mandag 22. september 2014

En ny erfaring

Lørdag stilt jeg på startstreken på halvmaraton-distansen under Oslo maraton, som ledsager for svaksynte Eline Øidvin. Hovedledsager var Pål Anders Ullevålseter, og assistent, sønnen Robin Ullevålseter. Deltakelsen var i regi av Aktiv mot kreft, og et mer organisert og tilrettelagt opplegg, skal man lete lenge etter. Helt supert. I teltet fantes både energibarer, frukt og drikke vi kunne forsyne oss med før start, og det ramlet inn sprekinger, som skulle løpe for en god sak. En av dem var Oddbjørn Hjelmeseth, og da jeg så barnslig at jeg ber om bilde...


På forhånd hadde jeg innbilt meg ei tid rundt 1.45, og tenkte at det var god trening i forkant av Berlin maraton som venter nå til helgen. Persen min lyder på 1.41.29, så jeg tenkte at det ble ei lang tempoøkt å løpe noen minutter senere. Mitt løpefølge er hakket bedre enn meg, med rundt ett minutt på halv og 12 minutter på helmaraton, så jeg tenkte jo at dette kanskje var litt i overkant. Uansett - det er alltid kjekt med nye utfordringer. Men jeg innrømmer at hjertet dunket på mer enn hvilepuls da vi stod på startstreken.



Eline er ei super, råsprek dame,  og veldig mentalt sterk. Hun åpner alltid knallhardt i konkurranser, og lørdagens halvmaraton var intet unntak. Med to blad Ullevålseter i spissen med humøret på topp, gikk det unna så det suste.

De første fire kilometrene ble unnagjort på 17 minutter, jeg ante ikke at jeg kunne løpe så langt så fort. Vanligvis regner jeg ut gjennomsnittstempo i forhold til oppsatt målsetting og starter bare bittelitt fortere enn det. For meg hadde nok 4.45-tempo vært mer enn nok i dette tilfellet, men jeg hang nå på.

Etter seks kilometer, lå de tre 150-200 meter foran, og jeg måtte bare innse at min jobb som ledsager var gjort. Jeg klarte ikke å holde følge lengre, og sånn var det. Den letteste utveien hadde vært å finne et punkt der jeg kunne hoppet inn igjen i løypa, men jeg tenkte at den medaljen ville jeg ha, og jaget 1.45-tida, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Det gikk noe treigt fra 6-7 km og fram til 14-15, før jeg fikk dampen opp (?!) bakken til Botanisk hage. Og nedoverbakken gikk så det suste, og da var det bare å kjøre på videre bortover, opp og over broa, ned forbi Operaen og så plutselig var det bare 3 km igjen. Jeg så på km-tidene på klokka, som viste fine 4.40. Jeg var i slag igjen. Hurra. Glemt var den harde åpningen og glemt var de negative tankene i de 8-9 tunge kilometrene.

Opp mot Karl Johan, gjennom Karl Johan. Folk heia og jeg smilte. Prøvde i hvert fall. Jeg så på klokka. 1.43 var innen rekkevidde. Bakken opp forbi Stortinget føltes tung, men beina lystret selv om de var slitne. De siste 300-400 metrene var det bare å gi på, jeg hørte navnet mitt to ganger, og husker at jeg bannet til ei jeg kjenner (huff, men det får gå på kontoen for adrenalin og at jeg var sliten...).

Enden på visa ble at Eline måtte få ny ledsager (hang seg på en annen som lå like i nærheten) etter 13 km, da hadde også Pål Anders fått nok... Sønnen hadde hoppet av ved 9 km. De hoppet på igjen ved 18 km og geleidet henne inn de tre siste kilomtrene og en sluttid på 1.41.15 - det holdt til førsteplass i hennes klasse .



Tilbake til min egen avslutning - Mål. Klokka stoppet på 1.42.28 og det var slettes ikke ille, tross alt.



Jeg er kanskje litt skeptisk til Berlin akkurat nå, men det vil helst gå godt. Beina er noe stive to døgn etterpå, men en rusletur i kveld, ei intervalløkt i morgen og en rolig 8 km-tur torsdag morgen, må være fornuftig oppladning til den doble distansen.

