lørdag 9. november 2013

The report

Endelig. Har ikke hatt tid til å sette meg ned ved dataen, og først nå, seks dager etter, kommer maratonrapporten. Først av alt - letta over å krype under 4 timer for tredje gang, det var hovedmålsettingen. Det andre - litt skuffa over at det ikke ble enda flere minutter under nevnte grense.

Etter to og en halv fine dager etter ankomst The big apple, fylt med kafébesøk og litt shopping og massasje av legger og skuldre/nakke, var det bare opp og hoppe midt på natta. Klokka stod på 03.50, men tidlig lørdagskveld, samt stilling til vintertid (en uke senere enn i Norge), var det ikke problem å komme seg ut av senga. Adrenalin som pumpa rundt i kroppen, fin følelse, inn i klærne som lå klare, frokost på hotellrommet med rugsprø og Norvegia, norsk Farris og bananer. Joda, jeg var i maratonmodus da jeg traska bortover for å rekke en av bussene som skulle frakte oss til starten i Staten Island.

Det er virkelig tidlig å ankomme startområdet klokka 6, vel vitende om at du må vente i nesten fire timer før startskuddet går. Da er det greit å få telefon fra NRK Rogaland, gjøre et lite intervju, få noen til å ta bilder, og vips, var den første halvtimen passert.

Rommate og løpevenninne Anne og jeg, superklare kl 06.00 ved starten i Staten Island

Sikkerheten var trappet opp atskillige nivå i forhold til 2011, på grunn av hendelsene i Boston. Det var kroppsvisitering med detektorer, og ingen fikk lov til å ha med seg store tepper. Jeg hadde mitt i den gjennomsiktige bagen, men gikk likevel gjennom. Hadde vært litt naiv og ikke tatt med så mye klær, for jeg så på værmeldingene at det ikke skulle være så bitende kaldt - men det 4-5 plussgrader før halv sju om morgenen føles iallfall ikke varmt. SAS-teppet (unnskyld meg) var iallfall godt å pakke seg inn i. Der satt vi en god time, stappet i oss medbrakt YT, hvetebagels, mer banan og litt salt chips og cola. Følte meg stappa..

Klokka 08.10 skulle vi levere posen med tøyet og andre ting, som vi kunne hente igjen etter målgang. For oss, som var i blue wave og skulle med første start klokka 09.40, var det veldig greit, da gikk det litt tid med til å finne området vårt og til å stå i toalettkø. 20 minutter i kø, ferdig og ny kø. Vet ikke hvor mange ganger jeg var på toalettet, men det var ikke få..


Kule luer fra Donkin donuts fikk vi også, og de var gode å ha. Mi satt for øvrig på hodet de første 5-6 km, før jeg kastet den fra meg.

Videre fra det blå området, gikk vi en time før start, og da begynner man for alvor å kjenne at det nærmer seg. Sommerfuglene slåss i magen, men hadde egentlig en god følelse og var ikke overnervøs. Iallfall varte denne til 10 minutter før start, da ble plutselig Garmin-klokka blank. Det var null liv og jeg klarte ikke å få den til å virke uansett hva jeg trykket på. Panikk.. Hva gjør jeg, null referanse til km-tider, herlighet, dette takler jeg bare ikke. Men hva skulle jeg gjøre, hadde ikke andre valg enn å sette på rette musikken og prøve å fortrenge tanken på ei sviktende Garmin-klokks, som for øvrig var fullada. Ikke ville jeg bruke Endomondo heller, for da gikk det for mye strøm og den ville jeg spare til bilder i målområdet. Å bli blank i øynene da Star stangled-banner ljomet ut over høyttalerne, etterfulgt av New York, New York, holdt de irriterende Garmin-tankene unna...

video


Klokka 09.40 smalt startskuddet og det var bare å løpe opp Verrasano Bridge, nyte den fantastiske utsikten mot NYs skyline, fokusere på å holde en jevn rytme, ca 5.35-tempo og håpe at jeg ikke lå for langt etter. Traff ei midt på broa som hadde amputert den ene foten fra kneet og ned - hva er vel å løpe uten pulsklokke sammenlignet med det. Dama tok kontakt, da hun så Norway på ryggen min og vi tok følge og pratet noen minutter over broa før vi mistet hverandre.  Fikk en viss anelse med tida etter de første fem kilometrene, men siden de viser bruttotid og jeg ikke ante om jeg hadde startet 2-3 eller 4 minutter etter at de første løp over startstreken, var det likevel ikke helt 100 prosent. 

Visste heldigvis med sikkerhet at 4.00-skiltet lå bak meg, og bestemte meg bare for å løpe jevnt og suge til meg inntrykkene, glede noen barn som forventningsfullt ventet på high-fives fra deltakerne, ta imot hyllest fra de som ropte navnet mitt; Go Trude, go Norway. Come on, you´re strong. Det er ikke til å unngå å smile av. Jeg hadde musikk i ørene, men skrudde av og på hvert kvarter, føltes det som. Ville ha med meg lyden og stemningen fra de over 100 bandene som stod langs løypa. Da lyden forsvant, gikk min egen musikk på.

Glad løper, har ikke kommet halvveis enda, og optimismen på plass.

Halvveis viste bruttotida 2.00, tror jeg, men skjønte at jeg lå et par-tre minutter under, og var der og da tilfreds. Dette kunne gå greit under 4 timer, kanskje ikke under 3.53, men....

Full av optimisme startet jeg på Queensborough-bridge, en laaaaaang bro, med ein seig bakke. Tror vi var kommet rundt 24 km da jeg kjente det begyne å nykke litt i hamstringsen, og det bekymret meg. Prøvde likevel å holde samme, jevne tempo, men merket at det gikk bittelitt saktere. Så gikk tempoet atutomatisk litt raskere idet jeg kom ned fra broa og inn på 1st avenue på Manhattan.

Stemningen som møter deg der, kan vel best sammenlingnes med Holmenkollen og 17. mai på en gang. Ubeskrivelig og det er umulig ikke å bli rørt. Tårene presset på, samtidig som hamstringsen ble mer og mer plagsom. Knugende på to tabletter, en ibux og en paracet, i hånda, tok jeg avgjørelsen om å ta de ved neste drikkestasjon, og det gjorde jeg rett før 30 km, tror jeg. 4.00-skiltet var fortsatt på betryggende avstand, selv om jeg ikke synes det gikk i supertempo for min del. Svelgte en energigel også, smaker helt pyton, men gjør godt...

Men - så nytter det å ha mental styrke og det er jeg klar over at jeg har når jeg vil. Og jeg ville. Jeg ville så gjerne få til ei grei tid. Derfor ble det å fokusere på bananer, som skulle deles ut for første gang på 20 miles, hadde jeg lest. 6.2 miles igjen, og med  kjapp hoderegning blir det 10 km igjen til målgang i Central Park. 21 miles, 8.4 km igjen, 22 miles, 7.8 km igjen. Fra 22 til 24 miles røynet det på igjen, motbakken i Central Park som føltes uendelig lang, var ganske hard, men jeg stoppet aldri opp. Jeg hoppet over en drikkestasjon, og så meg febrilsk bakover etter 4.00-skilte, uten å skimte det.



24 miles - 3.6 km igjen. Folkehavet i de flotte omgivelsene (høsten i NY er bare noe av det vakreste som finnes) gir deg et enormt løft, men jeg hadde så vondt, så vondt i baksiden av venstre lår. Jeg måtte ha mer drahjelp. Skrudde opp volumet på medbragt musikk, og trykket meg fram til noen sanger jeg liker ekstra godt  og beit tenna sammen. Tvang fram et smil og vinket til tilskuerne med norske flagg. 40 km-merket. Klarer jeg dette, eller? Spørsmålet var om jeg ville nå fram før det mye omtalte 4.00-skiltet? Jeg snudde meg, så det fremdeles ikke og tenkte at jeg bare MÅ. Samtidig hadde jeg bare lyst til å bråstoppe og gå de resterende 2.2 km. 3.59 eller 4.10, betyr det egentlig noe? JA.

Innbitt og fokusert ble det med tankene om å spasere langs oppløpet.


Aldri har jeg vært så glad for å se 1/2 miles left-skilte.  800 meter. 3.58 eller 3.59, jeg visste at tida ville bli på mi side, var iallfall 95 prosent sikker. Det er lange metre, men øyeblikket, de siste meterne før du løper over den aller siste passeringsmatta - jeg får gåsehud. I did it.




 4.03 stod det på tida, men jeg var forholdsvis trygg på 3.59 for egen del, men visste likevel ikke med 100 prosent sikkerhet, før meldingen fra mor tikket inn noen sekunder etter målpassering.

3.59.17 - glemt var alle forhåpninger og planer om 3.55 eller bedre. Glemt var hele hamstringsen og tårene trillet da jeg med skjelvende hånd reiv telefonen ut av etuiet.



Så glad var en snart 42 år gammel kvinne for å ha fulført sitt sjuende maraton.








Takk for at du leste. I morgen følger nytt innlegg: Bak løpsfasaden i NY.





16 kommentarer:

  1. Tusen takk for inspirerende lesing! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk - rapporten kom seint, men godt:-)

      Slett
  2. Du ruler!

    Får helt tårer i øynene selv når du beskriver hvordan det føltes å passere mål. Rått rått! Superspreking altså!

    SvarSlett
  3. Tenk at Garmin streiket - akkurat da! Imponerende at du likevel hadde såpass god kontroll på tiden din underveis.
    Grattis med flott løp - og takk for fin rapport!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde nok en smule mer panikk enn det som er beskrevet....:-) Men alt gikk jo greit. Vanskelig å vite om man løper jevnt på 5.40 eller 5.35, som var planen. Det utgjør iallfall et par minutter. Løp på 5.38 i snitt.

      Slett
  4. Gratulerer! Moro å lese hvordan andre opplevde løpet, kjenner meg veldig igjen. De lange stigningene på slutten kjennes veldig godt når man har løpt så langt! Vet ikke om jeg har hatt så vondt før, men heldigvis kommer alltid gledesrusen etter hvert :) En fantastisk opplevelse å løpe i New York!

    Hva blir ditt neste maraton nå da?

    SvarSlett
    Svar
    1. London og Athen neste år, og muligens også Berlin:-) du da?

      Ja, ikke akkurat lett på slutten der...:-) Herlig å krysse målstreken. Vidunderlig følelse:-) Bra løp på deg også? Har levd i min egen boble og sorry for å ha gått glipp av tida di...

      Slett
  5. Får jo bare lyst til å legge i vei. Tusen takk for en flott skildring! Godt løpt og gratulerer så mye med å nå målet :D vel fortjent!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk - det er bare å løpe i vei:-)

      Slett
  6. Tusen takk for fin rapport! Veldig kjekt å lese! Gratulerer igjen! Gleder meg til å treffe deg:-) Klem fra Eline

    SvarSlett
    Svar
    1. Kan du uka etter neste uke? Grattis så mye til deg også. Tar av meg hatten for prestasjonen din:-)

      Slett
  7. For en opplevelse du har hatt! Kjempekjekk lesning! Siden jeg selv sliter med hamstringsskader, var det nesten som jeg kjente det selv da du beskrev siste delen av løpet ditt...fy, søren...du er en stayer!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Kirsti! Det er ingen spøk med hamstrings.. Skal ut på en 14 km løpetur i dag, i rolig tempo. Tror den skal være under kontroll, men forskjell på 14 og 42... Blir spennende for dere i helgen, med arrangementet. Neste år, sier jeg bare...

      Slett
  8. Endelig rapport! Steike, det hørtes skikkelig tøft ut! For en innstilling du har... Gratulerer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Irene:-) Men det er stor forskjell på å se 3-tallet og ikke... Så da må man bare gi det man har...

      Slett