrittene kjentes tyngre og tyngre, og det siste kvarteret ble gjennomført bare på pur vilje. Aldri tidligere har jeg kjent tendenser til stive lår og legger etter 12-14 km, men regner med at årsaken er manglende mat- og væskeinntak i forkant. For uten mat og drikke, duger som kjent, helten ikke.
Fortsatt rundt Frøylandsvatnet, 6 km igjen.
Etter 16,23 km dukket det opp et konditori, og med Visa-kortet i baklommen på tightsen, ble det både boller og kald eplejuice. De resterende 200 metrene til kontoret ble gjennomført i gå-sakte-tempo.
Seende ut som en pandabjørn i ansiktet, fordi (den nye, dyre) mascaren hadde rent nedover kinnene, måtte jeg bare løpe opp trappene for å rekke morgenmøtet. Dusjen måtte vente en time. Men - arbeidsdagen ble bra den, for man kan ikke klage over korrekturlesing av et magasin jeg har vært sterkt involvert i de siste ukene og som skal utgis første uka etter påske:
En liten teaser av dagens arbeid.
Ha en fin treningshelg!
onsdag 21. mars 2012
Jeg har en plan
Solen skinner over London Bridge. Fuglene synger nede på Trafalgar Square. Det er på tide, på tide, på tide, på tide, på tide, på tide å telle ned til vårens vakreste eventyr.
32 dager før jeg står på startstreken i London Marathon, har jeg en plan. En plan jeg har tro på skal funke.
La ut på 10 km i ettermiddag, med mål om å fullføre med 30-40 sekunder kjappere gjennomsnittstid enn jeg må ha for å løpe 42, 2 km på under fire timer om fire og en halv uke. Har nemlig tro på at to kjappe 10-12 kilometers-turer ukentlig de tre neste ukene gjør at jeg for alvor får farten inn i beina og at jeg da vil oppleve at 5.38 per km er overkommelig når jeg løper avgårde den 22. april.
Som på hver treningstur og i hver konkurranse jeg har deltatt i, trenger beina mine 4-5 km på å komme i gang, og kilometertida viste ikke allverden de første 20 minuttene. Fikk imidlertid opp tempoet på siste halvdel av økta og var i god "drive" da pulsklokka peip for 10 km. Sluttid: 49.54, ei snittid på like under 5.00 og godt innenfor strategien. 38 sekunder i snitt bedre, faktisk.
Og det er når man løper mila på under 50 minutter på ei helt vanlig treningsøkt en hvilken som helst ettermiddag i ei hvilken som helst uke, man innser at alle timene med intervaller, korte, halvlange og lange turer, har gitt resultater. Ingen supertid, men ei fin-fin treningstid.
32 dager før jeg står på startstreken i London Marathon, har jeg en plan. En plan jeg har tro på skal funke.
Viktig å ha mål å strekke seg etter. (Foto: Lars Kristian Aalgaard)
Bilde tatt rundt Stokkelandsvatnet på vårparten i fjor. Løper ofte i disse traktene.
Som på hver treningstur og i hver konkurranse jeg har deltatt i, trenger beina mine 4-5 km på å komme i gang, og kilometertida viste ikke allverden de første 20 minuttene. Fikk imidlertid opp tempoet på siste halvdel av økta og var i god "drive" da pulsklokka peip for 10 km. Sluttid: 49.54, ei snittid på like under 5.00 og godt innenfor strategien. 38 sekunder i snitt bedre, faktisk.
Fortsatt Stokkelandsvatnet, som er 4 km å løpe rundt.
Og det er når man løper mila på under 50 minutter på ei helt vanlig treningsøkt en hvilken som helst ettermiddag i ei hvilken som helst uke, man innser at alle timene med intervaller, korte, halvlange og lange turer, har gitt resultater. Ingen supertid, men ei fin-fin treningstid.
Ferskt bilde fra i ettermiddag. Tok en tur i Sandnes idrettspark med gutta etter løpeturen.
mandag 19. mars 2012
Løpebok
Etter å ha pløyd gjennom tre løpebøker, skrevet av norske treningseksperter, skal jeg, etter å ha fått boken anbefalt, lese gjennom «What I talk about when I talk about running» av japanske Haruki Murakami. En fin oppladning til London, som for alvor nærmer seg Nå er det ikke mer enn fire uker og fire dager til avreise.
Gleder meg til ta fatt på denne.
Joda, jeg gleder meg til å ta fatt på en sober, leken og filosofisk beskrivelse av det å løpe. Det er iallfall det sammendraget på baksida lover.
Er det noe jeg trenger de nærmeste ukene, er det små, fine visdomsord. Tror jeg finner en del av det i denne.
Ellers byr London Virgin Marathons side på Facebook på fine ordtak, som kan være verdt å ta med seg.
Her er mine favoritter (i vilkårlig rekkefølge):
1. The miracle isn't that I finished. The miracle is that I had the courage to start”. John Bingham
2. Nothing lasts forever. Not even your troubles. Arnold H. Glasgow
3. The only place you find success before work, is in the dictionary. May V. Smith
4. Make the most of yourself, for that is all there is of you. Ralph Waldo Emerson
5. I've missed more than 9,000 shots in my career. I've lost almost 300
games. Twenty-six times I've been trusted to take the game-winning shot
and missed. I've failed over and over and over again in my life. And
that is why I succeed. Michael Jordan
Smilet i behold sånn cirka halvveis i NY Marathon.
lørdag 17. mars 2012
Alt ligger i forberedelsene
Har du gjort leksa, er det ingen grunn til å grue seg til du står på startstreken i et maraton. Har man «lest» godt nok, er det ingen grunn til å frykte stryk. Har man kilometre i beina, kombinert med fartsøkter og trent kontinuerlig i flere måneder, er 95 prosent av jobben gjort. Det er godt å vite at man, fem uker unna løpsdagen, er skoleflinke.
I dag hadde jeg og løpevenninne Janne planlagt to runder rundt Frøylandsvatnet, med start fra Bryne-siden. 33,4 km trodde vi, men endte på 33,78 på grunn av noen hundre meter ekstra i starten.
Som alltid når jeg skal løpe langt, står jeg tidlig opp for å få i meg god frokost, og for meg har det blitt en tradisjon med to hveteboller, yoghurt med nøtter og bær, en YT, en banan og en kopp kaffe eller to. Så også i dag. Været så greit ut, med lavt skydekke, men uten regn og vind.
For å sikre oss maksimalt, parkerte vi den ene bilen halvveis i løypa, dvs etter 8,3 og ca 25 km, Der hadde vi bunkret opp bagasjerommet med banan og hver sin cola uten kullsyre. I bilen ved start, hadde vi en banan på deling som lå og ventet etter de første 17 km. I tillegg hadde vi løpebelte med sportsdrikke.
Vi la ut nøyaktig klokka 11.15 og de første kilometrene gikk det veldig lett. På forhånd hadde vi blitt enige om å ligge på mellom 6.00-6.15. Jeg synes det er herlig å holde lavt tempo når det blir såpass lenge og langt å løpe. Jeg har et kjekt løpefølge, alltid mye å prate om. Da sola også viste seg etter en times løping, var forholdene perfekte. Vi hadde nok kledd oss for godt, og måtte trekke ned glidelåsen på jakka - vår, vår, endelig:-)
Første runden gikk veldig greit. Noen kilometer på vei inn i runde to, tror jeg vi begge kjente litt på stive lår, men vissheten om banan og cola et lite stykke unna, holdt motivasjonen oppe. Sort bensin og banan ble det, og det hjalp før de siste 8 km mot Bryne sentrum - for øvrig et laaaaangt og kjedelig asfaltstrekk.
Men - vi kom i mål, og klarte faktisk å øke farten på de to siste kilometrene. 33, 78 km viste klokka da jeg tok i bilen. 3 timer og 27 minutter, en gjennomsnittstid på 6.09 per km, og innenfor det vi hadde sett for oss.
Hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg.
Klar for langtur med kullsyrefri cola og sportsdrikke i beltet.
I dag hadde jeg og løpevenninne Janne planlagt to runder rundt Frøylandsvatnet, med start fra Bryne-siden. 33,4 km trodde vi, men endte på 33,78 på grunn av noen hundre meter ekstra i starten.
Som alltid når jeg skal løpe langt, står jeg tidlig opp for å få i meg god frokost, og for meg har det blitt en tradisjon med to hveteboller, yoghurt med nøtter og bær, en YT, en banan og en kopp kaffe eller to. Så også i dag. Været så greit ut, med lavt skydekke, men uten regn og vind.
Bildet er fra en tur rundt Frøylandsvatnet i fjor på samme tid og omtrent med like forhold som i dag.
For å sikre oss maksimalt, parkerte vi den ene bilen halvveis i løypa, dvs etter 8,3 og ca 25 km, Der hadde vi bunkret opp bagasjerommet med banan og hver sin cola uten kullsyre. I bilen ved start, hadde vi en banan på deling som lå og ventet etter de første 17 km. I tillegg hadde vi løpebelte med sportsdrikke.
Vi la ut nøyaktig klokka 11.15 og de første kilometrene gikk det veldig lett. På forhånd hadde vi blitt enige om å ligge på mellom 6.00-6.15. Jeg synes det er herlig å holde lavt tempo når det blir såpass lenge og langt å løpe. Jeg har et kjekt løpefølge, alltid mye å prate om. Da sola også viste seg etter en times løping, var forholdene perfekte. Vi hadde nok kledd oss for godt, og måtte trekke ned glidelåsen på jakka - vår, vår, endelig:-)
Dette bildet er også fra en løpetur rundt Frøylandsvatnet for ett år siden.
Første runden gikk veldig greit. Noen kilometer på vei inn i runde to, tror jeg vi begge kjente litt på stive lår, men vissheten om banan og cola et lite stykke unna, holdt motivasjonen oppe. Sort bensin og banan ble det, og det hjalp før de siste 8 km mot Bryne sentrum - for øvrig et laaaaangt og kjedelig asfaltstrekk.
Happy etter endt tur.
En annen glad løper - Janne, som jeg drar til London med.
Men - vi kom i mål, og klarte faktisk å øke farten på de to siste kilometrene. 33, 78 km viste klokka da jeg tok i bilen. 3 timer og 27 minutter, en gjennomsnittstid på 6.09 per km, og innenfor det vi hadde sett for oss.
Hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg.
Etter endt tur - ved inngangen til Sandtangen på Bryne. Fornøyde damer.
fredag 16. mars 2012
Barne-joggiser
Er over gjennomsnitt opptatt av joggesko og synes samtidig det er viktig at guttene, som straks fyller ni år, har god støtdemping i sine.
De to siste parene deres har vært fra Asics, både Kayano og Nimbus-modellen. Kostbare sko til små gutter, rett rundt tusenlappen, men er du obs på kampanjer eller følger godt med på hyllene for fjorårets modeller, kan du gjøre gode kupp.
Dette er Asics Gel Kayano 17, fjorårets modell til halv pris - kjøpt i mars.
Topp løpesko for barn. Ekstra støtte på innside for overpronasjon. Mesh materiale i overdel som puster godt og holder lav vekt.
De to siste parene deres har vært fra Asics, både Kayano og Nimbus-modellen. Kostbare sko til små gutter, rett rundt tusenlappen, men er du obs på kampanjer eller følger godt med på hyllene for fjorårets modeller, kan du gjøre gode kupp.
Dette er Asics Gel Kayano 17, fjorårets modell til halv pris - kjøpt i mars.
Topp løpesko for barn. Ekstra støtte på innside for overpronasjon. Mesh materiale i overdel som puster godt og holder lav vekt.
Nedenfor er en annen variant, Asics Gel Nimbus 12 i juniormodell:
God løpssko for barn. Med Gel demping i hæl. og en sko for både trening og fritid.
Gutta er iallfall godt fornøyde. Fargene kan jo alltids diskuteres, men det er jo til sjuende og sist underordnet.
Sjekk ut G-sport og Intersport akkurat nå, årets Asics Gel Kayano 18 for barn til kampanjepris.
torsdag 15. mars 2012
Fartsblinde intervaller
Skulle i utgangspunktet på intervalltrening med Undheim-gjengen i dag, men måtte prioritere bort 25 minutters kjøring hver vei på grunn av manglende barnevakt. Så da ble det til at jeg la ut på egen hånd, for i dag skulle det løpes tempo med lette sko.
Etter møte og god samtale med en maratonveteran med 215 maraton på samvittigheten (ja, du leste riktig!) på Bryne tidligere i dag, ble jeg inspirert til å prøve 8x3 minutter. Og slik ble det. Varmet sånn tålig greit opp med tre kilometer på drøye kvarteret, og så var det bare å øke farten. Uvant å løpe på lettvektere, men fartsfølelsen kom etter hvert. Jeg trenger nesten alltid 20 minutter på å få i gang maskineriet, enten det gjelder trening eller konkurranse. Lå for det meste rundt 4.30 på intervallene og roet helt ned i de to pauseminuttene.
Det rare er at når man roer ned tempoet for å hente seg inn i pausen, så føles det som man løper utrolig sakte. En titt på klokka viste at farten aldri kom over 5.15 per km i pausene. Og likevel føltes det som om jeg knapt beveget meg framover. Fartsblind i positiv forstand, med andre ord:-)
At våren har gjort sitt inntog (iallfall nesten) bidro til ei trivelig økt i eget selskap, kun med følge av god musikk på øret. Ny sang for dagen; Vinnis versjon av «God morgen, Norge». Den funket bra og gikk på repeat noen ganger.
Klar for intervalløkt alene.
Halvvårlig stemning i Sandtangen på Bryne i formiddag - fine joggeløyper.
Brukte de tre første km til oppvarming i moderat tempo, før 8x3 min intervall. Snittfarten trekkes noe ned
på grunn av roligere pauser og nedtrapping.
At våren har gjort sitt inntog (iallfall nesten) bidro til ei trivelig økt i eget selskap, kun med følge av god musikk på øret. Ny sang for dagen; Vinnis versjon av «God morgen, Norge». Den funket bra og gikk på repeat noen ganger.
Livestrong-kolleksjonen fra Nike byr på mye kjekt treningstøy. Har litt dilla på lilla.
tirsdag 13. mars 2012
Intervall-favoritter
For ett år siden var interevalltrening bare et fortrengt minne fra studietiden ved Norges idrettshøgskole og synonymt med 4x4 rundt Sognsvann. Da jeg skulle velge treningsprogram for maraton, var derfor valget enkelt - åtte måneders trening med mengde og kilometer i beina, og ikke ett sekund ble ofret på intervaller.
Nå har pipa fått en annen lyd. Uka etter hjemkomst fra NY i november i fjor, dalte Marius Bakkens program ned i postkassa mi, i gave til 40-årsdagen. Først kastet jeg ikke så mange blikk på det, men begynte istedet å trene intervaller utfra eget hode én gang i uka. Fortsatte med det fram til begynnelsen av januar, før jeg tok ordentlig sats og bestemte meg for å følge Bakken til punkt og prikke.
Godt i gang med uke 9 (av 15) kan jeg ikke si annet enn at jeg er frelst. Intervaller, så lenge man varierer, er utrolig gøy og motiverende. Dessuten har det gjort underverker for formen. Gjennomsnittsfarten på halvmaraton har sunket fra 5.20 i september 2011, til 4.58 i mars 2012.
Jeg liker aller best å løpe intervaller utendørs, men mølla er et godt alternativ (og lettere å styre farten).
Her er mine topp fem-favoritter:
* 10x2 min
* 20x1 min
* 4-4-2-2-1-1-1-1
* 1-2-3 x3 serier
* 6x1200 m
En fin blanding av korte (1-2 min) og lange (4-6 min) intervaller. Inkludert oppvarming, pauser og nedtrapping, får du ei intensiv treningsøkt på rundt en time.
Nå har pipa fått en annen lyd. Uka etter hjemkomst fra NY i november i fjor, dalte Marius Bakkens program ned i postkassa mi, i gave til 40-årsdagen. Først kastet jeg ikke så mange blikk på det, men begynte istedet å trene intervaller utfra eget hode én gang i uka. Fortsatte med det fram til begynnelsen av januar, før jeg tok ordentlig sats og bestemte meg for å følge Bakken til punkt og prikke.
Bilde fra i fjor sommer, etter en 23 km tur, som da var den lengste distansen jeg hadde løpt noen gang.
Godt i gang med uke 9 (av 15) kan jeg ikke si annet enn at jeg er frelst. Intervaller, så lenge man varierer, er utrolig gøy og motiverende. Dessuten har det gjort underverker for formen. Gjennomsnittsfarten på halvmaraton har sunket fra 5.20 i september 2011, til 4.58 i mars 2012.
Jeg liker aller best å løpe intervaller utendørs, men mølla er et godt alternativ (og lettere å styre farten).
Her er mine topp fem-favoritter:
* 10x2 min
* 20x1 min
* 4-4-2-2-1-1-1-1
* 1-2-3 x3 serier
* 6x1200 m
En fin blanding av korte (1-2 min) og lange (4-6 min) intervaller. Inkludert oppvarming, pauser og nedtrapping, får du ei intensiv treningsøkt på rundt en time.
Joggiser fra Nike som aldri er løpt i. Likte bare fargen så godt...
mandag 12. mars 2012
Er jeg en stor egoist?
Sist fredag ble jeg oppringt av en journalist i Bergens Tidende som ville prate med meg om trening, hvilke mål jeg har med den, samt litt om treningshistorikken min. Han trengte noen som trente noen timer løping i uka til denne artikkelen, som også omfatter to andre damer; ei som har ski som sin "idrett" og ei som sykler.
Jeg pratet lenge og vel, og for tre dager siden kom saken på trykk i BT, samt at den kan leses på alle de fem avisene i Media Norge, sine nettsider.
I forhold til de andre to som ble omtalt, trener jeg litt over halvparten så mye, kanskje også bare halvparten. Rett og slett befriende å lese, for jeg føler stadig jeg må forsvare hvorfor jeg bruker så mange timer i uka på å løpe.
Hvem bestemmer hvor grensa går? Jeg får ofte høre at jeg sikkert ikke følger opp guttene mine, at jeg aldri får tid til noe annet, og har på følelsen av at mange tror at det eneste jeg gjør er å løpe.
Feil - jeg er hjemme kl 15.30 hver dag, gjør lekser, lager middag, er fotballtrener på fjerde året for de to 9-åringene mine, og legger dem seks av sju kvelder i uka. Min ene time, av og til halvannen og to timer på asfalten fem-seks dager ukentlig, gjør meg faktisk til ei bedre mor - ei mor som opparbeider seg større tålmodighet og som har overskudd også til andre ting.
Egoist og selvopptatt er det nok også mange som tenker at jeg er. Folk som faktisk ikke aner noe om min hverdag og hvordan denne organiseres. Ser lett at det kan virke flåsete å si at de som ikke klarer å rydde plass til 8-10 timer trening hver uke har et organisatorisk problem, men jeg mener det. Virkelig.
Regnestykket er nokså enkelt. Jeg er våken 16 timer i døgnet x 7 = 112 timer. Av disse timene er jeg i snitt 37 timer på jobb. Det betyr at jeg har 75 timer til rådighet - timer som er fritiden min. Javel, så går kanskje 8-10 timer til trening, men det er 13, 3%. igjen betyr det at 86,7% av fritiden min brukes på andre ting. Jeg er også "heldig" som har kort vei til jobb, 20 minutter i bil hver vei, og utover våren har jeg planer om en langtur på beina enten til eller fra jobb, som gir 1t 20 min "gratis" trening enten morgen eller ettermiddag. Dessuten begynner guttene å vokse til, og da kan ofte løpeturene legges til tidlig ettermiddag. Praktisk for alle parter.
Er det egoistisk? I mine øyne et klart nei.
Jeg pratet lenge og vel, og for tre dager siden kom saken på trykk i BT, samt at den kan leses på alle de fem avisene i Media Norge, sine nettsider.
Oppslag i BT-sporten, fredag 9. mars
I forhold til de andre to som ble omtalt, trener jeg litt over halvparten så mye, kanskje også bare halvparten. Rett og slett befriende å lese, for jeg føler stadig jeg må forsvare hvorfor jeg bruker så mange timer i uka på å løpe.
Hvem bestemmer hvor grensa går? Jeg får ofte høre at jeg sikkert ikke følger opp guttene mine, at jeg aldri får tid til noe annet, og har på følelsen av at mange tror at det eneste jeg gjør er å løpe.
Feil - jeg er hjemme kl 15.30 hver dag, gjør lekser, lager middag, er fotballtrener på fjerde året for de to 9-åringene mine, og legger dem seks av sju kvelder i uka. Min ene time, av og til halvannen og to timer på asfalten fem-seks dager ukentlig, gjør meg faktisk til ei bedre mor - ei mor som opparbeider seg større tålmodighet og som har overskudd også til andre ting.
Egoist og selvopptatt er det nok også mange som tenker at jeg er. Folk som faktisk ikke aner noe om min hverdag og hvordan denne organiseres. Ser lett at det kan virke flåsete å si at de som ikke klarer å rydde plass til 8-10 timer trening hver uke har et organisatorisk problem, men jeg mener det. Virkelig.
Regnestykket er nokså enkelt. Jeg er våken 16 timer i døgnet x 7 = 112 timer. Av disse timene er jeg i snitt 37 timer på jobb. Det betyr at jeg har 75 timer til rådighet - timer som er fritiden min. Javel, så går kanskje 8-10 timer til trening, men det er 13, 3%. igjen betyr det at 86,7% av fritiden min brukes på andre ting. Jeg er også "heldig" som har kort vei til jobb, 20 minutter i bil hver vei, og utover våren har jeg planer om en langtur på beina enten til eller fra jobb, som gir 1t 20 min "gratis" trening enten morgen eller ettermiddag. Dessuten begynner guttene å vokse til, og da kan ofte løpeturene legges til tidlig ettermiddag. Praktisk for alle parter.
Er det egoistisk? I mine øyne et klart nei.
Gutta har vært med mor på løpetur. Bildet er tatt i fjor høst.
lørdag 10. mars 2012
Orremilå
Årets tredje konkurranse er unnagjort, og min nye offisielle tid på 10 kilometer er 46.44 - en tid jeg er brukbart godt fornøyd med. Det vil si, jeg hadde vel ingen andre forhåpninger enn å se 48-tallet, så med det utgangspunktet bør jeg være glad.
Men man vil jo alltid yte 110 prosent. Ikke at jeg ikke gjorde det, men på grunn av jobben som journalist og det faktum at jeg faktisk skulle ta bilder i målområdet og få noen ord med vinnerne, gjorde at jeg måtte starte 45 minutter før alle andre.
Å løpe i ensom majestet i tildels kraftig motvind, uten en eneste rygg å henge på, er ganske tungt. Jeg velger å være i det optimistiske hjørnet og tror helt sikkert at jeg hadde knepet enda et minutt dersom jeg hadde løpt sammen med feltet.
Resultatlistene foreligger ikke enda, men jeg vet at fire damer hadde bedre tider enn meg - totalt stilte 39 damer på startstreken.
Ekstra gledelig er det å se mange kjente fjes i målområdet - det blir alltid mye smil og latter i etterkant. Hadde faktisk aldri trodd det var så sosialt å delta i løpskonkurranser, og gleder meg til fortsettelsen på løpeåret 2012.
Oddveig Odland og Ann Iren Undheim - to glade løpedamer fra Jæren, som jeg støter på i kokurranse, i sportsbutikken eller på trening.
Sammen med Oddveig Odland, alltid like blid og fjong dame.
Men man vil jo alltid yte 110 prosent. Ikke at jeg ikke gjorde det, men på grunn av jobben som journalist og det faktum at jeg faktisk skulle ta bilder i målområdet og få noen ord med vinnerne, gjorde at jeg måtte starte 45 minutter før alle andre.
Å løpe i ensom majestet i tildels kraftig motvind, uten en eneste rygg å henge på, er ganske tungt. Jeg velger å være i det optimistiske hjørnet og tror helt sikkert at jeg hadde knepet enda et minutt dersom jeg hadde løpt sammen med feltet.
Resultatlistene foreligger ikke enda, men jeg vet at fire damer hadde bedre tider enn meg - totalt stilte 39 damer på startstreken.
Ekstra gledelig er det å se mange kjente fjes i målområdet - det blir alltid mye smil og latter i etterkant. Hadde faktisk aldri trodd det var så sosialt å delta i løpskonkurranser, og gleder meg til fortsettelsen på løpeåret 2012.
Slik var løpet mitt - hadde bestemt meg for å prøve 4.45 i snitt, og det holdt jo med god margin.
Abonner på:
Innlegg (Atom)