mandag 25. april 2016

Ekte løpeglede

Det er ikke lengden det kommer an på. Tilfredsstillelsen etterpå. Gleden. Den enorme euforien. Den er der enten du løper 5 eller 50 km.

Glad og fornøyd etter sin første løpsdeltakelse - stolt ledsager

Fredag stod jeg på startstreken uten tidspress. Jeg innrømmer at det noen ganger er befriende å løpe av gårde uten å tenke prestasjon, selv om det rykket kraftig i konkurranseinstinktet da starttidspunket nærmet seg. Men denne gangen var det ikke min tur. Jeg skulle være ledsager, eller løpefølge om du vil, for min beste venninne, som for første gang i sitt liv, stilte opp i et ordentlig løp, med startnummer festet med fire sikkerhetsnåler i jakken.

5 kilometer. Vi to har et prosjekt gående, nemlig 10 km-deltakelse i slutten av august. Det synes jeg ble for lenge å vente, dessuten er 5 km en passende debut-distanse på veien mot det egentlige målet. Jo før man får på startnummer, jo bedre. Det er ingenting å utsette, overbeviste jeg, da jeg for noen uker siden ringte og fortalte om løpsdeltakelsen.

Plutselig var dagen kommet.

– Herlighet, jeg skjønner ikke hva jeg gruer meg for, du løper jo 8 ganger så langt og enda lengre, sa min beste venninna da jeg hentet henne klokka 16.45 og det var en time og et kvarter igjen til løpsstart en halvtimes kjøretur unna.

– Er du nervøs, spurte jeg og svingte bilen ut av gårdsrommet.

– Ja, jeg kjenner det jo litt i magen, svarte løpsdebutanten, og bekymret seg for om hun skulle ha to gensere, en genser og en jakke, og at hun verken hadde lue eller hansker med i bagen.

Jeg smilte litt for meg selv og tankene gikk noen år tilbake i tid,  en lørdag i november for fem og et halvt år siden, da jeg løp mitt første halvmaraton, etter et spontant innfall (jeg trente masse, men løp kanskje 20 km i uka i tillegg til sykling og styrke).

Det ble selvsagt snakk om tider i bilen, og min gode venninne bladde seg bakover i historikken på pulsklokka og informerte om at sist hun løp 5 km, var det på 36 minutter. Målet var derfor å slå den tida. Jeg var bombesikker på at det ville skje, mens dama i passasjersetet vekslet i troen.

Vi ankom 45 minutter før start og hadde god tid. Det ble jakke og ei tynn trøye under for løpsdebutanten, mens undertegnede ikke turte å kaste lua, ei heller hanskene. Det var sol, men på Jæren blåser det nesten alltid , og det gjorde det i løpebygda Undheim denne april-fredagen.



Klar, ferdig, og der var vi i gang. Det var ingen vei tilbake for debutanten, som fulgte med strømmen i lett nedoverbakke de første 100 metrene.

Så dreide det seg om å justere farten. I mitt hode var under 36 minutter langt innenfor, og jeg tenkte mer 32 og 33 enn 34 og 35 minutter.

– Uff, det er litt slitsomt også.

Vi var på vei opp en lang bakke gjennom et byggefelt. 2 km var tilbakelagt.

– Bare 60 prosent igjen, om snaut 20 minutter er det over. Dette går helt fint.

Bakken ble løpt opp, og vi løp ned igjen, gjennom et nytt byggefelt og ut mot en grussti. 1, 2 km igjen. Jeg så på klokka og visste, som jeg hadde gjort fra før vi startet, at det ville bli ny pers. Spørsmålet var om det ville stå 31 eller 32 minutter på klokka da vi løp over målstreken.

31.32.

Jeg kastet et kjapt blikk på løpsdebutanten, som til tross for at hun var sliten, gliste fra øre til øre. Jeg klarte det-følelsen var umulig å skjule. Stoltheten lyste lang vei, mens Mozell ble skjenket oppi glassene.

Tilfredsstillelse. Glede. Eufori.

Det dreier seg ikke alltid antall kilometer eller rekordtider - heldigvis. Denne fredag ettermiddagen, i hele Norges løpebygd, minnet meg om nettopp dette.






























lørdag 23. april 2016

– Livet er jo ikke en konkurranse

Det er ikke bare, bare å finne på nye tema til blogginnlegg, og da tyr jeg ofte til andre for å få innspill.  – Skriv om det å velge å være glad, svarte prosjektleder Kathrine, da jeg spurte henne til råds.



«Stå opp til deg selv og si at i dag skal jeg f... meg ha en bra dag. Slutte å grue meg til jobb, møter, trening etc. Hvordan skal jeg mentalt jobbe med meg selv hver dag for å bli den beste utgaven av meg selv? Livet er jo ikke en konkurranse ???!!!! »

«Tror mange må ta seg litt sammen hver dag for å komme i mål ».



Akkurat det stod i meldingen fra prosjektlederen. Det stod også at jeg måtte researche for å finne litt mer om temaet, og prøve å unngå det som er brukt opp om emnet.

Når jeg googler «bli den beste utgaven av deg selv» eller «bli den beste versjonen av deg selv», kommer det som regel opp flere artikler med lenker til andre blogger og trening. Det er mye det samme som går igjen og ingenting «nytt».

I mitt hode hersker det imidlertid ingen tvil om at trening klarner tankegangen - for min del er det løping som  hjelper.

Uansett  om jeg har allverdens bekymringer lagret i toppen, en pinnstiv nakke og blytunge skuldre, ser jeg lyset i enden av tunellen etter en time og to med joggesko på beina i frisk luft.

Det betyr ikke at problemene forsvinner, men det gjør meg i stand til å få et litt større perspektiv på ting. Jeg ser flere løsninger. Jeg kjenner selv at jeg får mer overblikk og et snev av kontroll på utfordringene. 

Likevel - hele Norge løper ikke, selv om jeg i min lille, snevre verden tror at 5 millioner hver dag er like ivrige til å sanke kilometre som jeg er. Hele Norge trener ikke.


Hva gjør man da? Hva gjør man de dagene det absolutt, av ulike årsaker, ikke er mulig å sneket til seg ei treningsøkt?

Som Kathrine skrev i meldingen: Man kan stå opp, se seg selv i speilet og si at dette blir en faen så bra dag. Uansett.

Men det er kanskje ikke så enkelt, det heller. Å bare plutselig gjøre det. Men det kan bli enkelt. Det kan bli en del av hverdagsrutinen, og like normalt som å spise frokost og pusse tennene. Forutsetningen er det må trenes på.

Det nytter ikke å være i fysisk toppform hvis man er et mentalt vrak.

Å velge å være glad høres så sykt klisjéaktig ut i mine øyne. Men faktum er at vi hver dag tar hundrevis av valg. Hele tida, enten vi er hjemme, på jobb, trening, ute på sosiale happeninger eller hvilke andre arenaer man befinner seg på.

Summen av valgene = dagens resultat.

Oppnådde jeg det jeg ville da jeg så meg selv i speilet samme morgen? Ble saken jeg skrev og hadde deadline på slik jeg ville den skulle bli? Fikk jeg gjennomført treninga på måten jeg hadde tenkt? Brukte jeg nok tid med ungene og leksene deres til morgendagen?

Okei, livet er ikke en konkurranse , som er dette innleggets hovedtittel, men den kan bli en konkurranse med deg selv. Hvor du bllir den store vinneren og ingen andre. Glem de andre.



Sett deg klare mål. Få, men realistiske mål. Gjør det hver kveld for dagen etter, eller hver morgen, når du ser det selv i det berømte speilet.

Skal man klare å velge å være glad, må man glemme følgende:

• Å klage på alt og alle

• Å begrense mulighetene

• Å skylde på andre

• Negativt selv-snakk

• Dvele ved fortiden

• Å være motstander av forandringer

• Behovet for å imponere andre

• Behovet for å alltid ha rett

• Behov for hele tiden å søke andres anerkjennelse


 Typisk eksempel på statusrapport for anerkjennelse fra andre.....


Det er mange ting på én gang. Jeg vet. Og jeg er der ikke selv heller. Ikke i det hele tatt - jeg er kanskje i nærheten på halvparten av punktene.

De som kjenner meg godt vil si at jeg har et enormt behov for å søke andres anerkjennelse. De har rett, spesielt på jobb. Jeg er ikke fornøyd med egne saker hvis ingen gir tilbakemelding. De som kjenner meg, vil si jeg dveler for mye ved fortiden og at jeg i flere tilfeller gir andre skylda for hva det enn måtte være. De som er tettest på meg, vil nok også hevde at jeg har et behov for å imponere andre. Det har de delvis rett i, men jeg har også et behov for imponere meg selv. Gjøre mer enn jeg egentlig hadde forventet. Skrive en bedre sak enn jeg trodde jeg var i stand til, fordi jeg har gjort en grundig jobb i forkant, løpe fortere enn jeg hadde tenkt, fordi jeg faktisk har trent sykt bra den siste tida, lage middag hver ettermiddag, fordi jeg har planlagt innkjøpene hver mandag. Det gir en enorm tilfredsstillelse.

Og kanskje er det det er hemmeligheten ligger: Å imponere seg selv. Da tror jeg det er nødvendig at du hver dag «tar deg litt sammen» for å nå målsettingen.

Jeg vil påstå jeg er god til å ta meg sammen. Jeg vet jeg har god mental styrke i mange sammenhenger. Men jeg har fremdeles mye å lære.

Dette blir en f... så bra dag. Uansett. Jeg velger å være glad.


















torsdag 21. april 2016

Klar for revansje

Det har gått 11 dager og like mange netter siden jeg havnet i feil målområde under Vienna Marathon. På de 264 timene har jeg funnet ut én ting; jeg stiller på startstreken igjen samme sted neste år.


Gnåler hun der falske blondina om den der feilløpinga enda? Ja, hun gjør faktisk det.

Tilsynelatende var jeg over fadesen dagen etter, nesten før jeg hadde satt meg på flyet hjemover. Men marerittet har hjemsøkt meg nesten hver eneste natt. Derfor er det bare å melde seg på til 23. april 2017. Jeg får ikke fred i sjela før jeg har tatt til venstre i stedet for rett fram sånn rett etter 20 km.

Det skal mye til for at jeg går i bakken, og jeg går definitivt ikke i bakken av å løpe feil i et maraton. Det er ikke en av livets store viktigheter. Bare litt. I et større perspektiv finnes langt alvorligere ting, det er jeg fullstendig klar over. Men jeg skriver om løping og ikke alvorlige ting, bare så det er sagt.. Ja, jeg er fremdeles dritsur, selv om jeg har bestemt at sørgetida nå er slutt. Definitivt. Det finnes ei grense for alt. 11 dager og netter er nok. Jeg skal ikke lengre drømme om en liten halvmaraton-medalje som jeg nektet å ta i mot i målområdet for de som hadde løpt 21,1 km og jeg skal ikke lengre drømme om at jeg plutselig ikke klarer å sette den ene foten foran den andre. Det har jeg bestemt.

Jeg har forklart situasjonen nærmest over alt den siste halvannen uka. Eksponering på sosiale medier er en uting når det ikke går rette veien, men det er en del av gamet. I know.



• Dama i kassen der jeg handler mitt daglige melk og brød: Løp du feil i det maratonet? Hvordan klarte du det? Må jeg svare å på det, vær så snill? (Litt vennlig stemme).
 
• Sju-åtte nysgjerrige 13-åringer i bursdagsselskap, stormende bort til bilen: Hva skjedde egentlig? Nei, si det. Det er liksom ikke som å løpe fram og tilbake på ei grønn gressmatte. (Sleskt smil).

• En løper litt oppi årene jeg traff på første løpetur vel hjemme igjen: Om du er hun som løp feil i Wien? Ja, jeg er faktisk det, og jeg har et navn. Trude. (Glefs).

Og nei, jeg ønsker meg ikke et kart og kompass til bursdagen eller jul. Jeg ønsker meg en flybillett og en startlisens. Og penger til premie for ny personlig rekord.

Det er lov å drømme. Og håpe. Og ha troen. 

Den dagen jeg mister disse, har jeg for alvor tatt feil vei.











torsdag 14. april 2016

Som enhver fotballspiller

Jeg gremmes over den bittelille smidigheten som finnes i kroppen min, og hvis myten om at fotballspillere fremdeles er dårlige på stretching-biten, glir jeg rett inn i den kategorien.




 Av og til er det lov å smile av egne, dårlige ferdigheter

Yoga ser for meg ut som en kunst. En kunst jeg ikke helt behersker til det fulle.

Men det går an å lære. Alt går an å lære, hvis man bestemmer seg for det. Og jeg har bestemt meg for å bli flinkere til restituere etter både trening og løp, la kroppen styre mengden og belastningen. Og jeg har bestemt meg for å stretche hver dag, gjennom yoga-øvelser og program. For eksempel har jeg brukt «Yoga for runners» som varer i snaut 25 minutter og som er mer enn utfordrende nok - foreløpig.

Jeg har også fått undervisning én til én av prosjektleder Kathrine, som jeg traff på SATS Elixia i formiddag. Noen dager er det helt ålreit med kveldsvakter.

Og jeg innrømmer det gjerne; det ser alt annet enn pent ut. Kathrine prøver å rette litt på fotstilling, støtte litt, og veilede så godt hun kan - jeg får med meg det meste, og jeg blir faktisk mykere i løpet av den timen vi holder det gående. Og ikke minst - jeg får en viss mestringsfølelse og lyst til å gjøre det samme om igjen. Det er et et godt tegn.

Første gang jeg tok denne øvelsen i midten av timen, klarte jeg ikke å berøre gulvet med hånda, mens da vi skulle ta bilde i slutten, gikk hånda sakte, men sikkert ned i gulvet.

– Gjør litt hver eneste dag, og gi deg selv et par måneder, så skal du se framgangen kommer og du blir mykere, sier Kathrine i det jeg forlater treningsenteret.



Det er i hvert fall en begynnelse.

Løping og yoga er som yang og yin. For begge aktiviteter handler det om å bruke kropp, tanke og pust til å prestere og ofte overskride grenser, sier Saga Rountree, som har gitt ut boken «The Runner´s Guide to Yoga: A practical Approach to Building Strength and Flexibility for Better Running».

Yoga bygger både mental og fysisk styrke. Det er spesielt bra for kjernemuskulatur og hofter.
Med yogatrening blir du mer ledig og fleksibel i hofter og legger, noe du vil ha stor nytte av når du løper. Det skjerper også oppmerksomheten på det man trener på, så til sammen øker både den fysiske og mentale yteevnen,  skal man tro Saga Rountree.

Hun mener også at yoga er skadeforebyggende for løpere, da løpeskader ofte skyldes dårlig balanse. Yoga gir veldig god balansetrening og koordinasjon. I tillegg er yoga et verktøy til å avstemme kroppens behov, slik at man finner den rette balansen mellom trening og hvile. Der ligger selve nøkkelen for å forebygge overtrening og utbrenthet, mener den amerikanske forfatterinnen.

Yoga gjort - kveldsvakt neste








tirsdag 12. april 2016

Snipp og Snapp på rømmen

Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det må føles å spille hovedrollen i en dårlig skrekkfilm.


2 minutter etter målpassering. Følelsene tok overhånd. Det var ikke slik det skullle bli.

Vi hadde forberedt oss gjennom hele vinteren, løpt slavisk etter alle planer og råd, prioritert trening foran mye annet for å sette pers i Wien 10. april. 3.35 var utgangspunktet og forberedelsene tilsa at det skulle være innen rekkevidde. 

07.45. Vi går ned til undergrunnen som skal ta oss sju stopp videre, til starten. Med oss er Bente fra Ålesund, som også er en god løpevenninne, Marianne fra Stavanger, som er enda en god løpevenninne og reisekollega og kjæresten Per, som er halvmaraton-debutant. Vi er spente, men gleder oss til å ta fatt på hel og halvmaraton i Wiens gater.

 F.v. Oddveig, Trude, Marianne og Bente - en spent løpekvartett

08.30. Den evinnelige toalettkøen. Den er lang. Klokka snegler seg mot ni. Vi må løpe etter lastebilen som skal ta bagasjen vår, og får stukket posene gjennom vinduet til en av sjåførene, som bare ler. Det er et kvarter igjen til start og vi har noen hundre meter igjen til vår blokk, som vi ankommer fem minutter før det braker løs.


Klokka 09.17 går startskuddet. Vi står på en bro og skal løpe noen hundre meter i motbakke over til andre siden av Donau. Det er bare å finne marsjfart fra første steg, noe vi gjør. Jeg bruker VI i benevnelsen, fordi dette var noe jeg og min gode løpevenninne Oddveig var sammen om. Vi har vært et lag i lang tid, og vi var et lag også denne søndag morgenen i den østerrikske hovedstaden. 

Første mila på så vidt over 50 minutter og innafor skjema til 3.35. Jeg kjente litt på nervøsiteten de første kilometrene, før jeg fant roen og flyten etter at jeg så passeringtida for de første 10. Ved 11 km stod foreldrene mine og veivet med norske flagg. En av få oppturer i dette løpet. Da var beina ordentlig i gang. Vi var lette på foten. 17-18 km,  hadde fremdeles den gode følelsen og ikke minst troen på at det blir ny bestenotering. 

Litt over 20 km skjer det fatale. Det som ikke skulle skje. Vi løper feil. De to blonde norske jentene med fletter i håret og nesten identisk løpsantrekk. Snipp og Snapp. De løper feil. Visst gjør de det. Uten å vite det - ikke før en kilometer senere. Ved 21.1 km viste klokka 1.46.20, som tilsvarer 3.32.50 i sluttid, og legger man til to minutter, som er normalt, ja da ville det blitt ei tid å skrive hjem om.

Hva skjer nå? Hvorfor går det så seint? Vi skjønte null og niks, og banet oss vei framover i folkemengden som vi så fikk medaljer for halvmaraton.

Er det mulig? Vi hadde kommet i målområdet til halvmaraton-folket, og kom oss ikke tilbake til løypa. Det var høye gjerder og vakter over alt. Ingen ville slippe oss ut. Jeg kjente panikken bre seg, det føltes som jeg var midt i en vond drøm. Oddveig ville bryte, men det skjønte jeg hun ikke mente. Vi skulle ha den medaljen, koste hva det koste ville. Tilbake til en vakt igjen, og vi ba virkelig på våre knær.

– Slipp oss ut, slipp oss ut, vi skal løpe hel.

– Nei, sa den morske vakta, dere kommer ikke ut her. 

Jeg så febrilsk på klokka, og litt lengre oppi veien løp helmaraton-deltakerne, mens vi stod der som to fanger i et målområde vi ikke ville være i. Klokka tikket mot 2 timer, og vi nektet å godta den manglende forståelsen fra vakta som hadde avvist oss tre ganger. Vi la på sprang, under et gjerde og under to bord og bak en lastebil og løp opp til veien igjen. Der - der var vi i løypa igjen. Den riktige løypa, vel å merke.  2.01 viste stoppeklokka da vi igjen menget oss med de som hadde halve løpet igjen. Å fullføre under 4 timer, ville bli null problem, men den tid er forbi. Det er ikke ei tid jeg er fornøyd med, og det er ikke ei tid som speiler forberedelsene, alt vi hadde lagt ned i dette.

Alt var ødelagt. Absolutt alt.

Hodet hadde fått kjørt seg, beina hadde blitt litt stivere av å ikke fortsette i 5.00-5.05-tempo. Flyten var borte, det samme var humøret. Siden jeg tar meg av tidsberegninger, fant jeg ut at vi kunne ende rundt 3.50 hvis vi fløt videre i litt saktere tempo enn på første halve

– Jeg må ringe mor. Hun og far venter på 26 km. De kommer til å lure fælt hvis vi ikke dukker opp. 

– Nei, ikke ring, svarte Oddveig. Jo, jeg må ringe. Jeg fisket fram telefonen, slo nummeret og satte den på høyttaler. 

– Vi har løpt feil, vi har vært fanget i 15 minutter. Løpet er ødelagt. Jeg vil ikke mer. 

– Dette klarer du, Trude, kom igjen. Du er sterk. Dere er sterke. Kom igjen.

23 km passert. Det var lite glede å spore i ansiktene. Beina durte videre. Medalje ville det bli, men hvordan skulle jeg i all verden forklare omverdenen hva som hadde skjedd?

Vi må si sannheten. Si det som det er. De to blonde løp feil. De løp feil. Det skal ikke gå an. Akkurat nå, to døgn senere, sitter jeg ved spisebordet hjemme i stua mi og fremdeles er skuffelsen vanskelig å svelge, selv om det også har blitt noen smil over dumheten. Joda, løypa var ikke bra merket, men vi burde vært erfarne nok til å unngå ei slik blemme. 

Vi passerer Marianne, som vi ikke er helt sikre på om ser oss, men løper videre (sorry, Marianne..) Hun ser oss helt sikkert, og lurer nok på hva i all verden som har skjedd.

26 km. Der spotter vi de to norske flaggene igjen. Det er foreldrene mine. Ei flaske cola veksler hender. Far orienterer. Bente er rett foran dere. Og der ser vi Bente, men må løpe forbi (sorry, Bente..). Hva tenker hun, mon tro? 

30 km. Det lugger i den venstre leggen og jeg ber Oddveig om å senke tempoet bittelitt. Lojaliteten er til å ta og føle på. Det er hver sin gang. Jeg tenker på hva jeg sier til guttene mine; det nytter ikke å sette seg ned og sutre.

35 km. Det røyner på og leggen føles ikke helt god, men det går greit å løpe i sånn noenlunde tempo. Vi tenker fem minutter fram om gangen. Kilometer for kilometer. Jeg tenker på de to 13-åringene hjemme, som alltid venter spent på moras maratontid. Jeg må bare holde ut. 

40 km. Oddveig sier hun er sliten, men at det går greit. Jeg nikker bare, orker ikke svare at jeg er like sliten. At vi skal krysse mållinja samtidig, er soleklart. 

41 km. Jeg teller høyt ned for hver 200 meter. 

42 km. To norske flagg. Mor og far står helt inntil gjerdet og veiver med rødt, blått og hvitt. 

42.2 km. 3.52.18 og tomhet. En forferdelig tomhet. Skuffelse, frustrasjon, men også en porsjon stolthet. 

Stolt av å ikke gi oss, stolt av viljen som tok oss videre, selv når det så mørkest ut. 


Jærsk drivkraft på sitt beste. Vissheten om at vi kan løpe fort, er imidlertid en ting å ta med seg. Men det ble noen tårer. Følelsene tok helt overhånd. Jeg greip tak i Oddveig og bare hulket. Hulket høyt. 



... men - medaljer fikk vi


Wien klokka 14.00, omtrent tre kvarter etter målpassering, og flere tårer som gjorde at mascaraen hadde rent nodover kinnene, var det likevel noen smil å spore.

Wien ble ikke som forventet. Det ble noe helt annet. Men det ble også en historie å fortelle. En historie som jeg håper blir morsommere etter hvert som opplevelsen kommer på avstand.

Banketten gikk imidlertid som planlagt. Av og til er det greit å bo på hotell med egen champagnebar.


Trude, Oddveig og Bente

Fine Marianne og Per etter løpet

Gode mor og far - dere er verdens beste


Maraton nummer 20 er i boks, og det kommer flere. Snart. Da løper vi ikke feil. Vi lover.

torsdag 7. april 2016

Veien fra sofaen til mila er kortere enn du tror

Det store målet for veldig mange nyfrelste løpere er å fullføre sin første mil.



Fysioterapeut og trener i GTI Stavanger, John Nicolaysen, brenner for løping ut til folket. Les ekspertens tips til hvordan du kan finne milformen:

Er du helt utrent, mener Nicolaysen at de tre første månedene må gå med til å venne kroppen til treninga. Formen, uavhengig av aktivitet, vil uansett bli bedre.

• Naturlig intervall i terrenget og da gjerne løpe rolig opp motbakkene - eller omvendt, å jogge rolig på flatene og gå motbakkene.

• Intervall-økt, med 8x2 minutter, og 1 minutt pause mellom dragene.

• Lett styrketrening, sykling, svømming, rulleski etc.

– Det er viktig å variere belastningen, samtidig som man trener «motoren». Da blir det kjekkere for hodet også, sier han.

Etter tre måneder står du bedre rustet og kan legge på intervalldelen.

• 4x3.30 minutter med 1,5 min pause mellom dragene, øk gradvis til 8x3.30 minutter.

– Det er viktig at du lytter til kroppens signaler. Kjenner du vondt, stå over en økt eller to, og tren alternativt. Det er mye bedre enn å bli skadet.


Å løpe 10 km kan man faktisk være i stand til uten det store grunnlaget, men det blir kjekkere om man har løpt en del på forhånd, for opplevelsens skyld. Nicolaysen mener at det selv i et løp/konkurranse, er lov til å gå.

- Å løpe i to minutter, for så å gå i 30 sekunder, kan være en grei taktikk for mange nybegynnere.



Han maner til å bruke fornuften.

- Bruk fornuften og finn gleden. Å trene skal ikke være et mareritt med syre, sikkel og svette blandet i den nesten vannfaste sminken, ler fysioterapeuten og den habile løperen (kan skilte med 2.46 på maraton, blant annet).

Nicolaysen sier at man imidlertid må være forberedt på at det alltid, for alle, er tungt i oppstarten.

– Det sies at man får energi av å trene, men i begynnelsen er den energien brukt opp på treningen... Trøsten er heldgvis at det kommer seg for den som holder ut! Tålmodighet må man ha.

Å bli en «jogger» krever at du endrer gamle vaner. Men så er det et knep å ikke prøve å endre alt på en gang.

– Det er for eksempel lettere å lage seg én ny, god vane enn å kvitte seg med en gammel, dårlig. Vet du at du ha noe som hindrer deg i nå målet, fyll på med noe bedre i stedet. Spiser du snop, ikke tenk at du skal slutte med det, men tenk at du i stedet kan gå en tur, leke med ungene, eller ta en annen lett aktivitet.

Travle hverdager og tidsklemma er velkjente begrep, særlig for småbarnsforeldre.

– Ikke gi opp alt fordi du ikke greier å holde en oppsatt plan, men gjør det du greier. Det er bedre enn ingenting.



Johns tips for å overvinne den berømmelige dørstokkmila:

• Skift til treningstøy umiddelbart etter at du har kommet hjem fra jobb, da er du allerede i modus og må aktivt velge bort økta og skifte tilbake.

• Start økta et stykke unna der du bor, slik at du må sette deg i bilen. Det er lettere å sette seg inn i den om det pøsregner ute, og når du kommer fram dit du skal starte, skal det mye til for at du snur og kjører hjem igjen uten å trene litt.

• Gjør avtale med deg selv om at du skal løpe i 10 og så snu og løpe tilbake. Da fortsetter man fordi man synes det egentlig var greit, ellers har man i hvert fall fått 20 minutters trening.










onsdag 6. april 2016

Dette er Kamilla. Hun løper, og her får du hennes nybegynnertips

Jeg lar meg stadig imponere av min løpevenninne Kamilla fra Oslo, som jeg traff første gang under Berlin Marathon høsten 2014.


Den omleggingen hun har gjort det siste halvannet året, står det respekt av - og mer enn det. Søndag løp samme dame 42, 2 km i Paris, 18-20 kg lettere og halvannen time fortere enn den flotte septembersøndagen for halvannet år siden. Du kan lese mer om henne HER.

Men alt har en begynnelse, også for Kamilla, som heter Thoresen til etternavn, sånn for ordens skyld.

– Jeg begynte å løpe i slutten av april 2013, da en venninne, som ville komme i form etter fødsel, ville ha meg med på 10 km-løp i Oslo høsten samme år.  Etter noen uker syntes jeg ti km virket veldig lett, så jeg fikk oss til å løpe halvmaraton i stedet. Da jeg hadde fullført den, fikk jeg startnummer til Berlin 2014 av faren min, så det tok halvannet år fra den første joggeturen til det første maratonet var fullført.

I dag har hun fem maraton på samvittigheten, det siste altså for fire dager siden.




Her er hennes råd til deg som ikke løper, eller deg som nettopp har oppdaget løpingens gleder:

Du må ville lære deg å bli en løper - viljen er det viktigste

• Ha en plan, for eksempel Jack Waitz sin

• Gode sko er essensielt. Hør på fagfolk og litt på føttene dine. Sko som føles gode i butikken er ofte gode på asfalten også.

• Meld det på et løp med en gang. Å trene til et halvmaraton på fire måneder går helt greit, hvis du vil

• Ikke bry deg om andres tider, første gang skal du bare fullføre, ikke noe mer

• Vær fornøyd med deg selv. For eksempel gir det god mestringsfølelse å dra seg selv ut på løpetur i møkkavær.

tirsdag 5. april 2016

Ikke bare guløtter og salat

– Blir du med og tar et glass rødvin i kveld?


Litt utpå ettermiddagen 2. påskedag tikket det inn en sms fra min unge kollega Ida i redaksjonen. Begge var på jobb hvert vårt sted, men hadde planer om å skrive våre siste linjer som skulle på trykk innen rimelig tid. Ida stod og frøys (selv om hun er ekte Finnmarks-jente og bør være vant til langt tøffere klima) et sted ute ved Jærhavet i jakten på noen brukbare bilder fra småunger som jaktet på egg. Et par mil lengre nord, stod jeg på Klepp stadion og frøys mens jeg prøvde å få minst to-tre bilder som kunne duge  til både nett og papir. Det var en kjip 2. påskedag, sånn rent værmessig, og vi ville ha noe å se fram til etter at vi hadde fått varmen i oss igjen. Derfor ble vi enige om å treffes over et glass rødvin i sentrum litt senere på kvelden.


– Jeg liker så godt at du spiser så mye i lunsjen, sa Ida, da vi hadde fått hvert vårt rødvinsglass mellom hendene og satt oss godt ned i den myke sofaen på et av de få stedene som serverte rødvin i Sandnes sentrum 2. påskedag.

– Den løpinga di virker ikke så panisk når jeg ser at du drikker vin uten å tenke deg om.  Og så spiser du masse smågodt. I hvert fall tok du fort kverken på det påskeegget vi fikk på jobb. Det liker jeg. Jeg liker at du trener så mye, og så spiser du smågodt og sjokolade likevel. Og drikker vin. Og  jeg liker at du ikke har tom tallerken i lunsjen.

Ja, men blir faktisk sulten av å løpe 70-80 km hver uke, og søtsuget forsvinner ikke i takt med tilbakelagte kilometre på asfalten. Jeg skjønner at det er lett å tenke i de baner at hvis man løper, ergo spiser man sunt - hele tida. Jeg hellet kanskje den veien i et halvt års tid, da prosjekt minus 6 kg stod i fokus (og hvis du vil lese om det prosjektet, klikker du HER).

I dag, i halv tolv tida, altså rundt lunsjtid, gikk turen (i bil, 400 meter) ned til butikken for å fylle opp smågodt-skåla i det provisoriske kontorlandskapet (les: møterommet, fordi det egentlige kontoret skal få en ansiktsløftning). Det ble både smågodt, Pepsi Max og Cola Zero. Det midlertidige kontoret jeg deler med tre andre kolleger, ble plutselig svært så populært, til tross for den dårlige lufta og null utsikt, samt et rotete utseende på grunn av alle papirene som ligger strødd ut over bordet. Det er altså flere enn jeg og Ida som liker sjokolade til kaffen mens vi jobber.



Jeg er ingen asket når det kommer til sunt kosthold, men jeg har det siste året begrenset inntaket av mat generelt, derav 6-7 kg vekttap siden april i fjor. Jeg er heldig som ikke liker is (okei, softis går en gang i blant) og jeg spiser ikke andre kaker bortsett fra ostekake og suksesskake.  Men - jeg spiser fremdeles smågodt, chips innimellom og drikker vin, og jeg spiser fremdeles pasta og brødmat. Men - jeg spiser mindre mengder, samtidig som jeg (tror jeg)  trener smartere (og litt mer), derfor holder jeg vekta.



Bevissthet - eller  sunn fornuft, bokstavelig talt, kaller jeg det.  








mandag 4. april 2016

Motivasjonstips for løping med barn

Og er det innafor at en  13-åring deltar på halvmaraton? 

 


Løping er naturlig. Man lærer egentlig å løpe før man lærer å gå, fordi det er lettere å holde balansen når det går fort (se for deg en ett-åring).


Mestring - enten det er løping eller spydkasting - er viktig

Likevel, etter over ti år i grunnskolen og ett år som lærer på idrettslinja på videregående skole,  kan jeg med hånda på hjertet, si at det faller de aller fleste elevene tungt for brystet å skulle løpe. Ja, jeg snakker om testing, og jeg snakker om testing som starter på 2 km (for ungdomstrinnet, på skolen der jeg var lærer).

Jeg var en, i manges øyne, streng (kroppsøvings)lærer, fordi jeg ikke viste nåde med de som stadig «skulket» unna. Alle 13-15-åringer bør være i stand til å sakte løpe 2 km dersom de er normalt friske eller ikke er skadet. Og ja, det var fotball- og håndballjenter- og gutter - de kunne ikke fordra å løpe, og de feilet alltid et eller annet de gymtimene lett løping stod på agendaen. Jeg har ikke belegg for å si at det fortsatt er slik, vi snakker tross alt 8-9 år bakover i tid. Men mine gutter, som nå går i sjuende klasse, forteller at det er mye «skulking» når de skal løpe langløypa, som er 1 km lang.. Det er trist å høre, synes jeg. 

To the point: Jeg er opptatt av å være et greit forbilde for dem uten å presse nevneverdig, selv om det må litt motivering til for å få dem med ut på løpetur innimellom. Men det er definitivt en langt lettere kamp enn den som dreier seg om å lese på gloser og uregelrette verb. Jeg vil lære dem at det går an å løpe, uten at de trenger å gjøre det med livet som innsats. Det kan det fort bli dårlige opplevelser utav. Jeg innrømmer det gjerne; jeg vil lære dem i å bli glade i å løpe for løpingens del og jeg vil ikke de skal bli av dem som «glemmer« gymtøyet fordi man skal løpe en hel kilometer eller to.



Begge har vært med i løp, en av dem oftere enn den andre, og det er helt greit. For meg er det vesentlig at det blir på deres premisser. En av dem har løpt 10 km som det lengste. Da var han 12 og et halvt år. Før den tid, ca 6-7 km, gjerne med en pause midtveis.

I 2016 har en av dem ymtet frampå om halvmaraton, at det er et stort mål. Jeg har sagt at det er greit, og vi sikter oss inn på november og 3-sjøersløpet i Stavanger, som det aktuelle løpet. Der opererer de med årsklasse 12-13 år som den yngste. Altså er det innafor fra arrangørens side. Jeg er enig.



Enkle motivasjontips til løping for barn:

• Bli enig om distanse, og ha med drikke selv om dere ikke skal løpe så lenge eller langt. Avtal at det blir drikkepause etter hver km, eller hver andre km, evt etter hvert tiende minutt.

• Gjør løping om til mattetrening i samme slengen. Eks: Nå skal vi løpe 5 km, hvor mange tusenmetre er det og hvor mange hundremetre er det? 50 hundremetre, ja. Tell ned for hver femte hundremeter, da lover jeg det går unna. Nå har vi løpt 26 hundremetre, hvor mange har vi igjen?

• Gjettekonkurranse. Hvor lang tid tror du vi bruker (og ta godt i, så blir det jubel når dere er ferdige)?

• Visualisér avstanden. Det kjenner barna seg lett igjen i.  Er distansen 5 km, si at det er så og så mange ganger fram og tilbake til skolen, så og så mange ganger fram og tilbake til fotballbanen. Løpe fotballbanen på langs 50 ganger, etc.

Og jeg innrømmer gjerne enda en ting: Jeg har lokket med et glass iskaldt cola eller cola på glassflaske etter endt løpetur..



lørdag 2. april 2016

At du gidder - ja, jeg gidder

– Herlighet, jeg fatter ikke at du gidder reise til storbyer for å løpe. Er ikke det stress? Det er jo ikke kos i det hele tatt.


Paris, 12. april 2015, after run

Som en kompis av meg skrev i en sms for ei uke siden «Folk så ikkje har løpt så mye, forstår ikkje løping».

Å dra på maraton handler heldigvis mer enn om bare å løpe. Maratonet utgjør bare tre og en halv til fire timer av en langhelg, noen ganger også enda lengre reise.

Jeg synes det er helt perfekt å kombinere kortere utenlandsturer med maratondeltakelse. I mitt hode får jeg en grunn til dra på tur, og man gjør akkurat de samme tingene man ellers ville ha gjort - om man ikke hadde løpt 4,2 mil. Det er lange, gode lunsjer på fortauskafé eller andre hyggelige steder, det er vindusshopping og shopping, det er sightseeing og det er fellesskap. Det er løping, det er alltid bobler etter løp, det er kjoler, høye hæler og jåleri.

 Still in Paris....

Jeg har til gode å dra helt alene til et maraton, og er som regel i selskap med gode venninner og løpevenninner. Det er ikke alle jeg drar på tur med som jeg har nær kontakt med i hverdagen, men det føles slik når vi rotter oss sammen på maratontur.

Høyst sannsynlig ville jeg ikke ha vært i London tre ganger, Berlin to ganger, New York to ganger, Athen, Paris, Amsterdam, Firenze og Dubai siden november 2011 (og Bergen..., det er jo en reise...), hvis det ikke var for maratondeltakelse. Og nå står Wien for tur om få dager. Jeg er helt sikker på at andre helgen i april hadde blitt tilbragt i Sandnes hadde det ikke vært for de 42,2 kilometrene, som er en glimrende sigthseeing-mulighet i tillegg til selve opplevelsen.


Her er flere forslag til hvilke europeiske byer du kan besøke i 2016 og samtidig få med deg et maraton, enten som tilskuer (ifølge mine foreldre er det veldig kjekt, det også), eller som deltaker.

• Salzburg 30. april

• Praha, 8. mai

• København, 22. mai

• Stockholm, 4. juni

• Helsinki, 13. august

• Reykjavik, 20. august

• Berlin, 25. september

• Brussel/Köln/Lisboa, 2. oktober

• Zagreb/Budapest 9. oktober 

• Amsterdam, 16. oktober

• Athen/Istanbul 13. november

• Firenze/San Sebastian, 27. november

• Valencia, 20. november


En lokal kafé vi var så heldige og fikk plass på, litt utnfor allfarvei, i Firenze, 29. november 2015


Reise til en norsk by for å løpe? Da har jeg følgende forslag:

• Bergen, 30. april

• Ålesund, 7. mai

• Longyearbyen, Svalbard, 4. juni

• Grimstad, 18. juni

• Tromsø, 18. juni

• Hornindal, 23. juli

• Kongsvinger, 6. august

• Stavanger, 27. august

• Trondheim, 3. september

• Oslo, 17. september

• Mandal, 18. september

• Fredrikstad, 22. oktober

Ja, dette bildet er faktisk tatt i Stavanger (Foto: Kjetil Alsvik, Alsvik studio)







fredag 1. april 2016

Wings for life worldrun

I begynnelsen av desember ble jeg intervjuet av Wings for life world run, der jeg svarte på spørsmål blant annet hvor ofte man bør løpe om man er fersk i gamet, hva det er viktig å tenke på i oppkjøringsperioden og hvordan man holder treningsmotivasjonen oppe.

 

 


Takk til videojournalist Hanne, og takk til Wings for life world run for at dere ville intervjue nettopp meg. Alltid rart å høre seg selv prate og se seg selv på levende bilder, men jeg overlever.

Videoen kan du se ved å klikke HER


Tekstintervju:


Journalisten, tobarnsmoren og bloggeren er hekta på langdistanseløping. Trude Håland løper mellom 70-80 km i uka, og reiser verden rundt for å delta i maraton. I mai skal hun delta i Wings for life Worldrun for tredje gang.

Her er hennes tips til deg som skal løpe for første gang:

• Ikke ta i for mye i starten

 – Ikke pøs på med masse trening på en gang, da er det lett å pådra seg skader. Heller ikke start for hard i selve løpet, da kan mye være ødelagt, du blir stiv og får ingen god opplevelse.

• Lag en realistisk treningsplan

– Kanskje løpe tre ganger i uka

• Varier treningsøktene

– Du kan ha litt lengre, rolige økter og mer intensive, hardere intervalløkter av kortere varighet. Det er viktig å skille rolig og harde løpeøkter.

• Sett deg klare mål

– Det er nesten seks måneder til løpet (i dag faktisk bare 5 uker), så sett deg en klar målsetting. 5-10-15-20-25 km. Sett deg inn i hva som skal til for å nå målet.

Trude understreker at det er lettere å holde motivasjonen oppe hvis en ser framgang og med god tid, vilje og klare mål, er det ingenting i veien for at du ikke vil se raske resultater.