tirsdag 23. august 2016

Om maraton og sånt

...på NRK Rogaland onsdag morgen klokka 08.30. Tune in.




Tja, hva skal jeg prate om?

Det vet jeg ikke helt, men det blir litt tanker omkring løping og hvorfor maraton er i vinden som aldri før, om det er «vanskelig» å starte med langdistanseløp som «voksen», og litt mer. Og siden Stavanger maraton arrangeres i helgen, så blir det også litt om det.

NRK Rogaland onsdag 24. august kl 08.30, altså.

torsdag 18. august 2016

#løpforthea hver dag i september - er du med?

Prosjektet #løpforthea nærmer seg. Om to uker er det bare å snøre på seg løpeskoene og legge inn så mange kilometre som mulig i september



Jeg og Kathrine (PT og løpecoach, den beste av de beste) er i hvert fall innstilt på at det nok blir en del kilometer lengre den neste måneden, og varmer i mellomtida opp både på mølle og utendørs.



Hvis du ikke har fått med deg prosjektet enda, søk opp Instagram-kontoen @lopforthea for nærmere informasjon, eller les tidligere innlegg her på bloggen.
 
Så en utfordring:

Ja, jeg vet det kanskje ikke er lurt å løpe HVER eneste dag, men ingen regel uten unntak. Jeg tenker at september kan bli dette unntaket, og derfor blir september-målet mitt å løpe hver dag.

For å være med i #løpforthea trenger du ikke løpe hver dag, antall gåtte kilometer teller like mye.

Jeg håper også DU vil utfordre deg selv, naboen, mannen, dama di, søster, bror, onkel, tante, bestemor, bestefar, kollega, en kompis eller ei venninne til å gjøre det samme.


Sjekk instagram @lopforthea

#løpforthea
#runforthea
#sjekkdeg
#aktivmotkreft
#jegermed
#hverdagiseptember 





onsdag 17. august 2016

Er det ikke bare å løpe, da?

Jo, det er det faktisk, om du vil komme i bedre form. Skal du nå et bestemt mål, må du følge et opplegg -  på samme måte som du ville fulgt en oppskrift for å bake den perfekte kaka.


Inmotion Essentials Run-armbånd



Mandag var jeg ute på ei rolig mil, som er fast takst på mandager, sammen med løpevenninne og gode coach, Kathrine. Avtalen var 10 rolig kilometre, verken mer eller mindre. Ikke fordi vi ikke ville eller kunne løpe fortere, men fordi det er en del av planen vi følger.  

Jeg har løpt i flere år, ja, så lenge jeg kan huske. Vi snakker om flere tiår. Aldri veldig lang, og aldri veldig fort, men sånn «akkurat passe» og som jeg til enhver tid følte for. Resultatet ble at jeg alltid har vært i god form, at jeg aldri har slitt med å gjennomføre ei mil når det måtte passe og heller ikke et halvmaraton, for den saks skyld.

Men - jeg ble ikke nevneverdig raskere. Kanskje litt, men med tanke på antall timer som gikk med til løping hver uke (jeg tipper 6-7), burde framgangen og resultatene vært bedre.


I ungdommen visste jeg ikke bedre, jeg var fornøyd med meg selv hvis jeg tok en kjapp 5-kilometer noen ganger i uka, helt på lykke og fromme. Løpegleden var den samme som i dag, 30 år senere men framgangen var det så som så med.

To the point. Å snøre på seg skoene og ta en joggetur er supert, det er ikke det, men jeg innrømmer at jeg har kommet et hakk lengre. Jeg er fremdeles mosjonist (supermosjonist, kanskje..), og skal ikke imponere andre enn meg selv. Forskjellen er at jeg i dag vil noe mer med løpinga. Jeg vil bli bedre - løpe raskere. Og det gjelder både 10 km , halv- og helmaraton.

Jeg trener mest spesifikt for langdistanse, det vil si halv - og helmaraton - mest det siste. Det tok meg fire og et halvt år presse ned tiden fra 4.17 (New York, nov. 2011) til 3.37 (Stockholm, juni 2016). Jeg innbiller meg at jeg hadde klart det på halve tiden dersom jeg hadde fulgt en plan. En spesifikk plan. En oppskrift. Akkurat som når man skal bake ei kake. 

 Følger du oppskriften, blir kaka fin, men aller har ikke forutsetninger for å lage ei Barbie-kake..

Kathrine er nøye på slikt.

– Hold deg til planen. Ikke jukse. Det er en mening med rekkefølgen. Du skal ikke løpe bånn gass når planen sier en times rolig løping. Da blir det feil i forhold til resten av ukas økter. Du får ikke restitusjon til de hardeste intervalløktene. Johaug og gjengen trener 90 prosent i de roligste pulssonene.

Vi sluntret av gårde i «daffetempo» denne mandags morgenen rundt Lille og Store Stokkavann i Stavanger, og hadde pust nok til å prate.

– Skal man løpe fortere, må man følge oppskriften, akkurat som du gjør når du skal bake ei kake. Det er en fin sammenligning, sa Kathrine.

Jeg er enig. 

Det nytter ikke å bytte ut ingredienser og tro at resultatet blir like bra.  For å sette det på spissen; det nytter ikke å bytte ut sukker med salt og tro at kaka blir vellykket. Det skjer bare ikke. 

På samme måte nytter det ikke i løpinga å erstatte ei langintervalløkt med en rolig 5 km, hvis man har som mål å ta noen skritt videre. 

– Stick to the plan. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, gjentok Kathrine.

Kathrine og jeg etter Firenze maraton, hvor begge hadde fulgt planen til punkt og prikke. 
Det endte med solid pers for begge.

Samtidig påpekte hun at det, som i kakebaking, er visse forutsetninger som må ligge til grunn. Noen har et konditortalent, et løpetalent, og trenger kanskje ikke streve sånn for å få et godt resultat. Alle klarer ikke å lage ei sånn Barbie-kake, på samme måte som alle ikke klarer å løpe maraton på under 3 timer. Sånn er det bare. 

Mye er trenbart, men det vil alltid være forskjeller i de fysiske forutsetningene - det finnes en øverste grense for hva man er i stand til å klare uansett hvor mye man trener eller øver. 

Det er viktig å være klar over sine egne forutsetninger, og dermed sette seg mål utfra disse. At man kjenner på og vet hva man er i stand til å oppnå - og så være fornøyd med det. Det verste er egentlig å sammenligne seg med andre, selv om det er det vi ofte gjør og som det er lett å gjøre. Da er det lettere å bli misfornøyd med egne prestasjoner, selv om man har grunn til det motsatte.

– Holder du deg til planen, når du målet ditt. Garantert. Ellers hadde det ikke vært noen vits i å følge et bestemt treningsopplegg, minnet Kathrine enda en gang om, da løpeturen vår nærmet seg slutten (og ja, vi løp ei rolig mil på 56.30...)


Hun har hatt en rivende utvikling, fordi hun har trent riktig gjennom lang tid.



Her følger et lite utdrag av intervjuet, som jeg synes er verdt å dele- For ordens skyld, Sara Dorthea Jensen løp en etappe på 4x400 meter stafett under EM tidligere i sommer, og laget satte ny norsk rekord.


– Hva tror du er årsaken til at du har fått et slags gjennombrudd?
 
– Det har virkelig gått veien denne sesongen og jeg tror det skyldes at jeg har forbedret meg litt på flere områder. Jeg har blitt litt raskere, litt sterkere og litt mer utholdende. Derfor handlet det bare om å få ut alt i ett løp, da visste jeg det ville gå bra og det gjorde det under EM - virkelig. Jeg har egentlig ikke hatt noe resultatmål for denne sesongen, men et inderlig ønske om å bli en bedre friidrettsutøver. Jeg tror det gjør meg mer avslappet og da kommer også resultatene.

– Og etter EM fulgte du opp med solid NM-innsats.

– Senior-NM gikk bra, med to sølv, ett individuelt på 400 meter, der det ble ny personlig rekord, og sølv også på 4x400 meter stafett med laget mitt, Sørild. Vi slo Tyrving, som hadde OL-deltaker Amalie Hammild luel på samme etappe som min. Jeg lot meg ikke stresse og holdt henne bak meg. På junior-NM for en drøy uke siden ble det individuelt gull, også det på 400 meter og ny personlig rekord igjen, samt mesterskapsrekord med tida 53.51. Og så ble det gull på 1000 meter stafett, pluss bronse på 200 meter. Joda, det har gått veien i sommer.

– Trener du hver eneste dag?

– Nei, faktisk ikke. Jeg hadde fri i går, fordi jeg skal løpe 100 og 200 meter i et stevne i Oslo i dag. Folk tror ofte at toppidrettsutøvere ikke gjør annet enn å trene, og at de minst trener to ganger til dagen. Det blir en del trening, men det er ikke helt slik. Jeg tror mange tenker på skiløpere og treningsmengden de legger bak seg. For oss sprintere handler det ikke om å sanke flest mulig kilometre for vi skal jo ha mes mulig sprut i beina. Vi trener mer variert, og det inngår mye styrketrening i tillegg til ren løping. Dessuten handler det også om restitusjon. Nok hvile er viktig. Jeg tror jeg har trent riktig og ikke for mye opp gjennom årene.

– Hvor henter du motivasjonen fra?

– Jeg har hatt god utvikling de siste årene, og de er god nok motivasjon i seg selv. Jeg har fått mye igjen for treninga jeg har lagt ned, men vet også at jeg må forberede meg på sesonger der ting kanskjer blit litt tyngre og jeg kanskje ikke perser. Slik er det i denne idretten. Ellers har jeg erfart at det ikke er umulig å nå toppen, du må ikke være et overmenneske. Gjør du jobben og trener riktig gjennom lang tid, kommer resultatene. Kvalifiseringskravene til internasjonale mesterskap føles plutselig ikke så uoppnåelig. Det er motiverende å tenke på at det faktisk ikke er så umenneskelig som mange kanskje tror.



Følger du en spesifikk treningsplan i din løpetrening? Del gjerne i kommentarfeltet.


fredag 12. august 2016

Overveldende

Responsen for prosjektet #lopforthea har vært formidabel. Nå er også Instagram-kontoen oppe og går, så det er bare å legge seg til som følger på @lopforthea.




* Som nevnt i sist inlegg, går startskuddet 1. september, og man kan løpe eller gå fram til første «målstrek», som er 30. september.

* Bruk hashtagene #lopforthea # runforthea #sjekkdeg

* Hold statistikk på egne tilbakelagte kilometre, der 1 km utgjør 1 krone. Totalt antall kilometre blir summen du skal bidra til Thea Steens minnefond.

Om minnefondet:

Thea Steens minnefond skal bidra til at flest mulig unge kvinner unngår livmorhalskreft og får gode framtidsmuligheter.

Thea var initiativtaker til #sjekkdeg.

Kontonr.: 1208.77.19624

Pengene kanaliseres til Kreftforeningen.






torsdag 11. august 2016

#løpforthea

 1. september går startskuddet for prosjektet #løpforthea. Vil du vite mer, les videre.



I løpet av fjoråret ble jeg grepet av Stavanger-kvinnen Thea Steens sterke historie om å få livmorhalskreft i en alder av 25 år.  Nå  i sommer, 17. juli, døde hun - så altfor ung. Hun rakk imidlertid å sette store spor etter seg, både faglig, som den dyktige journalisten hun var, og for sitt private engasjement for å få jenter og damer til å ta celleprøver fra underlivet, for å unngå å havne i hennes situasjon. Steen ble hedret for sin innsats, blant annet gjennom kampanjen #sjekkdeg, og ble i vår tildelt Kreftforeningens hederspris. 

Etter hennes dødsfall, ble Thea Steens minnefond opprettet, og mange bidragsytere har allerede meldt seg.

Hva kan jeg gjøre? Hva kan du gjøre? Hva kan vi gjøre sammen? Kan jeg bruke løpinga til noe? 

Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv de siste ukene, og nylig kom jeg på at de tilbakelagte kilometrene jeg, og mange med meg, går eller løper hver uke, også kan gi nytte, annet enn å komme i bedre form.

Tanken er at man gir 1 krone per kilometer man løper eller går, og er med i prosjektet ved å ved å bruke hashtagen #løpforthea på Instagram.

Kort fortalt:

* Er du instagram-bruker, tag ditt bilde hvor du løper eller går (man MÅ ikke løpe for å bli med, det holder lenge med GÅING) med #løpforthea

* Bruk også #runforthea og #sjekkdeg (som refererer til den pågående kampanjen som Thea startet og som fortsetter)

* Oppstart 1. september 2016. Dette er Theas bursdag.

* 30. september teller du opp antall km, som blir det kronebeløpet du skal bidra til Thea Steens minnefond. Eks, løper du 25 km i uka, blir det en hundrelapp på en måned.

* Ja, og så kan man jo fortsette i oktober, november, desember......



Jeg kommer til å opprette egen instagram-profil med samme navn, @lopforthea, og det blir også lagt ut informasjon på Facebook-siden Thea Steens minnefond etter hvert, og spesielt når oppstarten nærmer seg.

Håper at så mange som mulig henger seg på. Det spiller jo ingen rolle i hvilken form du er i, eller hvor kort eller lang den totale distansen blir på en måned.





#løpforthea

 1. september går startskuddet for prosjektet #løpforthea. Vil du vite mer, les videre.



I løpet av fjoråret ble jeg grepet av Stavanger-kvinnen Thea Steens sterke historie om å få livmorhalskreft i en alder av 25 år. 17. juli, døde hun, så altfor ung. Hun rakk imidlertid å sette store spor etter seg, både faglig, som den dyktige journalisten hun var, og for sitt private engasjement for å få jenter og damer til å ta celleprøver fra underlivet, for å unngå å havne i hennes situasjon. Steen ble hedret for sin innsats, blant annet gjennom kampanjen #sjekkdeg, og ble i vår tildelt Kreftforeningens hederspris. 

Etter hennes dødsfall, ble Thea Steens minnefond opprettet, og mange bidragsytere har allerede meldt seg.

Hva kan jeg gjøre? Hva kan du gjøre? Hva kan vi gjøre sammen? Kan jeg bruke løpinga til noe? 

Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv de siste ukene, og nylig kom jeg på at de tilbakelagte kilometrene jeg, og mange med meg, går eller løper hver uke, også kan gi nytte, annet enn å komme i bedre form.

Tanken er at man gir 1 krone per kilometer man løper eller går, og er med i prosjektet ved å ved å bruke hashtagen #løpforthea på Instagram.

Kort fortalt:

* Er du instagram-bruker, tag ditt bilde hvor du løper eller går (man MÅ ikke løpe for å bli med, det holder lenge med GÅING) med #løpforthea

* Bruk også #runforthea og #sjekkdeg (som er kampanjen Thea startet og som fortsetter)

* Oppstart 1. september 2016. Dette er Theas bursdag.

* 30. september teller du opp antall km, som blir det kronebeløpet du skal bidra til Thea Steens minnefond. Eks, løper du 25 km i uka, blir det en hundrelapp på en måned.

* Ja, og så kan man jo fortsette i oktober, november, desember......



Jeg kommer til å opprette egen instagram-profil med samme navn, @lopforthea, og det blir også lagt ut informasjon på Facebook-siden Thea Steens minnefond etter hvert, og spesielt når oppstarten nærmer seg.

Håper at så mange som mulig henger seg på. Det spiller jo ingen rolle i hvilken form du er i, eller hvor kort eller lang den totale distansen blir på en måned.





lørdag 16. juli 2016

Intervalltips til ferieløping og litt feriemodus

Selv om jeg her tatt en liten ferie fra blogginga, betyr det ikke at jeg ikke løper.


Jeg kan ikke skylde på travle tider, for det er slettes ikke travelt å ha ferie. Vel hjemme etter 18 dager på reisefot i greske omgivelser, har det blitt noen fine løpeøkter på norsk jord denne uka, og det blir et par til før uka er helt omme. Det tøffeste er å komme tilbake til fast rutine, med bestemte økter som er planlagt litt mer nøye i forhold til hverandre.

Her fra onsdagens 8x1000 meter dagen etter hjemkomst, på Sandnes stadion. Knallkjekt, men knalltøft.





I feriemodus har jeg lett for å sause det sammen, og det blir ikke så mye plan som når jeg er hjemme. Likevel ble et akseptabelt antall kilometre tilbakelagt, selv om det ble alfor mange turer i samme tempo.


Hvis du er på ferie og har med deg joggeskoene i kofferten, foreslår jeg disse effektive, korte intervalløktene. Husk 15 minutter rolig løp som oppvarming og 5 minutter rolig nedtrapping. Fiks ferdig trent på tre kvarter. Tilpass fart etter eget nivå.

•  15x1 minutter i passe bratt bakke, gå eller løp rolig ned igjen mellom hvert bakkedrag

• 15x1 minutter på flatt strekk, 30 sekunders pause mellom dragene

• 20 x45 sekunder på flatt strekk, 15 sekunders pause mellom dragene. Du kan godt ta en seriepause på 2 minutter etter de første 10 dragene.





Jeg går litt tom for idéer innimellom, så dette innlegget ble skrevet uten mål og mening. Blir glad for tips og tilbakemeldinger om hva DU vil lese om på bloggen.



torsdag 23. juni 2016

Seks sider i Runners World

Ja, i den ferskeste utgaven av løpemagasinet Runners World, kan du lese om undertegnedes maratonliv på mosjonistnivå. Om veien til 50 maraton før fylte 50 år.





Jeg innrømmer det først, som sist - det er stas. Å si noe annet, vil være å lyve.

Det var da jeg kom hjem fra Grimstad for noen dager siden at det siste RW-nummeret hadde dumpet ned i postkassen, og i det er altså resultatet av intervjuet som ble gitt for halvannen måned siden.



Jeg husker jeg hadde krøllet håret før jeg skulle møte intervju og fotograf, men været i hovedstaden den dagen viste seg ikke fra sin beste side. Lett yr i lufta betyr at krøller blir til bølger, og det var vel min største bekymring da vi var ferdige med både praten og fotograferingen.

Som jeg har skrevet tidligere, i et annet blogginnlegg, er det et usminket og ærlig intervju, skrevet med innlevelse - det er min journalistiske dom, i hvert fall. Kanskje sparker jeg litt hit og litt dit, men det får så være.



Siden intervjuet ble gjort, har maratonlista økt med to deltakelser; i Stockholm og Grimstad. 22 nede, 28 igjen.

50 før 50, kan vel like så godt gjerne snart tenke 100 før 100.......

 Langt der borte i horisonten et sted, blinker målet....

tirsdag 21. juni 2016

Ferieløping it is

Om få dager byttes traving på tredemølle og asfalt langs E39 ut mot greske, støvete grusstier.




Ferieløping er en fin ting, men trenger ikke gå ut over selve ferien om du er flink til å planlegge og være strukturert.

Får jeg ikke løpt om morgenen, det vil si at jeg kommer meg av gårde i god tid før kl 8 og er ferdig en times tid senere, blir dt ikke løping den dagen på meg. Det har jeg laget som en regel. Derfor har jeg gjennom årenes løp tvunget meg selv til å stå opp før alle andre, snøre på meg løpeskoene og være tilbake før gutta i det hele tatt har tenkt tanken på å stå opp.

At du gidder, da må du jo legge deg tidlig hver kveld? Da kan du ikke drikke vin. 

Joda, spørsmålene er mange, og svarene er nei og jo.

Nei, jeg trenger ikke legge meg tidlig (som regel i seng ved midnatt, og jo jeg kan drikke vin.

 Antiparos sommeren 2014

Ferieløping for meg (andre har andre mål) dreier seg først og fremst om vedlikehold pluss noen ordentlige kvalitetsøkter, hvis jeg drar meg opp før 7, og det ikke er fullt så varmt. Siden jeg har Stavanger maraton i sikte (ni uker til i helgen) tenker jeg selvsagt i de baner, men velger å holde fokus på mengde i ferien, ispedd litt tempo innimellom.

Jeg kan løpe alt fra 8 km til halvmaraton, og har som regel en plan for hver dag. Ja, for stort sett blir det løping hver dag. Jeg finner roen da.

Løpe, ta en dusj, drikke kaffe på fortauskafé og titte på folkene som strener forbi, gå tilbake til leiligheten for å vekke gutta, lage mat, gå på stranda - and so on..

Det er ferie for meg.

 Antiparos sommeren 2015, halvmaraton ble løpt denne dagen

Fredag går turen til den vesle øya Antiparos for fjerde året på rad, og man kan si jeg kjenner en del løperuter der etter hvert. Ei fin rundløype på 5 km, som forlenges i begge ender, og man kan løpe øya til endes og tilbake igjen og få et halvmaraton ut av det.

Det fine med løping er at du ikke trenger utstyr. Drikkebelte kan være en fordel, der slurver jeg litt, men har planer om å pakke et med meg i bagen. Det er ikke særlig smart å gå tom for vann i 27 grader, og det er noen kilometer igjen til nærmeste butikk.

Som regel legger jeg en euro i lomma, og legger turen forbi en bensinstasjon for å kjøpe vann og ta en skikkelig drikkepause der. Det er greit når man er kjent i området.

I ferien benytter jeg også som regel sjansen til å gjennomføre økter jeg ellers ikke er så flink til å gjøre, som bakkedrag. Alt er mye lettere når du er på ferie, synes jeg - til og med å stå opp tidlig er overkommelig...  Eller - av og til har man også tunge dager, der det er altfor varmt og beina kjennes stive..

 Paleochora, Kreta sommeren 2015
 

Tips til ferieløpe-økter:

• 8-12 km rolig løping

• 8-10 km progressiv økt -  2 km oppvarming, 6 km øke farten for hver km og 2 km nedtrapping

• Kort, rolig langtur 15 km

• Lang langtur, 20-25 km rolig tempo

• 10x200-300 meter bakkedrag, finn en passe bratt bakke og gå rolig ned mellom hvert drag

• 10-12x400 meter med 1 min pause mellom dragene

• 6-8 x3.30 min, med 1,5 min pause mellom dragene

• 6-8 x1000 meter med tempo, 2 min pause mellom dragene

• 3-2-1 min x 3 serier, med halvparten av tiden i pause mellom dragene og 2 minutter aktiv pause (rolig jogg) mellom seriene

• 8-10 x 2 min, med 1 min pause mellom dragene


Bakketrening, Paleochora, Kreta - sommeren 2015





søndag 19. juni 2016

Mellom bakkar og berg i Grimstad

Heisan, vi samler alle bakkene på Sørlandet og lager ei maratonløype. 

