torsdag 13. oktober 2016

Maraton tett som hagl

– Hva? Skal du løpe enda ett? Men du løp jo nettopp. Hvor mange maraton skal du egentlig delta i dette året? 


Jeg har automatisk begynt å se i bakken når folk spør. Litt flau fordi det kanskje bare var et par uker siden sist maraton og at det om kort tid står enda ett på agendaen. Folk jeg treffer spør ofte om når jeg skal løpe neste gang, og setningen ovenfor er ofte reaksjonen når jeg svarer at det skal skje om ei uke eller to - eller tre. Og at det - ja - bare er to uker, eller to - eller tre til neste. Forståelig nok.

Jeg får også spørsmål av sorten «hvor langt er dette maratonet, da». Forståelig nok, det også, selv om jeg ler litt inni meg. Det synes jeg at jeg har lov til.


Men for å svare på de to spørsmålene innledningsvis:

– Hva? Skal du løpe enda ett. Men du løp jo nettopp.

– Ja, jeg skal løpe enda ett og det er nå på søndag. Om tre dager. I Amsterdam. Nei, jeg skal ikke perse, jeg er på jakt etter maratonmedalje nummer 25 i rekka. Det er fokus. Jada, jeg skal være forsiktig. Joda, beina tåler dette. Det går sikkert fint.

– Hvor mange maraton skal du egentlig delta i dette året?

– 1,2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 - 9.... Ni. Det blir visst ni maraton i år. Hvis jeg gjennomfører på søndag, da og får til enda ett, som er planen. Jeg har løpt sju hittil.

 Dubai, januar 2016

Undheim, mars 2016

Wien, april 2016


Stockholm, juni 2016

 Grimstad, juni 2016


Stavanger, august 2016

 Odense, oktober 2016

onsdag 12. oktober 2016

Maraton-tanker underveis

Vi løper ikke bare med beina. Av og til er det nesten bare hodet som får oss gjennom et maraton.

  Maraton etter rundt 10 km, dette er fra Stavanger maraton 27.08.16


Min løpecoach Kathrine Sømme har en del maraton på samvittigheten og løper fort. Veldig fort. Som regel. Men noen ganger går ikke alltid alt etter planen, eller som man ønsker og drømmer om. Det er helt greit. Her er hennes «referat» fra søndagens maraton i München. Les og le.

Kathrines tanker fra søndagens løp:

I startområdet - Er jeg varm, er jeg kald? T-skjorte, langermet? Hva står det på yr? Nei, yr bommer jo i øst og vest, jeg går for lang erm. Shit, her var det mange. Og jeg som trodde München var et mindre løp, jeg burde ha googlet og sjekket antall deltakere, samt løypeprofil. Uansett, det blir i hvert fall ikke snøstorm. 

Kathrine i blå skjorte i midten, bildet hentet fra Stavanger maraton 27.08.16

1 km - Shit, 41 km igjen. Ja, ja, jeg har gjort det før

5 km - Hmm, det kjennes lett ut. Men løper jeg ikke litt for fort? Jeg skulle ikke sett Yvonne rett foran meg der. Shit, jeg senker farten litt så jeg ikke kramper de siste 25 kilometrene.
Dette blir altfor varmt. Jeg skulle valgt t-skjorte.

10 km  - Passering på 45 minutter. Ja, det er bra, og jeg lurer på hva dette kan holde til ? Skal jeg øke hmm, senke farten, hva er pulsen? Neida, jeg ligger her, så kan jeg kanskje få negativ split.

Negativ split hadde i så fall blitt min aller første noen sinne.

15 km - Hva i all verden gjør han i surfeshorts rett foran meg der? Han er vel ingen løper? Han har sikkert glemt tightsen sin hjemme og har kun til hensikt å psyke oss andre ut.