Det er få ting som kjennes mektigere enn å løpe over målstreken ved Brandenbuger Tor. Og dessuten er det mer "komfortabelt" med 42, 2 sammenlignet med 21, 1.


mandag 15. september 2014

Oslo maraton (halv)

For et par uker siden fikk jeg en hyggelig forespørsel om å være ledsager for Eline Øidvin, som skal løpe Oslo halvmaraton. Eline er svaksynt (har kun 10 prosent syn på det ene øyet) og trenger derfor ledsager i løpskonkurranser. Da kunne jeg bare ikke si nei. Både fordi Eline er ei super jente, sprek som bare det, og fordi jeg synes det er kjekt med nye utfordringer.



Vi har vel satt opp 1.45 som en slags målsetting, da vi begge (uæh), skal løpe helmaraton i Berlin bare 8 dager senere. Kjenner jeg Eline rett, går det nok noe minutter kjappere. Vel - den som intet våger, intet vinner, og jeg håper jeg henger med..

I regi av Aktiv mot kreft, skal jeg og Pål Anders Ullevålseter, være hennes to ledsagere, så her blir det bare å gi på...

 Her er jeg sammen med Eline (nummer to til høyre for meg), Kari Lingsom og Anna, under Wings for Life-run i Stavanger i begynnelsen av mai, da var Kari ledsager for Eline)

Løpetreninga denne uka blir derfor noe mer roligere, og det blir nok ikke fullt så mange tilbakelagte kilometre før lørdag ettermiddag. I dag var jeg ute på ei litt tøff løype i skogen, 7 km, men når halvparten går oppover, blir det ei god og intensiv økt, pulsen økes jevnt og trutt.

I morgen er det gjennomløping av løypa til Sandnes halvmaraton som går av stabelen 5. oktober, altså 7 dager etter helmaraton i Berlin. Jeg skal være fartsholder på 1.45, men "heldigvis" er vi flere, så jeg skal kun løpe den ene runden (løypa er 2 ganger 10,5 km). Regner meg jeg dilter etter på runde nummer to også i selve konkurransen, er jo greit å få fullført om ikke annet. Og ei tid rundt 1.50 går nok greit uansett, vil jeg tro... (kjepphøy nå..).

Torsdag blir det morgenløping, som har blitt en fast rutine, nesten uten unntak hver eneste uke - ei "lettvint" treningsøkt før det braker løs på jobb og når man kommer hjem er det bare fri som gjelder.




lørdag 13. september 2014

Framsnakking

Fikk lyst til å skrive et innlegg om broren (38 år) min. Kort fortalt var han en sprek kar, fotballspiller som han var og drev ellers med andre ting. Da han ble hekta på jakt og fiske, kom kiloene snikende på, det ble nok lange netter med cola og sjokolade langs elva eller ute i skogen.



For et drøyt år siden, eller kanskje enda litt lengre, startet han med turer i nærområdet (bor i et flott naturområde, med skog og nuter like utenfor stuedøra), kanskje ikke lengre enn 40-50 minutter. Det gikk i rask gange og de ble unnagjort tidlig om morgenen eller seint om kvelden pga jobb og familieliv. Kiloene raste av, sakte, men sikkert.

De relativt korte turene ble etter noen måneder erstattet av lengre turer, og gikk i stadig mer utfordrende terreng. På jobbreiser var treningstøyet og hodelykta med, likeså på ferieturer. Opp og hopp, gjerne klokka 5 om morgenen, for å bestige nok en topp.



Som da han var Skålatårnet, Norges lengste motbakke og1848 moh hvor han brukte 2 timer og 20  min opp. Nå er Hornidal rund, et av de tøffeste fjelløpene (75 km og høydestigning på hele 5600 meter) et mål for 2015. Og i høst skal han løpe sitt første halvmaraton. Forhåpentligvis (eller ikke) slår han ikke storesøstera....:-)  Men jeg skal være der og heie og lange drikke og gjøre alt for at han kan prestere maksimalt. Synd jeg ikke kan delta selv, men det er helgen før vi drar til Athen og løper helmaraton... Men jeg har blitt god til å heie på andre, spesielt de som står meg nærmest. Man får så mye mer igjen for å glede seg på andres vegne.

Jeg innrømmer at jeg motiveres av det broren min holder på med, og kanskje er det snart på tide å utvide horisonten til noe annet enn bare endeløse asfaltturer. Enn så lenge holder jeg meg på flat mark, kanskje med et par unntak når tida tillater det.


fredag 5. september 2014

Insta-moments

I mangel på bloggmateriale, blir det å dele noen instamoments fra de siste ukene.

Følg meg gjerne: @trudehaland (har lukket profil, men godkjenner 99 prosent..)



onsdag 3. september 2014

Maraton nummer 9 ble en opptur

I all hemmelighet (nok en gang, og bare to uker i forkant), meldte jeg meg på Stavanger maraton, som gikk av stabelen lørdag. Det ble en opptur jeg ikke hadde turt å spå da jeg stod opp den morgenen, da angret jeg på hele påmeldinga...


Sammen med ei venninne, Oddveig (som debuterte, også det i all hemmelighet) kjørte vi av gårde til Stavanger kl 07.15 om morgenen. Da var frokost og en del Farris inntatt. Må si det er en helt annen ro å våkne hjemme i eget hus når man skal løpe langt, enn på et hotellrom, hvor man kanskje ikke sover like godt, og må stå opp i 4-5-tida om morgenen.

Oppladningen kunne vært bedre - det er hektiske uker på jobb, og hektisk på privaten, men jeg er ikke av dem som rømmer fra en påmelding (det har aldri skjedd). Tenkte jo at det skulle gå greit å løpe under fire timer, som jeg har gjort de siste maratonene, men var også forberedt på å overskride den grensa. Man vet jo aldri...

Kom til Stavanger stadion en time før start, som var satt til 8.30 - veldig beroligende å ha god tid. Det blir alltid litt småprating i garderoben med de andre damene som stiller til start, alle i den samme maratonmodusen - lett nervøs, i toalettkø, trippende og stadig vingling i forhold til antrekk. Kort eller lang arm, løpestrømper eller ei, hvilket skopar...I år stod 35 på startstreken, pluss 104 menn, skuffende få, egentlig, synes jeg.

Omtrent et kvarter før start... Tommel opp, kan dette gå godt , mon tro....

Da vi ruslet ned til banen, var det på med musikk i ørene. Jeg hadde lagt til 4-5 nye sanger, for iallfall ha noe nytt å høre på gjennom de fire neste timene. Starter alltid med en godlåt, som jeg vet får meg i godt humør, og prøver å fokusere og tenke litt de siste to minuttene før startskuddet går. 

Og når jeg først har tatt de første stegene, forsvinner nervøsiteten som hadde ligget og ulmet hele morgenen, som dugg for sola. To runder inne på stadion, ut i gatene, to kilometer, tre kilometer, fire og så ned til Mosvatnet for to runder der. Plutselig var det drikkestasjon og plutselig hadde jeg løpt 11 km på godt under en time. 3.55 var greit innenfor rekkevidde, tenkte jeg, men hadde i bakhodet at det var tre mil igjen...

 Her ved ca 10 km  - fin flyt (Foto: Einar Søndeland, Spirit friidrettsklubb)

Ved 14 km stod mor og far med banan og sportsdrikke, det smakte godt. På de to foregående stasjonene, hadde det kun vært vatn, og det holder ikke så lenge for meg.  Ved 15 km tok jeg igjen min tidligere sjef, som jeg kun så snurten av på de første killometrene. Jeg løp meg sakte, men sikkert forbi flere deltakere, og ved drikkestasjonen på 16 km, ble det litt sportsdrikke og 10 sekunders pust i bakken. Klokka var blitt 10, og fortsatt var det ingen tegn til det kraftige regnværet  som var meldt. Ideelle forhold, med vindstille og 16-17 grader, her var det bare å holde samme flyten. 

Halvmaraton ble passert på 1.55, tror jeg. og da var jeg innenfor skjemaet til 3.55, med enda noen minutter å gå på. Jeg regner noe kolossalt på km-tider mens jeg løper, og har full kontroll på (nesten) hvert eneste sekund. 

Ved 23 km stod foreldrene mine igjen, og også denne gang vanket det cola og banan. Jeg er fremdeles så barnslig at jeg synes det er kjekt når de stiller opp som støtteapparat, heier og oppmuntrer. Det gjorde de to guttene mine også, for da jeg rundet 25 km, stod de plutselig der, og da ble det et par munnfuller cola til. 

 Etter ca 400 meter (Foto: Kondis)

27 km. Joda, jeg kjente at jeg begynte å bli sliten, men farten lå jevnt på 5.25-5.35, og fremdeles, i mitt hode, var 3.55 et reelt mål for dagen. Det var jeg ganske greit tilfreds med. Jeg tok en ibux og paracet, som jeg alltid gjør rett før 30 km, mest for det psykiske. Og det funker. 

32 km, ny drikkestasjon og der stod gutta igjen. Greit å ha dobbelt opp. Jeg så bak meg, og prøvde å speide etter Oddveig, men så henne ikke. Prøvde å hente inn en mannlig løper som jeg så holdt samme tempo, for da jeg tittet på klokka, regnet jeg kjapt ut at 3-53-3.54 kanskje ville gå. 3.53.56 lød min personlige rekord på, satt i fjor på samme sted. Kunne jeg klare det med noen sekunders margin.

Jeg var ikke i nærheten av å møte noen vegg. Sliten, ja, men ikke utslitt, og ikke antydning til kramper. Motivasjonen økte da jeg så enda en mannlig løper foran meg, med Sjøforsvarets befalsskole trykket på jakka. Han gikk... Jeg løp forbi, og tenkte at han hadde fått svi for en altfor hard åpning.

7 km igjen  - vi svingte inn på en grussti og fortsatte derfra sammen med halvmaraton-deltakerne, som hadde startet 2 timer senere. Der så jeg jammen 1.50-ballongen, og man trenger ikke være god i hoderegning for kjapt å komme fram til at det for meg nå dreide seg om 3.50. Så på klokka enda en gang, og km-tida lå på 5.15. Jeg var fremdeles ikke helt i kjelleren, og fikk en skikkelig opptur. Jeg passerte ballongen, og klarte å øke tempoet bittelitt. Det var ingen bakker igjen, og snart gikk grusen over til asfalt. 

Like før siste drikkestasjon, da det gjenstod rundt 4 km, så jeg ei dame der framme som jeg hadde sett ved starten. Jeg økte igjen og passerte. Tok litt cola til på drikkestasjonen, og brydde meg ikke om at det rant nedover t-skjorta. Det regnet en del, men jeg så bare på tida og snudde hodet. 1.50-ballongen var fremdeles rett bak meg. 

2 km igjen - Er det mulig. Kan jeg klare 3.49? Garmin-klokka, ja hva skulle jeg gjort uten den, viste 5.05 i tempo, og jeg klarte å øke ytterligere. Under 5.00, opp en 200-300 meter bratt bakke. 1 km igjen, og km-tid under 4.30 - ho-ho-ho. Nedoverbakke i fullt firsprang, et par hundre meter rett fram og så svinge inn mot Domkirke-parken for de 300-400 siste metrene. Det var meg og klokka. 3.49.30 så jeg, og da hørte jeg far rope navnet mitt. Under 100 meter igjen.  

DER. 3.49.48 (42,3.km) - jeg stoppet klokka og satte meg på bakken. Ikke fordi jeg var aldeles utslitt, men fordi jeg ikke trodde hva jeg så. Jeg hørte noen rope på meg, og der stod gutta også, ganske så fornøyde med moras innsats.

På den offisielle lista stod det samme tid (Ultimate-appen), men ser i etterkant at den har blitt justert til 3.50.17, som da blir min offisielle personlige rekord. 

Og halvannet minutt senere kom Oddveig løpende over målstreken. For en debut (3.51.42), jeg er imponert og veldig glad på hennes vegne. Fantastisk innstats. Alle langturene våre denne sommeren har gitt resultater. Det nytter å løpe rolig når man løper over 20 km. Sterk i beina og sterk i hodet. Da går det som regel godt.

 Rett etter målpassering. Løpeglede.

Kjekt også å registrere at en bloggleser, Gro Anita Imsland, også gjorde en super debut, på 3.52.02 - koselig å treffe deg:-)




 Oddveig (bakerst) og Gro Anita Imsland, knipset av mor, ca 23 km.