lørdag 30. november 2013

Adventskalender

I år, som i fjor, lager jeg adventskalender på bloggen. Det vil si at jeg hver dag fra 1. - 24. desember plukker ut en løpsopplevelse fra året som gikk, som jeg husker ekstra godt og som hadde «det lille ekstra».


Det skjer alltid mye på løpsfronten i løpet av ett år, det har det gjort for meg også. Nye rekorder, nye løyper og nye løpsbekjentskaper.

Følg med fra søndag 1. desember.

Ser fram mot et nytt løpeår og nye målsettinger.

fredag 29. november 2013

Savner sommeren

Slik er det bare. Jeg er ingen vinterdame, og kommer aldri til å bli det. Omfavner de milde november- og kommende desemberdagene, det kan egentlig bare regne så mye det bare vil. Jeg liker ikke snø og kulde. Og med 9-10 røde på gradestokken, er det nesten så man kan løpe i halvlang tights i julemåneden her på Vestlandet.



Sitter og blar tilbake på bildene fra året som gikk, og kan ikke si annet enn at jeg savner sommeren og har nedtelling til ny Hellas-ferie. Ja, for jeg må tilbake til de greske øyene, forhåpentligvis 4 uker, dersom det klaffer med jobb. Det finnes ikke noe bedre enn å knytte joggeskoene i disse omgivelsene, og med faste morgenturer, har man hele dagen til fri disposisjon. Berlin maraton, som er mål nummer to for 2014, er jo da bare to og en halv måned unna, så det nytter ikke å legge skoene igjen hjemme...



Denne uka har jeg fortsatt med «lapskaus-løping», har bestemt meg for at neste oppkjøring starter 15. desember. Da har jeg 4 måneder på meg før det braker løs i London - en by jeg har til gode å løpe under fire timer i. På tredje forsøket må vel det gå greit, tenker jeg. Har mål om å perse også, da løypa er av de letteste, iallfall mye lettere enn NY. Det betyr hårete mål på 3.49, men fornøyd med bare å perse, det vil si under 3.53. Nå må det bli slutt på å «safe» i starten, men finne en marsjfart jeg kan holde, så jeg ikke senker tempoet fra 30 km og inn.






søndag 24. november 2013

Har funnet igjen farten

Hurra - etter noen litt variable treningsøkter etter hjemkomst fra New York, ble det et par ufrivillige hviledager denne uka. Det er sjelden jeg har tre løpefrie dager på rad, men slik er det av og til. I dag morges hadde jeg abstinenser og hadde i grunnen tenkt meg ei mil i moderat tempo før jeg skulle dra videre på jobb.


Kjente fort etter er par km at her var det bare å holde farten oppe, og under 50 minutter på 10 km på ei "ordinær" treningsøkt, er jeg veldig happy med. Farten er tilbake.  Da får det heller våge seg at denne uka kun teller 37,6 tilbakelagte kilometre.



Har vært litt småbekymra, all denne "lapskaustreninga" de siste ukene - uten særlig mål og mening. Det er helt fint innimellom, men mye har gått på en slump.. Har bestemt meg for å vente et par uker til før jeg starter oppkjøring mot London 2014, fire måneder må være god nok tid. Har ikke bestemt meg for program, men tror jeg vil ha enda fastere rammer enn jeg hadde fram mot New York, enten det blir å følge et ferdigsnekret program slavisk, eller at jeg får hjelp til å sette opp et individuelt program. Må innrømme at det frister veldig å booke time hos Ingrid Kristiansen - har lyst å få til det neste gang jeg er i Oslo på jobb.

Hvilket program har du gode erfaringer med?


Slenger med et par bilder fra flotte Jæren - tenk at det kan være slik siste helga i november.



tirsdag 19. november 2013

Boktips

Før jeg dro til New York, kom jeg over denne i matbutikken, av alle ting.


Boka «Verdens maratoner» gir en fin-fin oversikt over 50 populære (og spektakulære) maratoner rundt om i verden, med fyldig fakta om løype, tidspunkt, kontaktinfo, bilder og historisk tekst. Vel verdt de to hundrelappene, spør du meg.

Nå er det bare å planlegge:-)


mandag 18. november 2013

Back on track

Etter en liten bloggpause, er jeg plutselig tilbake. Det er travelt å komme tilbake fra maratontur, og så rett på jobbhelg, for deretter å ta opp løpinga igjen. Pust med magen. Pust rolig. Joda, jeg har kommet til hektene, etter både jetlag og de tilbakelagte 4,2 milene. Nå skal november nytes med den utskjelte «lapskaustreninga». Ikke at løpinga blir uten mening, men den blir iallfal uten mål. Slik sett er de første ukene etter et maraton «avslappende».



Sist uke ble 47 km bokført, lengste tur 16 km, den korteste 8,8 km (kortintervall, 10x350 meter), totalt fire økter.



Også denne uka har fått en grei løpestart. Rett etter jobb hoppet jeg i joggeskoene og møtte Oddveig til en liten times fin tur på stiene i Sandtangen på Bryne. Siden det var stengte veier langs vatnet, ble vi nødt til å improvisere løypa, og da ble ei rundløypa på 1,5 km løpt en del ganger, og vi fikk gode bakker med på kjøpet. Ei fin og intensiv mandagsøkt.

Noen klikk med kameraet etter endt løpetur, måtte også til.







Oddveig hadde med seg noen kjekke fristelser fra G-sport Jærhagen på Klepp, som jeg var kjapp med å tre over hodet, blant annet en super Nike langermet vinter/høstgenser, som holder godt på varmen når det blir litt kaldere i lufta.. Vel, i dag var det 10-11 grader og null vind.. Uansett, en kjekk og fin genser, som iallfall jeg skal ønske meg til jul. Liker at den er så enkel, at den har hette er heller ingen ulempe.




lørdag 9. november 2013

Bli med bak løpsfasaden

Som alltid, er det mye mer som skjer på maratonturer, enn de 42, 2 kilometrene. En maratontur er mer enn bare de fire løpstimene på asfalten. Som jeg har skrevet tidligere, det knytter vennskap og bånd for resten av livet. Å være i maratonbobla er vanskelig å forklare for utenforstående, man må ha vært der for å skjønne helt hva det dreier seg om. Verden "stopper" opp for noen dager, eller, som i dette tilfellet, ei hel uke. Som min romvenninne fra NY beskrev det: "Det er så herlig å bli løftet ut av hverdagen, Trude".



Det betyr ikke at det ikke er kjekt å komme hjem, for da jeg hadde vært borte i fem dager, klarte jeg knapt å snakke med gutta på telefonen uten å bli blank i øynene. Sms fungerer helt fint, og gutta synes det er kjekt å følge med på moras løp og holder meg samtidig oppdatert per melding om tingenes tilstand hjemme.

Men tilbake til NY-bobla. For min del startet den torsdag morgen 31. oktober, med lang flytur fra Stavanger, via Oslo, til New York. Ankomst ettermiddag, og da dro vi rett på Expo-en for å hente startnummer og se på alle standene (og titte på nye løpesko...).




Da jeg passerte Runner´s World-standen, måtte jeg selvsagt be om bilde sammen med Bart Yasso, som har skrevet utallige løpebøker. Fascinerende møte og hyggelig kar.

Yasso joined Runner's World in 1987 to develop the groundbreaking Runner's World Race Sponsorship Program, creating a vehicle for Runner's World to work with over 7,000 races representing 4 million runners per year. Inducted into the Running USA Hall of Champions.
Yasso also invented the Yasso 800s, a marathon-training schedule used by thousands around the world. He is one of the few people to have completed races on all seven continents from the Antarctica marathon to the Mt. Kilimanjaro marathon. In 1987, Yasso won the U.S. National Biathlon Long Course Championship and won the Smoky Mountain Marathon in 1998. He has also completed the Ironman five times and the Badwater 146 through Death Valley. He has also cycled, unsupported and by himself, across the country twice.


Turen gikk videre til hotellet, og da var det bare å lempe fra seg kofferten og fyke tvers over gata til Starbucks for kaffe, før vi gikk litt i butikker.


Jeg og romvenninne Anne hadde bestemt oss for å være ordentlig jålete og på leit etter et passende sted for manikyr og massasje, endte vi opp i Bleecker street i Soho, sånn helt tilfeldig. Vi var egentlig på vei i taxi til Vebjørn Sand-galleriet, men fikk sjåføren til å bråstoppe da vi fikk øye på stedet for å fikse litt på fargen på neglene. Det ble et par kjekke timer der, for vi kom selvsagt i prat med ei indisk dame som var der i samme ærend.. From Norway - oh, I was in Norway in 2007, at the castle with the king and queen... ??, tenkte jeg, men spisset ørene da neste setning fra den flotte dama et sted i femti-årene kom: "I sat at the table with Jens, the prime minister, it was a great time". Ja, hva var anledningen. For tusan jeg er jo journalist og ble supernysgjerrig på denne elegante, flotte dama.

Joda, mannen hadde fått en internasjonal matematikk-pris og hun hadde blitt med han. Selv viste det seg at hun, i likhet med mannen, hadde en doktograd, men i medevitenskap og undeviste på University of New York.

Jeg elsker når vi dumper oppi slike mennesker, de som har en historie på fortelle og sitter lydhør.

Turen er full av slike øyeblikk, de spontane møtene med mennesker, som skjer sånn helt uten videre. Vi tar med oss utallige minner, noen morsommere enn andre. For eksempel da vi etter champislunsj i Central Park dagen etter maratonet, havnet på en dyr interiørbutikk og lot oss lokke av hyggelig betjening, som serverte drikke mens Visa-kortet ble sjekket grundig og vi gikk ut med hver vår pose (med duftlys, som jeg ikke fikk med hjem fordi jeg ble stoppet i tollen....!!!), at noen hollendere vi kom i snakk med utenfor NIKE-town og tippet omtrent helt korrekt tidene våre på maratonet. Som da vi satt og fikk ordna håret på Blow Dry hair bar av Hilary og Gina, og få andre av de vi traff, skjønte hva vi pratet om... Ny amerikansk, frisyre, fikk vi, iallfall....





At vi gikk på tidenes dårligste musikal (My first date - nyoppføring, sådan), der de serverte tidenes dårligste hvitvin (14 dollar for en fjerdedels fylt plastkopp). Men det veide opp at betjeningen på vår faste Starbucks skrev hilsen på kaffekoppen etter vel gjenomført løp.



Slik kunne jeg fortsatt. Som dere skjønner, det er virkelig mer enn 42 195 meter det dreier seg om på maratonreise.



The report

Endelig. Har ikke hatt tid til å sette meg ned ved dataen, og først nå, seks dager etter, kommer maratonrapporten. Først av alt - letta over å krype under 4 timer for tredje gang, det var hovedmålsettingen. Det andre - litt skuffa over at det ikke ble enda flere minutter under nevnte grense.

Etter to og en halv fine dager etter ankomst The big apple, fylt med kafébesøk og litt shopping og massasje av legger og skuldre/nakke, var det bare opp og hoppe midt på natta. Klokka stod på 03.50, men tidlig lørdagskveld, samt stilling til vintertid (en uke senere enn i Norge), var det ikke problem å komme seg ut av senga. Adrenalin som pumpa rundt i kroppen, fin følelse, inn i klærne som lå klare, frokost på hotellrommet med rugsprø og Norvegia, norsk Farris og bananer. Joda, jeg var i maratonmodus da jeg traska bortover for å rekke en av bussene som skulle frakte oss til starten i Staten Island.

Det er virkelig tidlig å ankomme startområdet klokka 6, vel vitende om at du må vente i nesten fire timer før startskuddet går. Da er det greit å få telefon fra NRK Rogaland, gjøre et lite intervju, få noen til å ta bilder, og vips, var den første halvtimen passert.

Rommate og løpevenninne Anne og jeg, superklare kl 06.00 ved starten i Staten Island

Sikkerheten var trappet opp atskillige nivå i forhold til 2011, på grunn av hendelsene i Boston. Det var kroppsvisitering med detektorer, og ingen fikk lov til å ha med seg store tepper. Jeg hadde mitt i den gjennomsiktige bagen, men gikk likevel gjennom. Hadde vært litt naiv og ikke tatt med så mye klær, for jeg så på værmeldingene at det ikke skulle være så bitende kaldt - men det 4-5 plussgrader før halv sju om morgenen føles iallfall ikke varmt. SAS-teppet (unnskyld meg) var iallfall godt å pakke seg inn i. Der satt vi en god time, stappet i oss medbrakt YT, hvetebagels, mer banan og litt salt chips og cola. Følte meg stappa..

Klokka 08.10 skulle vi levere posen med tøyet og andre ting, som vi kunne hente igjen etter målgang. For oss, som var i blue wave og skulle med første start klokka 09.40, var det veldig greit, da gikk det litt tid med til å finne området vårt og til å stå i toalettkø. 20 minutter i kø, ferdig og ny kø. Vet ikke hvor mange ganger jeg var på toalettet, men det var ikke få..


Kule luer fra Donkin donuts fikk vi også, og de var gode å ha. Mi satt for øvrig på hodet de første 5-6 km, før jeg kastet den fra meg.

Videre fra det blå området, gikk vi en time før start, og da begynner man for alvor å kjenne at det nærmer seg. Sommerfuglene slåss i magen, men hadde egentlig en god følelse og var ikke overnervøs. Iallfall varte denne til 10 minutter før start, da ble plutselig Garmin-klokka blank. Det var null liv og jeg klarte ikke å få den til å virke uansett hva jeg trykket på. Panikk.. Hva gjør jeg, null referanse til km-tider, herlighet, dette takler jeg bare ikke. Men hva skulle jeg gjøre, hadde ikke andre valg enn å sette på rette musikken og prøve å fortrenge tanken på ei sviktende Garmin-klokks, som for øvrig var fullada. Ikke ville jeg bruke Endomondo heller, for da gikk det for mye strøm og den ville jeg spare til bilder i målområdet. Å bli blank i øynene da Star stangled-banner ljomet ut over høyttalerne, etterfulgt av New York, New York, holdt de irriterende Garmin-tankene unna...

video


Klokka 09.40 smalt startskuddet og det var bare å løpe opp Verrasano Bridge, nyte den fantastiske utsikten mot NYs skyline, fokusere på å holde en jevn rytme, ca 5.35-tempo og håpe at jeg ikke lå for langt etter. Traff ei midt på broa som hadde amputert den ene foten fra kneet og ned - hva er vel å løpe uten pulsklokke sammenlignet med det. Dama tok kontakt, da hun så Norway på ryggen min og vi tok følge og pratet noen minutter over broa før vi mistet hverandre.  Fikk en viss anelse med tida etter de første fem kilometrene, men siden de viser bruttotid og jeg ikke ante om jeg hadde startet 2-3 eller 4 minutter etter at de første løp over startstreken, var det likevel ikke helt 100 prosent. 

Visste heldigvis med sikkerhet at 4.00-skiltet lå bak meg, og bestemte meg bare for å løpe jevnt og suge til meg inntrykkene, glede noen barn som forventningsfullt ventet på high-fives fra deltakerne, ta imot hyllest fra de som ropte navnet mitt; Go Trude, go Norway. Come on, you´re strong. Det er ikke til å unngå å smile av. Jeg hadde musikk i ørene, men skrudde av og på hvert kvarter, føltes det som. Ville ha med meg lyden og stemningen fra de over 100 bandene som stod langs løypa. Da lyden forsvant, gikk min egen musikk på.

Glad løper, har ikke kommet halvveis enda, og optimismen på plass.

Halvveis viste bruttotida 2.00, tror jeg, men skjønte at jeg lå et par-tre minutter under, og var der og da tilfreds. Dette kunne gå greit under 4 timer, kanskje ikke under 3.53, men....