Halvveis - Ja, se det. Passering 1.38. Ikke så fort som i  Firenze for snart ett år siden, men nå blir det negativ split, så drit i det

30 km  - F... Det er 12 km igjen. Der var det noen som heiet, det var snilt og gøy at de gidder å stå der og heie på gamle damer som løper. Jammen ga det ikke litt ekstra energi.
Negativ split kan jeg visst se langt etter, hvis ikke de siste 12 km går på 4.10  i snitt. Jeg venter på et mirakel

35 km. F... 7 km igjen, og der kom det en 79 år gammel italiener susende forbi. Kødder du, hva er det egentlig som feiler folk? Har de ikke noe liv?
Okei. To (!!) runder rundt Mosvatnet. Det har jeg gjort 1000 ganger. Det blir lett. Få med deg beina nå, din gamle kjerring.
 
40 km - Okei , pers er ute av bildet, negativ split er ute av bildet og jeg skylder John (treneren) en øl. Jeg tror jeg går for medalje idag

42,2  km - Whatever. Ferdig, nå skal jeg i hvert fall vinne festen. Og så skal John får den ølen. 


 Målområdet i München 09.10.16

Et par timer etter målpassering  - Jeg vant ikke festen heller, for jeg bakket ut rundt midnatt, da de andre begynte med shots.

Neste gang løsner det helt sikkert.


 2. plass på Kahtrine i Stavanger maraton 27.08.16

tirsdag 11. oktober 2016

Løp med barna dine

Mestring, mestring og mestring - pluss noen mattestykker på veien. Morsomt og lærerikt på én gang. 

 

– Hvor mye er 2,5 km av 10 km omgjort til brøk?

– En fjerdedel, kommer det lynkjapt fra 13-åringen som holder følge med meg denne fredag ettermiddagen i gnistrende høstsol.

Vi traver på asfaltstiene langs E39, og farten er det ikke noe å utsette på. Den håpefulle er i gang med trening til sitt første halvmaraton, og en forholdsvis rolig mil er et ledd i forberedelsene.

– Vi nærmer oss halvveis, og har nå løpt 4,6 km. Hvor mange prosent gjenstår før vi er halvveis, altså til 5 km?

– 4. 

– Nå har vi løpt 6,4 km.  Hvor lenge har vi da igjen?

– 3,6

– Hvor mange  hundremetre tilsvarer det?

- 36

– Riktig. Kan du regne ut hvor mange runder det tilsvarer rundt stadion, med løpebane som er 400 meter?

- 12. Nei, 9.

– Hvor lang tid bruker vi på ei mil hvis vi løper med 5 min og 30 sekunder per km?

– 55 min

– Er det fort, synes du?

– Det er innafor.

– Hvis man har 5 min og 15 sekunder i snitt per km, hvor fort går det da?

– 52,5 min

- 7500 meter av 10 000 meter. Har du brøken til den også?

– Tre fjerdedeler.

- Er du lei matte nå?

 – Ja, litt.


Å relatere avstander, gjøre barna bevisste på måleenheter som meter og km, sekunder og minutter kan like så godt utføres løpende som sittende ved et bord med blyanten i hånda. Det er bare fantasien som setter grenser for hva man kan gjøre ut av 10 km i matematisk sammenheng - eller 1 km eller 5.




mandag 10. oktober 2016

75 000 kroner til Thea Steens minnefond

Nok et innlegg om #løpforthea, men fortjent. 75 000 kroner kanaliseres nå direkte til Kreftforeningen, øremerket livmorhalskreftforskning og #sjekkdeg-kampanjen, igangsatt av Thea Steen.



Mange har henvendt seg, mange har kommentert, og enda flere har bidratt. Det er utrolig at tanken som ramlet ned en halvvarm augustdag da jeg var ute og løp, har engasjert over hele landet. Tusen takk.

Men - det kommer alltid et men. Det må jo ta slutt? Nei, det må ikke det. Som jeg har skrevet med jevne mellomrom, intensjonen er at #løpforthea skal fortsette, selv om fokuset ikke er det samme sterke hver eneste månede framover.

Men - det er helt valgfritt å være med, og selv om du var med i september har du på ingen måte bundet deg opp til noe som helst - bare så det er klart. For meg personlig blir det en måte å støtte en god sak, som jeg kanskje ellers ikke ville ha gjort - det skal jeg ærlig innrømme. Jeg teller kilometre hver eneste måned uansett, og litt mer meningsfullt blir det jo å traske av gårde på asfalten i mil etter mil, når 1 km = 1 krone.

