onsdag 27. januar 2016

Garmin Forerunner 225

Selger min Garmin Forerunner 225, kjøpt i september 2015, altså er den 5 mnd gammel. Jeg får ny, derfor selges den. Er veldig fornøyd med klokka, som har innebygget pulsmåler i form av to sensorer (les info nedenfor).

Ny pris 2850 - selges for 1800. Den ser helt ny og fin ut.


Send gjerne en mail til: trude@jbl.no hvis du vil er interessert eller vil ha litt mer info enn det du googler deg fram til:-)



tirsdag 26. januar 2016

400 meter før mål

HER kan du lese om mitt Dubai marathon 2016 som ble gjennomført fredag 22. januar.

Siden tida ble uvesentlig, benyttet jeg anlednignen til å filme litt underveis i løpet. Her er  en liten snutt fra et par hundre meter like før målpassering.


video



Dubai - noe helt annerledes

3.54.42 går ikke inn i historiebøkene som en av mine beste maratontider, men et nytt maraton bringer alltid med seg nye minner. Det gjaldt også for fredagens anstrengelse i 25 plussgrader og høy luftfuktighet.


Mer om opplevelsen kommer senere, enn så lenge er et lite bildedryss fra mine nesten fem døgn i De forente arabiske emirater.

Fra loungen på Stavanger lufthavn, litt blogging må til før avreise

Nettopp landet i Dubai, sammen med KLMs crew på Dreamlineren, som var ute på sin femte tur

 Utsikten fra hotellet, som lå i Dubai Marina (Hilton Jumeirah Beach)

Klar for startnummerhenting på Meydan hotell en halvtimes taxitur unna

Jeg og reisefølget er på plass på startnummerhentinga, kjekt å ha med venninna mi på løpeeventyr (selv om hun ikke løper selv) 



 Run. Greatness #whyirundubai #adidas
 Klokka er 05.45 om morgenen og det er bekmørkt


Like før start, klokka nærmer seg 06.30
 
Kristin Rasdal Håland og dattera Liv var cola- og bananlangere, her ved 39 km - klokka er vel 10.05
Jeg stoppet opp for å ta bilder underveis, her er Seilet - for øvrig ikke noe å se på ellers i løypa
 
Jeg hadde ikke min beste løpsdag i Dubai, var uggen i kroppen og klarte ikke ta til meg bananer en gang.
Her ved 34 km hvor reisefølget var cola- og bananlanger.
 
En drøy halvtime etter målpassering  - tørre klær er på og  maratonmedalje 
nummer 18 henger trygt rundt halsen. Da er jeg fornøyd. 

mandag 18. januar 2016

Da er de siste forberedelsene unnagjort

I dag morges klokka sju startet den siste løpeturen før Dubai Marathon som går av stabelen på fredag. Nå kjenner jeg virkelig at det begynner å nærme seg den berømte maratonbobla, tida der man kjenner på stress, press, forventninger og kjenner etter på hver lille «vondt» som måtte oppstå, alt fra en øm legg til litt sår hals.



Og det er noen dager før selve løpet at det går opp for meg hvor langt et maraton egentlig er.  For 4,2 mil er langt, derom hersker ingen tvil. Halvmaraton høres så uendelig mye bedre ut. Men det er også langt. For de fleste er det det. Her om dagen traff jeg ei bekjent på butikken, hun var sammen med kjæresten sin og jeg slo av en prat. De spurte hva jeg skulle ut på i helgen, og jeg svarte at denne helgen er planfri, bortsett fra et halvmaraton som skulle løpes lørdag morgen. De så på hverandre og lo. Og det skjønner jeg godt...

Litt mindre stress blir det denne dagen, da de planlagte 45 rolige løpeminuttene allerede ble unnagjort FØR jobb. Da kan ettermiddagen stilles helt til fri disposisjon, og siden jeg vet at morgendagen blir hektisk, er det kanskje greit å pakke kofferten allerede i kveld, og kjøpe inn nødvendighetene som trengs. For i kofferten må rugsprø og Norvegia, YT og Farris. Sånn er det bare.

Takk for turen i dag morges, Oddveig. Jeg klarer aldri å stå opp kl 6 for å løpe helt alene...




lørdag 16. januar 2016

Forandring fryder

I går hadde jeg en diskusjon med løpevenninne som driver G-sport Klepp. Jeg hadde vært og fått trykket på navn og flagg til ny maraton-trøye som skal med til Dubai. Det dreide seg ikke om overdel, men om underdel, og det var da jeg kom ut av prøverommet med en variant jeg hadde nappet med meg fra hylla, samtalen om underdeler startet. Hva løper folk i om dagen? Vi må jo henge med, liksom..

For min del har utviklingen vært knelange tights, tights til midt på låret, en enkelt opptreden med løpeskjørt (i maraton - ellers var løpeskjørt et yndet plagg i lang tid, selv om jeg ble sett dumt på da jeg tok i bruk det første i 2012 eller noe slikt), shorts og nå  - hold dere fast - en enda kortere tighs enn den som rekker midt på låret, mer på lengde med en shorts.



Det er i grunnen litt morsomt å registrere hvordan jeg (og min venninne) har endret oppfatning. For kort tid siden var en sånn superkort tights, i mine og min venninnes øyne, forbeholdt toppidrettsutøvere. Det er de som er med i store mesterskap som er forbeholdt «retten» til å bruke slike korte underdeler. Men nå er jeg der selv. At det blir den kort-korte i Dubai er ikke 100 prosent sikkert, bare 95. Jeg skal safe med å pakke en shorts med i kofferten. Sånn i tilfelle jeg ombestemmer meg.



I dag var den med på en testtur, og den holdt veldig bra i to timer på mølla. Akkurat nå er den å foretrekke, men vi får nå se. Det er uvant, men behagelig. Og den er kanskje ikke SÅ kort som jeg vil ha det til.



Uansett - det er rart hvordan man bryter med tidligere oppfatninger.  I fjor sommer var det shortsen som var greia - selv om de fleste jeg vet om, løper i tights. Denne sommeren blir det shorts i tights-variant.




fredag 15. januar 2016

Inne-intervaller

Denne uka har jeg trent to ganger trent innendørs-intervaller i Sandneshallen. Jeg slår to fluer i ett smekk når ene sønnen er på håndballtrening - da kan mora løpe noen meter ved siden av. Vinn-vinn. Men - foruten det praktiske, er det utrolig behagelig å løpe på bane inne mens det er minusgrader og snø ute (ja, tenk, Vestlandet har fått smake på Kong Vinter).

Banen er 200 meter lang, med litt krappe svinger og hvis du i tillegg ikke er vant med dekket, kan det kjennes noe stølt ut i leggene dagen etter.

Jeg er ikke vant til å løpe innendørs, men kjente meg forholdsvis grei dagen etter første økt. Kanskje har det sammenheng med at jeg har begynt å bli venn med tredemølla de siste månedene...

Ok - her er øktene - og siden Dubai Maraton skal gjennomføres innen kort tid, ble tempoet ikke som «normalt», men 20 prosent lavere, tipper jeg.

Økt 1

Oppvarming: 15-20 min rolig løp (ca 3 km)

3-4-5-6-7-7-6-5-4-3

Ei skikkelig ressursøkt, og med bra tempo på denne, før du røynt deg ordentlig. Etter råd fra kyndige trenere, stod jeg over 3 og 4 minutters-dragene i begge ender og «jogget» heller i stedet for å kjøre tempo. Mellom 3-4-5-dragene, kjøres 1 minutt pause, mellom 5-6-7 , to minutter, mens det mellom de to 7 minutters-dragene tas 3 minutter pause.

Jeg holdt tempo på rundt 4.55-5.10. I det ene 7 minutters-draget tok jeg et stikk i fingen og fikk konstatert at jeg lå godt under melkesyreterskel. Betryggende. Og greit å vite at jeg har en del å gå på. 

Avslutning: Nedjogg 5-10 min

Det som er artig, er at det blir en del kilometre på ei slik økt. For klokka teller km selv om vi løper innendørs, og det liker jeg.



Økt 2

Siste kvalitetsøkt før Dubai Maraton (som er om 7 dager, altså 8 dager i går, da økta ble gjennomført)

Oppvarming: ca. 20 min rolig løp (3 km)

16x1 min med kontrollert fart, fra 4.40-5.00 - siden det var såpass korte drag. Jeg tok seriepause på to minutter etter de åtte første dragene, i to minutter. Pause mellom dragene var 30 sekunder.

Avslutning: 6-7 min rolig løp (1 km)


Da gjenstår ei litt rolig helg for mitt vedkommende. Løpefri/treningsfri i dag, rolig langtur 21 km i morgen og løpe/treningsfri søndag...


God helg - nyt den, med eller uten løpesko på beina








torsdag 14. januar 2016

This one

Dette er pulsklokka over alle pulsklokker. Garmin Fenix 3 i hvitt og roségull. Delikat design og for meg like fin til kjole og høye hæler, som til shorts og løpesko. Seriøst. Denne står øverst på ønskelista akkurat nå.



Jeg har ikke rukket å sette meg inn i alle funksjoner (les: rukket og lest meg opp på informasjon som finnes om denne nyeste Garmin-modellen som kom på markedet rett før jul), men dette er noe av deth produsenten ramser opp:

Kompromissløs multisport GPS-klokke med stilrent design!

  • Vår første GPS enhet med kraftig EXO™-antenne innebygd i den beskyttende kanten i rustfritt stål øverst på klokken (GPS og GLONASS).
  • Chroma™-fargeskjerm som er lesbar i sollys.
  • Avanserte treningsfunksjoner som løpsdynamikk, kondisjonsberegning (VO2 Max) og restitusjonsrådgiver (ved bruk sammen med pulsmåler¹)
  • Støtte for en rekke idretter og aktiviteter med egne brukerprofiler som terrengløping, svømming, turgåing, ski med mer.
  • Utendørs navigeringsverktøy med høydemeter, barometer, 3-akset kompass, TracBack og Sight’n Go.
  • Aktivitetssporing som registrerer skrittene dine, distanse, søvn og kalorier hver dag.
  • Smartvarsling gjør at du kan motta e-post, tekstmeldinger og anrop direkte på klokken.
  • Trådløse funksjoner (BLE, ANT+ og WiFi): automatiske opplastninger til Garmin Connect, sporing i sanntid, deling på sosiale nettverk.
  • Connect IQ™-kompatibilitet for tilpassede programmer, widgeter, urskiver og datafelt

En ekte all-rounder

fēnix 3 er utformet for å hjelpe mennesker med deres sportslige aktiviteter og friluftsliv. Den støtter utholdenhetsidretter som løping, sykling, svømming, terrengløp, langrenn og triatlon og fritidsaktiviteter som fotturer, klatring og skiaktiviteter. Den måler ytelse på farten, sporer aktiviteter for deling og navigerer deg trygt hjem i en nødsituasjon. Men det stopper ikke der. Den nye støtten for Connect IQ-programmer for fēnix 3 gir mulighet for støtte av flere funksjoner og svært bestemte aktiviteter i nærmeste fremtid.



onsdag 13. januar 2016

Nesten en forbrytelse

Dagen i dag har nemlig vært treningsfri. Niks løping. Niks spinningtime på Icon, og ingen styrkeøvelser. Ei heller har jeg lurt meg til noen sit-ups. Det er selvsagt ingen forbrytelse, men det kjennes ofte slik.


Jeg innrømmer det gjerne; jeg føler meg litt uvel når jeg ikke har trent. Det er en så naturlig del av hverdagen og det har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har aldri måttet presse meg selv ut på trening, bortsett fra noen lange dørstokkmil innimellom, som er helt normalt. Men de er fullt overkommelige. Jeg har, med hånden på hjertet, alltid trent - i en eller annen form.

Og jeg har jo alltid løpt, selv om det i 15-16-årsalderen i egne øyne ble sett på som en stor bragd hvis jeg kom meg «bygda rundt», som var 4 km den korte løypa og 5,5 km hvis jeg tok den lengste runden. Jeg var happy med to ganger fem km i uka i tillegg til håndball og fotballtreninger.