Full av optimisme startet jeg på Queensborough-bridge, en laaaaaang bro, med ein seig bakke. Tror vi var kommet rundt 24 km da jeg kjente det begyne å nykke litt i hamstringsen, og det bekymret meg. Prøvde likevel å holde samme, jevne tempo, men merket at det gikk bittelitt saktere. Så gikk tempoet atutomatisk litt raskere idet jeg kom ned fra broa og inn på 1st avenue på Manhattan.

Stemningen som møter deg der, kan vel best sammenlingnes med Holmenkollen og 17. mai på en gang. Ubeskrivelig og det er umulig ikke å bli rørt. Tårene presset på, samtidig som hamstringsen ble mer og mer plagsom. Knugende på to tabletter, en ibux og en paracet, i hånda, tok jeg avgjørelsen om å ta de ved neste drikkestasjon, og det gjorde jeg rett før 30 km, tror jeg. 4.00-skiltet var fortsatt på betryggende avstand, selv om jeg ikke synes det gikk i supertempo for min del. Svelgte en energigel også, smaker helt pyton, men gjør godt...

Men - så nytter det å ha mental styrke og det er jeg klar over at jeg har når jeg vil. Og jeg ville. Jeg ville så gjerne få til ei grei tid. Derfor ble det å fokusere på bananer, som skulle deles ut for første gang på 20 miles, hadde jeg lest. 6.2 miles igjen, og med  kjapp hoderegning blir det 10 km igjen til målgang i Central Park. 21 miles, 8.4 km igjen, 22 miles, 7.8 km igjen. Fra 22 til 24 miles røynet det på igjen, motbakken i Central Park som føltes uendelig lang, var ganske hard, men jeg stoppet aldri opp. Jeg hoppet over en drikkestasjon, og så meg febrilsk bakover etter 4.00-skilte, uten å skimte det.



24 miles - 3.6 km igjen. Folkehavet i de flotte omgivelsene (høsten i NY er bare noe av det vakreste som finnes) gir deg et enormt løft, men jeg hadde så vondt, så vondt i baksiden av venstre lår. Jeg måtte ha mer drahjelp. Skrudde opp volumet på medbragt musikk, og trykket meg fram til noen sanger jeg liker ekstra godt  og beit tenna sammen. Tvang fram et smil og vinket til tilskuerne med norske flagg. 40 km-merket. Klarer jeg dette, eller? Spørsmålet var om jeg ville nå fram før det mye omtalte 4.00-skiltet? Jeg snudde meg, så det fremdeles ikke og tenkte at jeg bare MÅ. Samtidig hadde jeg bare lyst til å bråstoppe og gå de resterende 2.2 km. 3.59 eller 4.10, betyr det egentlig noe? JA.

Innbitt og fokusert ble det med tankene om å spasere langs oppløpet.


Aldri har jeg vært så glad for å se 1/2 miles left-skilte.  800 meter. 3.58 eller 3.59, jeg visste at tida ville bli på mi side, var iallfall 95 prosent sikker. Det er lange metre, men øyeblikket, de siste meterne før du løper over den aller siste passeringsmatta - jeg får gåsehud. I did it.




 4.03 stod det på tida, men jeg var forholdsvis trygg på 3.59 for egen del, men visste likevel ikke med 100 prosent sikkerhet, før meldingen fra mor tikket inn noen sekunder etter målpassering.

3.59.17 - glemt var alle forhåpninger og planer om 3.55 eller bedre. Glemt var hele hamstringsen og tårene trillet da jeg med skjelvende hånd reiv telefonen ut av etuiet.



Så glad var en snart 42 år gammel kvinne for å ha fulført sitt sjuende maraton.








Takk for at du leste. I morgen følger nytt innlegg: Bak løpsfasaden i NY.





søndag 3. november 2013

I did it

3.59.17 etter ha vurdert å gi meg og gå de siste to km. Hamstrings-strekken gjorde seg sterkt gjeldende, men vel vitende om at 4-timers ballongen ikke hadde passert meg, var det bare å bite tenna sammen.

Hard løype, i dag var det tungt fra 24 og til mål. Men for en glede over å komme under fire timer.

Oppdatering følger i morgen.

Nå er det fest i Sjømannskjerka og så litt bobler fra 56. etasje på 46th street på Broadway. Herlig.