Kult løypekart, men den sa ingenting om høydemetre...

Hvor smart er det egentlig å løpe et maraton to uker etter det forrige? Ikke særlig smart og i hvert fall ikke når man ikke er forberedt på at løypa var av den tøffe sorten.

Jeg husker jeg i fjor tenkte at det virket så koselig å løpe i idylliske Grimstad, men da kolliderte arrangementet med Stavanger Maraton.  I år kolliderte det med en «se-og-bli-sett-fest», men i stedet for krøller i håret, kjole og høye hæler, ble det flettefrisyre, shorts, singlet og festløpeskoene. Onsdag  denne uka meldte jeg meg på og kjørte straks av gårde etter jobb fredag ettermiddag. Det er faktisk ikke lengre enn 3,5 timers kjøring unna.

 Fineste sørlandsidyllen i Grimstad fredag kveld

Snileste Hilde Marie, som jeg ble kjent med i New York i 2013 og som jeg også traff i Berli i 2014, hentet startnummeret mitt og etter å ha spist pizza med den kule dama og møtt på andre kjente som skulle løpe, var det bare å krype til køys og vente på morgendagen, med start klokka 10.

Det er virkelig en stor kontrast å rusle ned til start i en vakker sørlandsby, med 28 deltakere som skulle begi seg ut på 4,2 mil, i forhold til de store utenlandske løpene. Men - det er dette som er sjarmerende og gir opplevelser som er annerledes og som jeg aldri ville vært foruten.

 Traff spreke Kjellaug før start, henne ble jeg kjent med i Dubai

Jeg hadde ingen plan, for med et fersk maraton i beina, dreide det seg kun om å få hjem maratonmedalje nummer 22. Mer om medaljebiten senere i innlegget....

Utfra løypekartet var det vanskelig å se om det var mye stigninger i den 21,1 km lange traséen, som altså for meg skulle løpes to ganger. Det ble også arrangert halvmaraton, 10 km og 5 km samme formiddag, som samlet langt flere deltakere.

 Jeg ankom start 10 minutter før det braket løs, og så var det bare å løpe av gårde.

Klokka viste helt greie tall de første kilometrene, rundt 5.00, til tross for at den første stigningen kom allerede etter halvannen kilometer....

Etter det gikk det svakt oppover og litt bortover, før en drøy motbakke ventet etter cirka fem kilometer.

Så fortsatte det litt kupert og vi var innom en del grus, så litt asfalt og så løp vi tre-fire kilometer på grus igjen. Det er ikke favorittunderlaget mitt, så jeg var letta da jeg så asfalten igjen blinke i det fjerne. De siste fire kilometrene ned mot første passering var forholdsvis lette, med en del nedoverbakker - vel fortjent, synes jeg. Og for en nydelig utsikt siste kilometeren av rundløypa. Den sørlandske skjærgården er et vakkert syn. Jeg ble litt sentimental og tenkte på mine barndoms sommerferier på en liten, umoderne campingplass i Grimstad, og jeg tenkte på den sommeren vi var med til Grimstad på Sandnes Ulfs treningsleir, da moren min måtte holde avstand fordi jeg og venninna min stanket av Dior-parfymen «Poison», som var in for 16-åringer på slutten av 1980-tallet. Jeg flirte for meg selv da jeg løp forbi et diskotek på vei til målområdet, som vi sneik oss inn på den samme sommeren.

Da jeg så på klokka ved passering av halvmaraton, og den viste 1.47, kjente jeg at beina trengte hvile. Tanken på alle bakkene og et snev av fornuft snek seg inn, og jeg roet tempoet så mye på siste runde at jeg kom i mål på 3.47. Det holdt faktisk til andre plass i dameklassen. Moro.

 Vinner Grete Rugland i midten, flankert av undertegnede og nummer 3, evigunge Vera Nystad (70 år)

Når man deltar på et så lite løp, er det slik at man blir løpende alene - jeg så folk rundt meg de 15 første kilometrene, ellers så jeg ikke en eneste løper. Og når man kommer til 38 km og burde tatt inn til venstre, men hjernen ikke helt fungerer, så er det fort gjort å løpe noen hundre meter videre før man oppdager at det ikke er noen plastremser som henger ned fra noen greiner og viser vei. Ups. Heldigvis var det toppen 250 meter, før jeg oppdaget fadesen og fikk rettet opp før det var for seint.

Jeg har løpt i Athen og trodde jeg hadde møtt på verdens tøffeste maratonløype, og jeg har løpt i Bergen, hvor det også var mye stigning. Grimstad var en krysning av disse. Det var mye bortover og nedover mot slutten, men herlighet - det var mange bakker - litt for mange etter min smak...

Uansett - jeg  digger slike små, koselige løp, der stemningen alltid er på topp. Å treffe kjente , likesinnede i målområdet, som enten har løpt hel eller halv, diskutere de utallige stigningene, fundere litt over tida, ta litt bilder og få medalje.

Eh nei - det var ingen medalje å få. Arrangøren hadde ikke laget medaljer.



Scene fra målområdet:

– Første kvinnelige løper kom i mål for noen minutter siden, og vi venter på neste kvinne, opplyste speakeren, i hvert fall ett minutt etter at jeg hadde løpt over målstreken.

– Hei, det er meg. Jeg står her. Trude, heter jeg. Og nå lurer jeg på hvor deltakermedaljen kan hentes.

– Oj, det har vi ikke registrert. Vent litt, så skal jeg sjekke med tidtakingssystemet.

(Speakeren går ned og sjekker tida, og konstaterer at det er startnummer 4021 som har løpt som andre kvinne i mål).

–Det var den medaljen, hvor får jeg tak i den?

– Medalje? Vi har ingen medaljer.

– Hæ, får jeg ikke medalje? Jeg må jo ta bilder med medalje rundt halsen, og jeg har kjørt 30 mil for å få den medaljen. Jeg må jo få en medalje. Jeg samler på medaljer.

–  Nei, dessverre, vi har ikke medaljer, men du har jo fått deltaker t-skjorte. Og her har du en fin Mizuno-ryggsekk for andreplassen.

– Det holder ikke. jeg vil ha medalje. Ellers teller det ikke.

– Det har vi som sagt ikke. Du får komme tilbake hit neste år, da får vi ha medaljer.

Jeg rusler noe slukørt bort til matboden, hvor det serveres iskald cola (ekte, ikke light) hamburgere, salat og pølser, setter meg ned ved et bord sammen med andre deltakere.

– Jeg fikk ingen medalje, sukker jeg.

– Hæ, er det ikke medaljer, det er jo derfor vi løper, kommer det fra ei av de andre deltakerne.

Hjemturen går derfor uten medalje, og like før jeg er hjemme, ringer løpevenninne Oddveig for å høre hvordan det har gått.

– Jeg fikk ikke medalje.

– Hæ, fikk du ikke medalje? Det er det verste.

– Ja, tenk når jeg skal samle alle de 50 maratonene, og så har jeg bare 49 medaljer å vise fram.

– Du må kjøpe deg en bilig en, og skrive Grimstad Maraton på den.

Ja, og så snakket vi litt om løpet, at det var mye bakker og at det var lurt å ta det litt med ro for å spare beina til det igjen skal løpes 110 prosent. Om 9 uker. I Stavanger. Der er det bakker, men ikke så mange.

Jeg og Hilde Marie, som faktisk fredag kveld ikke helt hadde bestemt 
seg for om hun skulle løpe hel eller halv, eller om hun skulle 
delta i hele tatt. Det ble 42,2 km på henne også.


Denne dama, 70 år gamle Vera Nystad, 
løp sitt maraton nummer 120 i Grimstad lørdag.