torsdag 5. september 2019

Eget løpsreiseselskap

Etter å ha reist på flere ulike maraton utenlands i mange år, syslet jeg etter hvert med tanken om å starte opp eget løpsreiseselskap. Siden jeg ikke hadde økonomisk frihet til å gå inn med ønsket egenkapital, tilbød min beste venninne seg å hjelpe. Også mine foreldre stilte velvillig opp for at et konsept jeg har klokkertro på, kunne bli en realitet.

1. februar 2017 så TH Run Travels AS dagens lys. 

Vi er stolte over de to turene vi har arrangert, som har gått til Athen i 2017 og i Firenze i 2018.



Dette uttaler et par av våre tidligere løpsreisende:

Kan virkelig anbefale en tur med TH Run Travels. Teamet med Trude og Brit Jorunn i spissen vil gjøre sitt ytterste for at turen blir fantastisk" At Trude er en erfaren maratonløper er et stort pluss. Var med på tur til Firenze i fjor uten å kjenne andre i gruppen enn Trude, og det ble en super tur med en herlig bukett nye, inkluderende løpevenner.
Britt Røed Lohne




Lyst til å løpe langt og få en sykt kjekk opplevelse? Da anbefaler jeg at du melder deg på en maratontur med TH Run Travels. Passer for alle, både nybegynnere og de som har løpt langt før Trude Håland og Brit Jorunn Marker sørger for alt det praktiske og ikke minst det sosiale. Kjekt å ha et treningsmål. Jeg skal i hvert fall være med på minst ett av løpene i 2020 og gleder meg allerede til å løpe gatelangs mellom vinranker og komme i mål etter 42,2 km med opplevelser langs hele løypa i Medoc i september neste år.
Anne Mette Dale




Intensjonen er å få flest mulig løpeglade mennesker til å erfare utenlandske løp av den mellomstore sorten, der vi tilrettelegger og ordner alt for våre deltakere. Det finnes utrolig mange flotte arrangement rundt om i Europa som fortjener å bli lagt merke til, utenom de kommersielle, mest kjente.



Gjennom de siste årene har fått viss forkjærlighet for løp i størrelsen 5000-15.000 deltakere. Atmosfæren er annerledes enn i de store som kan skilte med 50.000 på startstreken. Se-og-bli sett-faktoren er totalt fraværende. Man får rett og slett følelsen av å være litt mer "spesiell", da det ofte ikke er mange nordmenn i mengden av løpere. Eksotisk er kanskje rette betegnelsen. Det er noe eget over å gjøre noe som ikke alle andre har prøvd. Utforske nye steder, nye løp, få nye inntrykk - maratonløpingen har hittil tatt meg til 14 land i tre verdensdeler. Det er disse erfaringene jeg nå ønsker å dele med andre. Det føles utrolig lenge siden jeg stod og trippet nervøst på startstreken i Staten Island en novembermorgen i 2011 - klar til å ta fatt på mitt første maraton. 47 nye har kommet på lista siden den gang, og det har også blitt et par andre distanser i utenlandske løp.

2 km ut i løypa i vakre Annecy, langs Frankrikes reneste innsjø omkranset av alpefjell.
Flateste løypa vi har løpt.

Jeg er fullstendig klar over at det ikke er "normalt" å løpe maraton, men jeg mener bestemt at de aller fleste kan trene seg opp til å gjennomføre 42,2 km med fornuftig trening gjennom et halvt år til ett års tid. For meg er det viktig å dysse ned distansen til noe som er helt overkommelig. Du vil neppe angre når du har krysset mållinja og vakler ut av området med en medalje rundt halsen...



På programmet i 2020 tilbyr vi løpsreiser til to steder som har mer enn bare maraton på programmet, i tillegg til byer hvor det kun løpes maraton:

* Barcelona, 13. - 16. mars (maraton)
* Annecy, 17 - 20. april (10 km, halv og helmaraton)
* Medoc 5. - 8. september (maraton)
* Athen, 6. - 9. november (5 km, 10 km og maraton)

Sportslig og sosialt fokus går nærmest hånd i hånd på våre reiser. Vi legger opp til valgfrie, felles middag og andre sammenkomster, og på selve løpsdagen holder vi egen bankett, kun for våre reisende på utvalgt restaurant.



Vi har testet ut samtlige løp før vi setter dem på programmet og kjenner derfor til byene vi velger ut, og kan dessuten gi deg en grundig beskrivelse av løypa fordi vi selv har kjent den på kroppen.

Tar du utfordringen eller ønsker å føye til et løp utenfor "allfarvei" - sjekk ut vår Facebook-side eller Instagram-konto @thruntravels

Send gjerne en mail til: post@thruntravels.no for mer informasjon om de ulike løpsreisene.


onsdag 4. september 2019

Back in business

Det er over to år siden siste innlegg, men skrivekløen gir seg ikke. Å skrive om og formidle følelser, tenker og ikke minst muligheter en aktiv livsstil åpner opp for, sitter i ryggmargen.