De siste  årene har løpetreninga blitt mer og mer strukturert, med en intensivering de siste sju-åtte månedene, spesielt. Jeg har lagt nesten all annen trening til side, og jeg har talt kilometre. Jeg har løpt 5-6 ganger i uka og alltid hatt en hviledag eller to  - noen ganger tre (veldig sjelden), og ikke hatt ekstrem dårlig samvittighet hvis jeg har skippa en dag. Jeg har trengt å hvile. Og hvile er som kjent god trening, det også. Særlig hvis man vil prestere.



Så hvorfor føler jeg at jeg nærmest har begått en forbrytelse når jeg i dag ikke har sittet på stolen i et halvt sekund før nå, men etter endt arbeidsdag (jo, satt litt i ro på kontorstolen), løpt i skytteltrafikk mellom kjeller, kjøkken og andre etasje, ryddet, ordnet og styrt rundt i huset. Jeg har til og med bakt, jeg som ikke liker husmor-sysler. I følge gutta mine, er jeg verdens dårligste på kjøkkenet, utenom det med bakinga.

Jeg har ingen gode svar, bortsett fra at dypt der inne ligger frykten og usikkerheten. Hva hvis jeg bare tar en kort, rolig runde i dag, bare 35 minutter, hva hvis jeg bare tar noen lette styrkeøvelser for overkropp og core, hva hvis.. Hva hvis jeg hviler i dag, så blir det tyngre i morgen..? Hva hvis jeg ikke er ute og tester beina, vil jeg da løpe seinere i Wien som er den neste store utfordringen (10. april) ? Hva hvis....

Helt idiotiske tanker, selvsagt, men de er der. Og det har jeg ingen problemer med å innrømme. Det er et sant slit å hvile. Rett og slett. Men en dyd av nødvendighet.

Og hvilen varer jo bare til i morgen. Da er det ny mølleøkt. Og jeg får helt sikkert svarene på om hvile i dag var riktig. Jeg har helt sikkert ikke treigere bein som skal løpe på terskel, og jeg er sikkert ikke fem kilo tyngre. Jeg vet jo det. Men på hviledager er det fort gjort (for meg) å feie all fornuft til side.



Andre som tenker i samme bane, eller er det null problem å holde seg unna løpeskoene eller vektskivene?




mandag 11. januar 2016

Maratonrangering 3-2-1, siste del/my best marathons, number 3-2-1 last part

Nummer 3

Athen, 9. november 2014

Det beste, men også et av de verste. Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen; Du har ikke løpt maraton før du har løpt FRA Maraton og inn til Panathenaic stadium i hjertet av Athen. Det gamle anlegget, som ble bygget for de første moderne olympiske leker i 1896, holder fremdeles stand, og dets arkitektur dannet grunnlaget for hvordan stadioner har blitt bygget i senere tid.

Men - nok om stadion. Til Athen kom jeg med store forventninger. Eller - jeg hadde hørt at denne løypa regnes som verdens tøffeste maraton som går på asfalt. En av mine greske venner, som hadde løpt flere ganger tidligere, hadde aldri klart å komme under fire timer, normalt løper han på rundt 3.50.

Men jeg var full av optimisme, og tenkte at det kunne ikke være SÅ tøft. Stemningen på vei til bussen tidlig søndag morgen, like før klokka 6, var upåklagelig. Grekerne kunne organisering, selv om jeg hadde bange anelser fra startnummerhentinga - den var det ikke mye schwung over, i en falleferdig taekwondo-hall, som tydeligvis hadde gått i glemmeboka etter OL i 2004.

Men - nok om det.



God stemning i bussen, som sagt. Vi var fem spente, norske damer som satte oss på plass. Det kule er at bussen kjørte nøyaktig, med en kilometers unntak, den identiske løypa, fra sentrum og de 42 kilometrene til Maraton, hvor vi kom rett før klokka halv åtte. Da var det soloppgang og rundt 20 grader. Deilig løpevær. Tida fram til start gikk ganske fort, og plutselig stod vi der - klare til å starte på den legendariske løypa, i soldaten Pheidippides sine fotspor. Legenden sa han løp 42 195 meter i rustning på under tre timer, i steikende varme, for å meddele athernes seier over perserne i år 490.

Nok om soldaten.

Jeg følte meg som en sterk krigerinne på starstreken, i nyinnkjøpt løpeskjørt for anledningen, og deburterte i det antrekket. De første 10 kilometrene gikk tålig greit og jeg lå innenfor skjema til under 4 timer og vel så det. Halvveis så jeg på klokka, som viste rundt 1.57. Ikke så veldig bra, men fra 10-12 km og fram til halv, var det en del motbakker, jeg følte alt gikk oppover, også tida. Etter 25 km, hørte jeg noen rope navnet mitt. Det var Mihallis, min greske venn, som så usedvanlig kjapp ut i steget. Han hadde startet ei pulje eller to bak meg, og vil tippe han hadde løpt 10 minutter fortere på dette tidspunktet. Jeg ba han løpe videre, sa jeg slet veldig i disse fæle bakkene. For de ville liksom ingen ende ta.



Et smil og to klarte jeg likevel å vise til de søte jentene langs veien som ga meg en laurbærkrans (som jeg holdt på i to km før jeg, dessverre, kastet den ut til siden).

30 km - ut fra det jeg hadde fått med meg av løypebeskrivelsen, skulle monsterbakkene være over. Vi skulle være på toppen av fjellet. Og det stemte. Ikke lenge igjen til colastasjonen ved ca 32-33 km. Herlig. 20 minutters løping til - og der var den sorte, magiske drikken. Jeg hørte navnet mitt igjen. Det var Mihallis - han hadde løpt seg pinnstiv. Vi så på klokka. Jeg kunne vinke farvel til 3-tallet, her var det snakk om å fullføre et av mine tidsmessige dårligste løp. Musikken var av, for mobilen hadde tatt kvelden like rundt halvveis og headsettet ble kastet i grøfta i ren frustrasjon - vi løp i joggetempo slakt nedover, pratet om alt og ingenting, og plutselig var 40 km-skiltet der. Skiltene med km-markering står for øvrig fast der hele tida, som hvilke som helst andre trafikkskilt. Herlig.

Jeg kjente adrenalitet, som alltid kommer mot slutten, ta overhånd. Joggetempo - å nei. Jeg skulle så jammen ikke jogge inn til mål. Jeg skulle løpe. Og jeg løp fra Mihallis. Opp ei lita kneik, et par hundre meter, toppen, og så runde til venstre og nedover alléen på baksiden av den greske parlamentsbygningen. For meg, som er litt over gjennomsnittet interessert i olympisk historie, med det eldgamle, greske elementet som la grunnlaget for de moderne lekene vi kjenner i dag, var det stort å nærme seg den ærverdige stadionen seg. Jeg var sliten og egentlig skuffa over ei altfor dårlig tid, men de følelsene forsvant som dugg fra sola i det jeg entret det eldgamle tartandekket - hvis det kan kalles det, da. Det minnet mer om asfalt.

Jeg skulle se etter et stort, norsk flagg, men så ingenting, før jeg hørte navnet mitt, sånn omtrent 50 meter fra målstreken. Det var far. Han kom ned til gjerdet og rakte meg et stort norsk balkonflagg.  Jeg snudde, løp tilbake noen titalls meter, nappet til meg flagget og snudde igjen og satte av gårde mot målstreken med flagget over hodet. I målområdet stod Oddveig, og litt senere traff vi også på de andre i løpefølget. Gresk musikk, zorbadans, flott medalje, sol, over 20 grader og kort vei tilbake til hotellet.



Vi sjekket tider. Jeg var desidert dårligst i følget med 4.12.38. Elendig tid, i hvert fall i mitt hode. Men jeg evner ikke å være sur, og klarer å glede meg over de andres prestasjoner. Jeg håper virkelig ikke jeg mister all fokus noen gang - vi løper for gøy, ikke for å slå hverandre. En gang er det den enes tur til å lykkes, et annet maraton er det noen andre i følget som har dagen.



Og min greske løpevenn. Mihallis løp inn til  4.12.38 - det skal nesten ikke være mulig, da vi startet på helt forskjellige tidspunkt - vi har ledd godt av dette senere. 

Det er fremdeles vanskelig å sette fingeren på hva som gjør Athen til en så spesiell opplevelse, til tross for at det var det mest slitsomme maratonet jeg noen gang har løpt. Sånn er det bare. Og jeg skal tilbake.