Du kan hoppe av og på, loggføre så mye eller så lite du ønsker. Så vil det være måneder innimellom, med økt aktivitet på Instagram, som er hovedplattformen for #løpforthea. Og kanskje peker du deg ut enkelte måneder der du skal løpe eller gå litt ekstra.

Vi er ulike og har ulike mål for mosjon og trening. Likevel håper jeg du som følger på Instagram finner inspirasjon til å komme deg ut, å være aktiv, enten du loggfører kilometrene eller ei.

Lykke til og følg med framover. Kjekt å ha deg med på laget.


Fine løpekulisser ut mot Jærhavet


Følg gjerne @lopforthea og tagg bildene dine med #løpforthea og #sjekkdeg

 





torsdag 6. oktober 2016

Et nytt kapittel i maratoneventyret

Når du etter 300 meter tenker hva i alle dager man har begitt seg ut på, helst har lyst å flekke av startnummeret og hoppe ut av løypa, men så går det over alle forventninger. Den følelsen.

Når følelsene tar overhånd etter 42, 2 km - Vibeke Kristiansen tar imot i målområdet. Dette bildet var i en dansk avis.

 
Kanskje ikke tilfeldig at det hittil beste kapitlet i min maratonhistorie, ble skrevet i eventyrforfatter H.C Andersens hjemby, Odense, selv om de første meterne var marerittaktige.

3.31.49 lyder overskriften, altså sluttida og ny personlig rekord. Det hadde jeg faktisk ikke trodd da jeg stod på startstreken. Det er sjelden jeg tror noe som helst like før det braker løs. Så skjer det som vanligvis skjer når det første steget tas, selv om det gikk noen hundre steg akkurat denne oktobersøndagen. Jeg tar meg sammen og prøver å løpe så fort jeg kan. Like i forveien hadde jeg sett ei venninne løpe av gårde på halve distansen og litt lengre bak meg stod hennes bedre halvdel og skulle løpe 21. 1 km, han også.

Fem minutter før start, hoppet jeg over gjerdet for å gjøre siste ærend bak en bil, og så var det bare å skru på musikken og la det stå til.

Ææææ - stive bein og en svak oppoverbakke mot første sving. Hva var egentlig dette? Dette eventyret av et maraton, som arrangøren så fint skriver, lover at det er Skandinavias raskeste løype man prater om.

Noen kilometer senere, når rytmen er på plass, de høye skuldrene er litt lavere, og jeg har masse rom og plass og føler jeg løper nesten alene, skjønner jeg hva arrangøren mener. Det er laaaaaange, flate strekk, noen bakker innimellom som er bratte nok, men det kommer også noen herlige slake partier nedover. Farten holdes jevnt rundt 4.55 og jeg kjenner at det er helt overkommelig. Beina har vennet seg til det tempoet.

10 km - passeres på 48.30 og litt raskere enn jeg pleier. Hodet jobber febrilsk (med tider) som vanlig, og jeg regner ut at jeg helst ikke må passere halvmaraton på senere enn 1.46 dersom det skal bli pers. Vanligvis løper jeg noen minutter saktere i andre halvdel, det er lenge siden jeg har løpt med negativ splitt (fortere på de siste 21 km).



Vi løper inn i gågatene i Odense sentrum. For en stemning. Selv om det er litt smågrått og ikke den store varmen i lufta, er det liv og røre. Butikkene holder åpent i anledning maratonet, og det er masse butikkansatte og andre som står utenfor og heier. Noen eventyrkledde figurer spottes også her og der.

Ut av sentrum. Jeg bestemmer meg for å hoppe over hver andre drikkestasjon, for de kommer ganske tett, omtrent hver andre kilometer. Det kjennes helt riktig. Farten ligger fremdeles under 5.00, og når jeg kaster et blikk bakover, kan jeg ikke se 3.30-ballongen. Jeg ser på klokka, kjenner etter i beina og konstaterer at det går egentlig greit. Denne gangen skal jeg ikke senke farten før strengt nødvendig, tenker jeg.

20 km - første runde av to nærmer seg slutten. Vi løper litt nedover mot startområdet og vender i ei rundkjøring og begynner på runde to.

