A blonde on the run: Kan ikke. Skal ikke. Vil ikke.

Mandag morgen skulle jeg stå til rette for «prosjektlederen» igjen. Det er ingen dans på roser, selv ikke med hele landets håndballkjæledegger som tilskuere.

Kveldsvakt-uke er ensbetydende med morgentrening, eller - hvis klokka 9 er morgen, da. I hvert fall hadde jeg en avtale med prosjektleder Kathrine (for de som lurer på hvorfor hun kalles prosjektleder, se HER) på det tidspunktet.

Jeg trodde jeg hadde en peiling på hva som ventet, og dro fra Sandnes til Stavanger i troen på ei funksjonell styrkeøkt av 30 minutters varighet og en påfølgende rolig mølleøkt. Vel - så feil kan man ta.

Heseblesende, etter å ha styrt med parkering, løp jeg inn dørene på SATS Elixia og møtte prosjektlederen, som bare viste vei opp trappene. Jeg stod igjen som et spørsmålstegn. Forbi møllene? Forbi styrketreningsrommet? Hæ?

– Vi skal trene i slynger. Har du gjort det før?

Prosjektlederen hadde stø kurs mot et crosstraining-apparat som skulle nyttes til oppvarmingen. Ingen møller, altså.

– F..... Nei. Jeg har ikke trent i slynger før. Jeg kan ikke det. Jeg skal vel ikke det? Jeg vil ikke det, svarte undertegnede, mens hun noe motvillig inntok plassen på crosstraineren - også det et ukjent apparat.

– Hva slags tempo er det du holder? Nå må du trø ordentlig. Trø fortere. Kom igjen.

Prosjektlederen er ei grepa dame, men hun er streng når det gjelder å holde sine «elever» i ørene.

Jeg trødde på og svetten begynte etter hvert å sile nedover langs sida av kinnene.

– Det er ikke bare løping som er trening, vet du, fortsatte prosjektlederen og smilte lurt.

15 minutter senere kunne jeg gå av crosstraineren, langt svettere enn jeg trodde var mulig på så kort tid.

– Dette skal vi gjøre i dag, sa prosjektleder Kathrine, og pekte på en rekke slynger som hang ned fra taket.

Jeg kjente klumpen i magen og litt i halsen. Nesten sånn litt på gråten. Jeg fikk deja-vu-følelsen fra 9 måneder tilbake, da jeg stod på mølla i starten av prosjektet vårt, og følte jeg ikke fikk puste fordi treninga var så mye hardere enn jeg var vant til. Akkurat den følelsen kjente jeg på.

9. juni 2015, totalt utslitt etter knallhard mølleøkt med prosjektlederen

Hva i alle dager, liksom? Dette verken skal, kan eller vil jeg, var første tanke. Men når man er med prosjektlederen, og i tillegg hele landets håndballyndlinger svinser rundt de der slyngene, var det bare å henge i stroppen - eller rettere sagt, i slyngen.

Kun dyp konsentrasjon.

Først ut var beinøvelser, og her er et lite utvalg:

• Dype knebøy med begge beina, uten vekter. Gjøre seg kjent med slyngene.

• Ettbeins knebøy, dype, touch i bakken med baken.

• Ettbeins knebøy, dype, langsomt ned med touch i bakken og eksplosivt opp.

• Utfall med og uten 5 kg- vekt.

• Utfall med push-up

• Hopp oppå kasse, to varianter, en av dem med push-up på returen

• Gå oppå kasse med 5 kg-vektskive

• Hamstringsøvelser med begge beina i slyngene

Ettbeins-knebøy med push-up (ja, det var ganske tungt)

Overkropp:

• Planken i tre ulike varianter

• Push-ups i tre ulike varianter, blant øvelsene med 5 kg-vektskive på ryggen

(skuldre /rygg/ mage/ pushups)

Nedtrappingen, for å myke opp og motvirke stølhet, bestod av av et rolig kvarter på spinningsykkelen.

– Du klarte deg greit, du er ganske sterk i beina.

Prosjektlederen delte ut litt ros mens vi syklet oss ned og pratet om den gjennomførte økta, der jeg ble presentert for helt nye øvelser.

– Der ser du, det ble ei fin økt, selv om den ikke inneholdt løping.

Jeg nikket kjapt. Det hadde vært ei fin økt.

Det er skremmende, men også spennende å prøve noe nytt. Jeg innrømmer at jeg fort finner et fast mønster og låser meg litt til det. Helst skal det være forutsigbart og trygt. Derfor er greit å trene sammen med ei som vet hva hun driver med, og har utallige styrkeøvelser å plukke fra. Prosjektleder Kathrine er ei slik dame, og jeg er også heldig som kjenner andre dyktige fagfolk som villig deler sin kunnskap. Det skal jeg skrive om i neste blogginnlegg.