torsdag 24. mars 2016

Alle kan få løpedilla

Du må lære å like å løpe. Når du knekker koden, blir det morsomt - og mer enn det.





Synes det var artig å bli minnet på denne artikkelen i Dagens Næringsliv fra mars 2013. Tre år er ikke lang tid, men det føles som evigheter siden.

Tre år etter - vinteren 2016. Samme sted som i artikkelen i DN, men mange kilometer og løpeminner rikere.



Min løpshistorie er ikke noe spesiell. Jeg er ikke av dem som har blitt nyfrelst løper forbi joggebølga ha skylt over landet de siste årene-  jeg har i grunnen alltid har løpt, om enn ikke langt og heller ikke særlig fort. Men jeg har løpt bygda rundt  (5 km) fra jeg var 15 år, som supplement til håndball og fotballtreninger. Jeg likte det ikke, men jeg gjorde det likevel. Jeg løp. jeg måtte løpe masse da jeg spilte håndball i 1. divisjon i Oslo i noen sesonger fra 1990-1993. Jeg likte ikke det noe særlig heller. Men jeg løp.

Da jeg studerte ved Norges idrettshøgskole, var jeg blant dem som ikke ropte høylydt hurra de gangene vi måtte ut rundt Sognsvann (som på begynnelsen av 90-tallet ikke var 3, men en 4-5 km lang rundtur). Men jeg løp, selv om jeg dannet baktroppen.



I forbindelse med håndballspillingen var jeg akkurat på grensa til at jeg måtte bli med på de lengste løpeturene fra Trasophallen (nå Oppsal arena, vil jeg tro) rundt Nøklevann i Østmarka (link til tidligere skrevet sak om løpingens opp- og nedturer). Der var jeg definitivt siste spiller inn, blant dem som var med på langrunden. Jeg mislikte hver kilometer, men jeg løp. Og det er der hemmeligheten ligger. Man må bare løpe til man liker det. Sånn er det. Det finnes ingen snarveier til løpelivet -mener jeg.

Misnøyen gikk etter hvert over til å tenke at løping er effektiv trening og jeg ble dessuten i godt humør etter hver eneste løpetur, selv om den sjelden strakk seg over 45 minutter. 

Og så  - en høstdag i 2010 bestemte jeg meg bare for å delta i et halvmaraton, 3-sjøers, i Stavanger, hvor det da bare var 500-600 på startstreken. Runners high inntraff og jeg innså at det er dette jeg vil bruke treningstida mi på, sånn i hovedsak. Nøyaktig ett år senere, stod jeg på startstreken i New York, og fullførte mitt første helmaraton uten problemer. Ingen god tid, men en super opplevelse. Fem og et halvt år senere er jeg utallige løpeminner rikere.

 Løping er mer enn bare løping.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar