torsdag 27. april 2017

Om fotball, faktisk

Jeg kommer fra ei bygd utenfor Sandnes. Riska. Fotballklubben har aldri vært i toppen, men det er noe herlig sjarmerende over de gule og sorte som spiller på ei flott gressmatte 13 kilometer unna Norges sjuende største by.


I går var det fotballfest på min barndoms stadion, hvor jeg selv har slitt ut et ukjent antall par knottesko (jeg hadde til og med skruknotter) og kjent på gleden av å se ballen gå i nettet. I går var samme arena åsted for 1. runde i cupen, med selveste Viking på motsatt banehalvdel. De fleste i bygda er ihuga Viking-patrioter, så dette var svære greier. Cup er cup og alt det der. Det er noe eget når den første cuprunden sparkes i gang i slutten av april. Hvor smeller cupbomba denne gang?

(Foto: Bent Arne Blegen)

Det smalt ikke på Riska, men det var likevel fullt fyrverkeri på gressmatta. 11 gutter (eller nå har de vel blitt menn), som gir alt fra første sekund. Det er ingen som sparer seg i duellene, og det er kamp om hver eneste ball, det løpes og løpes, og løpes enda litt ekstra.

Første omgang ser jeg sammen med faren min (og mor til en av spillerne), som står litt bortenfor innbytterbenken. For 30 år siden var det han som hadde den nåværende trenerens rolle. Jeg ser i programmet. De mørkeblå gidder jeg ikke bry meg så mye om, men registrerer et kjent navn på keeperplass, som tyder på at jeg har studert sammen med mora.


Jeg teller. 1-2-3-4-5-6-7 kjente navn. Jeg vet hva disse gutta er kapable til, for jeg har vært gymlæreren deres - for over ti år siden, da de var 15 og ikke 25. De løp minst like fort den gang, som nå og de var rå på hjørnefotball i halv sal. Rundt og rundt i ei 700 meter lang løype rundt et lite vatn i sentrum og glødende engasjert når det dreide seg om spill der benkene var mål. En løpetest som var hatet av minst 80 prosent av klassekameratene, og en salaktivitet som sikkert ikke var likt av mer enn halvparten.

Jeg påberoper meg ikke æren for å ha lært målscorer Vetle Myhre en og annen spisskompetanse på avslutningsferdigher, men både han og resten av fotballgutta fikk toppkarakterer, husker jeg. Treneren også. For en av disse tok på seg å være trener da det så litt mørkt ut for gultrøyene for noen sesonger siden. De andre innrettet seg etter det. En kompisgjeng som likte å trene og spille fotball. Kameratskap ble til suksess. Det har siden blitt opprykk til fjerde høyeste nivå med påfølgende nedrykk uten at det har gått ut over troen og gleden.

(Kan i det minste skryte på meg å ha vært vikaren hans ved flere anledninger - Runar Fløysvik)

I fjor var cupbomben nær på samme arena - da Bryne var motstander og til slutt vant 2-1. Det var ikke mindre tæl den gang.

I to ganger 45 minutter så jeg mine tidligere elever nok en gang gi alt. De spilte med hjertet utenpå drakta, og jeg er sikker på at de av de 1200 tilskuerne med mørkeblått skjerf rundt halsen, ble sjarmert og litt imponert, de også.

At Viking vant 4-1 gjør ingenting. Det var forventet og er slik det skal og bør være når det skiller fire divisjoner mellom lagene.

Viking - mot gul og sort vilje og tæl: 1-1.

Cup er cup. Dessverre får man ingen ekstraomganger for å løpe til krampa melder seg.

(Foto: Bent Arne Blegen)















mandag 10. april 2017

Fartsholder for første gang

I august skal jeg etter planen løpe Stavanger maraton for femte gang, og denne gang kun for å jage en gitt tid for andre enn meg selv. Jeg skal være fartsholder for de som vil løpe under 4 timer. 



Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Den siste søndagen i septemper, 2012. I mitt tredje maraton slåss jeg mot klokka. Jeg ville så gjerne under 4 timer, og jeg nådde det med 22 sekunder.

3.59.38  - den opplevelsen kan du lese om HER.

Faktisk blir jeg litt rørt når jeg tenker tilbake til nettopp den lørdagen. For mange er 4-timersgrensa stas å bryte, det er der de største mengdene er - rundt 4 timers-fartsholderen. Hadde noen sagt at det nå er min tur til å sørge for at andre får oppleve den samme følelsen, og gi motivasjon til at de lykkes, er inspirerende, og noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd den gang.

Men ting endrer seg.

Fire og et halvt år etter, stiller jeg likevel ydmykt opp til start på et maraton. Noen ganger har det vært med skyhøye ambisjoner og en tøff målsetting, men midt oppi det hele, er jeg takknemlig og glad som faktisk står der og spinner på startstreken. Jeg har også flere ganger de siste årene stilt opp kun for å fullføre, å få en ny medalje i samlinga.



Derfor var jeg klar for en ny utfordring. Da GTI friidrettsklubb, som er arrangør av Stavanger maraton, etterlyste fartsholdere tidligere i vinter, var jeg snar med å melde meg til tjeneste.

Det går aldri automatikk i å fullføre et maraton - mye kan skje underveis. Ingenting er en selvølge når det kommer til 42,2 km, men jeg er veldig trygg på at dette er en helt riktig oppgave å påta seg. Fartsholder-jobben er en oppdrag jeg ser fram til og er motivert for. At jeg forhåpentligvis får med en partner, sånn helt for sikkerhets skyld, regner jeg med går greit. Det er uansett alltid fint å være to som deler på slikt.



Så til deg som tenker å delta i Stavanger maraton - ikke nøl med å melde deg på. Og hvis du har mål om å løpe under 4 timer, ses vi garantert.


Her et glimt fra 2013, 2014, 2015 og 2016 - er det noe å tenke på, egentlig?



2013 - 3.53

 2014 - 3.50

 2015 - 3.45

2016 - 3.35


2017

 ?
(3.58-3.59 ca)






onsdag 5. april 2017

1, 2, 3 og 30 i Holmestrand

Hvem hadde trodd at en liten «kjør forbi-by» langs E18 på vei til Oslo skulle bli åsted for maraton nummer 30? 



Det skjedde faktisk - og i ei løype jeg trodde var lettløpt, men som var alt annet enn det.

11. mars stod 27 maraton på lista - lørdag 1. april rundet jeg 30. Det er ingen aprilsnarr.

Det går litt fort i svingene med meg av og til. Når jeg bestemmer meg for ting, blir det som regel slik. I hvert fall når det kommer til løping. Hvis jeg melder meg på et løp, løper jeg - det skal tungtveiende grunner for å pådra meg DNS (did not start), som hittil aldri har skjedd.

Holmestrand-påmeldingen var i boks allerede tidlig i vinter. Jeg sa det ikke til noen, for jeg skulle tross alt løpe maraton i Barcelona offisielt, og et enda et (nummer 29) to uker senere på Undheim på Jæren. Sistnevnte forbigikk i all stillhet i forkant og også etter løpet - et bilde på Instagram er eneste spor etter de 42,2 kilometrene i Arne Garborgs rike ved Knudaheio. Så ventet altså Holmestrand sju dager senere. Crazy? Ja, det er noe sprøtt over det hele, men jeg liker denne galskapsformen.


Det er ikke å anbefale å løpe tre maraton på tre uker, eller to på ei uke. Det er for spesielt interesserte, og man bør ha gode bein. Bein som tåler litt. Jeg er spesielt interessert, og jeg har bein som tåler en trøkk. De burde nok klart å løpe enda noen minutter raskere, men neppe i år.

2017 blir et samleår, og ikke et år for rekordtider. Det er farlig å si ikke eller aldri, for det kan godt hende det blir satt en pers i løpet av de drøyt åtte månedene som gjenstår, men det er langtfra sikkert.

Tilbake til denne byen langs E18 på vei til Oslo. Det hele startet ikke så godt, selv om det endte med medalje.

Av gårde fredag formiddag, i øsende regn. Hotellet var i boks. Tilsynelatende. Det gikk radig sørover. Kristiansand var første stopp, og der ble det god lunsj, med innvilget croissant med sjokolade inni. Nam.

Vi kjørte videre. Vi er Oddveig og jeg. Det gikk radig også fra Kristiansand og østover, og med et lite stopp i Sandefjord, nådde vi destinasjon Holmestrand i god tid før G-sport i veikrysset stengte - det var der vi skulle hente startnummeret. Oddveigs kollega på den koselige butikken ordnet opp. Så langt alt vel. Det var da jeg skulle spørre om veien til hotellet den første overraskelsen kom.

– Best Western et elller annet. Hvor langt herfra er det?

– Det er i hvert fall ikke i Holmestrand. Kan det være i Horten, var svaret.

–  Hallo, Best Western Kongsberg, svarte en vennlig damestemme i andre enden av røret.

– Kongsberg??!! Jeg skal bo i Holmestrand.

– Dette er i Kongsberg. Hva var navnet?

– Håland, ja. Jo, det stemmer. Du skal bo her i natt.
 
Med høy puls lette jeg febrilsk opp hotels.com-appen. Hvor surrete går det an å være? Søkte meg kjatpt fram til hotell i Holmestrand, og der dukket dette Best Western Kongsberg opp. Se der. Men det lå fremdeles i Kongsberg, halvannen kjøretur unna.

Hotellet ble avbestilt i siste sekund, og vi fikk hjelp til å booke et rom på Holmestrand fjordhotell. Der var det ledig, og vi kunne få et rom med utsikt mot fjellet. Helt okei.

Så var det pizza. Det er standard dagen før et maraton. Pizzabakeren, hvor er det? Nei, i Holmestrand er det ingen Pizzabakeren, ei heller Dolly Dimples. Men det fantes et sted nede på brygga.

Det ble pizza med kylling, som ved første øyekast så god ut. Og den smakte godt. Men det var noe som ikke stemte. Vi følte oss ikke helt vel, noen av oss, og det ble en relativ tidlig kveld, etter at den rette rødfargen på neglene hadde blitt påført. Man løper aldri et maraton uten neglelakk - er du gal?

Jeg sov ikke helt godt den natta, for vi måtte ta til takke med ei litt smal seng og gadd ikke betale ekstra for utsikt mot fjorden. Det var ikke det som var årsaken, snarere en kombinasjon av travel jobbuke, mange tanker i hodet og feil hotellbestilling.

Endelig ble klokka sju om morgenen. Det hadde sluttet å regne, men skydekket lå likevel lavt. Jeg sjekket værmeldinga som varslet sol. Forsiktig optimisme. Pizzaen fra i går kjentes ikke fullt så god ut. Litt mindre optimisme. Kaffen på sengen var imidlertid en opptur, og smakte godt -  det samme gjorde frokosten en time senere. Pakking, valg av kort eller langt til å løpe i, og en tur ut på brygga utenfor hotellet. Der ble det også tid til en kaffekopp.


Stillhet, men likevel litt urolig stemning. Var denne løypa så lett som ryktene vil ha det til? Skal jeg prøve å perse nå, ei uke etter sist maraton? Jeg klarte ikke ta et valg. Fikk ta det da startskuddet gikk heller.

Rusletur bort til start. Finne garderoben. Skifte. Ut til start ti på 11. Start kl 11. Usikkerheten gnaget fremdeles; gå for pers eller gå for anstendig tid, eller bare få for medalje uten tidsmål?

Der - det var bare å løpe. To runder med 1 km før vi skulle begi oss ut på 8 runder, hver på 5 km. Det gikk fort. Like fort som i Barcelona. Sånn persefort. 1 km ble til 5 som ble til 10 som ble til 15. 3.30-ballongen lå like rundt oss. Beina var slitne, men det så ut som vi løp uanstrengt (ifølge de som stod på sidelinja).


Bakke, bakke, bakke og et 100-150 meter langt strekk med sørpe. Tilsammen sugde det for mye krefter. 19.2 km-skiltet. Det var fremdeles persefart, selv om det gikk litt saktere. Nei, dette kostet for mye. Eller gjorde det det? Vi klarte ikke å ta et valg før det var gått enda en kilometer. Nei, det får bli ei anstendig tid, i stedet for pers.

Det ble 20 hyggelige kilometre avslutningsvis. Humøret steg, smilet var på plass. Sola skinte fra skyfri himmel. Men hver kilometer kostet. Hver eneste lille bakke kostet krefter. Hele dette maratonet kostet krefter.

Vi diskuterte høydemetre. Oddveig tippet 350, jeg tippet 300.

Inn til åttende og siste runde. Der stod Kamilla, som skulle løpe 10 km. De heiaropene var gull verdt. Det var også tilropet fra motsatt side. Takk til deg, Trude, som på klingende sørlandsk fikk sagt at du også het Trude og at du leser bloggen min. Det ga boost til de neste noen og tusen stegene.

Jeg hadde slengt fra meg genseren jeg hadde under t-skjorta på første runde. På den åttende runden plukket jeg den med meg, og fra det stedet gjensto 3 km til mål. Jeg ga beskjed til dama på balkongen på andre siden av veien at det var siste gang hun så oss i dag, og gutta i svingen i bakken opp til skolen fikk beskjed om at de måtte se ekstra godt, for nå var ute på siste runde.

Det er lov smile litt når man har litt i underkant av 2 km igjen av et maraton.

Så kom det befriende skiltet. 41.2 km. Vi var nede ved sjøen. Bare to sletter igjen. Ingen flere bakker.

Der - målpassering og stor lettelse. Jeg har aldri tidligere kjent at en medalje føltes så fortjent som akkurat da.

Bilder fra bryggekanten. Strålende sol fra knallblå himmel. Posering. Alltid posering etter et maraton.



Dusj. Forte oss i bilen. Hvor skulle vi spise? Mc Donalds i dag? Burger King? Og hvor fikk vi tak i take away-kaffe i denne lille byen`?

Men aller først mått høydemetre-spørsmålet besvares?

Jeg koblet pulsklokka til Garmin-appen på telefonen.

348 høydemetre.

Godt medaljen var fin. Og 3.39.07 er til å leve med.