søndag 17. august 2014

25 kilometer til sen frokost

Lørdag stod planlagt 25 km på programmet. Og en avtale er en avtale. Det er både jeg og Oddveig enige om. Verdien av å ha en løpeavtale når det gjelder lange turer, er for meg utrolig viktig. Dessuten er det greit å vite at den man lager avtaler med, er av typen som aldri bryter.


Planen for lørdagen hadde blitt lagt ei uke tidligere. Opp tidlig for å få i seg god frokost og riktig dose kaffe, pluss nok drikke, før vi møttes kl 09.30. Det er verken for tidlig eller for seint for undertegnede, som likevel synes det er drøyt å stå opp før kl 8 på en lørdag. Men avtaler er til for å holdes så det var ingen bønn.

Vi hadde bestemt oss for halvannen runde rundt Frøylandsvatnet, som går gjennom to kommuner på Jæren og er en 16.6 km lang tur. Hvis man plusser på en halv runde, kommer man til 25. Derfor kjørte vi den ene bilen til cirka halvveis i løypa (bittelitt lengre) og den andre bilen tilbake til startstedet. Siden halvparten av løypa er asfalt og halvparten grus, bestemte vi oss for å starte med asfalt, som vi dermed ville få løpe to ganger. Greit, med tanke på at maraton faktisk går på asfalt, iallfall det vi skal delta på (Athen i november).


Utgangpunktet var å holde 6.00-tempo, men vi startet på 5.50. og ble liggende der gjennom nesten hele den første runden. Så økte vi gradvis, slik at gjennomsnittsfarten endte på 5.45.

Sluttid: 2.23.58, distanse: 25.06

Det betyr at hvis vi hadde holdt samme tempo i et maraton, hadde estimert sluttid blitt 4.02.  De siste 10 kilometrene ble unnagjort med snittider rundt 5.40 og under.

Lengre turer er planlagt, og vi skal nok ha et par over 30 km, men da må farten ligge rundt 6.00-6.10. Løpes det for fort på trening, kreves lengre restitusjonstid, og det er jeg ikke alltid like flink til.... Som regel blir det løping 5-6 ganger i uka uten alltid å tenke gjennom hvordan jeg restituerer etter hver økt. Det har jeg bestemt meg for at jeg skal bli flinkere til framover. Jeg sier ikke at det blir verdens enkleste sak, men jeg skal virkelig prøve. Vil jo ha nok sprut i beina til den dagen det virkelig gjelder - nemlig i konkurranser.






tirsdag 12. august 2014

«Du bare løper og løper, du..»

Nei, jeg gjør ikke det, men noen kan kanskje oppfatte det slik. Jeg løper mye, men jeg løper ikke hver dag, selv om fire-fem posts på Facebook og Instagram hver uke, for noen, indikerer at det er langt oftere. Har postet et par innlegg om temaet tidligere, men mener det tåler dagens lys nok en gang.

Selv om jeg ikke trener mer nå (faktisk langt mindre) enn jeg gjorde før de sosiale mediers inntreden i folks liv, er det omtrent det første folk jeg ikke har sett på en stund, kommenterer når jeg støter på dem. «Du bare løper og løper, du...». Tja, hva skal man svare. Ved flere anledninger tar jeg meg selv i å bortforklare eller forsvare, helt automatisk, uten å vite hvorfor.

Jeg føler absolutt ikke jeg trenger å forsvare 50-60 km på beina hver uke, men snarere fortelle hvorfor jeg løper. Årsakene er mange og de gagner menneskene jeg omgås.

Å være i god form gir selvsagt positive ringvirkninger, det er ikke noe nytt. Den fysiske tilstanden gjenspeiler ofte den psykiske, og det gjelder meg i aller høyeste grad.


Jeg blir ei bedre mor, jeg yter mer på jobb, og jeg blir i generelt bedre humør, som fører til økt tålmodighet. Jeg lærer å bli strukturert, jeg får bedre vilje og ikke minst smitter det over på barna (tvilinggutter, 11 år gamle), som ser det som helt naturlig at mor trener. De stiller aldri spørsmål om hvorfor, men heller om når på dagen jeg skal ut å løpe. Ettersom de har blitt eldre, hender det oftere at de ønsker å bli med, og ingenting er kjekkere enn å løpe 6-7 km sammen med en av dem eller begge.



Etter at jeg begynte å strukturere løpetreninga for fire år siden, har det gjennom løpskonkurranser både hjemme og utenlands, dukket opp mange nye bekjentskaper, noen av dem har også blitt veldig gode venner.



Jeg forstår veldig godt at mange av mine følgere på Facebook irriterer seg over løpeselfies eller bilder fra kortere og lengre treningsturer - det får så være. Eksponeringen av mine løpeaktivitet er selvvalgt. Så skal jeg innrømme at det hender at jeg av også lar meg irritere over enkelte ting og statusrapporter på FB og Instagram. Jeg irriterer meg eksempelvis over de stadig perfekte hjemme-hos-bildene som legges ut  - jeg gjør faktisk det. Tenker hvordan i all verden de får tid og råd til å holde huset så til de grader perfekt - på samme måte som enkelte sikkert lurer seg grønn over hvordan jeg klarer å prioritere fem-seks treningsøkter i uka. Kanskje drømmer jeg innerst inne om å ha det fint og flott hjemme, jeg også, og at det er derfor jeg skroller meg fort nedover. Mulig det innimellom - men jeg kommer ikke med sure oppstøt eller sviende kommentarer av den grunn, og lar også å bemerke det hvis jeg treffer vedkommende på gata..:-) og heldigvis, som oftest lar jeg mer heller motivere til å ta ei ekstra ryddeøkt i heimen.


For meg er eksponeringen av løpinga like mye et behov for å dele min entusiasme og glede over at jeg er i stand til å løpe mil etter mil etter mil. Verdien av positive tilbakemeldinger om at jeg er motivator og får folk til å snøre på seg joggeskoene, er gull og overstiger skuffelsen av de som er mest opptatt av å kritisere.

Å løpe gjør meg til en bedre utgave av meg selv.




søndag 3. august 2014

Nytt halvmaraton

For andre fredag på rad, ble trenings-halvmaraton gjennomført. Turen gikk rundt Frøylandsvatnet på Jæren og så løp vi 5 km ekstra, siden runden bare er litt over 16 km. Økta er selvsagt et ledd i oppkjøringen fram mot Athen i november, og derfor var min meddeltaker der, Oddveig Odland også med på turen. Det er mye morsommere å løpe langt når man er to, og denne ettermiddagen var det greit å ha noen til å pushe seg. Det gikk begge veier, for vi vekslet på å ha litt slitne bein.



Av og til er det ikke bare, bare, å dra rett fra travel jobbdag for å løpe 21, 1 km. Men det går, og det gir en god følelse og overskudd når det er unnagjort. Det er den vissheten og følelsen som driver meg til å løpe. Man orker mer og blir en bedre utgave av seg selv, ihvertfall gjelder det for meg.


Målet var å løpe litt fortere enn sist, da vi gjennomførte på 2.01. Etter en litt rolig start, gikk kilometeretidene veldig mye opp og ned, fra 6.15 til 5.30, opp til 5.50, ned til 5.30 igjen. De tre siste kilometrene ble imidlertid løpt med litt tempo, med 5.22, 5.11 og 5.03. Den avslutningen er jeg fornøyd med, det viser at det er litt futt i beina.