mandag 8. mai 2017

Et par nye kapitler i løpeeventyret, med blodsmaken i munnen

Tida flyr, bloggingen blir nedprioritert. Men det betyr ikke at det ikke skjer noe på løpefronten, hvor det stadig skrives nye kapitler i boka på vei mot 50 maraton.



Nummer 31 i rekka ble fullført i Drammen 2. påskedag, og siden har det blitt et par andre løp ved siden av maratondistansen. Den ble fullført i stillhet på 3.32, og kunne nok ha blitt til 3.29 om jeg ikke hadde stivnet helt ved 37 km. Men det gjorde jeg altså. Likevel, andreplass og fin pokal å ta med seg hjem, var helt okei. Og det var helt okei å ikke perse.

Sist helg fikk jeg virkelig kjent på blodsmaken i munnen, da Sentrumsløpet i Oslo stod på agendaen.

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold. Sol, passe varmt og lite vind. Mye folk og mange sprekinger på startstreken, samt en urokkelig tro på egne prestasjoner. Målsetting nummer en var å se 43-tallet, målsetting nummer to å se 44-tallet, nummer tre å perse (45.56).

To km rett opp er ikke min form for løpehumor. Slettes ikke. Jeg smilte de 300 første metrene, i starten av den første bakken opp mot slottet. Og kanskje litt de siste 300 metrene, som gikk beine veien nedover. Resten var et slit. Blodslit og helt uvant for en "komfortløper" i maratonfart.



10 km og maraton er to vidt forkjellige distanser, selv om jeg i eget hode tenkte at det var såre enkelt å bare cruise inn til 43 og noe. Så fullstendig feil kan man ta.

Tilbake til Sentrumsløpet-løypa. 2 km og jeg hadde lyst å ta et skritt til siden, flekke av meg startnummeret og se den fotballkampen som gikk på Frogner stadion i stedet. 8 km igjen - jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Men jeg løp videre, gjennom Frognerparken, litt opp og ned, før det gikk veldig mye ned og tempoet bra og slik jeg hadde forestilt skulle holde i 10 km. Når det holder i 4 km, nytter det ikke. Det gikk opp og oppover gjennom Bygdøy alle og det gikk ned, og det gikk opp igjen til Akershus festning, og det gikk ned til havna og opp igjen.

Snart i mål. 300 meter igjen og en sluttspurt for å rekke persen i det minste. 45.40. Joda, helt greit, og alt var glemt når målstreken var passert. Nesten gang skal jeg realitetsorientere meg grundigere - jeg hadde null peiling på at det var 192 høydemetre på den mila - det blir hakket for bratt for denne dama.

Revansjelysten blir imidlertid større, og jeg har garantert ikke deltatt i Sentrumsløpet for siste gang.


I går stod enda en utfordring for tur, nemlig Wings for life Worldrun. Det er et veldedighetsløp som arrangeres av Red Bull, og der inntektene går uavkortet til forskning på ryggmargsskadde.

 Tøfte, sterke og dedikerte Emil Vatne (17 år) fra Jæren, som her 
intervjues av arrangøren. Sykt bra jobba av Emil, som dessuten
er med på Norges kjelkehockeylandslag og nylig kom hjem fra VM.

Jeg har vært med i samtlige av de tre foregående løpene i Stavanger, som er den norske byen blant de 34 i ulike land i ulike verdensdeler, og har aldri kommet lengre enn 25 km. Løpet er annerledes enn normalt, for det handler om lengde og ikke tid. En følgebil som starter å kjøre sakte, øker farten utover i løpet og til slutt tar den igjen alle løpere. Den som står igjen til slutt, vinner. Veldig, veldig kjekt å være med på.

Tradisjonen tro skinte sola fra skyfri himmel, og det passer perfekt til løpekulissene som går langs sjøen omtrent hele tida.

Jeg deltok dette året på Team Løplabbet, og hadde som utgangspunkt å ligge på maratonfart, som vil si rundt 5 minutter per km.

Den første mila er hard, synes jeg, men passering på like over 47 minutter og relativt friske bein, så  ante jeg derfra at jeg nok kunne passere min distanse fra tidligere deltakelser.

22, 23, 24, 25 km - herlig. Ingen følgebil i sikte og jeg kunne bare fortsette å løpe på komfortabel fart. Til og med ikke en kilometer lang bakke fra 26 til 27, stoppet motivasjonen - faktisk.

Da det fra sidelinja ble informert at de to neste kilomtrene kun gikk i utforbakke, var det bare å fortsette.

Like etter 28 km kom motorsyklene som ga beskjed om at bilen nærmet seg, men at den lå noen hundre meter bak. Løpe, løpe, løpe.

29 km passert - kunne jeg klare 30, mon tro?

29.5 km - der kom bilen og jeg var ute av løpet.



Takk til Team Løplabbet for fin t-skjorte og god lagånd. Og dessuten hadde vi kvinne nummer to og tre  (og fire også, tror jeg) på vårt lag.



Råskap av Anja Kristin Lindanger, Kathrine Sømme og Yvonne Smith - dere inspirerer.
 (henholdsvis nummer en fra venstre i første rekke, nummer tre og nummer fem).


















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar