lørdag 26. november 2016

Curacao Marathon, del 2 «Kontraster»

Løpe mye eller lite før maratonet, blir det tropisk storm eller ikke? Hva med varmen? Eller er det ikke så varmt likevel? Løpe fort eller ikke løpe fort?



– Kan du bruke noe av dette til blogginnlegget?

Klokka er fem om morgenen og det tikker inn en melding fra løpefølge Katrhine som ligger en halv meter fra meg. Jeg er i ferd med innta den tredje kaffekoppen på en time, siden vi våknet. Altså er vi på norsk tid, fordi vi skal løpe midt på natta om et døgn.

Meldingen inneholdt noen positive setninger.

«Jeg har mye å være takknemlig for».

«Jeg er sterk og kommer meg gjennom det meste».

«Jeg gjør gode valg».

«Jeg liker mange ting ved meg selv».



 Curacao er helt annerledes enn jeg forestilte meg. I mitt hode eksisterte ikke 30-32 grader og høy luftfuktighet. Jeg trodde oppriktig at det var å komme ned hit, snøre på seg løpeskoene og dra i land enda en ny pers, tropisk klima eller ei. Det blir trolig ikke slik. Ikke fordi jeg velger å tenke negativt, men fordi erfaringene fra gårsdagens 21 km rolige løpetur ga meg noen svar. Utfra den må jeg ta et valg.

– Du tenker av og til litt for komplisert, du kan ikke analysere alt til hver minste detalj. Her i dette løpet kan alt skje. Du må bare hoppe i det, sier Kathrine.



Derfor blir denne maraton turen noe jeg aldri før hadde tenkt jeg ville gjøre. Og så får erfaringene vise om det er helt på viddene eller om det funker. 21 km fredag og 21 km i dag. To halvmaraton og et helt på tre dager.

– Hva er forskjellen på å løpe på 3.45, som vi kanskje ville gjort om vi hadde anstrengt oss i denne varmen og 3.55 og få en god opplevelse. Kanskje kommer vi ikke under 4 timer en gang.



Det er lørdag ettermiddag og vi ligger i senga og ser Karate Kid på tv (eller - Kathrine ser og jeg sjekker sosiale medier og nyheter, jeg ser de scenene jeg liker - når han vinner). Utenfor pøsregner det. Vi fikk én time på stranda, halvparten under en stråparasoll fordi det regnet av og på hvert tiende minutt.

Innimellom pratet vi om morgenes halvmaraton som gikk med flere stopp, blant annet fordi vi måtte vente på ei bro som skulle komme over til siden vi stod på, og fordi vi måtte innom et hotell og trygle oss til noen glass vann. Vi stoppet for å kjøpe smoothie for energipåfyll etter 16 km, og vi stoppet for å ta bilder av de utallige motivene langs løypa.




Det er ingen forskjell på 3.55 og 3.45 når forholdene er som de er. Derfor har vi bestemt for å prøve ut en ny strategi med to timers rolig løpetur de to dagene før selve maratonet. Jeg innrømmer at det er med skrekkblanda fryd jeg ser fram til å stå opp natt til i morgen og stille meg på startstreken sammen med 200 andre deltakere. Nei, det er ikke flere som skal løpe helmaraton, de 2000-3000 andre skal løpe halv, 10 km eller 5 km.

Jeg er takknemlig for at jeg kan løpe og fordi jeg får muligheten til stadig å se nye deler av verden på denne måten.



Jeg vet jeg er mentalt sterk og står oppreist i de fleste situasjoner, selv om jeg tviler nå og da. Jeg liker ikke det ukjente, som når alt kan skje.  Det kan plutselig begynne å pøsregne, som i går, da veiene nesten ble ukjørbare i løpet av 10 minutter. Jeg vet ikke helt hvordan løypa er, og jeg vet ikke hvordan det er å løpe i fire timer i så høy temperatur med så høy luftfuktighet Og jeg har ikke løpt midt på natta før - det tidligste er klokka 6 i Dubai.

Jeg liker at jeg tør å å prøve noe nytt. Så gjenstår det å se om det var et godt eller dårlig valg.






fredag 25. november 2016

Curacao Marathon, del 1: «Grip dagen»


Noen dager går bare alt på skinner. Løpefølget mitt sier det må være karma.

Avreisen til det mest eksotiske maratonet hittil var kommet.  Jeg ble hentet nøyaktig som avtalt kl 04.40, da løpefølge Kathrine og mannen svingte inn i gårdsrommet. Altså var det ikke forsvunnet tid til å lete etter bilnøkler som ikke lå der de pleide, eller forsovelser av noe slag. 20 minutter senere stod vi innsjekkingen.

So far, so good.

Jeg nevnte sånn i forbifarten hvilket ærend vi var ute i og om det var mulig å få oppgradering på flyet fra Amsterdam til Curacao. 10 timer på seter med liten plass til å strekke beina fristet svært lite. Dama sjekket at det var ledige seter i businessclass på den nevnte strekningen, og dermed var håpet om en behagelig flytur tent. 


En time og et kvarter fra Stavanger til Amsterdam gikk kjapt og greit, vi hadde to timer på oss til å rekke neste fly. Løpefølge Kathrine fikk brukt noen euro på mørk sjokolade og hver sin hvetegress-shot som – ja – smakte gress. Jeg gulpet gress i flere timer etterpå, men det kjentes veldig sunt ut da jeg svelget. 


 
Videre til terminal F, og opp i loungen for å prøve en mulig oppgradering. Vi krysset alt vi hadde, men ble bare henvist direkte til gaten. Likevel – vi tok oss tid til en kaffe før vi gikk de få minuttene bortover.

Jeg slengte KLM-bagen opp på disken der to strenge damer holdt styr på billetter og den slags. Det var laaaaang kø av folk som skulle om bord. Hylende unger, blant annet.  Jeg ba en stille bønn om at dette måtte gå veien.

– Smil masse, sa Kathrine.

Jeg smilte alt jeg kunne, men å si at jeg ble møtt med det samme, ville være å overdrive sterkt. Uansett – jeg fikk  nå sagt på en hyggelig måte at jeg skulle løpe KLM Curacao Marathon og om det i den forbindelse var mulig å få bytte til businessclass.

Telefoner hit og dit, en printer som nesten gikk varm, organisering av billetter som lå på pulten, og masse prating de to imellom på at språk jeg ikke forstå  - de 10-15-20 minuttene vi ventet var likevel verdt svaret.

– Ja, hvis det er ledig, kom det endelkg.

– YESSS.

– Men det må være ledig, presiserte den sureste, som etter hvert myknet litt opp (jeg visste jo det var ledige seter).

Printeren ga lyd fra seg igjen.

– Her, vær så god  - ha en fin reise.

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å smile altfor bredt.

YESSSS.

– Karma, kommenterte Kathrine.




Vi nærmest fløy bortover korridoren og inn i flyet. Der ble Kathrine vist inn med en gang, mens jeg fullgt en etasje opp. Den gode karmaen fortsatte og det var null problem å bytte plass med vedkommende som hadde fått plass ved siden av meg. Han ville mer enn gjerne sitte i første etasje.

9 timer og 30 minutter bokstavelig talt i himmelen for oss  som ikke er så godt vante på lange flyreiser.



To filmer gikk unna fra horisontal posisjon, gode samtaler, og uendelig mange serveringer.  Og litt blogging.

Det er alltid godt å ha noen å diskutere med når man skal skrive nye innlegg.  Tittelforslag ble forkastet for så å tatt inn i varmen igjen.

Å gripe dagen ble temaet.  Gripe muligheter som byr seg. Ta noen sjanser, spør en ekstra gang. 

Gårsdagen ble lang, men vi hadde bestemt oss for å holde oss våkne til rundt klokka ett norsk tid, altså klokka åtte på kvelden lokalt. Derfor ble det tid til et par timer på stranda med sløving på solseng og et bad. Et kjapt skifte og ut døra igjen, på jakt etter et supermarked for å kjøpe noen flasker vann. Det var lettere sagt enn gjort, og vi kom hjem med magnesiumtabletter kjøpt på det lokale apoteket i stedet for flaskevann. 

En matbit ble det også, samt tid til å forevige noen av sukkertøyhusene som ligger på rekke og rad bortover, i kontrast til det falleferdige. Det er som å gå rundt i filmkulisser, og inntrykkene å fordøye på veldig kort tid, er mange. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.






Dagen i dag startet for oss med kaffe klokka 04.15 med noen kopper kaffe og for mitt vedkommende å skrive ferdig dette innlegget (som ble i overkant langt). Da Kathrine åpnet terrassedøra for å kjenne på temperaturen, bare lo hun. 


Det er sykt varmt. I går var det over 30 grader og med høy luftfuktighet i tillegg, sier det seg selv at dette blir et helt annerledes maraton rent tidsmessig enn de fleste andre jeg har løpt. Vi har sett deler av løypa, og ja, det er bakker. Dette blir utrolig spennende.

Nå er et ut i mørket for å kjenne litt på beina og forestille seg hvordan et karibisk maraton kan føles på kroppen.

Grip dagen. 








onsdag 23. november 2016

Om fire dager...

Curacao i Karibien. Er det maraton der, da? Ja, på søndag. I 28 grader.


Det er med skrekkblandet fryd jeg setter meg på flyet klokka 06.40 torsdag morgen. En lang reise, fordelt på to flygninger, skal ta meg til den karibiske øya Curacao, som er en del av de nederlandske antiller. Med i følget er løpetrener og personlig motivator, Kathrine Sømme. Maraton i denne delen av verden er ikke det vanligste, i hvert fall ikke på ei øy som er 65 km lang og 15 km bred. Men - det er altså tilstrekkelig nok til de 42,2 kilometrene et maraton er.



Jeg vet ikke veldig mye om løypa, bortsett fra at den beskrives som noe kupert og er 2x21.1 km. Det er løping over noen broer, blant Juliana Brigde, som er hele 185 feet (70 meter?) over sjøen. Av bildene fra arrangøren, ser det virkelig eksotisk ut, med pastellfargede hus og halvparten av tida som løpes i mørket. Sola står opp klokka 06, og starten går klokka 04. For øyeblikket ligger temperaturen på 28 grader, omtrent gjennom hele døgnet, og det ryktes at luftfuktigheten er  høy. Sist gang jeg løp i så høy temperatur (i Dubai) og en del luftfuktighet, ble jeg nokså dårlig og måtte stoppe for å spy underveis

Løpsrapporten fra Dubai Marathon i januar kan du lese om her.

Utfra de nevnte forholdene er det i utgangspunktet ikke løpet man skal sette personlig rekord. Likevel - maraton er en lunefull distanse der alt kan skje. Det handler ikke om generell form, for den er god og god nok for pers også, men om dagsform og hvordan man takler varmen. Det blir garantert noen kilometers «prøveløping» før selve maratonet, som går av stabelen norsk tid klokka 09 søndag. Tidsforskjellen er altså fem timer vinterstid.



Følg meg gjerne på Snapchat (trudehaland) eller Instagram (ablondeontherun) for oppdateringer både før, under (?!) og etter løpet.







tirsdag 22. november 2016

Nummer 25 i all stillhet

Jeg kom, jeg løp og dro hjem igjen. Amsterdam Maraton som var nummer 25 i rekka, var en «grei gjennomkjøring».

 


I hui og hast bråbestemte jeg meg for å takke ja til KLMs tilbud om å løpe for deres team i Amsterdam 16. oktober - to uker etter persen i Odense.

Med bein som ikke kjentes helt restituerte, men i god stand til å gjennomføre helt greit og under fire timer, som var planen, bar det av gårde tidlig en lørdag morgen.

Alene på tur - det er litt stusselig, jeg innrømmer det. Men jeg skulle på noe opplegg hele søndagen, fra frokost til tilstelning etter løpet, så det var greit å tusle rundt i Amsterdams like gater.  Været var det samme som året før, litt grått, men lite vind. Utpå ettermiddagen ble det riktig så trivelig, med sol som tittet fram, og som bar bud om flotte løpsforhold dagen etter. Jeg liker når det er sol og 17-18 grader. For meg er det perfekt løpsvær.



Slik ble det også. Sol fra knallblå himmel. Det var bare å stå opp, kle på seg og innta plassen på stadion. Frokost fra klokka 8 i egen lounge på Olympiastadon, stod det på KLMs invitasjon.



Og hvilken frokost. Flere ulike smoothies, gode frokostblandinger og rikelig med frukt. Jeg fikk tildelt den hvite t-sjorta jeg skulle løpe i, og tok det hele litt som det kom. Pratet med flere andre som skulle løpe samme distanse og de som skulle løpe halv litt senere.



En halvtime til start og jeg surret litt rundt, før jeg kom meg inn på selve løpebanen. Jeg var ikke nullstilt i hodet, kjente jeg, men når du entrer startområdet, blir du klar. Det er noe med stemningen. Jeg får litt frysninger, rett og slett. Høy musikk, folk som smiler og virker SÅ klare. Det gjør noe med innstillingen.



Jeg skulle løpe sammen med noen, og vi skulle løpe under fire timer. Det var greia. Det gikk fortere enn som så. Da jeg løp her i fjor, var det tendenser til køløping. Det nytter å snike seg forover i startområdet, for det var ikke så trangt om plassen at det gikk ut over farten. Men jeg skulle jo ikke løpe fort...

For å gjøre en lang historie kort;  da vi var halvveis, viste klokka 1.44.30, og det var på tide å roe ned. Under fire var jo sikret. Hvis ikke, måtte vi ha ramlet og brekt beina. Det var bare å komme seg til mål, i passe kjapt tempo.

Det er løgn å si at jeg ikke kjente det røynet på, for da vi nærmet oss inngangen til Vondelpark (som vi også løp på vei utover), og hadde 3-4 km igjen, måtte jeg anstrenge meg for å smile til de utkledde Duracell-kaninene som gikk og vinglet i veien. Om de ikke var batteridrevet, durte beina jevnt og trutt mot målet i «ingenmannlands-tempo».

Og så kommer endelig den siste kilometeren. Den kjekkeste kilometeren av de alle, til tross for at man er sliten. Man vil bare i mål, man vil bare tråkke over streken og man vil bare ha den medaljen.

Nummer 25, tenkte jeg. Den er i boks.

Inn på stadion igjen, samme vei vi løp ut. Masse folk på tribunen. Jeg fisket opp telefonen fra beltet rundt livet. Filmet og sendte snap til de hjemme mens jeg løp over målstreken. Ikke kjempesliten, men trøtt likevel.



3.38.59 ble den offisielle tida.

Jeg fortet meg ut av stadion, gikk rundt på andre siden og løp opp trappene til KLMs lounge igjen. Jeg dro ut hårstrikken. Det var fremdeles krøller igjen etter frisørbesøket to dager i forveien (der 30 cm forsvant).

- Er du ferdig. Du har vel ikke løpt maraton? Du ser ikke svett ut. Og dessuten er det ingen som løper opp trapper etter 4.2 mil

– Jovisst hadde jeg løpt maraton. Jeg viste stolt fram medaljen, og løp ned igjen for å finne massasjerommet der jeg hadde lagt fra meg tingene mine. Gratis massasje i en halvtime - det gjorde kjempegodt.



Skifte av klær, og så springe opp de samme trappene til loungen igjen.

Change of scenery: Smoothies-variantene var nå byttet ut med vin og frokostblandingen med tapas.

Jeg fikk servert et glass, tok på meg lua (fordi jeg synes det var så uvant med "kort" hår) og gikk ut på tribunen for å se resten av maratondeltakerne og halvmaraton-folket løpe i mål.



Kjente ansikt var det også flere av, og noen av dem fikk jeg skyss med i taxi på vei tilbake til sentrum. Det ble ikke flere klesskifter den kvelden. Tights, treningstrøye og lue pluss joggiser ble dette maratonets bankettantrekk.

Boblene smakte like godt uten kjole og stiletter. Bare så det er sagt.






mandag 21. november 2016

Jeg - en maratonglobetrotter?

Det er alltid noe å strekke seg etter, også mål som ikke har med tider å gjøre. Visste du at du er en maratonglobetrotter når du har løpt maraton i 10 land? Jeg er visst en maratonglobetrotter.


Per i dag har jeg 12 ulike land på samvittigheten, og det 13. kommer etter om seks dager.

Norge, Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, England, Nederland, Italia, Hellas, Østerrike, USA og Dubai er nasjoner som foreløpig står på lista. 

For å bli provisorisk medlem i Maraton Globetrotters, må du kunne skilte med deltakelse i fem ulike land. Fullverdig medlemsskap krever det dobbelte.

Foreløpig er det fem nordmenn på lista som har ti eller flere maraton i ti eller flere ulike land. Det betyr ikke at det er slik i praksis, for man må aktivt melde seg inn for å bli registrert. Og antall nordmenn som deltar i utenlandske løp, er stadig stigende.

Jeg er jo litt nerdete, så jeg synes dette er festlig. Og det finnes flere lignende mål å strekke seg mot, blant annet fem på norsk jord på ett år, og fem på bergensk jord, også det i løpet av et kalenderår.

Noe å tenke på, selv om fem på bergensk jord ikke er det som frister aller mest (selv om jeg innrømmer at både medaljen, kaffe mocca og croissanten smakte fortreffelig etterpå).











lørdag 19. november 2016

Medaljens bakside

Null motivasjon. Humørløs. Trøtt. Sliten. Vil ikke løpe. Joda, de dagene hvor jeg helst vil ligge på sofaen med en kopp kaffe er der innimellom. Også for meg.

 

Onsdag var en slik dag. Kveldsvaktuke på jobb er egentlig ganske greit, for da trener jeg om morgenen. Jeg har blitt glad i å trene tidlig.

Denne morgenen var jeg alt annet enn glad. Det er dager du føler alt går på tverke, der alt dreier seg om jobb, unger, lekser, logistikk, matlaging og et endeløst kaos i huset. Man føler man skal tilfredsstille på alle arenaer. Denne onsdagen var slik. Jeg kjente meg dratt i alle retninger og jeg klarte ikke å prestere, verken på jobb eller hjemme. Det føltes i hvert fall slik, og sånt takler jeg svært dårlig .

Jeg hadde pålagt meg selv å løpe ut klokka 9, for å få en time i fred og ro i stua, med frokost og kaffe og fyr i peisen. At jeg sitter og ser God morgen, Norge hører til sjeldenhetene, men denne dagen skrudde jeg på. Klokka nærmet seg ni, men jeg hadde kun lyst å sitte i sofaen og se på Erik Thorstvedt og Vår Staude.

Okei, halv ti, da, tenkte jeg. Klokka nærmet seg halv ti. En ny kopp kaffe. Ti må jeg være ute. Jeg kastet et blikk ut vinduet. Det striregnet og blåste, og jeg begynte å tenke på at løpejakken min ikke var i hus. Halv elleve for svarte. Da må jeg kunne klare å karre meg ut døra. Klokka ble halv elleve og jeg hadde fremdeles ikke skiftet til treningstøy. Den dårlige samvittigheten vokste.



Klokka 10.45 snørte jeg på joggeskoene, åpnet døra og gikk ut på trappa. Fytti. Dette har jeg virkelig ikke lyst til. Jeg gikk ned de ti trinnene og stod på grusen og hadde lyst å gå opp igjen og inn i den varme stua.

En kilometer ble til tre, som ble til fire, fem og seks. Det går treigt, tenkte jeg. Det maratonet om halvannen uke kan bare ryke og reise. Det blir nok ingen god tid. Jeg økte farten og tenkte videre at jeg må blogge om dette. Skrive at alt ikke alltid er like rosenrødt. Bloggen er ikke av den rosa sorten, så hvorfor ikke. Løpeglede står i sentrum, men det er minst like viktig å formidle hvordan de grå dagene kan være - for meg som for alle andre.

På en spontant bestemt løpetur med Kathrine i Stavanger fredag kveld, luftet jeg disse tankene. At jeg noen dager synes alt er dritt. Det er dritt å være alene (fordi jeg er så ekstremt sosial), det er dritt å løpe, og det er er dritt med alle plikter hele tida. Det er i det hele tatt mange drittanker som sniker seg inn under huden.

– Helt normalt. Det bare er sånn innimellom, svarte hun.

– Takk, sa jeg, og fortalte videre om uka etter Amsterdam maraton nylig (ja, jeg løp der for fem uker siden, uten å ha skrevet om det - men det kommer), der jeg tok til tårene for null og niks. Typisk post maraton-syndrom.

Les om Post Maraton Syndrom her.

Tilbake til onsdagen. Farten økte, og jeg merket at humøret steg bittelitt. Kanskje ble jobbdagen bra, den også - når alt kom til alt. For jeg liker jo jobben min. Jeg digger faktisk jobben min.

Beina, som kjentes tunge i starten, føltes lettere. Kilometertida raste nedover. De siste tre-fire gikk virkelig unna. Det blir kanskje ei grei tid neste helg likevel. Jeg nærmet meg huset. Stoppet et par hundre meter før, da klokka viste 10 blanke kilometre. Dagens mål var nådd og det var fremdeles halvannen time igjen til kveldsvakt. Nok tid til å dusje, handle til gutta kom hjem fra skolen, sjekke mail og sette på en maskin med klær - kanskje brette sammen den haugen som lå i en stol utenfor badet også - men da kunne jeg ikke vaske håret. Det passet ikke i dette tidsskjemaet.

Heldigvis finnes det tørrshampo.

Dagen etter ble av den bedre sorten. Halvveis til 90 er ingen alder, og jeg ligger i rute til å klare 50 maraton før 50 år.





Nummer 26 er i skrivende stund 8 dager unna. Hvor? Det får du snart vite. I hvert fall hvis jeg har selvdisiplin nok til å poste noen innlegg litt hyppigere enn den siste måneden.

Les om Prosjekt 50 før 50 her.