Det er faktisk ganske mentalt tøft å ikke prøve gjøre sitt beste, når det er det man egentlig har lyst til.
20 meter før målpassering
Jeg har alltid lyst til å prestere. Alltid. Men i dag var det ikke det som var greia, og det var bare å ta rolig ut fra start og gi seg i kast med de 21 rundene på asfalt og grus i og rundt Undheim sentrum på Jæren, som for øvrig, tør jeg påstå, er landets beste langdistanse-arrangør. Maken til service og motivasjonsrop underveis skal man lete lenge etter.
Vel - tilbake til maratonet. Nå skal det sies at beina mine ikke var av letteste sort i dag, for treningsuka har gått helt som normalt, uten tanke på dagens løp, som egentlig skulle være 33 km rolig langløp, men som ble 42,2 km fordi det er så utrolig kjekt med en ekstra maratonmedalje i samlinga. Og da blir det dessuten ekstra kjekt å stå på startstreken i Wien om 22 dager. Da har jeg bestemt meg for å løpe, ikke jogge, som i dag.
Det kan lett høres litt blærete og arrogant ut, men 6.00 per km er per definisjon for meg, rolig tempo. Selv om jeg neppe hadde krøpet under pers i dag, hadde jeg i hvert fall kunnet løpe fortere. Men - det skulle jeg ikke.
Ekstra kjekt er det å ha løpefølge på veien, selv om jeg tror Oddveig var drittlei alle beregninger om tider, strategi-planlegging mot Wien og masse annet. Jeg tror det var jeg som plapret i 3 og en halv time av de 4 timene og 11 minuttene vi var ute i løypa..
Jeg følte meg nesten litt «voksen» som holdt meg til planen, og når man trør over den matta etter 42 195 meter, så er det nesten ikke forskjell på om man har løpt superraskt eller bare tatt det som en treningstur. Det er stas. Jeg innrømmer det. Og 19 maratonmedaljer er i hus. Det er noe å ta med seg i inngangen til påsken.
Det ble medalje i dag også
For min del blir det lite skigåing, jeg er for redd for beina.... I stedet blir det er en fin anledning til å finpusse formen, for så å pine seg gjennom to rolige treningsuker fram mot 10. april
God påske, der ute
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar