Stavanger, august 2015
Hvem hadde trodd at det vesle arrangementet som kun samler 100-150 maratondeltakere, skulle stikke av med tre plasseringer blant de ti beste? Da jeg laget lista og skrev den med blyant ned på et ark for å se det hele lettere for meg, spratt Stavanger 2015 opp og ned, men havnet til slutt på en habil femteplass. Årsak: Ny pers igjen ( har perset hver eneste gang i Stavanger) og bortsett fra en kilometer fra 28-29, der det gikk litt for mye oppover etter min smak, og de sju-åtte sekundene jeg gikk opp en bakke etter cirka 33 km, var det stort sett bare glede i hvert steg.
Jeg hadde trent strukturert siden begynnelsen på mai, fått orden på intervalløkter og kjennskap til hvordan det egentlig er å løpe med blodsmak i munnen og spya i halsen, og var vel i grunnen ganske klar for å løpe under 3.50 for første gang. Jeg visste at gjennomsnittstida ikke måtte overstige 5.22-5.23 sånn ca. og bestemte meg for å ligge rundt 5.20 fra start. Det gikk fortere enn det, og etter én runde (vi løp to runder, men ikke helt identiske), der vi (ja, jeg snakker om meg selv og løpefølge Oddveig) passerte på rundt 1.52, og lå greit an til å klare målsetting nummer én. Men mye vil ha mer, og etter hvert som kilometrene passerte, så jeg muligheten til å krype godt ned på 3.40-tallet. Hvor langt ned var umulig å si, men som alltid jobbet hodet mitt på spreng med sekunder og tider og beregninger av mulige sluttider.
Jeg husker at Oddveig spurte hvordan vi lå an da det gjenstod 4-5 km, og jeg sa at 3.45-toget var gått, og at vi ville ende på 3.46 eller i verste fall 3.47. Hun hadde dratt meg gjennom det jeg synes er det verste partiet, mellom 28-35 km, og nå var det min tur til å være den som måtte holde oppe. Vi utfyller hverandre greit slik, at vi har hver vårt tunge strekk. Når den ene sliter, trør den andre til og motsatt.
Foreldrene mine stod trofast i løypa, parat med cola, YT og banan, både på 12 og 32 km, og ellers hadde vi lommene fulle av seigmenn som kom godt med underveis.
Værforholdene kunne neppe blitt bedre, med sol, rundt 15-16 grader og ikke for mye vind. Alt lå til rette for ei tilfredsstillende tid.
Det ble det også. For det ble verken 3.47 eller 3.46. Begge hadde sprut i beina den siste bakken (og den er ganske dryg og småbratt) før den siste kilometeren føyk unna nedover. Plutselig var det 3.45 som gjaldt, og det ble det også. 3.45.34 - ny pers på begge.
Det er kanskje ikke så vanlig å holde følge på maraton, men denne gangen føltes det veldig naturlig. Det er ikke mange deltakere og når man løper så jevnt, er det umulig å ikke støte på hverandre. Det ble nesten unaturlig å ikke holde følge. Da vi hadde løpte halvveis ble vi enige om at ingen av oss skulle stikke - uansett. Den avtalen holdt vi. Jeg er kanskje en stor egoist ellers, men denne lørdagen var det herlig å kjenne på lagånden, følelsen av å være et team. Jeg synes bildet nedenfor taler for seg. Det er ikke snakk om verdensrekord eller ei topptid, men et utbrudd av ekte løpeglede i pur endorfinrus. Jeg blir glad hver eneste gang jeg ser på det bildet.
Nummer 4
New York, november 2011
Mitt aller første maraton og starten på det jeg håper (og tror) skal bli 50 fullførte før 50 fylte år (5 år og 11 måneder igjen). Jeg glemmer aldri da jeg satt i bilen på vei hjem etter mitt første halvmaraton, ringte til maratongeneral Sven Serigstad i Rogaland Marathon Tours, og ba han reservere plass i NY året etter, fordi jeg i flere år hadde tenkt å løpe et maraton før jeg fylte 40. Det var lørdag 6. november 2010. Søndag 6. november 2011, 11 dager før 40-årsdagen, stod jeg som én blant over 40 000 på startstreken i Staten Island, klar for å begi meg ut på de 42 195 metrene. Jeg hadde en viss peiling på hva som ventet, for jeg hadde trent slavisk etter nybegynnerprogrammet utarbeidet av Grete Waitz, og tatt de obligatoriske langturene - den lengste på 30 km.
Møtte på han Venstre-politiker Abid Raja, som også løp sitt første maraton, for Aktiv mot kreft.
Jeg hadde ikke så veldig mye formening om tid, men tenkte at under 4.30 ville være realistisk utfra treningsmengde og halvmaraton-tider. Tida var egentlig underordnet, det handlet om å fullføre med en viss stil.
Man kan fort bli overveldet av folkemengden som står og heier langs hele løypa. Det er en ubeskrivelig stemning i NY på maratondagen, og med sol fra skyfri himmel og 16-17 grader, var det ingen grunn til å ikke smile.
Jeg løp rolig og forsiktig i starten, tok meg tid til noen high fives med forventningsfulle barn som stod gatelangs, og jeg husker jeg løp sakte forbi et gospelkor som stod på kirketrappa i Harlem. Jeg kjente trang til å klype meg i armen for å kjenne at jeg virkelig opplevde dette.
Den første halvdelen gikk greit unna, ikke noe pes. Verre var det da det nærmet seg 26-27 kilometer,, med litt stivere lår. Jeg tror likevel ikke det var snakk om å møte den berømmelige veggen, men en periode gikk det ikke særlig fort - uten at jeg fikk panikk av den grunn. Tror neppe jeg tenkte på sluttid, for det var så mange inntrykk å suge til seg.
Da den siste bakken var unnagjort, kjente jeg bare lettelse. Og glede. Jeg visste at jeg ville få min første maratonmedalje. Da jeg kom i mål, på tida 4.17, visste jeg helt sikkert at det ikke var den siste medaljen som skulle henges rundt halsen etter å ha løpt 42, 2 kilometer. Jeg bare visste.
Det føles underlig å tenke på at det bare er fire år siden, det kjennes mye lengre. Men det har altså vært 16 maraton siden den gang, og tre av dem går videre til topplasseringene på lista. En litt kjip fjerdeplass på et løp som mange setter høyere enn alt. Men selv om dette var en av mine beste løpsopplevelser, fordi jeg aldri gikk helt tom og forventningene ikke var skrudd til himmels, er det tre som følelsesmessig kjennes hakket bedre ut.
3-2-1 kommer snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar