søndag 30. desember 2012

Fortsettelse løpsåret 2012

Tenkte å presentere tre nye måneder fra året som gikk. April, mai og juni. Tre forholdsvis gode løpsmåneder. April ble litt amputert fordi jeg var plaget med mye svimmelhet, og etter London maraton, ble det en litt lengre pause enn hva jeg er vant til - iallfall ble det ikke mange lange turer. I mai hadde jeg mange turer på mellom 14-18 km som trekker opp totalen.

April

Antall kilometer: 191, 7
Lengste løpetur: 42, 2 (Garmin viste 42 ,8)
Høydepunkt: London maraton, fordi jeg aldri ga meg, viljen satt på stor prøve


Mai

Antall kilometer: 232, 1
Lengste løpetur: 17, 2
Høydepunkt: Løp rundt Frøylandsvatnet i 25 grader



Juni

Antall kilometer: 222, 4
Lengste løpetur: 21, 1
Høydepunkt: Å løpe rundt Sognsvann igjen, nostalgi og glede


lørdag 29. desember 2012

Frøylandsvatnet i regn og uvær

Hadde bestemt meg for å være med ei gruppe som skulle løpe rundt Frøylandsvatnet klokka 12 i dag, og slo to fluer i ett smekk, siden jeg også kunne lage nettsak til avisa om hvor bart og fint det er rundt i den 16,6 km lange løypa. Var ikke mye motivert i starten, da regnet høljet ned, men det er ikke så ille når man først er i gang. Rolig tempo, lå rundt 5.30 stort sett hele tida, men etter 13 km sa Garmin takk for følget og sluknet... Derfor har jeg ikke helt kontroll på sluttida, men regner med at det ble like over 5.30 i snitt på 17 km (løp litt lengre enn bare rundt vatnet).

Fornøyd etter gjennomføringen...

Og som bildet nedenfor viser, det er ikke mye snø og is igjen - trengte ikke være redd for å ramle, og dessuten blir grusen veldig myk av all nedbøren.

 Et og annet knekt tre som følge av uværet, var å se langs grusstien.


fredag 28. desember 2012

Treningsåret

Jeg har begynt den nøysomme jobben med å summere antall tilbakelagte kilometre i året som snart ebber ut. Årets tre første måneder begynte bra, faktisk har hele året vært en sammenhengende løpeopptur, men med en viss stagnasjon i sommerferieukene. Den beste måneden totalt sett, var mars, noe jeg gir en lang langtur og en halvmaraton-deltakelse æren for.

Januar

Antall kilometer: 175, 5
Lengste løpetur: 21,1
Høydepunkt: Solastranden halvmaraton med ny pers.


Februar

Antall kilometer: 211, 3
Lengste løpetur: 21,1
Høydepunkt: Et treningshalvmaraton en iskald og sur lørdag formiddag




Mars

Antall kilometer: 236, 9
Lengste løpetur: 33,8 km
Høydepunkt: Egersund halvmaraton og Orremila, begge med ny pers.


Julejogg

Innimellom hostekuler og julemiddager, har jeg sakte, men sikkert prøvd meg fram med ulike treningsturer denne uka, både i forhold til fart og lengde. Formen er oppadgående, men ikke helt 110 prosent, så jeg lar helsa styre tempoet. Har likevel troen på at en roooolig løpetur er bedre enn sofasitting, for jeg har iallfall ikke blitt verre.



Da snøen lavet ned for et par uker siden, var jeg sikker på at den minst ville ligge i flere måneder. Opptil en meters snøfall på et par døgn er mye. Men - mildværet og tilhørende regn har gjort at stiene er snøfrie og ikke glatte i det hele tatt. For meg er det motiverende. Jeg har blitt en uteløper, og finner overhodet ikke samme glede og ro på mølla lengre (selv om den er god å ha, og står på topp fem prioriteringer i 2013).

Okei, det er en stund til det ser slik ut igjen, som her ved Stokkelandsvatnet i slutten av august.

Poenget - tredje dag jul er statusen tre løpeturer på tilsammen 28 km. Mulig jeg klarer å bikke 50 før uka er over, men trolig blir det 40-45.










tirsdag 25. desember 2012

Luke nummer 24

Siste adventsluke, og denne gang  blir det en "hummer-og-kanari-luke".  Klarer bare ikke å plukke ut én spesiell treningstur lengre, og løpene jeg deltok i, har jeg behørig omtalt en gang til, i hver sin adventsluke.



Nøyer meg med å oppsummere trenings- og løpeåret 2012, der alle økter har hatt hver sin sjarm, enten det har vært med særdeles friske, lette og opplagte bein eller kilometrene bare har vært et ork. Fellesnevneren er uansett at hver treningsøkt er like mye verdt. Har gjennom året som har gått lært å sette pris på at kroppen fungerer, jeg har blitt flinkere til å prioritere frisk luft framfor mølla uansett vær, jeg har vært sta og gjennomført det jeg har satt meg som mål  - og sist, men ikke minst, jeg nådde årets største mål, å fullføre et maraton på under 4 timer.




Bare man har trua, så får man til det meste. Men man må også ha en solid dose motivasjon som ligger til grunn for å klare å prioritere å løpe mutters alene i regnvær, snøstorm, solskinn - i kilometer etter kilometer og mil etter mil. Men resultatene kommer. Uansett. I en eller annen form.

Fortsatt er det noen dager igjen av dette året, og de skal benyttes til å bokføre de siste kilometrene. Er veldig spent på sluttsummen, men antar den ligger et sted mellom 2200 og 2500 km.


mandag 24. desember 2012

Luke nummer 23

Lillejulaften-luka. Det betyr ny løpsbeskrivelse. Hadde jo nesten glemt ut at jeg i året som gikk, søndag 19. august, deltok i Vindparkløpet på Jæren. Som navnet tilsier, er vindmøller kulissene i den 2, 250 km lange sløyfa som løpes fire ganger.



Hver gang jeg står på startstreken er jeg alltid så nervøs, uvisst av hvilken grunn (jeg konkurrerer kun med meg selv), og dette var intet unntak. Bestemte meg for å åpne kjapt og prøve å holde tempoet oppe så lenge jeg orket. Det var ikke altfor mange stigninger i løypa, og det gikk greit å holde tålig jevn fart gjennom samtlige fire runder. Igjen var jeg på jobb, og måtte derfor starte før alle andre, slik at jeg var ferdig med to runder før de andre startet. Dette for at jeg skulle rekke å ta noen bilder mot slutten.



Denne søndag ettermiddagen var værgudene på arrangørens side, det var lite vind, sol og fin temperatur. Elsker når det er shortsvær. Både foreldrene mine og gutta hadde tatt turen til Høg-Jæren for å heie meg fram og for å delta i barneløpet, alltid kjekt med litt ekstra support ute i løypa.


Sluttida, 42.24, var god nok til å vinne, men jeg var på jobb for å dekke løpet, derfor ble tida kun ført som "deltatt". 


Slik var løpet:


Luke nummer 22

Er på etterskudd med adventskalenderen, som skyldes at jeg ikke har vært i form. Skikkelig forkjøla, tett og vondt overalt. Typisk når man går mot roligere tider og virkelig har tid til å trene, så blir planene forkludra. Men - på selveste julaften må jeg skrive de siste kalenderinnleggene. Snøkorn pisker mot stueruta, klokka har ikke passert ni, og det er fyr i peisen. Sånn omtrent som julaftener pleier å være.
 
Bak luke 22 skjuler det seg London maraton, 22. april - et av årets store mål, der jeg skulle løpe under 4 timer.


Med god oppladning, stadige perser på halvmaraton, følte jeg meg godt forberedt - helt til jeg 12 dager før løpet fikk problemer med svimmelhet. Fikk et illebefinnende på jobb og ble fraktet i ambulanse til sjukehuset, hvor jeg var innlagt et døgn. Heldigvis var det ingenting alvorlig, og jeg fikk klarsignal til å delta i London. Kanskje var det litt vel optimistisk tenkt fra min side, men jeg er sta så det holder og dro avgårde, om enn med tvilen lurende i bakhodet.



Vel - den første mila gikk greit, det gjorde for så vidt den andre også, jeg la an til akkurat å klare målsettingen om fire timer, før det skar seg helt fra 24 km. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs noen gang. Beina var stive, jeg hadde vondt i lår og legger, og har jeg ikke visst hva krampe er, fikk jeg saktens vite det nå. Fra 28 km tenkte jeg at dette går aldri bra, samtidig som jeg fikk bruk for viljen min. Jeg skulle ikke gi meg. 30 km, 32, km , 34 km. Det nærmet seg slutten, og km-tiden krøp ned mot 7.00 på enkelte partier.



Ikke før det gjenstod 2 miles (3,2 km) tenkte jeg at jeg ville komme i mål uansett. Og når man krysser mållinja er man bare glad. Okei, da, var i cirka 10 sekunder irritert for at det ble 21 minutter dårligere enn planlagt, men maraton er maraton. Og målet ble jo nådd i løpet av 2012 likevel (uten at jeg visste det da...)


lørdag 22. desember 2012

Luke nummer 21

Går noen måneder tilbake i tid, nesten et helt år, nemlig til 5. mars. Da gikk ferden til Egersund for å delta i Egersund halvmaraton. Ryktene sa at dette er ei rask løype, og det var mange fra «eliten» som også var der i samme ærend (det vil si de som løper på under 1.20 - for meg er det iallfall elitestandard og vel så det...).



Rundt 80 løpere stod på startstreken, omtrent en fordobling fra året før. Løypa går fra Egersund sentrum (ved sjukehuset) og til et veikryss (Krossmoen) ved E39. Det betyr ei lang slette, og en uendelig (føltes det som) motbakke, før det gikk beine veien mot vendepunktet.

Jeg hadde en fersk pers i minne, og hadde vel ingen forhåpninger om å knuse denne (1.45.46). Følte ikke det gikk så veldig fort, selv om klokka viste at jeg hadde tålig greie km-passeringstider.



Men det er utrolig hvordan nedoverbakke og vind i ryggen kan gjøre med motivasjonen. Det gikk fortere og fortere, og jeg lå godt under 5.00 de siste 7-8 kilometrene, og det attpåtil uten at det føltes anstrengende. 

Selv om den siste kilometeren var lang og det kom en liten bakke inn mot målseilet, ble det jammen meg ny personlig rekord på meg denne forblåste lørdagen i «Okka by». 1.44.36. Under 1.45 - det hadde jeg aldri forestilt meg, og den nesten timelange kjøreturen hjem igjen gikk selvsagt som en drøm. Lite som slår den følelsen.


PS! I mangel på bildemateriale fra Egersund (som jeg ikke finner igjen), ble det sommerpreg og litt gjenbruk:-)

Luke nummer 20

For to måneder siden, en passe kald høstdag i oktober, tok jeg T-banen fra Oslo sentrum til Majorstua og startet løpeturen derfra og bortover mot Frognerparken. Det var lenge siden jeg hadde trasket rundt i parken, man snakker minst 20 år, og hvilket eldorado for løpere. Stier på kryss og tvers, minimalt med stigninger og ikke altfor mange andre likesinnede. Av og til er det greit å ikke løpe i kø...



Det ble noen stopp for å ta bilder, noe det alltid gjør når jeg er på steder jeg ikke har løpt før..



Videre fra Frognerparken gikk turen ned mot Skøyen og såvidt i retning Bygdøy, før jeg snudde - hadde bestemt meg for at det skulle bokføres 10 km, og det ble det også. Finner det forresten sjarmerende å løpe i Bygdøy allé mens byen er i ferd med å våkne til liv.

Kilometertidene er ikke så mye å skryte av, og denne formiddagens løpetur går ikke inn i historiebøkene som den mest intensive. Men det er bra med variasjon, og det er motiverende å løpe forbi steder man ikke ser daglig. Og dessuten - jeg liker Oslo-høsten, utrolig mye bedre enn regn og nordavvind som gjør at det pisker inn vannrett.









torsdag 20. desember 2012

Luke nummer 19

Jeg kommer jo ikke utenom 2012s andre store løpeopptur, nemlig 6 timers-ultraløpet på Undheim for ikke så veldig lenge siden. 11. november var det en stykk spent Trude som reiste de drøyt to milene hjemmefra for å løpe sitt første ultra noensinne. Det lengste jeg hadde holdt ut sammenhengende fra før, var 4 timer og 20 minutter, i London i april.




Hovedmålet var å passere 50 km, for å få registrert deltakelsen som ultraløp, men jeg tenkte at 55 km hadde vært toppen. Da sluttsignalet lød, viste det seg at jeg hadde klart 59, 2 km. Var selvsagt storfornøyd med det, iallfall i første omgang. I etterkant tenker jeg at det var så lite som skulle til for å ha klart å bikke 60 km - samtidig er det jo greit å ha noe å strekke seg etter. Løpet var bare fem uker etter Berlin maraton, så det optimale ville vel vært å vente noen uker til.



Det beste med ultraopplevelsen var følelsen av å ha energi gjennom samtlige seks timer, faktisk var jeg så gira mot slutten at det nesten var litt trist at sluttsignalet kom da det kom.  Jeg hadde fint klart å holde ut en time til, da  - tror jeg:-)



Undheim 6-timers er arrangementsmessig i særklasse, maken til bevertning og service skal du jammen lete lenge etter. Pluss på med en energisk speaker, som bidro til at slitne sjeler ofte måtte trekke på smilebåndet, så var dette, i mine øyne, perfekt.



Løypa gikk i ei 2 km-sløyfe, mest på asfalt, men også noen hundre meter på grussti. Ved passeringspunktet var det en del folk, det var mat og drikke lett tilgjengelig, og funksjonærene var av det oppmuntrende slaget. Hvis arrangøren går for et nytt løp i 2013, er det med undertegnede på deltakerlista.




onsdag 19. desember 2012

Luke nummer 18

Luke nummer 18 skulle vært skrevet i går, men ble det ikke, så da kommer den nå. Siden jeg er i reisemodus hva adventskalenderen angår, fortsetter jeg i samme spor - og holder meg også til Nord-Norge.



Søndag 12. august var det jobb i Alta - og som alltid når jeg drar så langt nord, blir det overnatting og litt ekstra tid til overs - som da kan brukes til å løpe. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på reise med joggesko i kofferten eller håndbagasjen, for den saks skyld (hvis det er snakk om en laaaaang dagstur).

 Utsikten fra hotellrommet

I dette tilfellet landet jeg nokså tidlig, iallfall hadde jeg god nok tid til å sjekke inn på hotellet, ta meg en kort løpetur, før jeg dro på kamp i Finnmarkshallen (sprøtt å spille innendørsfotball når været er som det er og måneden er august).


Som alltid når jeg ikke er kjent i området, velger jeg det tryggeste, nemlig å løpe et visst antall kilometer én vei, og så snu. Enkelt og greit. Tiden jeg hadde til rådighet tilsa at det ikke kunne bli lengre enn 7-8 kilometer denne søndag formiddagen, men det er tross alt bedre enn ingen løping i det hele tatt. Hadde glemt pulsklokka, så Endomondo-appen måtte igjen tas i bruk, jeg liker ikke dette så godt som å ha klokka på armen for full kontroll, men det duger og jeg får dokumentert økta som tross alt er det viktigste. Startet i passe rolig tempo og stoppet litt opp underveis for å ta bildet (det ovenfor), men glemte da å stoppe klokka, så gjennomsnittsfarten ble ganske lav. Nedenfor ser du utviklingen, og det er nærliggende å tro at den tredje kilometeren ikke er 9.08, men 5.40....




tirsdag 18. desember 2012

Jeg er i gang

Innimellom kalender-innleggene blir det litt oppdatering om London-oppkjøringen, som offisielt startet 3. desember. Vel, selv om jeg er egentlig er inne i tredje uke, har jeg kun fullført ei ordentlig treningsuke, det vil si jeg er i uke to i forhold til programmet jeg følger. Jeg har god tid, og tar heller ei uke om igjen framfor å gå videre uten å ha gjennomført på skikkelig måte.



Første uke gikk helt etter planen. Selv om kuldegradene også har funnet veien til Vestlandet, kan vi faktisk kle oss godt, og jeg foretrekker heller å løpe ute enn å spinne på tredemølla (som noen ganger også er helt greit). Å fryse bittelitt er helt overkommelig.



I sist uke satte det massive snøfallet en stopper for treningstur nummer tre, så det ble med to økter, totalt 21 km - ikke så mye når jeg burde løpt 25-26 km til,  men det er lite jeg kan gjøre med 70-80 cm snø som tetter igjen alt av det som var framkommelige stier.



Inneværende uke har jeg planlagt å overstige 50 km igjen, og må ligge på dette nivået framover. Begynner med intervalløktene etter jul, og det ser jeg fram til. I fjor klarte jeg å prikke inn god form til halvmaraton-deltakelser i slutten av januar og begynnelsen av mars ved å ha vært tro mot intervall-opplegget.



Uke 1

Mandag 03.12: 13 km
Tirsdag  04.12: 9 km tredemølle
Onsdag  05.12: 10 km
Fredag   07.12: 15 km

Sum: 47 km


Uke 2 (som ikke teller, fordi denne skal gjøres om igjen)

Mandag 10.12: 14 km
Tirsdag  11.12: 7 km tredemølle

Sum: 21 km


Uke 3 (ei økt gjennomført, fire til er planlagt)

Mandag 17.12: 11 km
Tirsdag  18.12: 8-10 km
Onsdag  19.12: 14-15 km
Torsdag  20.12: Fri/hvile
Fredag    21.12: 10 km
Lørdag    22.12: Fri/hvile
Søndag    23.12: 10-12 km

Sum: 50-55






mandag 17. desember 2012

Luke nummer 17

Noen ganger er det ikke de lengste treningsturene som gjør størst inntrykk, det er omgivelsene. Har nevnt det utallige ganger tidligere, men jeg er så heldig og får reise litt i jobben, og det er ikke alltid turene går til hovedstaden. Som for eksempel en søndag i oktober - faktisk på dagen ei uke etter Berlin maraton.



Da gikk turen, som dere kan se på bildet ovenfor, til Tromsø - Nordens Paris, et passende kallenavn, iallfall slik byen viste seg denne kvelden. Nå har ikke jeg inngående kjennskap til nordnorsk klima i begynnelsen på oktober, og aner ingenting om værstatistikk, nedbørsmengder eller denslags, men 7. oktober var det iallfall det jeg kaller for praktfulle løpeforhold. Jeg hadde vært på kamp, Tromsdalen-Bryne, og etter at jærbuene hadde blitt smadret 5-1, bar det tilbake til hotellet for å jobbe seg ferdig og snøre på seg joggeskoene.

  

Siden jeg ikke kom meg avgårde før i 19-tiden, var det allerede rukket å bli mørkt, derfor valgte jeg å løpe over broa over mot Ishavskatedralen, da det var opplyst og breie, fine asfaltstier der. Målet var ikke en lang tur, men noen kilometer for å få litt frisk luft. Startet jo i overkant rolig, men legger skylda på alle smågatene jeg måtte løpe gjennom for å komme til broa, hadde jo ikke kart på innerlommen... Dessuten ventet en kilometer slak oppoverbakke da jeg løp inn på selve broa. 
Bestemte meg bare for å følge den blå streken midt på stien, den som hang igjen fra Midnight Sun Marathon noen måneder tidligere, og bare løpe til klokka viste tre km, for deretter å snu.



En drøy halvtime var jeg ute, og det er ikke tiden eller lengden som gjør at jeg husker turen, snarere de flotte kulissene. Tromsø er virkelig en vakker by. Og når været spiller på lag, er det ekstra kjekt. 


Frisk, skarp oktoberluft, ingen vind, 7-8 plussgrader. Varm i kinnene når man kommer i mål. Det blir en del slike turer i løpet av et år, men ikke alle gjennomføres så langt nord.