torsdag 8. mai 2014

Holmenkoll-stafetten

Så er det tid for vårens vakreste løpseventyr igjen. Kan nesten ikke tro det bare er ett år siden sist jeg løp femte etappe, fra Forskningsparken, til Vinderen, omtrent 1300 meter på 5.06. Husker jeg var godt fornøyd med gjennomføringen.

Se fjorårets blogginnlegg her.




Lørdag er den femte, og forholdsvis greie etappen, byttet ut med en langt tyngre, nemlig sjuende. Jeg skal 1790 meter opp fra Slemdal til Besserud, og slik beskriver arrangøren netopp den etappen:



Reiser i år, som i fjor, med Undheim, som stiller med tre lag. Ett i eliten, ett i menn senior og ett i kvinner senior-klassen. Så får vi se, da, om undertegnede klarer å løpe innenfor estimert løpstid, som er fra 6.00 - 11.00...

Tidlig på an i dag morges, sammen med Oddveig, for ei god løpeøkt i Sandtangen på Bryne. Fint å løpe når ikke alle andre er ute men jeg er ingen morgenfugl, noe bildet bærer preg av - for øvrig tatt etter endt løpetur. Oddveig skal løpe 10. etappe på lørdag, den lengste, som er 2840 meter lang, men går flatt og nedover.



Skal du delta i Holmenkollstafetten og i så fall, hvilken etappe skal du løpe?

onsdag 7. mai 2014

Wings for Life Worldrun

Søndag løp jeg for de som ikke kan. Og det var en heidundrande flott opplevelse. Prinsippet var like kjekt som det var enkelt; en følgebil startet en halvtime etter løperne og økte farten for hver km som gikk, det vil si at du måtte løpe med fortere gjennomsnittsfart dersom du skulle nå 20-25 km i forhold til å løpe 10-15 km. De fleste ble tatt igjen av følgebilen før 22-23 km, og jeg nådde målsettingen om å passere 25 km-skiltet.


Løpsopplevelsen og dagen kan du lese om nedenfor.

Søndagens Wings for Life Worldrun var en eneste stor opptur. Uka i forkant ble gjennomført i hvilemodus-stil, med kun to løpeturer; en rolig mil, samt en middels intensiv bakkeintervall-økt. Deretter fulgte fire dagers løpshvile, som beina og kroppen min sikkert hadde godt av.

Da jeg ankom Stavanger stadion, omtrent en time før start, var det allerede mye folk på området. Spente, men veldig blide løpere, blant dem alpinesset Aksel Lund Svindal og langrensstjerna Heidi Weng. En det var knyttet store forventninger til på forhånd, var en av landets fremste ultraløpere, Svein Ove Risa. Undheim-løperen er i form for tida, og hadde klare ambisjoner om minst å runde 50 kilometer før catcher-bilen tok han igjen.



Det ble 63, 3 km og nasjonsvinner. Lund Svindal sa seg fornøyd med 28 km, og innrømmet at kilometrene etter halvmaraton var tunge. Likevel - alpinisten strålte som ei sol da han ankom Stavanger stadion etter gjennomføring.

For min del ble løpet en opptur. Jeg hadde på forhånd regnet ut hvilken gjennomsnittsfart jeg måtte ha for å nå 25 km-skiltet, nemlig 5.05 - det burde være innen rekkevidde, selv om jeg tidligere ikke hadde løpt så langt med så høy hastighet, det lengste var halvmaraton med snittfart på 4.47.

Det er like artig i hvert eneste løp å se hvor mange som spurter av gårde akkurat i det startskuddet går. Etter flere år med lange løp på samvittigheten, vet jeg at det straffer seg, iallfall for de som ikke er så vant med å løpe lengre enn 10-15 kilometer. Det viste seg å stemme. Deltakere som la av gårde i et rasende tempo, så jeg igjen da jeg passerte dem rundt 18-20 km.

Et stykke hadde jeg følge med en annen RW-blogger, nemlig Kari F. Lingsom, som var guide for blinde Eline Øidvin. I tillegg traff jeg også Anna, som jeg også møtte i løypa under Berlin maraton i 2012. De holdt en god rytme og endte til slutt opp med å runde 26 km-merket.



Etter at jeg måtte gi slipp på den kule og spreke trioen, fant jeg et par andre løpere som holdt mitt tempo, og vi motiverte hverandre litt underveis. Ved 14 km var optimismen stor - beina kjentes lette ut og jeg hadde god tro på at jeg ville klare målsettingen, kanskje enda lengre.

Motivasjon var det også å vite at mine foreldre og to tvillinggutter skulle stå og heie langs Solastranden, like etter 20 km. Også på det tidspunktet følte jeg det gikk greit, selv om jeg så at tida per km steg til over 5.00, den hadde ligget stabilt på 4.55-4.59 på nesten hver eneste kilometer hittil.

Fra 22 km var det en liten stigning i løypa, og da sank også farten, dog uten å ødelegge for målsettingen.

Hundre meter lengre framme så jeg en tidligere elev og bestemte meg for å henge på han til 25 km. Like før den magiske grensa kom til syne, hørte vi catcher-bilen i det fjerne, men en fin sluttspurt gjorde at vi kom oss over på rett sid - det var det tre-fire deltakere bak oss som ikke greide. 25.03 lyder den offiiselle distansen, mi egen klokke viste 25.2 og gjennomsnittsfart på 5.03.


Til slutt; et fantastisk løp, med god stemning på veldig mange steder i løypa, profesjonelt opplegg med det du kunne tenke deg av påfyll ved drikke- og matstasjonene, som dukket opp hver femte kilometer.

Dette frister veldig til gjentakelse, rett og slett - kanskje et annet sted i Europa i 2015? Artig å løpe på distanse og ikke på tid.