Siden sist, altså siden juni 2017, hvor maraton nummer 34 i Grimstad, ble behørig dokumentert, har jeg fullført ytterligere 14 helmaraton og tre halve. Ny pers er notert på 3.28.35, satt i Firenze i november 2017.


Året 2017 inneholdt hele 13 maraton, fra midten av januar til slutten av november, i snitt over 1 per måned. Persen ble satt i det siste det året, i seks-sju grader, pøsregn og vind et sted i Toscana hvor slike værtilstander hører til sjeldenhetene. Heldigvis skinte sola idet målstreken ble passert, men nesten 2000 italienere og andre sør-europeiske deltakere valgte å bryte.

Tanken på selv å bryte et maraton har egentlig aldri streifet meg, helt til for få dager siden. Maratonet jeg har løpt flest ganger (7), på hjemmebane i Stavanger, ble et mareritt omtrent fra start til mål. Ekstra fælt ble det fordi jeg for tredje året på rad hadde påtatt meg fartsholder-jobben på 4 timer. Det gikk i 2017 og 2018 strålende og uten problemer av noe slag.

Allerede etter 5-6 km merket jeg at jeg ikke hadde overskudd til å prate til de som lå rundt meg. Jeg informerte saklig om hvordan vi lå an etter hver km, men klarte ikke å være så sprudlende og energisk som jeg pleier og som en fartsholder skal være. Det skal være en lek, men ble langt fra det.


Etter 18 km så jeg ingen annen utvei enn å ringe etter hjelp til å overta 4 timers-flagget, men det var ikke lett. Jeg fikk heldigvis ført gruppa omtrent halvveis og da jeg så ryggen til dem, lå de rundt 15 sekunder før skjemaet. Jeg karret meg opp noen bakker og ved drikkestasjonen på 23 km vurderte jeg seriøst om jeg skulle bryte. Det var nære på, for kvalmen og uvelheten lå og ulmet. Jeg fortsatte en kilometer til, stoppet i flere minutter, og fikk lagt flagget i en bil, så jeg skulle slippe å løpe med det i ensomhet, til spott og spe...

Kilometrene gikk utrolig sakte. Jeg stoppet ved 25 km, der et korps stod og spilte. De hadde pause da jeg streifet forbi og tilbød seg å spille "Her kommer Pippi Langstrømpe". En liten energiboost og noen km til. Stoppet ved drikkestasjon på 27 km der ei jeg kjenner godt stod og delte ut både sportsdrikke og mørk sjokolade. Stoppet igjen i et par minutter og hanglet videre ned mot 29 km. Der ble det nytt stopp og en endelig avgjørelse om å prøve å fullføre maraton nummer 48.

Jeg delvis gikk og løp fram til 32 km, og brukte 16 minutter på en av kilometrene inkludert enda et stopp ved en drikkestasjon.

Rundt 34 km kastet jeg et blikk bakover og så 4.30-flagget komme løpende. Jeg stoppet opp og ventet til jeg kunne gli inn i gruppa. Det var også en motivasjonsboost - maken til glade løpere skal man lete lenge etter.

35 km - ny drikkestasjon og så fokusere på de siste sju kilometrene inn langs Gandsfjorden mot Stavanger sentrum og målgang ved Stavanger domkirke.

Jeg stoppet et par ganger før siste drikkestasjon ved rundt 39 km. Der var det heldigvis kald cola i glassene og noen oppmuntrende ord å hente. På de siste tre kilometrene plukket jeg noen løpere på veien og tok meg selv i å smile forsiktig. Gikk opp den siste bakken og løp inn den siste kilometeren i litt kjappere tempo enn jogg. Det kan trolig kalles løping om man legger godviljen til.

Mål.


Utslitt, frustrert og glad på en gang. Med medaljen rundt halsen og enda et maraton som er krysset av på lista, gled irritasjonen og kvalmen over i lettelse. Det er ingen skam å bryte, men det sitter langt inne. Det satt også langt inne å sende 4 timers-gruppa av gårde uten fartsholderen, og jeg må si jeg grudde meg for tilbakemeldingene. Det var absolutt ingenting å frykte - samtlige hadde forståelse for at en dårlig dag på jobben, lite energi, magetrøbbel og kvalme kan ramme når det gjelder som mest. Det er helt menneskelig. Selv om jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om en sluttid på 4.26, betyr det i bunn og grunn lite - maraton er maraton og da må man ta høyde for at alt kan skje.

Heldigvis skjedde det ikke så mye med ene 16-åringen jeg har i hus. Planen var at jeg skulle komme i mål kl 12.59 og løpe 5 km med han kl 13.30. Da jeg passerte målstreken stod han klar til start, og jeg måtte bare sende han av gårde uten den moralske støtten som var lovet på forhånd. Mens jeg stod langs sidelinja og drakk kaffe og trodde jeg hadde all verdens med tid før jeg så han igjen mot mål, kom han plutselig løpende. Litt over 21 minutter er godkjent og mer enn det. Da er det lov å kjenne litt på stolthetsfølelsen.

Lars i sort på vei mot mål, 150 meter igjen. 



Koselig å møte Venke Hustoft  Aaland før start. Henne traff jeg under Oslo maraton i fjor. Hun hadde tatt turen fra Ålesund for å løpe halvmaraton i Stavanger, som den Stavanger-damen hun egentlig er. 


onsdag 28. juni 2017

Grimstad - bom stopp da det gjenstod 10 km

Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle løpe Grimstad maraton én eneste gang til, men der tok jeg feil. Ikke ble det så lett heller mot slutten.




2017 handler om å få løpt flest maraton, ikke nødvendigvis å nå neste tidsmilepæl (3.29), selv om det også er kjærkomment om det plutselig klaffet 120 prosent sånn helt plutselig.

Uansett - nummer 34 gikk av stabelen i Grimstad for snart to uker siden. Det var årets åttende maratonløp og de siste har kommet tett som hagl. Jeg har til og med gått i surr med tellinga, og trodde en stund at sørlandsidyllen skulle bli omgivelsene for nummer 35. Feil. Det ble nummer 34.

Fullført. Medalje. Enda en. Glede over nok en gang å løpe 42,2 km. Maraton er mer enn bare 42,2 km.

Oddveig og jeg i trappene utenfor hotellet med hver vår medalje, i sølv og gull. 
Faktisk var det bare de tre første som fikk medalje i Grimstad maraton - i fjor var det ingen.

For mange  ser det sikkert unektelig lett ut. Instagram-bildene florerer av smil, sterke bein og poseringer både slik og slik. Ofte er det tilfellet også, men mange ganger ikke i det hele tatt.

I Grimstad hadde jeg og løpevenninne Oddveig på forhånd bestemt oss for å løpe kontrollert inn på 3.49. Ikke stresse, ikke jage noe 3.29, selv om det er det vi begge innerst inne vil - hver eneste gang vi står på startstreken.

Kvelden før løpet ble tilbragt utendørs, i strålende sol og for det meste sittende. Vi ville ikke inn - forståelig nok for solhungrige vestlendinger.

Løpsdagen våknet vi til strålende sol, og godt over 20 grader. Vi bestemte fort at singlet ble en del av løpsantrekket og klarte å bestemme oss for riktig short. Det er shorts som gjelder for tida.

Et kjapt besøk på badet og litt uforsiktighet, og splæsh - hele neglelakkflaska deiset i gulvet. Rød neglelakk over det sorte flisegulvet på Scandic Grimstad.

Jeg gikk ned og ga beskjed og mer vennligere sjef i resepsjonen skal man lete lenge etter. Hun fikk fart på sakene. Og da vaktmesteren ikke fikk gjort rent, tok hun jammen saken i egne hender. Dama gikk og kjøpte neglelakkfjerner, - så klart og snart lå hun på alle fire og skrubbet opp hver eneste lille røde flekk. Slikt liker vi.

Tilbake til løpet. Det er praktisk å bo på hotell som ligger ca 5 meter fra start og målområdet. Derfor var vi på plass noen minutter før start. Ikke kjempenervøse, men bare litt sommerfugler i magen fordi maraton er så himla langt. Den tanken slår meg aldri før jeg står der og venter på startskuddet.
To ganger 21,1 km i ei kupert løype. Jeg visste hva jeg gikk til, men det gjorde ikke mitt løpefølge. Men vi løp kontrollert ut på gjennomsnittsfart som skulle klokke oss inn på 3.49.

Første runde gikk tålig, men vi kjente at bakkene og mye tung grus sugde krefter - kanskje litt mer enn vi likte å innrømme. På an igjen med andre runde, og da var vi plutselig dame nummer to og tre. Ei hadde løpt feil (71 år gamle Vera Nystad), og vi så ryggen på dame nummer 1. Det gjør noe med hodet. og plutselig skrus konkurranseinstinket inn. Vi skulle ikke løpe så fort, men...

 Kjekt å treffe på denne maratondronninga på 71,5 år, soml løper som en ungfole.

Farten økte litt, men det gikk i rykk og napp. Mest fordi jeg ville holde meg til planen.

30 km. Jeg var sliten. Mer sliten enn løpefølget, men beit tenna sammen og tenkte jeg måtte skjerpe meg. Jeg tenkte på jobb, guttene mine, ting som bare har hopet seg opp. Jeg har et travelt hode, det er alltid mye som skjer og det er sjelden jeg får tid til å hvile. Mye er selvvalgt, og jeg liker at det skjer ting hele tida, men nå kjente jeg tårene presset på bak solbrillene.

Det var godt vi var i skogen og alene på grusstien, for da det gjenstod ei mil skyllet den mentale nedturen over meg. Jeg strigråt og hadde lyst å stoppe. Bryte hele løpet. Seriøst. Løpefølget var klar til å rykke for å ta igjen dama som lå et par hundre meter foran, men var lojal og fikk meg etter hvert på bedre tanker.

Kilometrene fram mot mål virket lange. Jeg følte ikke beina beveget seg en milimeter framover. Ikke før den siste bakken, 700-800 meter før mål. Da var det litt sprut igjen å spore -men for seint. Dama foran hadde for langt forsprang.

3.49 er ingen vinnertid i et maraton - synes jeg. Men når det ikke er flere enn to-tre titalls deltakere totalt for damer og menn, er nivået også ofte deretter. Det hadde jo vært kjekt å bli nummer 1 og 2 i stedet for 2 og 3 - men denne gangen var det jeg som ikke hadde kapasitet eller krefter til å ta et rykk da det trengtes.

Jeg er heldig som har ei så lojal og raus løpevenninne. Det er utrolig stort gjort å ikke stikke. Joda, det har vært motsatt også en gang, men ikke så tydelig som i Grimstad. Jeg har aldri vært i nærheten av å bryte sammen på det viset tidligere. Aldri. Fremdeles har jeg dårlig samvittighet for hun som bare kunne frest forbi vedkommende som lå først i løypa. I stedet måtte det verbal oppmuntring til i sju-åtte-ni-ti kilometre.

Jammen godt at det ble fotofinish og at 2. plassen gikk til Oddveig, mens jeg ble nummer 3. Jeg hadde aldri i verden gått opp på sølvplass dersom tilfeldighetene hadde villet det motsatt.


Alle medaljer smaker - uansett.

Vi snakket om det i bilen i de fire timene det tok å kjøre hjem fra Grimstad til Sandnes. Ingen sure miner, bare forståelse. Og så blir alt glemt i det vi belønner oss selv med en boks cola og pepsi max pluss halvannen sjokoladebolle hver.

Det er straffen hun får for å løpe så mange maraton på kort tid, tenker nok mange. Den tanken har streifet meg også. Men beina er ikke slitne, de er sultne på å løpe. Hodet også - for det meste. Så får vi se om jeg har fått orden på det siste når nummer 35 står for tur. Viljen er bedre enn forstanden.

Det er ikke lenge til et nytt halvrundt jubileum.

Følg meg gjerne på Instagram @ablondeontherun for hyppigere oppdateringer.





søndag 4. juni 2017

Nummer 34 gikk over fjellet

Suleskar maraton. 1050 meter over havet. Bratte bakker. Stupbratte bakker, faktisk. Så hva i all verden fikk meg til å løpe over et av Norges tøffeste maraton, seks dager etter å ha fullført nummer 33 i rekka?


Foto: En tysk turist

De galne har det godt, heter det. Jeg er ikke A4 på noen som helst måte, og kommer aldri til å bli det heller. Det har ligget i bakhodet, dette fjellmaratonet, som er spektakulært fordi man vanligvis løper i en "tunnel" av 8-10 meter høye brøytekanter i store deler av løypa. Unntaket er når det er 25 grader og sola steiker, og det dagene i forkant har vært varmere enn normalt. Brøytekanter var det, men de var ikke 10 meter høye.

Lysten på å fullføre Suleskar maraton har ligget i bakhodet i lang tid, men jeg hadde ikke tenkt at 2017 skulle bli det året jeg gjennomførte. Men slik ble det. Avgjørelsen ble tatt dagen før, da jeg så på værmeldingen og dessuten ble tilbudt skyss opp til Sirdal av mine foreldre. Da var ikke valget vanskelig i det hele tatt. Det fikk bære eller briste. Tida var uvesentlig, jeg tenkte bare på å få en medalje til (kremt, medalje og medalje...) og komme ett skritt nærmere målet om 50 maraton.

Jeg gikk på bussen, og der traff jeg på kjentfolk, blant annet min tidligere sjef i Stavanger Aftenblad, som skulle løpe sitt nummer 20, minst halvparten av dem har han løpt fra Brokke til Suleskard. Det var varmt. Fryktelig varmt. Vi satte oss inn i bussen som skulle frakte oss de 42,2 kilometrene over fjellet, til start.

 Min tidligere sjef i Aftenbladet, alltid like blide Geir Sveen.

Jeg unngikk å se så mye ut vinduet, men kjente at bussen kjørte veldig mye nedover, hvilke betydde at det måtte gå mye oppover da vi skulle løpe tilbake igjen. En helt framme fablet om en 3-4 km lang bakke med 10 prosent stigning. Javel, tenkte jeg - hvor ille kan det egentlig bli.

Veldig ille, faktisk. Da vi ruslet til start i en trykkende varme og begynte å gå opp et par hundre meter til starten, så jeg hvor ille dette kom til å bli. I mitt hode gikk den bakken rett opp. Jeg så rundt meg, vi var vel 40 deltakere som skulle slite oss oppover. Jeg løp den første kilometeren. Da så jeg flere som begynte å gå, og de så spreke ut - jeg fulgte deres eksempel og tror ikke jeg tapte så mye tid på den gåingen de to neste kilometrene.


Litt løping, litt gåing, et par-tre km løping, gåing. Sånn gikk det nå opp til 21,8 - ja, for det var da vi var på toppen. Halvmaraton-folket var forduftet for lenge siden. Jeg så på klokka og mener å huske at den viste 2.30 eller noe deromkring. I alle dager, tenkte jeg, hva skjer? Men jeg var i hvert fall over halvveis, og benyttet dette maratonet til å sanke noen motiv underveis. Derfor stoppet jeg en bil, som viste seg å være noen tyskere, og fikk sjåføren til å hoppe ut og knipse i vei med brøytekantene (de høyeste jeg så i løypa) i bakgrunnen. Det gikk sikkert 2-3 minutter, men så var det ikke tida jeg slåss mot heller denne fantastiske lørdagen. Jeg måtte nesten klype meg i armen. Beina var slitne, men ikke SÅ slitne. Jeg smilte for meg selv, og slo av en prat med en som kom bak meg. Han håpet å rekke fram til siste drikkestasjon før de stengte av, han hadde visst startet litt tidligere. Men han hadde humøret i behold og var ved godt mot.

Fra løypas høyeste punkt, 1050 meter, gikk det 4-5 km i slak nedoverbakke. Beina rullet av gårde, og km-tidene ble straks mer gjenkjennelige og langt fra 8- og 9-tallet som var tilfelle på min vandring i motbakkene. 

Så var det oppover igjen, litt gåing, nedover, bortover, oppover.


 30 km. Jeg så plutselig en kjent bil komme kjørende imot. Mor og far, selvsagt - og aldri har vel en iskald cola smakt så ufattelig godt. Ikke Pepsi Max, ikke Cola Zero eller light, men ekte cola. At den ikke var på glassflaske, var helt greit. 25 grader, solbrent på skuldrene og mer enn antydning til skille på lårene - og så iskald cola - helt perfekt.

Jeg tok igjen et par-tre løpere, blant dem en danske som jeg så åpnet i et forrykende tempo. Nå var det litt mindre fres igjen i beina, så det ut til. Jeg traff Lise i løypa, som jeg satt sammen med på bussen - for øvrig ei supersprek dame på nærmere 60 enn 50 år og med nesten 180 maraton på samvittigheten (hun løp forresten over et annet fjell nå i helgen, Beitostølen fjellmaraton....) og når jeg snakker med slike som henne, blir jeg inspirert. Jeg lar meg imponere av tider, tetthet og stå på-viljen. Det er mye å strekke seg etter.

 Lise Lithun og jeg omtrent ved 32-33 km

35 km og påfyll av cola. Fremdeles iskald. Selvsagt har jeg ei mor som tenker det er lurt å ha en liten kjølebag til datterens cola.



Jeg trodde bakkene var over, men rett der framme så jeg et par gående menn på vei mot Suleskard. Bare en liten nedoverbakke og ei kort slette, en ny bakke og så ville jeg være på 38 km. Det var det punktet jeg hadde sett fram til de siste to timene. De siste 4 kilometrene gikk rett ned. Det visste jeg med sikkerhet. De gikk ganske bratt nedover også. Jeg lurte på om knærne ville tåle det, men det gjorde de, og km-tidene ble presset ytterligere nedover, mens smilet og gleden steg meter for meter.

Langt der nede så jeg målområdet. 2 km, tippet jeg for meg selv. Maks 10 minutter med denne farten, så er det over. 34 maraton er fullført. Ny medalje til samlingen.

I mål på 4 timer og 38 minutter. Helt greit. Jeg var trøtt i hodet, ikke fullt så trøtt i beina.

Jeg gikk fram og meldte min ankomst for å få den velfortjente medaljen - som viste seg å være et krus... Ja, ja, jeg hadde ikke tid til å døyve den skuffelsen der og da, for dama som hadde ansvar for å dele ut diese krusene, hevdet hardnakket at jeg ikke hadde startet.

Hæ??

 - Det står her at du ikke har startet. DNS.

 - F.... i h...... sa jeg, ganske høyt, og kjente at krydderkaka jeg hadde tatt et bitt av, vokste i munnen.

Glasset med sportsdrikke jeg hadde forsynt meg av, føyk i bakken.

10 minutter senere var misforståelsen oppklart, og jeg fikk utdelt kruset.



Suleskar maraton var en opplevelse utenfor komfortsonen, men der har ingen vondt av å være innimellom. Jeg ruslet fornøyd ut av målområdet med kruset i hånda og et nytt stykke krydderkake i hånda.

Den iskalde colaen ble snart byttet ut med et glass iskaldt hvitvin.



For en dag. På den eneste ordentlige sommerdagen, løp jeg 42,2 km over fjellet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan løypa må ha fortonet seg i flere av de tidligere løpene - rykter om 3-4 grader og sludd høres helt fremmed ut.






tirsdag 23. mai 2017

Håpet som brast lenge før mål

En rød rose. En medalje. Ei flaske vann. Et par slitne bein i blå løpesko mot asfalten og noen tårer i ren skuffelse. Velkommen til mine første minutter etter målgang i søndagens København maraton.

 



At det likevel var en av tidenes løpsfester kommer man ikke bort fra. Men mer om det senere.

Jeg er alltid optimist og lever i et ukuelig håp om at 3.30-ballongen skal være bak meg i 42,2 km uansett. Viljen er større enn forstanden. All verdens snakk om slitne bein og at 5 maraton på 9 uker ikke er gunstig, preller av. Jeg lukker simpelthen ørene for den slags prat, som om det ikke angår meg.

Vel - i helgen var jeg klar for å erobre gatene i Kongens by. Med i følget var to andre damer, en debutant og hans fru som er en ypperlig materialforvalter som sørger for heiarop og cola på de rette stedene. Dessuten visste jeg om flere bekjente som skulle ut på samme ferd som meg.

Vi dro tidlig lørdag morgen, fikk installert oss og drukket kaffe i sola utenfor hotellet og hentet startnummer på messa - oppturen med messa var møtet med arrangøren av Odense (TH Run Travels) og den søteste lyseblå t-skjorta (Heia Sandnes Ulf) og en prat med representanten fra Firenze maraton.




Det var med skrekkblandet fryd og sommerfugler i magen vi ruslet tilbake utenfor Parken, hvor arbeiderne var i full gang med riggingen til morgendagens løpsbegivenhet. Så fulgte en god lunsj, kaffe og litt mer rusling i sentrumsgatene.



Jeg sover vanligvis godt, men natt til løpsdagen våknet jeg midt på natta, og fikk ikke sove igjen på flere timer, og klokka halv sju var det bare å komme seg opp og inn i dusjen for en oppfriskning. Løpetøyet hadde jeg gjort klart og bagen var pakket kvelden i forveien. Det var bare å smette oppi skoene, og tradisjonen tro går jeg aldri bort i det samme paret jeg skal løpe i.

God hotellfrokost. Kaffe. God tid. Det hjelper på nervøsiteten og sommerfuglene i magen. Etter å ha vurdert litt fram og tilbake landet vi på å gå de drøyt 3 kilometrene fra hotellet og bort til starten ved Islands brygge.

 Trude, Marianne, Birgitte og Kjetil - spent kvartett før start.

Det er noe spesielt å nærme seg startområdet i et maraton. Lukten av sportsdrikke og tigerbalsam i skjønn forening. Praten som går, og den evinnelige jakten på å finne den korteste toalettkøen. For min del ble det som så mange ganger før, bak en bil utenfor området.

Et pling og to i telefonen. Jeg sjekket kjapt. Det var fra løpevenninne Anja i GTI Stavanger.






Jeg hadde følge med en debutant for anledningen, og var også spent på hans vegne. Det er noe eget med den aller første gangen.

Ti på halv ti. Ti minutter før startskkuddet smalt. Jeg tok bilde av 3.30-ballongen i håp om at det kunne være et festlig minne etterpå, når jeg hadde sneket meg under min egen magiske grense og målsetting. For i mitt hode var viljen og troen som nevnt, større enn forstanden. Jeg både gruet og gledet meg til å løpe. Tittet opp på de orange ballongene nok en gang. Smilte litt for meg selv de siste minuttene før bølgen av deltakere gikk framover.

Jeg tråkket over matta og startet min egen klokke. Jeg ville åpne litt hardt for å ha sekunder i banken. De første 5 gikk lett, og jeg kjente ikke særlig til en stiv hamstrings i venstre bein som jeg var litt skeptisk til etter de 720 metrene i Holmenkollstafetten sist helg. 7-8-9-10 km. Passering på godt under 49 minutter. Jeg holdt meg godt under skjemaet for 4.55 per km, som jeg hadde planlagt.

Jeg var nærmere 3.20-ballongen enn 3.30. Smilte litt og tenkte at det var i dag som kunne bli dagen. 11-12 km. Smilet stivnet litt. Det var varmt. Jeg hadde med vilje hoppet over annenhver drikkestasjon for å spare sekunder. Stahet foran fornuft.

13 km. Et blidt møte med materialforvalter Linda og et par andre jærbuer som dannet heiagjeng. Jeg smilte og sa det gikk bra. For det gikk jo bra.

Eller?

14 km Det var kanskje ikke så lekende lett likevel. Et blikk på klokka viste imidlertid at jeg ved 15 km-passeringen hadde løpt inn noen sekunder. Håpet ble tent igjen og jeg så fremdeles ikke ballongene bak meg.

20 km. Hva viste klokka nå, mon tro? Jeg hadde tapt litt tid, og jeg husker jeg tenkte at 22 km til er fryktelig langt.

25 km. Åtte fattige sekunder foran skjema til 3.30. Ja, jeg er nerd, og ja, jeg har kontroll på sekundene. Litt vilje igjen likevel. Ballongene hadde tross alt ikke passert meg, selv om de lå faretruende nær rett bak. Men jeg var så sliten. Så utrolig sliten.

26 km. Der kom de 3-4 orange ballongene som var festet til kropper som beveget seg langt lettere enn min.

28 km. Helsprekk. Jeg tok avgjørelsen i brøkdelen av et sekund. Valget var å enten følge i et par-tre km til, eventuelt pådra meg en skade, eventuelt løpe inn til 3.33-3.34. Jeg roet ned. Slakket tempoet og konsentrerte meg om de neste 14 kilometrene. Jeg har sjelden følt meg så sliten i beina før under et maraton - jeg var skikkelig tung i lår og legger. 14 km føltes uendelig langt, selv om det bare var en tredjedel igjen av løpet.



30 km. Jeg tenkte at jeg kunne løpe i et "rolig" tempo og likevel havne på 3.30 og noe. Det fikk holde i dag.  Jeg gledet meg til colaen Linda skulle stå klar med ved 40 km.

33 km. Jeg så et par andre bekjente passere på motsatt side av veien. De lå bak meg i løypa.



35 km. Jeg tenkte bare fram til 40. At det kun var 25 minutter igjen til cola. Min største skrekk var å ikke få øye på Linda og colaen.

40 km. Der stod materialforvalteren med colaen. En slurk , kanskje halvannen før flaske deiset i bakken. Løpe videre. 10-11 minutter igjen til mål. Dette går faktisk bra, selv om det ikke går spesielt fort. Beina kjentes lettere ut og jeg visste at medalje nummer 32 snart var et faktum

42.2 km. Så var jeg ferdig. Litt tom. Skuffet. Glad for at det var over. Glad for rose som ble utdelt og glad for medaljen som ble hengt rundt halsen.

Jeg så langt etter disse orange ballongene fra 28 km. Bildet til høyre er fra målpasseringen.

3.39.15 - meldingen fra mor tikket inn. Hun hadde full kontroll på alle oppdateringer og ga meg noen oppmuntrende ord. Snille mor.

Men??

3.39.15. Er jeg plutselig SÅ dårlig nå, liksom?



Jeg pratet med Anja i noen minutter. Jeg blir så emosjonell, det er så mange følelser. Jeg er lei, men glad, og glad, men likevel lei.



- Du må huske at du har et mål om løpe flest mulig i 2017. Perse kan du gjøre neste år. Eller en gang du ikke har løpt fem maraton på ni uker, sa hun.

Det var vel det jeg trengte å høre der og da. Jeg tørket tårene bort med håndbaken. Trude, 17 og et halvt år. Griner i målområdet for noe som ikke betyr noen verdens ting. 

Så kom et kjent ansikt imot meg. Hun måtte kaste rosen sin på meg for å oppnå kontakt. Der og da ble den litt irriterende følelsen av å ikke helt ha prestert maksimalt, glemt.


Og mens jeg fremdeles husker det: Gratulerer til Marianne i løpefølget vårt med ny pers. Og til Birgitte som fullørte med glans i sitt tredje maraton, det første på nesten tre år, og til Kjetil som nå har et maraton på cv-en.

 Trude (f.v.) Birgitte og Marianne

Maratondebutant Kjetil sekunder etter målgang. 

Apropos løpefest - København maraton er en stor løpefest. Danskene kan lage stemning, og med en så sentrumsnær løype var det masse publikum til en hver tid - et maraton på høyde med de største.

Kom så.



Og etter løpsfesten....

 Traff noen spanjoler over broa.

Materialforvalter Linda ordner med forfrisninger også etter løpet.

Medalje og norsk flagg i Nyhavn.


mandag 15. mai 2017

720 meter med bikini og piggsko

Holmenkollstafetten. Et skue av veltrente friidrettsutøvere på startstreken i eliteklassen, klar til å ta fatt på første etappe i vårens vakreste løpseventyr. Og på det 14. kapittelet stod jeg - uten bikini og piggsko.

 


– Har du sett hvordan de løper? Det er så grasiøst.

Ei av lagvenninnene i GTI Stavanger stoppet midt under oppvarmingen og kastet beundrende blikk i retning de bikinikledde deltakerne med piggsko på den 1200 meter lange førsteetappen.

– Enig, nikket jeg. Det ser veldig lett ut. Så utrolig lett.

Jeg er ingen nybegynner i Holmenkollstafetten, og årets utgave var den sjuende i rekka. Heldigvis har jeg fremdeles til gode å bli gjenstand for medieoppmerksomheten når startskuddet for eliteklassen går. Når sant skal sies, var dette min debut i nettopp den klassen - i en alder av 45 og et halvt år. Det er med andre ord tydeligvis aldri for sent.

Sent går det  heller ikke med feltet som starter inne på Bislett stadion. Det går sykt fort. Første etappe består stort sett av et knippe utøvere i den ypperste norgeseliten, ja til og med en europamester og OL-deltaker (Hedda Hynne) på 800 meter var på plass.

De fleste på mitt lag løper mye lengre, og de løper langt veldig fort. Det var flere habile maratonløpere spredt rundt på de ulike etappene, men det er altså en ganske så himmelvid forskjell på 2,8 km og i mitt tilfelle 720 meter og 4,2 MIL. Kjenn litt på den. Det er en maratondistanse utenfor komfortsonen.

Likevel - GTI Stavanger rykket fortjent opp fra kvinner senior-klassen for to år siden og sparte den plassen i fjor. Det var i 2017 det skulle løpes i eliten.

Jeg hadde fått tildelt 14. etappe, et 720 meter langt strekk, som jeg etter hvert, da jeg rekogniserte løypa under oppvarmingen, fant ut gikk litt ned, litt opp og litt ned igjen. Helt greit. Med tirsdagens test ferskt i minne var selvtilliten tålig grei. Under 2.40 var målet - da ville jeg i hvert fall ikke drite meg helt ut, hvis man tar fjoårets elitetider i betraktning. Ei tid under 2.40 kunne jeg si meg greit fornøyd med, tenkte jeg mens jeg varmet opp.

Vi var noen som fikk med oss starten før vi spredte oss ut på hver vår etappe. Litt felles oppvarming for oss som skulle ha de tre siste etappene ble det tid til, og litt statusoppdatering fra skuelystne langs sidelinja fikk vi også. Selv om Vegard Ulvang var lite villig til å dele informasjon, var det andre som trykket febrilsk på telefonen for å antyde passeringstider.



4-5 km oppvarming, og 4-5 stigningsløp. Pulsen opp, varm i beina. Så var det bare å innta plassen. Jeg så rundt meg i feltet og slo fast at jeg kunne vært mora og vel så det til to tredjedeler av jentene som stod der i samme ærend; å løpe som et olja lyn fram til Bislett.

Noen bikinijenter var der, men de hadde ikke piggsko. Jeg stod i lånt kort tights, og blå t-skjorte med klubblogoen. Vente. Vente litt til. Der kom det blå lyset fra politimotorsykkelen. Ei Tjalve-jente kom i susende fart bortover. Svusj, veksling unnagjort i en fei. Nummer to, tre, fire, fem seks og sju fulgte etter med jevne mellomrom. Det nærmet seg åtte minutter siden første lag hadde vekslet. Ni minutter gikk. Langt der borte så jeg Silje - terrengdama vår. Hun hadde løpt veldig bra og nå nærmet hun seg faretruende vekslingsfeltet.

Ikke miste pinnen. Fokus. Ikke miste pinnen. Fokus. Løpe fort. Under 2.40. Bare løpe, ikke tenke. Det blir smerte i to minutter og 40 sekunder. Jeg rakk å tenke at de 200 siste metrene gikk nedover, før stafettpinnen vekslet hender. Hennes venstre, min høyre. God veksling. Innafor.

Jeg så en løper foran meg, men turte ikke å se bak. Jeg måtte bare ikke la noen ta meg igjen. Det var to eller tre lag bak. Uansett - jeg skulle ikke la noen ta forbi meg.

Jeg passerte den første tredelen nedover, så lett oppover de 250 neste metrene. Deretter ned, forbi rundkjøringen, en sving (og der hørte jeg navnet mitt - takk til Undheims-laget, tror det var de som ropte at jeg hadde god fart). 100 meter igjen - der stod Therese som var klar til å ta fatt på de 500 siste metrene og løpe i mål inne på Bislett.

Stafettpinnen vekslet hender igjen. Min venstre og hennes høyre. Jeg hang meg over gjerdet noen sekunder (burde jeg vært mer sliten?) før jeg styrtet over gata for å få med meg Thereses og GTIs målgang.

Så var det over. Hvordan gikk det? Jeg hadde egentlig null peiling, men magefølelsen sa under 2.40. Det gikk minst en time før det endelige svaret kom.

2.27 og 13. beste passering av 20 lag (eller var det 21). Det tenkte jeg var innafor.

Når man er på tur med GTI-gjengen er det aldri et kjedelig øyeblikk. Troppene samlet på uteservering, via en kjapp omkledning, før ferden gikk videre til felles bankett som varte ut i de små nattetimer (okei, jeg lekte Askepott, jeg innrømmer det..)



Det er slik det skal være. At den 15 km lange løpeturen søndag morgen sikkert ikke ga all verdens treningsutbytte, teller hver eneste kilometer. Løping fra Oslo sentrum og ut til Huk og tilbake i duskregn uten vind er balsam for sjela for en vestlending.



Det var helga også. Balsam for sjelen.

Takk til GTI som spanderer tur på to herrelag og et damelag - for en klubb og for en gjeng.






(For ordens skyld, laget ble nummer 18 av 21 påmeldte lag, som betyr at vi neste år må stille i kvinner senior)