torsdag 27. april 2017

Om fotball, faktisk

Jeg kommer fra ei bygd utenfor Sandnes. Riska. Fotballklubben har aldri vært i toppen, men det er noe herlig sjarmerende over de gule og sorte som spiller på ei flott gressmatte 13 kilometer unna Norges sjuende største by.


I går var det fotballfest på min barndoms stadion, hvor jeg selv har slitt ut et ukjent antall par knottesko (jeg hadde til og med skruknotter) og kjent på gleden av å se ballen gå i nettet. I går var samme arena åsted for 1. runde i cupen, med selveste Viking på motsatt banehalvdel. De fleste i bygda er ihuga Viking-patrioter, så dette var svære greier. Cup er cup og alt det der. Det er noe eget når den første cuprunden sparkes i gang i slutten av april. Hvor smeller cupbomba denne gang?

(Foto: Bent Arne Blegen)

Det smalt ikke på Riska, men det var likevel fullt fyrverkeri på gressmatta. 11 gutter (eller nå har de vel blitt menn), som gir alt fra første sekund. Det er ingen som sparer seg i duellene, og det er kamp om hver eneste ball, det løpes og løpes, og løpes enda litt ekstra.

Første omgang ser jeg sammen med faren min (og mor til en av spillerne), som står litt bortenfor innbytterbenken. For 30 år siden var det han som hadde den nåværende trenerens rolle. Jeg ser i programmet. De mørkeblå gidder jeg ikke bry meg så mye om, men registrerer et kjent navn på keeperplass, som tyder på at jeg har studert sammen med mora.


Jeg teller. 1-2-3-4-5-6-7 kjente navn. Jeg vet hva disse gutta er kapable til, for jeg har vært gymlæreren deres - for over ti år siden, da de var 15 og ikke 25. De løp minst like fort den gang, som nå og de var rå på hjørnefotball i halv sal. Rundt og rundt i ei 700 meter lang løype rundt et lite vatn i sentrum og glødende engasjert når det dreide seg om spill der benkene var mål. En løpetest som var hatet av minst 80 prosent av klassekameratene, og en salaktivitet som sikkert ikke var likt av mer enn halvparten.

Jeg påberoper meg ikke æren for å ha lært målscorer Vetle Myhre en og annen spisskompetanse på avslutningsferdigher, men både han og resten av fotballgutta fikk toppkarakterer, husker jeg. Treneren også. For en av disse tok på seg å være trener da det så litt mørkt ut for gultrøyene for noen sesonger siden. De andre innrettet seg etter det. En kompisgjeng som likte å trene og spille fotball. Kameratskap ble til suksess. Det har siden blitt opprykk til fjerde høyeste nivå med påfølgende nedrykk uten at det har gått ut over troen og gleden.

(Kan i det minste skryte på meg å ha vært vikaren hans ved flere anledninger - Runar Fløysvik)

I fjor var cupbomben nær på samme arena - da Bryne var motstander og til slutt vant 2-1. Det var ikke mindre tæl den gang.

I to ganger 45 minutter så jeg mine tidligere elever nok en gang gi alt. De spilte med hjertet utenpå drakta, og jeg er sikker på at de av de 1200 tilskuerne med mørkeblått skjerf rundt halsen, ble sjarmert og litt imponert, de også.

At Viking vant 4-1 gjør ingenting. Det var forventet og er slik det skal og bør være når det skiller fire divisjoner mellom lagene.

Viking - mot gul og sort vilje og tæl: 1-1.

Cup er cup. Dessverre får man ingen ekstraomganger for å løpe til krampa melder seg.

(Foto: Bent Arne Blegen)















mandag 10. april 2017

Fartsholder for første gang

I august skal jeg etter planen løpe Stavanger maraton for femte gang, og denne gang kun for å jage en gitt tid for andre enn meg selv. Jeg skal være fartsholder for de som vil løpe under 4 timer. 



Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Den siste søndagen i septemper, 2012. I mitt tredje maraton slåss jeg mot klokka. Jeg ville så gjerne under 4 timer, og jeg nådde det med 22 sekunder.

3.59.38  - den opplevelsen kan du lese om HER.

Faktisk blir jeg litt rørt når jeg tenker tilbake til nettopp den lørdagen. For mange er 4-timersgrensa stas å bryte, det er der de største mengdene er - rundt 4 timers-fartsholderen. Hadde noen sagt at det nå er min tur til å sørge for at andre får oppleve den samme følelsen, og gi motivasjon til at de lykkes, er inspirerende, og noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd den gang.

Men ting endrer seg.

Fire og et halvt år etter, stiller jeg likevel ydmykt opp til start på et maraton. Noen ganger har det vært med skyhøye ambisjoner og en tøff målsetting, men midt oppi det hele, er jeg takknemlig og glad som faktisk står der og spinner på startstreken. Jeg har også flere ganger de siste årene stilt opp kun for å fullføre, å få en ny medalje i samlinga.



Derfor var jeg klar for en ny utfordring. Da GTI friidrettsklubb, som er arrangør av Stavanger maraton, etterlyste fartsholdere tidligere i vinter, var jeg snar med å melde meg til tjeneste.

Det går aldri automatikk i å fullføre et maraton - mye kan skje underveis. Ingenting er en selvølge når det kommer til 42,2 km, men jeg er veldig trygg på at dette er en helt riktig oppgave å påta seg. Fartsholder-jobben er en oppdrag jeg ser fram til og er motivert for. At jeg forhåpentligvis får med en partner, sånn helt for sikkerhets skyld, regner jeg med går greit. Det er uansett alltid fint å være to som deler på slikt.



Så til deg som tenker å delta i Stavanger maraton - ikke nøl med å melde deg på. Og hvis du har mål om å løpe under 4 timer, ses vi garantert.


Her et glimt fra 2013, 2014, 2015 og 2016 - er det noe å tenke på, egentlig?



2013 - 3.53

 2014 - 3.50

 2015 - 3.45

2016 - 3.35


2017

 ?
(3.58-3.59 ca)






onsdag 5. april 2017

1, 2, 3 og 30 i Holmestrand

Hvem hadde trodd at en liten «kjør forbi-by» langs E18 på vei til Oslo skulle bli åsted for maraton nummer 30? 



Det skjedde faktisk - og i ei løype jeg trodde var lettløpt, men som var alt annet enn det.

11. mars stod 27 maraton på lista - lørdag 1. april rundet jeg 30. Det er ingen aprilsnarr.

Det går litt fort i svingene med meg av og til. Når jeg bestemmer meg for ting, blir det som regel slik. I hvert fall når det kommer til løping. Hvis jeg melder meg på et løp, løper jeg - det skal tungtveiende grunner for å pådra meg DNS (did not start), som hittil aldri har skjedd.

Holmestrand-påmeldingen var i boks allerede tidlig i vinter. Jeg sa det ikke til noen, for jeg skulle tross alt løpe maraton i Barcelona offisielt, og et enda et (nummer 29) to uker senere på Undheim på Jæren. Sistnevnte forbigikk i all stillhet i forkant og også etter løpet - et bilde på Instagram er eneste spor etter de 42,2 kilometrene i Arne Garborgs rike ved Knudaheio. Så ventet altså Holmestrand sju dager senere. Crazy? Ja, det er noe sprøtt over det hele, men jeg liker denne galskapsformen.


Det er ikke å anbefale å løpe tre maraton på tre uker, eller to på ei uke. Det er for spesielt interesserte, og man bør ha gode bein. Bein som tåler litt. Jeg er spesielt interessert, og jeg har bein som tåler en trøkk. De burde nok klart å løpe enda noen minutter raskere, men neppe i år.

2017 blir et samleår, og ikke et år for rekordtider. Det er farlig å si ikke eller aldri, for det kan godt hende det blir satt en pers i løpet av de drøyt åtte månedene som gjenstår, men det er langtfra sikkert.

Tilbake til denne byen langs E18 på vei til Oslo. Det hele startet ikke så godt, selv om det endte med medalje.

Av gårde fredag formiddag, i øsende regn. Hotellet var i boks. Tilsynelatende. Det gikk radig sørover. Kristiansand var første stopp, og der ble det god lunsj, med innvilget croissant med sjokolade inni. Nam.

Vi kjørte videre. Vi er Oddveig og jeg. Det gikk radig også fra Kristiansand og østover, og med et lite stopp i Sandefjord, nådde vi destinasjon Holmestrand i god tid før G-sport i veikrysset stengte - det var der vi skulle hente startnummeret. Oddveigs kollega på den koselige butikken ordnet opp. Så langt alt vel. Det var da jeg skulle spørre om veien til hotellet den første overraskelsen kom.

– Best Western et elller annet. Hvor langt herfra er det?

– Det er i hvert fall ikke i Holmestrand. Kan det være i Horten, var svaret.

–  Hallo, Best Western Kongsberg, svarte en vennlig damestemme i andre enden av røret.

– Kongsberg??!! Jeg skal bo i Holmestrand.

– Dette er i Kongsberg. Hva var navnet?

– Håland, ja. Jo, det stemmer. Du skal bo her i natt.
 
Med høy puls lette jeg febrilsk opp hotels.com-appen. Hvor surrete går det an å være? Søkte meg kjatpt fram til hotell i Holmestrand, og der dukket dette Best Western Kongsberg opp. Se der. Men det lå fremdeles i Kongsberg, halvannen kjøretur unna.

Hotellet ble avbestilt i siste sekund, og vi fikk hjelp til å booke et rom på Holmestrand fjordhotell. Der var det ledig, og vi kunne få et rom med utsikt mot fjellet. Helt okei.

Så var det pizza. Det er standard dagen før et maraton. Pizzabakeren, hvor er det? Nei, i Holmestrand er det ingen Pizzabakeren, ei heller Dolly Dimples. Men det fantes et sted nede på brygga.

Det ble pizza med kylling, som ved første øyekast så god ut. Og den smakte godt. Men det var noe som ikke stemte. Vi følte oss ikke helt vel, noen av oss, og det ble en relativ tidlig kveld, etter at den rette rødfargen på neglene hadde blitt påført. Man løper aldri et maraton uten neglelakk - er du gal?

Jeg sov ikke helt godt den natta, for vi måtte ta til takke med ei litt smal seng og gadd ikke betale ekstra for utsikt mot fjorden. Det var ikke det som var årsaken, snarere en kombinasjon av travel jobbuke, mange tanker i hodet og feil hotellbestilling.

Endelig ble klokka sju om morgenen. Det hadde sluttet å regne, men skydekket lå likevel lavt. Jeg sjekket værmeldinga som varslet sol. Forsiktig optimisme. Pizzaen fra i går kjentes ikke fullt så god ut. Litt mindre optimisme. Kaffen på sengen var imidlertid en opptur, og smakte godt -  det samme gjorde frokosten en time senere. Pakking, valg av kort eller langt til å løpe i, og en tur ut på brygga utenfor hotellet. Der ble det også tid til en kaffekopp.


Stillhet, men likevel litt urolig stemning. Var denne løypa så lett som ryktene vil ha det til? Skal jeg prøve å perse nå, ei uke etter sist maraton? Jeg klarte ikke ta et valg. Fikk ta det da startskuddet gikk heller.

Rusletur bort til start. Finne garderoben. Skifte. Ut til start ti på 11. Start kl 11. Usikkerheten gnaget fremdeles; gå for pers eller gå for anstendig tid, eller bare få for medalje uten tidsmål?

Der - det var bare å løpe. To runder med 1 km før vi skulle begi oss ut på 8 runder, hver på 5 km. Det gikk fort. Like fort som i Barcelona. Sånn persefort. 1 km ble til 5 som ble til 10 som ble til 15. 3.30-ballongen lå like rundt oss. Beina var slitne, men det så ut som vi løp uanstrengt (ifølge de som stod på sidelinja).


Bakke, bakke, bakke og et 100-150 meter langt strekk med sørpe. Tilsammen sugde det for mye krefter. 19.2 km-skiltet. Det var fremdeles persefart, selv om det gikk litt saktere. Nei, dette kostet for mye. Eller gjorde det det? Vi klarte ikke å ta et valg før det var gått enda en kilometer. Nei, det får bli ei anstendig tid, i stedet for pers.

Det ble 20 hyggelige kilometre avslutningsvis. Humøret steg, smilet var på plass. Sola skinte fra skyfri himmel. Men hver kilometer kostet. Hver eneste lille bakke kostet krefter. Hele dette maratonet kostet krefter.

Vi diskuterte høydemetre. Oddveig tippet 350, jeg tippet 300.

Inn til åttende og siste runde. Der stod Kamilla, som skulle løpe 10 km. De heiaropene var gull verdt. Det var også tilropet fra motsatt side. Takk til deg, Trude, som på klingende sørlandsk fikk sagt at du også het Trude og at du leser bloggen min. Det ga boost til de neste noen og tusen stegene.

Jeg hadde slengt fra meg genseren jeg hadde under t-skjorta på første runde. På den åttende runden plukket jeg den med meg, og fra det stedet gjensto 3 km til mål. Jeg ga beskjed til dama på balkongen på andre siden av veien at det var siste gang hun så oss i dag, og gutta i svingen i bakken opp til skolen fikk beskjed om at de måtte se ekstra godt, for nå var ute på siste runde.

Det er lov smile litt når man har litt i underkant av 2 km igjen av et maraton.

Så kom det befriende skiltet. 41.2 km. Vi var nede ved sjøen. Bare to sletter igjen. Ingen flere bakker.

Der - målpassering og stor lettelse. Jeg har aldri tidligere kjent at en medalje føltes så fortjent som akkurat da.

Bilder fra bryggekanten. Strålende sol fra knallblå himmel. Posering. Alltid posering etter et maraton.



Dusj. Forte oss i bilen. Hvor skulle vi spise? Mc Donalds i dag? Burger King? Og hvor fikk vi tak i take away-kaffe i denne lille byen`?

Men aller først mått høydemetre-spørsmålet besvares?

Jeg koblet pulsklokka til Garmin-appen på telefonen.

348 høydemetre.

Godt medaljen var fin. Og 3.39.07 er til å leve med.














onsdag 29. mars 2017

Et av mine korteste løp

Parkløpet i Sandnes får ufortjent lite oppmerksomhet, men er et kjekt arrangement med distanser for alle aldersklasser og er ypperlig, både for familier, mosjonistløpere eller eliteutøvere.



I fjor deltok jeg og løp sammen med en av sønnene, og samme sønn var også med på årets utgave av det 7 km lange løpet (det finnes også 2 km-distanse) som går på gruslagt sti gjennom idyllliske Sandvedparken like utenfor sentrum, deretter halvannen km på asfalt, før halve Sandvedparken løpes tilbake igjen på grus.

Det er en overdrivelse å si at det var fullt i løypa, for her er det plass til enda flere. Likevel - det hersker god stemning i start- og målområdet, og på noen løp er det faktisk greit at det ikke er flere hundre som skal av gårde samtidig.

Jeg liker den uformelle og nostalgiske settingen, med seniorer som tar tida med stoppeklokker og resultater som nødvendigvis ikke går rett over i et datasystem.

Parkløpet, enten du velger den korte eller lange distansen, er en fin anledning til å introdusere løping for familiens yngste, eller om du som godt voksen vil feste et startnummer på brystet for første gang.

Jeg garanterer at du vil få lyst til å løpe igjen.

For ordens skyld - mora måtte gi slipp da den siste kilometeren gjenstod og podens fjorårsrekord ble slått med god margin.