21.1 km - halvveis. 1.43.15 og hele tre minutter foran skjemaet jeg hadde laget i mitt eget hode).  Litt sliten, men ikke stiv. Det er naturlig å kjenne at det begynner å røyne litt på dette tidspunktet. Jeg fisker opp to Ibux fra lommen, tyr til det velkjente Grete Waitz-trikset (sier ryktene) og hiver dem innpå ved neste drikkestasjon.

Travinga fortsetter, om enn i et bittelitt saktere tempo. Gjennomsnittstida ligger like over 5.00 per km, men jeg durer av gårde og legger knapt merke til de kraftige regnbygene. Jeg legger heller ikke merke til 3.30-ballongen, som jeg fremdeles ikke ser noe til når jeg vrir hodet bakover.

30 km - jeg er faktisk helt sikker på at det blir pers, men vet ikke med hvor mange minutter. Det er vanskelig å holde farten under 5.00, så jeg tenker at jeg kan roe bittelitt ned uten at det ødelegger for mye.



32 km - DER - der kommer de to rosa 3.30-ballongene, og mennene som bærer dem ser uforskammet spreke ut. Jeg holder følge vel en kilometer, før jeg tenker at jeg ikke tør lengre. Hva om. Tenk hvis. Nei, jeg vil ikke ødelegge det som kan bli en solid pers. Jeg ser dem løpe lengre og lengre framfor meg, og ved 35 km er avstanden et par-tre hundre meter.

35 km - en drøy halvtime igjen å løpe. Jeg tar meg selv i å smile. Dette kommer jo til å gå veien.

40 km - jeg ser ei mørk dame litt lengre framme. Hun har rosa t-skjorte og sort tights til knærne. Fra knærne og ned har hun kun såkalte «blade runners». Hun har ikke bein, men løper sakte bortover i jevn rytme på disse konstruerte stålbladene, på vei mot mål til det som for henne er halvmaraton. Jeg snur meg i det jeg løper forbi og gir tommel opp. Tar meg selv i å bli litt rørt. Vi har begge to kilometre igjen til vi kan klappe oss selv på skuldra.

Det er nesten så jeg har lyst å holde følge med denne dama helt inn, men jeg gjør ikke det. Jeg løper videre.

41 km - 1200 meter igjen. På mi egen klokke har jeg 900 meter igjen. Jeg innser at 3.29 er lost, men henger ikke med hodet. Det er snart slutt og det blir ei tid jeg kan være godt fornøyd med.

41.9 km - en liten slak nedover bakke fra ei rundkjøring og inn mot løpebanen på stadion, der vi skal løpe trekvart runde før det hele er over. Og der, fem meter før jeg skal trå inn på tartandekket, står Vibeke. Hun og mannen er ferdige med sine halvmaraton og nå står hun der og heier meg fram.
Jeg kaster et blikk på klokka. Det ser lovende ut. Inne på selve stadionområdet tar jeg forbi to løpere på de siste 300 metrene og spurter i mål. 3.31.52 på mi klokke - 3.31.49 sier arrangørens tidtaking, som blir den offisielle tida.




Vibeke har sneket seg inn til målområdet, er framme med mobilen for å ta bilder. Jeg reiser meg og plutselig er jeg i dialog med en journalist fra ei dansk avis.



Så er det ut av målområdet med maratonmedalje nummer 24 rundt halsen og jeg blir stukket til en øl. Ekte øl, ingen lettvariant der i gården. Jeg får enda en, før vi går inn i hallen. Jeg henter bagasjen med tørre klær, får byttet om og vi setter oss inntil den ene veggen for å drikke opp ølen. Den smaker fortreffelig. Og den føltes utrolig fortjent etter et løp som ikke var et slit, men slit likevel. Det er vanskelig å si på en annen måte. For ingen må tro at det er lett å løpe 4,2 mil, men noen ganger går ting litt bedre enn man hadde trodd, og noen ganger er bare formen der - så enkelt.


Sånn for orden skyld. Sakset fra Kondis, løp 3394 halv og helmaraton. 26 nordmenn var med totalt, fem av dem løp helmaraton, fire menn og én kvinne.

 H.C Andersen og Odense - Takk for denne gang, jeg kommer gjerne igjen.