Dagen i dag har nemlig vært treningsfri. Niks løping. Niks spinningtime på Icon, og ingen styrkeøvelser. Ei heller har jeg lurt meg til noen sit-ups. Det er selvsagt ingen forbrytelse, men det kjennes ofte slik.
(Foto: Kjetil Alsvik)
Jeg innrømmer det gjerne; jeg føler meg litt uvel når jeg ikke har trent. Det er en så naturlig del av hverdagen og det har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri måttet presse meg selv ut på trening, bortsett fra noen lange dørstokkmil innimellom, som er helt normalt. Men de er fullt overkommelige. Jeg har, med hånden på hjertet, alltid trent - i en eller annen form.
Og jeg har jo alltid løpt, selv om det i 15-16-årsalderen i egne øyne ble sett på som en stor bragd hvis jeg kom meg «bygda rundt», som var 4 km den korte løypa og 5,5 km hvis jeg tok den lengste runden. Jeg var happy med to ganger fem km i uka i tillegg til håndball og fotballtreninger.
De siste årene har løpetreninga blitt mer og mer strukturert, med en intensivering de siste sju-åtte månedene, spesielt. Jeg har lagt nesten all annen trening til side, og jeg har talt kilometre. Jeg har løpt 5-6 ganger i uka og alltid hatt en hviledag eller to - noen ganger tre (veldig sjelden), og ikke hatt ekstrem dårlig samvittighet hvis jeg har skippa en dag. Jeg har trengt å hvile. Og hvile er som kjent god trening, det også. Særlig hvis man vil prestere.
Så hvorfor føler jeg at jeg nærmest har begått en forbrytelse når jeg i dag ikke har sittet på stolen i et halvt sekund før nå, men etter endt arbeidsdag (jo, satt litt i ro på kontorstolen), løpt i skytteltrafikk mellom kjeller, kjøkken og andre etasje, ryddet, ordnet og styrt rundt i huset. Jeg har til og med bakt, jeg som ikke liker husmor-sysler. I følge gutta mine, er jeg verdens dårligste på kjøkkenet, utenom det med bakinga.
Jeg har ingen gode svar, bortsett fra at dypt der inne ligger frykten og usikkerheten. Hva hvis jeg bare tar en kort, rolig runde i dag, bare 35 minutter, hva hvis jeg bare tar noen lette styrkeøvelser for overkropp og core, hva hvis.. Hva hvis jeg hviler i dag, så blir det tyngre i morgen..? Hva hvis jeg ikke er ute og tester beina, vil jeg da løpe seinere i Wien som er den neste store utfordringen (10. april) ? Hva hvis....
Helt idiotiske tanker, selvsagt, men de er der. Og det har jeg ingen problemer med å innrømme. Det er et sant slit å hvile. Rett og slett. Men en dyd av nødvendighet.
Og hvilen varer jo bare til i morgen. Da er det ny mølleøkt. Og jeg får helt sikkert svarene på om hvile i dag var riktig. Jeg har helt sikkert ikke treigere bein som skal løpe på terskel, og jeg er sikkert ikke fem kilo tyngre. Jeg vet jo det. Men på hviledager er det fort gjort (for meg) å feie all fornuft til side.
(Foto: Kjetil Alsvik)
Andre som tenker i samme bane, eller er det null problem å holde seg unna løpeskoene eller vektskivene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar