lørdag 18. februar 2017

Helgemodus

Hva i all verdens rike skriver jeg om på bloggen, spurte jeg en jeg kjenner. Svaret kom kjapt. Weekendmode. Okei, da. Her er min helgemodus.




Bildet lyver likevel litt, for det knipset jeg for to uker siden, på vei til årets pressefest i Stavanger journalistlag. Men siden jeg ikke skulle ut på spennende denne helgen og fordi jeg egentlig liker å pynte meg på en lørdag, får det bli denne helgens jåleri-utskeielse.

Weekendmode. Helgemodus.

Siden dette i utgangspunktet er en blogg som skal inspirere og motivere til løping, starter jeg med det. For meg begynte helga i går, like etter jobb. Det ble 12 km på asfalten, på mitt yndlingsstrekk, langs E39. Ja, jeg liker lyden av biler som kjører forbi mens jeg løper på sykkelstien, og løper like gjerne E39 den strakaste vegen framfor å ta en avstikker i skauen.

12 km bokført fredag ettermiddag, på en slik ettermiddag i februar som går inn i minnebøkene som en av de bedre. 7-8 grader, blåtime, null vind og lette bein, som hadde fått hvilt litt ekstra på grunn av sjukdom i begynnelsen av uka.

 Lucky me som bor på Vestlandet og slipper snø vinterstid.

Resten av kvelden ble tilbragt på sofaen - stort sett.

Lørdag hadde jeg for første gang på flere uker ingen løpeavtale som skulle gjennomføres grytidlig. Det betyr flere kopper kaffe og ferske papiraviser til frokost. Løpeturen ble gjennomført, langs samme trasé som gårsdagens, bare litt lengre.

På plass som håndballmor på tribunen for å se ene sønnen i aksjon, og så hjem igjen til rolig hus. Matlaging, kaffebesøk og så altfor mye lakris.

Ledig tid brukes til å skrive en del av innholdet. til hjemmesiden som er under konstruksjon for tida. TH Run Travels AS realiseres om kort tid, og håpet er å få den ferdig til 1.mars.  Vi er heldige som har dyktige folk til å gjøre den jobben.

 Soon, very soon....

Rotete innlegg, men kort oppsummert er dette min helgemodus. Hvis jeg tar søndagen på forskudd, blir den nokså identisk dagen i dag, med unntak av håndballkamp, og sikkert ikke så mye lakris (det er tomt i boksen).








torsdag 9. februar 2017

Når blir man egentlig for gammel til å løpe?

Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Hvor lenge kommer jeg til å gidde? Jeg har ikke svaret, men det har 71 år gamle Vera Nystad.

Traff på Vera Nystad og Kjellaug Fjordheim (bak) i Dubai. To kule løpedamer.

– Jeg løper til jeg blir lei, svarer dama som har 125 maraton bak seg og verdensrekorden for klassen for kvinner 70 år.

Enkelt og greit. Ikke noe fiks-fakserier. Man løper til man blir lei, og så stopper man.

Sitt første maraton fullførte Nystad som 42-åring i 1988, i Oslo. Da klokket hun inn på tida 4.11.15. Siden den gang har det altså blitt 124 flere maraton. Nystads rekord er satt i Stavanger, og lyder på 3.19.49. En sterk prestasjon, da dama ikke akkurat var i 20-årene da den ble satt.

Jeg husker jeg leste en artikkel om henne i et avismagasin like før jeg skulle løpe i Athen i 2014. Det var mitt nummer 11 eller noe deromkring. Vera skulle løpe sitt nummer 100. Et sted oppe i lufta, på vei fra København til Athen, traff jeg på henne i toalettkøen. Joda, det var hun som skulle løpe nummer 100, bekreftet hun da.

Siden har jeg truffet henne flere ganger, da vi har deltatt i flere av de samme maratonene. Jeg traff på henne og løpevenninnene i Dubai i fjor, og jeg traff den blide, superspreke dama på Undheim, også det i fjor, og jeg traff henne i Grimstad. Alltid like blid. Og alltid innstilt på å løpe 42, 2 kilometer.

 Grimstad maraton 18. juni, sammen med vinner Grete Rugland og Vera Nystad.

Jeg innrømmer at jeg blir fascinert. Det gjorde min venninne som ikke løper også, da vi møttes i Dubai, i forbindelse med startnummerhenting. Ei av damene i denne løpegjengen som ikke er ungdommer lengre, løp sitt første maraton da hun var 50 år gammel. Nærmere 30 år senere stod hun på startstreke i et maraton for 89. gang - i Dubai.

– Det er aldri for sent, kommenterte min venninne, og jeg nikket.



At man blir eldre betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan løpe fortere etter som årene går. Om det ikke er tvert i mot, trenger ikke alderen være en hindring for å sette ny pers.

Jeg spurte GTI-trener John Nicolaysen om temaet, og fikk følgende svar:

Ja, selv er jeg jo i klasse 50-54 år og har soleklart ambisjoner om å løpe på 2.39 snart. Når du ikke lenger har noe å hente med tanke på reduksjon i tid er veldig individuelt. Det kommer nok an på flere faktorer: hvor lenge har du trent (er du  «ung» som løper?), talent, skader, nivå fra før etc. Men om du holder deg frisk og løper på et bra mosjonistnivå trenger det nok ikke bikke bratt utfor før mellom 55 og 60 vil jeg tippe. Men når du ser 60-tallet foran deg må du nok sjele mer til aldersresultater og kose deg med å gå inn på de populære «alderskalkulatorene» og beregne hva løpet tilsvarer for ungdommen...
  
Hvordan motiverer man seg for år etter år? Hvorfor ikke stoppe å løpe maraton? Siden jeg er relativ fersk i gamet (debuterte i NY i november 2011), har jeg ikke tenkt så mye over det. Neida, jeg går ikke rundt og er supermotivert 24 timer i døgnet, men den indre drivkraften er stor og tar meg gjennom de dagene det butter litt i mot. 

Så hvordan motiverer ei dame som har løpt 125 maraton seg for nummer 126, 127, 128 og sikkert også til nummer 150 og 200, seg?

– Jeg finner motivasjon i å løpe fortere enn året før, sier den glade løpersken, som hver uke tilbakelegger rundt 100 km.

For 11 måneder siden, en iskald marslørdag, møttes vi i en liten garderobe på en skole i ei lita bygd utenfor Bryne. Vi skulle begge løpe maraton i selve maratonbygda - Undheim. Seks dager tidligere hadde Vera Nystad, i en alder av 70 år, løpt Barcelona marathon på 3.37. På det tidspunktet var min egen bestenotering 3.38. 

Jeg husker jeg så på dama som så seg i speilet og sjekket at alt var som det skulle. Mascaraen var på plass. Jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skal slutte å ha mascara på i løp. Og jeg husker jeg tenkte at jeg skal løpe til jeg blir minst 70. 

I dag er jeg 45 år gammel og nummer 28 i rekka venter om 31 dager - i Barcelona.

Det skal ikke stå på motivasjonen. Eller mascaraen (selv om den av og til forsvinner i regnet).

 Ikke langt fra mål i Odense, oktober 2016. Tipper det er 600-700 meter igjen.









onsdag 8. februar 2017

Vil du drikke kaffe på denne terrassen?

Kunne du tenkt deg å løpe 10 km eller kanskje et maraton - og krysse mållinja på denne historiske grunnen, nemlig fra de første olympiske leker i Athen i 1896? Og drikke kaffe fra denne terrassen dagen derpå? Les videre.

 


Hit, enten du vil løpe 10 km eller prøve deg på maratondistansen, vil jeg ta deg med. Om kort tid lanseres TH run travels AS, som jeg er med i (navnet er mine initialer), og som i løpet av 2017 og årene framover vil tilby løpsreiser til utlandet, med distansene 10 km, halvmaraton og helmaraton. I Athen er det muligheter for å løpe både 10 km og helmaraton.



«Experience the marble finish». Ja, du løper faktisk på marmorgrunn, før du trør inn på det originale tartandekket som de første OL-heltene. Det er ikke uten grunn Athen Marathon heter «The authentic one». 10 km-løypa går som siste del av maratonløypa, og begge traséene er identiske med den som ble løpt under de aller første olympiske leker i moderne tid. Hellas er løpesportens vugge, og man starter selvsagt på det lille stedet Maraton, nøyaktig 42 195 meter fra mållinja.



Athen Marahon går av stabelen søndag 12. november. Reisens opphold er fra fredag 10. -  mandag 13. november.

Siden 6. november 2011, har jeg løpt og fullført 27 maraton, og opplevelsen jeg hadde i Athen i 2014, er blant dem som sitter best spikret i minnet og et sted jeg sa jeg alltid skulle tilbake til for å løpe en gang til. Historisk grunn, greske guder og gudinner blant deltakerne, ikke for stort, men heller ikke for lite arrangement, ærverdig målgang og dessuten en av de flotteste medaljene.



Det er fem minutter å gå fra hotellet til bussene som tar deg til start, enten du velger 10 km eller 42 km-distansen, og antall deltakere er tilstrekkelig nok til at det er skikkelig livlig i løypa, uten at du løper i kø og dermed har et fint utgangspunkt allerede fra første steg.



Athen er undervurdert som storbyferie, særlig i november. Da ligger temperaturen rundt 20-22 grader, og det er passe varmt til å løpe i. Det er høst, men likevel vår og smak av av norsk sommer. Det er akkurat slik at det er behagelig å slentre innom og sette seg ned på en av de idylliske fortauskaféene i gamlebyen, i t-skjorte til langt utpå kvelden uten å fryse - i fotsporene til Platon og Sokrates.

Vi gir deg selvsagt tipsene til de kuleste lunsjstedene og de koseligste kaféene som ligger i bakgatene like utenfor den vanlige turistløypa, der du treffer på athenere som har all verdens med tid og menyer som passer enhver smak. Et besøk til Lycabettus Hill, der du har utsikt over den historiske byen, er også verdt å få med seg.


For den kulturinteresserte står også opplevelsene og severdighetene i kø, med Akropolis i spissen.



Så hvorfor ikke kombinere løp og storbyferie i Sør-Europa, like før julestria setter inn? Forresten, handlegata er også innholdsrik, og ligger to minutters gange fra hotellet vi har sett oss ut.



Følg med framover. Link til hjemmeside og bestillingsskjema kommer før du aner det.

Jeg blir veldig glad hvis du deler dette blogginnlegget og ellers sprer det glade budskap.

For meg er det å reise på utenlands maraton noe mer enn bare å løpe - det er et pusterom fra hverdagen, en mulighet til å gjøre seg kjent med steder man ikke har vært før. Og det er også en mulighet til å forelske seg i en ny storby.


«I left my heart in Athens»





TH run travels AS ønsker deg velkommen til en kjekk løpeopplevelse i Athen. Vi gleder oss.





fredag 3. februar 2017

315 trinn oppover til 21. etasje

Tidligere i uken ble jeg utfordret til å stille til start i et trappeløp - langt utenfor komfortsonen. En morsom, men anstrengende opplevelse. 


1 minutt etter målgang

Torsdag kveld kl 18.54.00 var startnummer 134 klar, og som alltid noe heseblesende. Rett i forkant ble det presset inn ei mølleøkt av kortintervall-typen, før turen gikk fra mølla i Sandneshallen til Scandic hotell i Stavanger. Jeg rakk å skifte t-skjorte, og var forhåpentligvis ferdig oppvarmet da jeg ankom hotellet 12 minutter etter at jeg føyk av tredemølla.

Noen høye kneløft og hælspark ble det tid til i de få minuttene som gjenstod. Jeg tror knapt jeg har hatt så dårlig tid før et løp tidligere. Uansett - jeg rakk i hvert fall ikke å grue meg, og jeg hadde ikke tid til å tenke på tida ettersom jeg hadde null referanser.

Damer som hadde kledd seg ut og damer som var tynget av stundens alvor stod foran og bak meg i startkøen. Jeg var verken utkledd eller alvorstynget, men irriterte meg over at jeg hadde lang tights i stedet for shorts. Med 30 sekunders mellomrom ble vi sendt opp de 315 trinnene, som altså strakk seg over 21 etasjer.

5-4-3-2-1. Jeg var i gang og kjente det strammet seg til i halsen allerede etter fem-seks etasjer. Dette var uvant trening, tenkte jeg og lengtet tilbake etter maratonfart og uendelige asfaltsletter. Da 14. etasje var passert, så jeg på klokka. 1.06. Det gikk betraktelig seinere de sju siste  - men så vidt under to minutter og helt akseptabelt i følge GTI-kollega Elise Hay Opsahl, som ble kvinne nummer to denne kvelden, med spreke 1.38 - kun et par fattige tideler bak nummer én. Hun løp for arbeidsgiveren, Team Wellesley. Elise er en ordentlig humørspreder, alltid like blid. Det smitter over.

– Gleden er så mye større når man deler den med venner eller kollegaer.

Team Welleslay, Jamie Haynes (1.45), Elise Hay Opsahl (1.38) og Samme Brough (1.50 - denne
dama ble nummer 13 blant kvinnene i Norseman i fjor).

Gratulerer til Elise og til hennes spreke kollegaer, og så deler jeg ut en liten klapp på skuldra til meg selv for å ikke falle for fristelsen til å få DNS (Did Not Start) bak navnet mitt - for jeg innrømmer at den var der. Men DNS skal jeg aldri ha på meg dersom det ikke er særdeles sterke grunner som er årsaken. Jeg kom, jeg løp opp 21 etasjer og jeg kjørte hjem igjen. Der ventet en boks med verdens beste lakris. Vel fortjent, synes jeg, for å ha hostet og harket i en time etter den snaue to minutter lange anstrengelsen.

På toppen stod en journalist, og linselusa rakk å tvinge fram et smil.

– Skriv at jeg heller løper 10 maraton framfor å gjøre dette en gang til, sa jeg. Bildet kom på trykk, men ikke kommentaren.

Takk til Scandic og medarrangør som var Bedriftsidretten i Rogaland for et profesjonelt arrangement. Kaldt vann på toppen, good smoothie og frukt da vi hadde tatt heisen ned igjen. Jeg kommer nok igjen, og da skal jeg være litt bedre forberedt.

 Rakk ikke å ta bilde fra Scandic-trappene, så ett fra de 12 trinnene hjemme får duge.


tirsdag 31. januar 2017

Alle har løpt, men nå må noen gå

All good things come to an end. 

 



Når åtte må bli til sju - eller seks. Fordi de er utløpt. Ikke på dato, men på kilometre.

Jeg har et lidenskapelig forhold til løpesko, og vanskelig for å gjøre slutt på gode relasjoner. Det er likevel nødvendig å skifte ut modellene etter hvert som de løpes «tomme».

En kjapp historikk får være utslagsgivende for hvem som må gå, eller i verste fall, kastet i søppelbøtta framover:

Mizuno terrengsko (øverst til venstre)
Ble tatt inn i løpeskofamilien i fjor vår, og har ikke fått utløp for sitt potensiale. Har vært med på 10-12 terrengturer, men disse tåler langt flere. Dessuten er de behagelige og lette på foten til å være denne type løpesko.

Konklusjon: En stayer

Adidas Boston Boost (i midten til venstre)
 En trofast sliter som er nyere enn Mizuno. Ble tatt opp som familiemedlem i forbindelse med #løpforthea-prosjektet, rett før 1. september i fjor. Etter et par prøveturer, ble de med til Odense på sitt første maraton og gjennomførte med glans. De har siden vært med på ytterligere to maraton og har skaffet meg to personlige rekorder. Slikt kvalifiserer ikke til søppel. 

Konklusjon: En stayer



Adidas Energy Boost (mørkeblå, nederst til venstre)
Disse skoene, altså. De kom inn i livet mitt en vakker vårdag i fjor og ble fort en favoritt. Først synes jeg de var for fine til å løpe med, så de har blitt brukt til både skjørt, kjole og jeans, før de ble forfremmet til å bære meg gjennom lange langturer, med god demping. De passer til alt, men er forferdelig slitne av å tilfredsstille eieren omtrent til hvilket antrekk det måtte være. Jeg sliter med å degradere de igjen.

Konklusjon: En stayer, som trolig blir stående igjen, men ikke som treningssko.

Du kan leser mer om mitt lidenskapelige forhold til løpesko HER.

Adidas Boston Boost (nederst i midten)
Mitt aller første bekjentskap med Boston Boost. Disse har en spesiell plass i hjertet, da de ble innkjøpt i Stockholm to timer før maratonstart et par km unna Adidas-butikken lørdag 3. juni. Man husker spesielle datoer i livet, ikke sant? Tok meg til ny rekord, og det gjorde de snaut tre måneder senere også, i Stavanger maraton. Denne Boston-utgaven er det litt retro-preg over. Jeg er mer på det elegante, men hallo - utseendet betyr ikke alt. Lider valgets kvaler for dette parets videre skjebne. De kan fort ende i kjelleren sammen med alle andre maratonsko (ja, jeg sparer på dem). Jeg tror ikke beina mine har godt av flere kilometre i dette selskapet - synd, men sant.

Konklusjon: Trolig et hjerteskjærende farvel og på gjensyn hver gang jeg går forbi maratonhylla i kjelleren, på vei til vaskerommet.



Adidas Boston Boost (øverst i midten)
Disse pakket jeg opp til 45-årsdagen min fra gode løpevenninner, til stor glede. Dette paret fikk raskt tilnavnet «coctailsko» grunnet sitt pene utseende (fersken og roségull, det liker jeg), og at man kun skal bruke dem ved festlige og høytidelige løpeanledninger. Jeg er nesten litt redde for de, og de blir ikke brukt så mye på trening. Jeg har en plan for disse i 2017, og de kommer garantert til å bli løpt mer med, snarere enn å gå. Selvsagt var det disse skoene som bar meg gjennom Curacao Marathon i november, de skled rett inn i den karibiske fargeskalaen.

Konklusjon: En stayer jeg har gitt en spesialoppdrag de neste 11 månedene.



Nike Pegasus 33 (øverst til høyre)
Det ferskeste medlemmet som flyttet inn med de andre for kort tid siden. Jeg har hatt to makne par tidligere, men de stakk den ene sønnen av med. Det ble ikke til at noen erstattet dem. Ikke før nå. Digger fargene, og etter én treningstur, digger jeg skoene allerede. Lette og med god støtdemping som gir fly-følelse.

Konklusjon: En stayer.


Adidas Energy Boost (i midten til høyre)
They had me at hello. Denne fine lysegrønne utgaven av Energy Boost, lå under juletreet og jeg ble sjarmert allerede da jeg flekket av papiret. Har du sett en søtere sukkertøy-utgave av noen løpesko. Jeg har ikke. Mintgrønn og rosa. Hurra for Adidas som lager feminine sko for oss som er over gjennomsnittet opptatt av fargekombinasjoner. I tillegg har de mange gode egenskaper. De er gode i det lange løp, og det er et godt tegn. Mengdetreningssko som er lett, men med solid støtdemping. Disse liker jeg ikke å løpe med hvis det er sørpete ute, det må være tørt og fint.

Konklusjon: En stayer som jeg også liker å bruke på jobb til jeans.


Adidas Boston Boost (nederst til høyre)
Fifty shades of grey. Neida. De er både grå, med innslag av oransje og grønt, og har hvit såle. Faktisk mye penere i virkeligheten enn på bilder. Så det så. Som sine søsken skuffer heller ikke denne Boston-utgaven. Faktisk stilles den også, sammen med sin bittelitt penere storesøster, store krav til i 2017. Jeg håper den henger med i svingene.

Konklusjon: En stayer.




mandag 30. januar 2017

Tenk at jeg fikk oppleve Bergen i sol

21. januar. Ikke akkurat en dato man forbinder med personlige rekorder. Det var heller ikke intensjonen da jeg løp mitt andre maraton på bergensk jord sist helg. Men det ble det.




– Jeg tar det som en rolig langtur.

Right. No.

Det er neppe noen av mine løpevenner som noen gang kommer til å tro på den setningen der. Den er oppbrukt. Av de 27 hittil fullførte maratonene kan jeg telle på én hånd de jeg ikke prøvde å forbedre tida mi på, hvis jeg er dønn ærlig.

Sist jeg løp maraton i Bergen, sverget jeg dyrt og hellig på at det skulle jeg aldri gjøre igjen. «Helvete mellom de sju fjell», kalte jeg blogginnlegget den gang, den siste lørdagen i april 2015. Det striregnet, blåste i alle retninger og var fire plussgrader da starten gikk nede i sentrum kl 9.



Den opplevelsen kan du lese om HER.

Kontrasten kunne neppe blitt større til den tredje lørdagen i januar 2017. Da jeg våknet (i samme seng jeg overnattet i sist jeg var i Bergen - takk Lykke, for at du lånte den bort), forventet jeg hagl på ruta, men i stedet var det solstråler som fant veien gjennom en liten glipe i gardinene. Jeg drømmer, tenkte jeg først. Men det gjorde jeg ikke.

Kaffe. Svare på noen meldinger som hadde tikket inn i løpet av morgenen. Prate med vertinnen, og til sist krølle håret. Ja, du leste riktig. Jeg ville ha fin hestehale siden det tross alt ikke regnet. Hestehalen min er defintivt finest med litt krøll.

Med rette stylen på hestehalen bare det av gårde til Fana stadion. Jeg simpelthen elsker slike gamle fotballstadioner, og minnene gikk 30 år tilbake i tid, da jeg så mine lyseblå helter spille kamp her. Denne lørdagen var det ikke skruknotter, men lette løpebein som trippet av gårde i enda lettere løpesko i gangen utenfor garderobene.

Fire damer til inne for å skifte sko og gjøre den siste finishen. Praten går lett. Som alltid. Noen skulle løpe sitt 170. maraton eller der omkring. Jeg håpet å få huket av nummer 27.

Jeg gikk ikke ut på løpebanen og bortover mot start før klokka nærmet seg 11. Der traff jeg på to gamle kjenninger fra Jæren, som til sammen kan skilte med langt over 300 maraton. Fine folk. Blide menn. Det liker jeg. Og så fikk jeg posere litt samme med de og vise fram den krøllete hestehalen.



Skal jeg bare legge meg bak de, tenkte jeg rett før troppene skulle samles og startskuddet smalt. Rundt første sving tenkte jeg at jeg bare løper og ser det an. Opp en bakke, ned en bakke, opp igjen, litt ned og opp. Huff, gidder jeg dette egentlig, tenkte jeg seriøst, før jeg så framfor meg. Ei lang slette. Jeg er ikke god i bakker, men jeg har kontroll på beine strekk. Km-tida lå stabilt rundt 4.50 og godt under skjema til 3.30.

Jeg hoppet over både første og andre drikkestasjon, og tok første glass med cola der vi skulle snu, ved 10,5 km-merket. Et halvt glass cola, litt banan og en bit energisjokolade som lå der.

Jeg hoppet over fjerde matstasjon også, før jeg tok et halvt glass cola til. Vann, cola og sportsdrikke var alternativene

Klokka spilte på lag. Det gjorde beina også, selv om returen tilbake til Fana stadion føltes litt lengre enn den første drøye mila. Like før passering av halvmaraton, kom monsterbakken. Flere hundre meter oppover, nokså bratt, før vi rundet 21.1 kilometer.

En ny runde, litt opp, ned, opp igjen, litt ned og opp og den lange, gode sletta. Kalandsvatnet (som jeg fikk vite det hetet) lå blikkstille. Det var knapt et vindpust i lufta. Jeg hadde kastet både pannebåndet og hanskene halvveis. Det var vårlige tendenser og vel så det.

Jeg hoppet over et par drikkestasjoner til, før jeg vendte for andre gang ved ca 31.5 km. Halvmaraton-folket, som hadde startet halvannen time seinere, kom imot i flokker. Det var en del folk i løypa og jeg passerte flere som løp halve distansen denne lørdagen.

Km-tida bikket 5.00 i flere km på rad og jeg innså at 3.30 ville bli ei tøff grense å bryte, selv om jeg lå helt på vippen. Kan klare det, kan ikke. Kan, kan ikke. Jeg følte jeg stirret mer på klokka enn framover, for jeg blir litt nerd på km-tider underveis.

– Heng på meg, sa en fyr som kom løpende bakfra. Han var lett i steget.

- Jeg har liksom bare løpt 39 km, svarte jeg.

– Ja, men du ser da pigg ut, kom det kjapt.

– Okei, da. Jeg prøver.

Jeg hang på vedkommende i 2,6 km, til den monsterbakken kom mot meg for andre gang. Rullegardin ned. 3.30 kunne ryke og reise.

Men jeg kom til toppen og da var det bare å sette farten opp igjen. Det kunne faktisk skje at målet som ble til underveis, kunne nås.

Et fotballag som trente i tribunetrappene vet ikke hva det går i, tenkte jeg. Hoppe i trapper. De skulle prøvd 42 km i beina.

200 meter igjen. 100 meter. 50 meter. 20 meter.

3.30.01-02-03-04-05-06-07.

3.30.07 og et fint snapsglass i stedet for medalje.



Bergen leverte. I januar. I 10 grader og sol, uten sjenerende vind.











søndag 15. januar 2017

Småglatt, tidvis motvind og ny pers

I går stod jeg på startstreken i Solastranden halvmaraton for femte gang på seks år. Januarforhold tatt i betraktning, er jeg veldig fornøyd med 1.37.27.



Jeg var ikke helt overbevist om jeg skulle delta, for jeg var ikke påmeldt og løp for anledningen i en annens navn (!!!) - ikke helt politisk løpskorrekt, men slik ble det denne gangen. Utgangspunktet var en helt vanlig treningsuke, med et par ganske harde økter, og jeg hadde tenkt å bruke dette halvmaratonet som en fin langtur i litt raskere tempo enn normalt.



Så er det noe med at man treffer likesinnede, og når man treffer blide GTI-løpedamer, og ei av dem inviterer med til oppvarming (takk, Cecilie), så ble det bare at jeg følte meg klar. Klar i kroppen - ikke helt klar i hodet, men jeg tenkte i hvert fall å løpe tålig fort i starten og deretter se det an.

De første noen og hundre meterne gikk nedover, men underlaget var småisete og glatt og jeg følte meg mer trippende enn løpende. Det ble litt «bakglatte» fraspark i første del av løypa, men etter et par kilometer fikk jeg godt feste og kunne øke farten, som jeg tenkte skulle ligge rundt 4.40 per km. Det gikk stort sett fortere enn det, men i enkelte partier, der jeg sikkert lignet på en slags utgave av Bambi, snarere enn en løperske, gikk det langtfra så fort. Det var også (for meg) umulig å løpe fort i motvinden på et par av slettene. Til gjengjeld fikk man vinden i ryggen så fort løypa dreide - for en herlig følelse å kjenne at du nærmest «dyttes» av gårde.

 Km-tidene fra 3-21 km (resten kom ikke med på skjermbildet)

Jeg startet med vindjakke, pannebånd og tynne ullhansker, men de røyk av da jeg var rundt halvveis i løpet. Da fikk jeg nemlig øye på mor og far i løypa og benyttet sjansen til å kaste både jakke og hansker i grøfta, og der havnet startnummeret også, siden det var festet til jakken. Jeg frøys litt på slettene, men det var deilig å slippe å løpe med jakke (Anja, neste gang følger jeg ditt eksempel og dropper jakken fra start, selv om det er kaldt med én gang.)

Da Solastranden halvmaraton er ei løype som vender ganske ofte, møter vi andre deltakere flere ganger. Det gir ekstra motivasjon å møte løpere fra samme klubb, og få et smil og ei hånd i været på veien. Det er inspirerende å møte på de som kommer først og se hvor fort de faktisk løper.

Jeg konsentrerte meg mest om kilometertider og registrerte under 46 minutter på den første mila. Det var vel da jeg tenkte at persen var innen rekkevidde. Like etter så jeg noen bekjente som stod og heiet - jeg svarte at det var tungt, men at jeg hadde greit tempo.

Foto: Wenche Haukland, som heiet og heiet

Ved 19 km var det en undergang som var i mørkeste laget og en liten kneik av en bakke i andre enden - den gikk jeg faktisk opp i hurtig gange.. Jeg så på klokka - det gikk bittelitt seinere enn på første del og jeg måtte virkelig henge i dersom dette skulle gå. 1.38.42 (tror jeg) er den gamle persen, satt i Egersund i mars 2016. Foran meg lå to damer som hadde ligget noen hundre meter lengre unna hele løpet. Jeg nærmet meg de to. Tilfredsstillelsen med å føle at kreftene er der, er god når målet bare er halvannen kilometer unna.

Der. 1.37.27 stoppet klokka på. Jeg kunne koste på meg et smil, selv om jeg var sliten. Den første jeg så var Kathrine - dama som har vært min «ledesnor» siden mai 2015.

— Bra jobba, Trude. Bra løpt.

– Har du lyst på en Red Bull, spurte ei vennlig dame fra arrangøren.

Ja, gi meg en Red Bull. Den med sukker, takk

Så bar det inn i varmen, inn til god kaffe, sjokoladekake (som jeg aldri rakk å forsyne meg av før det ble tomt), og så var det å møte to GTI-damer før premieutdelingen, pluss ei annen løpeglad venninne, som også perset på distansen denne januarlørdagen.

 Fra venstre Cecilie Husvæg, Anja Kristin Lindanger og undertegnede.

Takk til Spirit friidrettsklubb for en fin ramme i mål - det er jo en tradisjon å reise til Sola i januar, og nå fikk jeg oppleve å løpe i sol også.


Grattis med ny pers på halvmaraton, Vibeke

torsdag 12. januar 2017

Jålete joggejenter

Antrekk til løp og trening er viktig. Det er ikke fullstendig krise om neglelakken ikke matcher, eller skoene har feil farge - bare nesten.

Orange genser og samme farge sko. Litt feil nyanse på neglelakken....

  Hvordan tenker du når du skal matche sko til løpeantrekket, at overdel skal gå i samme farge? Noen sko er vanskelig å kle seg «fint med». Er du med?

Dette spørsmålet dukket opp på en melding fra ei løpebekjent i formiddag. Ikke en ukjent problemstilling. Ikke for meg, i hvert fall, og heller ikke for flere andre løpejenter jeg kjenner. Vi er en gjeng jåler. Det er jeg ikke en gang flau over å innrømme, ikke i det hele tatt. 

Til et maratonantrekk (vi snakker om konkurranse) er det viktig at neglelakken har samme farge som enten skoen, t-skjorta eller shortsen.  Det er helt klart et i-landsproblem og et overflatisk tema å skrive om, men det får så være. 

Tilbake til spørsmålet fra en løpebekjent innledningsvis. Joda, det er helt klart vanskeligere å matche mosegrønne joggiser som attpåtil har lyserosa snorer, enn blå. Blått går til alt. Og jeg liker alle slags blåfarger. Rødt forkastes nokså ofte. Det hender jeg prøver meg på noen rødlige nyanser, men nei - det trives jeg ikke med eller i.

 Liker blåfarger. Sko må matche trøya.

– Du kan jo ha noe annet enn slike skarpe farger, sa ei annen løpevenninne. Mosegrønt, for eksempel. Det er jo en helt grei farge, særlig når du har grønne sko (med rosa lisser).

Okei, da.

Til og med vannflaska er grønn.. hi-hi
Og så litt mer fargerikt.


Og rosa, blått, rosa og hvitt...

Rosa sokker i blå sko, fordi shortsen er rosa... 


Sort og hvitt

 Det enkle er ofte det beste, men skoene burde vært hvite.....


Roségull

 Roségull på klokka og roségull på de tre Adidas-stripene....


...og slik går det når det ikke matcher



Har du dilla på mathende løpeklær og joggiser?
 

tirsdag 10. januar 2017

Treneren har ordet

Nei, intervaller skal ikke være så knallharde og gjennomføres i skyhøy fart. Trener i GTI friidrett, John Nicolaysen, er denne ukas gjesteblogger.

 


Jeg ba Nicolaysen, som er min trener i GTI friidrett (jeg prøver å delta på fellestreningene hver tirsdag), skrive litt om intervalltrening. Det har blitt en kjærkommen treningsmetode for meg også, et avbrekk fra den vanlige løpinga.

Da overlater jeg ordet til treneren:

«Løper man knallhardt ut og dragene gjennomøfres i skyhøy fart, kan det fort bli både ubehagelig og treningseffekten reduseres. Jeg forsøker å få løperne til å lære seg å løpe alle intervalldragene på ei økt i samme fart og med samme puls. Det hjelper altså ikke å klare å presse seg mer og mer utover i økta for å opprettholde farten så lenge vi da får en pulskurve som skyter rett til værs. 

Om vi holder oss rundt terskel vil vi lettere klare å gjennomføre hele økta, vi får en super treningseffekt, og samtidig holder vi restitusjonstiden nede, slik at vi raskt er klare for nye treningsøkter. Som trener i GTI friidrettsklubb har jeg ansvar for løpere på alle mulige nivå. Da er det enkleste å løpe intervaller på tid, ikke distanse, slik at alle får samme treningstid og vi kan starte dragene sammen. Om dragene er lenge enn ett minutt pleier vi snu halvveis. Det er supert for det sosiale, og like bra trening. Ingen må vente på de treigeste, og de foran i feltet får noen å jakte på på returen.

Jeg kjører alltid periodisering både innad i uka, måneden og året. Dermed blir intervallene lengre, roligere og med kortere pauser nå i ressursperiode 1 eller vintertreningen, om man vil. I sesongen er det kortere pauser, færre drag og mer fart som gjelder. 

Min motivasjon for å bruke så mye tid på å være trener er todelt. Som fysioterapeut er jeg veldig opptatt av folkehelse. En lavterskel-klubb som GTI er et flott bidrag til det. Vi er jo gjerne opp mot 70 løpere på en fellestrening! I tillegg er det så utrolig kjekt å se den gleden folk får når de prestere over forventningene sine, uansett nivå, eller når et treningsmål de har jobbet mot over lengre tid. Å stå på sidelinjen og heie overlykkelige løpere i mål noen km før slutt i München maraton i fjor høst er et godt eksempel. De bare strålte! Og treneren ble rørt... (det må være alderen). På toppen av det hele å få se toppløper hevde seg, og dermed få bekreftet at treningsfilosofien fungerer, er en herlig bonus»!




Jeg kan bare tilføye at det er motiverende å være en del av ei treningsgruppe med en viss prestasjonskultur. Det er ikke press på noen måte, for her er medlemmer på nivå fra A til Å omtrent, men man deltar på felles treningere, inspireres jeg stadig av de som ligger et lite hakk foran. I tillegg snapper jeg opp en del tips, og får utløp for litt løpsprat jeg ellers må brenne inne med blant ikke-likesinnede. Nicolaysen og hans kone, Britt Hege sørger for at alle føler seg inkludert og sett. Da jeg satte min fot i Sandneshallen for nøyaktig ett år siden, var det med sommerfugler i magen fordi jeg ikke ante hva som ventet. Jeg har aldri angret.



GTI friidrett har tilbud til løpere på alle nivå, og flere treffes også utenom fellestreningene til andre løpeavtaler. Det opplyses alltid om fart, type treningsøkt, slik at du er forberedt.

Fellestreningene er tirsdager og torsdager, med henholdsvis lang- og kortintervaller på programmet. Søndags kveld er det langtur, rundt 20 km i «pratetempo». 

Eksempler på langintervaller:

• 8-12 x 3.30 min med 1 minutt pause mellom dragene, rundt terskelfart, det vil si litt seinere enn halvmaratonfarten din - ei fin basisøkt for langintervall

• 4x15 minutter med fart 10-15 sekunder lavere per km enn halvmaratonfarten din

• 3-2-1 x 5 serier, halvparten av tida i pause

• Kombinasjon 4x3.30 på terskelfarten din (som regel halvmaratonfart + 10-15 sek) + 6x1 min motbakke over terskefart og deretter 4x3.30 på terskefart igjen

• Maratonløpere kan gjerne ta 3-4 x 3 km på terskelfart med 3 minutter pause mellom dragene

Eksempler på kortintervaller:

• 30x1 min med 15 sekunder stående hvile mellom dragene (16-24 x1 min er basis her)

• 3-4 serier med 400-300-200 meter, med 45 sek og 30 sek pause mellom dragene og 3 minutter seriepause

• 15x1 min motbakkedrag med pause der du jogger rolig ned bakken



God trening!


søndag 8. januar 2017

Noen små justeringer

Nyttårsforsett. Smak på ordet. Mål. Smak på ordet. Endringer. Smak på ordet.


                                     
Det trenger ikke være januar for å sette seg nye mål. Bildene ovenfor er tatt med 15 måneders mellomrom, fra august 2014 til november 2015 og det er rundt 7-8 kgs forskjell i vekt. Seks av de månedene rommer ikke mer trening, men smartere trening og litt redusert matinntak, samt noen småjusteringer i kostholdet.

Jeg er ingen kostholdsekspert, og kommer aldri til å bli det. Ei kollega fryder seg over smågodt-inntaket på deadline-dager, da er det høy sjokoladefaktor i redaksjonen - det tar jeg som et godt tegn.

Det er lett at andre tror det har «bikket fullstendig over», at løpinga har «gått til hodet» og at det kun tenkes på trening dagen lang. Jeg tenker på trening, men mer på det logistikkmessige. Hvordan jeg skal smette inn ei mil her og to mil der.

Min seks måneder lange «reise» fra april 2015 til november samme år, gjorde noe med tankegangen min. Jeg lærte meg å tåle ubehageligheter i større grad enn tidligere, fordi jeg ønsket å få mer igjen for antall timer løping jeg la ned. Ønsker man endringer til det bedre, må man våge og tørre å stå i det som er utenfor komfortsonen. Til det fikk jeg god hjelp av Kathrine, som har vært turfølge, mental og fysisk trener, samt løpepartner på et par utenlands maraton.


Fra turen til Curacao i november 2016
Det gjelder ikke bare når man skal endre treningsvaner eller kostholdsvaner, men også på andre områder i livet. Å stå ansikt til ansikt med utfordringer er ubehagelig. Jeg slettes ikke like flink i alle sammenhenger, og skulle mange ganger ønske jeg kunne overføre noe av viljen fra treningsarbeidet til andre arenaer. Det får være neste mål.

Mål, ja. I disse nyttårstider snakkes det mye om nyttårsforsetter. Om å trene mer, å gå ned i vekt eller bli flinkere til å spare penger.  Ei løpevenninne, Kamilla, bruker aldri ordet forsett - hun snakker kun om mål.



Jeg traff Kamilla i Berlin 2014, hvor hun løp maraton på over fem timer - to år senere, for tredje gang i Berlin, bikket hun med solid margin under fire timer. Vektforskjellen var rundt 20 kg. Hennes vei for å oppnå sine mål kan du lese om i VGs vektklubb.

Du kan les mer om Kamilla i et tidligere blogginnlegg HER.

Å sette seg nye mål for et nytt år høres mye mer positivt ut i mine ører. Forsetter brytes veldig ofte fordi man går for høyt ut og ender med å bli skuffet. Dessuten er det et snev av pessimisme i ordet. Det er ikke alltid alle mål man setter som nås, men jeg tror man lærer mer på veien.

I løpet av et halvt år i 2015 fikk jeg erfare hva prioriteringer kan gjøre både fysisk og mentalt. Følelsen av å lykkes med å nå et mål, gir mestring og selvtillit. 

 Paris april 2015 vs Stavanger august 2015

Jeg hadde som mål å løpe maraton et kvarter fortere enn jeg hadde klart våren 2015, og da var endringen å trene smartere samt å gå ned i vekt. Det klarte jeg innen tidsfristen jeg hadde satt for meg selv.

Fordi jeg fortsatt har ambisjoner om å presse tida ytterligere ned, klarer jeg å holde motivasjonen oppe. Jeg har stabil vekt, og jeg trener bittelitt mer og bittelitt bedre. (mer om det i neste blogginnlegg i neste uke).

Hva jeg vil med dette innlegget? Ikke skape press i hvert fall, men få fram at ingenting kommer rekende på ei fjøl (for de aller færreste, i hvert fall). Men jeg vet at mange der ute går med en drøm, et mål om å løpe - enten det dreier seg om å løpe 5 km uten stans, fullføre ei mil, løpe et halvmaraton, å gjennomføre et maraton. For å greie det, må du trolig gjøre noen endringer i det livet du allerede har. De er ikke så store som du tror. 


Kan jeg, kan alle.