Du har ikke løpt maraton før du har løpt FRA Maraton. Og jeg skal gjøre det igjen. Vær du sikker.




Nummer 2

Berlin, 30. september 2012

Mitt tredje maraton på 10 måneder og med ett mål for øyet; å løpe under fire timer for første gang. Det er kun på grunn av tida, nesten i hvert fall, at Berlin for snart tre og et halvt år siden, kapret andreplassen. Det er noe med å bryte firetimers-grensa. For meg representerte det et skille - å se 3-tallet.

Jeg har aldri løpt med så stor negativ splitt noen gang. Første halvdel ble gjennomført på 2.03, mens de siste 21 kilometrene ble fullført på 1.56. Jeg løp 7 minutter kjappere på del 2, det skal nesten ikke gå an...

Men det gjorde det. Igjen - Berlin leverte på værsiden, med blå himmel, sol og i overkant av 20 grader etter hvert som kilometrene ble flere og flere.

Jeg husker jeg tenkte på 30 km at dette ikke var tungt i det hele tatt, men jeg hadde egentlig lagt fra meg tanken om å løpe under fire timer, og konstaterte vel egentlig at det fikk bli med solid pers, i hvert fall.

Ved 35 km innså jeg at det kanskje kunne gå likevel. Jeg regnet febrilsk, som jeg alltid gjør under løp, og kom fram til at det var 50/50 sjanse for å klare det. Og da fikk jeg opp farten. Ved ca 37 km hørte jeg ei som ropte navnet mitt - det var norske Anna, vi hadde fulgt hverandres blogger en stund.



Hun holdt motivasjonen oppe fram mot mål, for jeg husker at jeg begynte å bli rimelig sliten - og litt svimmel (på grunn av varmen). Anna hentet drikke på siste stasjon, og da bare bestemte jeg meg - jeg satte opp farten ytterligere, så på klokka omtrent helet tida, og vekslet litt mellom håp og redsel for å ikke rekke tidsmålet. Jeg var nær. Veldig nær.

Det peip i matte ved Brandenburger Tor. Hæ? Ikke i mål? 200 meter til? Jeg husker at jeg synes de 200 metrene virket dobbelt så lange, men da det peip i den blå matta for siste gang, og klokka stoppet på 3.59.39 - den offisielle tida ble 3.59.38 - var jeg bare utrolig letta. Jeg fisket fram mobilen, hvor det allerede lå hilsener fra venninner som hadde fulgt meg live gjennom løypa. Jeg fant reisefølge Anne, og vi fikk etter hvert kapret oss en taxi tilbake til hotellet. Dusjen fikk vente. I stedet var det en hyggelig restauranteier som fikk to glade damer som gjester i noen timer.



Å dra på maratontur er for meg mer enn bare å løpe. Og jeg har ikke løpt i Berlin for siste gang. Det er helt sikkert, det også.




Nummer 1

Firenze, 29. november 2015 

Selvsagt. Det kunne ikke bli en annen vinner i denne uhøytidelige kåringa (som det har tatt lengre tid å skrive enn planlagt).

«Vilje is all you need». 3.38.58. Målet jeg satte i månedsskiftet april/mai om å løpe under 3.40 i løpet av 2015 ble nådd på siste forsøk. Det første ordentlige forsøket i Amsterdam seks uker tidligere, røyk med over tre minutter. Dette var aller siste sjanse, i hvert fall i 2015. Og slik ble det heldigvis.

Jeg glemmer nok aldri målgangen i Firenze, og det skyldes ikke først og fremst den vakre katedralen like ved.



Jeg forstår hvordan det er å nå et mål, selv om det ikke handler om heder og ære. Det handler om en indre tilfredsstillelse. Det handler om å bevise for deg selv at du kan hvis du vil. Det var ingen ytre motivasjon som fikk meg dit, det var viljen og en urokkelig tro på at jeg hadde forutseninger til å nå målet. Et helt realistisk mål, som likevel hang litt høyere enn de jeg hadde hatt tidligere.

Selve løpet er nylig beskrevet og postet i innlegg, men her er en kjapp oppsummering.

Et knapt døgn før start, landet jeg og reisefølge Kathrine i Firenze. Rolig ettermiddag, tidlig kveld på hotellrommet, og tidenes dårligste oppladning pga lite søvn fordi det hadde vært innbrudd i reisefølgets hus hjemme i Stavanger og hun var oppe halve natten og vel så det. Jeg sov og var våken om hverandre. Frokost i stillhet, og en liten tvil - hos begge. Men vi ville. Og skullle. Vi hadde hvert vårt utangspunkt, forutseninger og målsetting. Det var bare å løpe. Ikke tenke.

Start - jeg måtte ta en liten avstikker før vi hadde løpt 2 km. Tipper at 40-50 sekunder gikk tapt. Jeg ble ikke irritert eller bekymra, bare tenkte hvordan jeg kunne knipe dem inn fortest mulig. Det hadde jeg gjort før mila var løpt.



Lette bein. Dure av gårde. Se km-skiltene fare forbi, det ene etter det andre. 19 km, snart halvveis, og inne i sentrum med mye folk i gatene. Stor stemning. Fremdeles lette bein. Optimisme. Glede i hvert steg.

Halvveis. Mitt kjappeste halvmaraton i et maraton noen sinne. Jeg lå godt foran skjema til 3.39.59. Jeg kunne tillate meg å løpe tre minutter senere i andre halvdel og likevel klare målet.

25 km. Tid for ibux og paracet og litt banan. Ingen tegn til trøtte bein. Løpe videre.

30 km. Jeg tenkte at dette går litt for lett og begynte å kjenne etter. men nei. Ingen slitne lår, og heller ingen slitne legger. Holde farten oppe. Jevnt og trutt. Bare løpe.

35 km. Jeg så på klokka og konstaterte at jeg hadde gjort en god 5 km siden 30 km-skiltet ble passert. Jeg lå i rute til 3.38 fant jeg ut, kanskje 3.37 også. Jeg visste bare at det ville gå.

40 km. Vi passerte Domen, det praktfulle kirkebygget midt i Firenze. Vakkert. Storslått. Jeg tok litt drikke og løp videre.



41 km. Joda, litt trøtt, og litt stiv i den ene leggen, men ingen krise. Jeg kunne roe greit ned uten at målet ville ødelegges.

42 km. 200 meter igjen. På mi klokke hadde jeg allerede passert 42,3 km. Men selv om lengden løy, var tida sann. 3.38. Jeg hadde nesten to minutter på meg. Jeg kunne spasert over målstreken. Meg jeg løp. 58 sekunder senere, var det over. 3.38.58.

Mission completed. Det ble ikke 2016 før jeg klarte det jeg bestemte meg for en vakker vårdag i Stavanger - på kafé med prosjektleder Kathrine, som har vært motivator nummer én. 



Effektivisering av trening,  mer intensitet, først og fremst, samt noen kilo lettere. Det var oppskriften.

Så enkelt, men også vanskelig. Vanskelig, men likevel enkelt.

Hva kommer nå?

Om 11 dager venter et nytt maraton. I Dubai. Nummer 18 i rekka. Med startnummer 1698. Jeg lurer på hvilken plassering det ville få i kåringa over mine beste løpeminner. Det aner jeg ingenting om nå. Og det er det som er så fascinerende med å løpe langt. Du vet egentlig ikke helt hvordan det vil gå før du har løpt i en time og to.  Jeg innrømmer at jeg håper å løpe fortere enn 3.38.58, men dagsformen og beina bestemmer alt. Jeg har vært med på fullklaff og helsprekk. Slik er maratonlivet.


Og derfor skal jeg også fortsette å skrive om hvordan det er å løpe. Kort, langt, lengre og maraton, og enda litt lengre.



Jeg er heldig som har friske bein *bank i bordet* - og jeg her heldig som har KLM med på løpelaget.

#flyingblue #flyinghigh #runningfast #klmtakesyouthere #klmnorge 

Sjekk forresten ut Facebook-siden til KLM Norge - visste du at de har avganger fra sju av landets flyplasser? Nå vet du det. Det går alltids et fly og det er alltids et løp - et sted.
(annonse/sponset)

Foto: Kjetil Alsvik