Vi kommer i hvert fall tilbake, da for tredje gang - og når ting har skjedd tre ganger er det en tradisjon.


søndag 19. mars 2017

Et maratons mange ansikt

Jada, det veksler hvordan man ser ut, både i stil og smil - eller om man rett og slett bare ser sint og sliten ut når man løper 42.2 km.

Øverst til venstre: Dubai, januar 2016, hovedbilde: Amsterdam oktober 2016, 
midten til venstre: Odense oktober 2016,  nederst til venstre: Amsterdam 2016

Dagen etter et maraton dumper det alltid en melding fra marathon-photos ned i mailboksen. Bildene som ble tatt i gårsdagens løp, ligger klare. Det framkaller som regel latter. Er det slik jeg ser ut når jeg løper?

 Midt på natta, ca kl 04.30 på Curacao, november 2016

Jeg vil påstå at jeg har god selvinnsikt. Jeg vet at de samme uttrykkene og den samme, nedsunkne stilen vil være på de fleste av motivene - og så dukker det alltid opp et eller annet nytt, noe jeg ikke har sett eller i hvert fall ikke lagt merke til tidligere.

 Amsterdam, oktober 2015, sammen med Oddveig Odland, 30 meter før målpassering

Litt ut av komfortsonen - her er et lite bildedryss fra noen av mine utenlandske maratonløp, inkludert sist helg i Barcelona.



Ikke sur, jeg, nei... haha

lørdag 18. mars 2017

74 og et halvt og 292 maraton

Jeg bøyer meg i støvet over mannen vi traff på i løypa under rolig langtur i morges. Imponert, inspirert og motivert etter denne økta.


 Harald Sel (f.v.). Trude og Kjetil Sel, som skal løpe sitt første maraton om 9 uker

292 maraton på 29 år, og trolig over 300 når året er omme. Slikt står det virkelig respekt av. Som journalist har jeg skrevet flere saker om Harald Sel, og husker godt for noen år siden da han skulle løpe sitt nummer 200 i Berlin. Nå står samme by for tur på nummer 300, men i løpet av de neste fire-fem månedene skal sju maraton fullføres før det store jubiléet 24. september. Sel er per i dag nummer fem på lista over nordmenn som har løpt flest maraton. Når nummer fire på lista har 300 og lagt karrieren på hylla, tror jeg ikke oddsene er særlig høye hvis han i løpet av 2017 avanserer en plass. For det blir garantert et og to og tre maraton etter Berlin.

– Kanskje tar jeg Odense uka etter, der har jeg ikke løpt, sa han under morgenens løpetur, etter at jeg hadde pratet varmt om nettopp den løypa.

Jeg får aldri nok av å høre maratonhistorier, og Sel har mange på lager. Husker jeg ikke feil, løp han sitt første som 45-åring i Stavanger i 1987. Et fornuftig forhold til trening og løping har ført han dit han er i dag, vil jeg tro. Mannen har gjennomført Trondheim-Oslo over 30 ganger, senest for ett år siden, så det er en utholdende kar det er snakk om.

Den store drømmen var å komme under 3 timer, og på sin egen 50-årsdag en augustdag i Helsinki for snart 25 år siden, ble det 3.04 i det hederlige forsøket. I tillegg har han flere ganger løpt på tider mellom 3.05 og 3.10.

På den timen vi tok følge i dag, fikk jeg vite at han liker godt løypa i Barcelona, som han har løpt tre ganger, og Skovmaraton i Hillerød utenfor København, nevnte han også som et kjekt løp. Han fortalte om Hawaii, Reykjavik og da han løp i Athen i 1996, hvor han var en av de heldige som fikk medalje, da arrangøren mistet totalt kontroll - for øvrig bør de nevnes Athen har blitt et fantastisk arrangement de siste 15 årene. Berlin er favoritten og det nærmer seg 25-årsjubileum for Sel i den tyske hovedstaden.

Han har deltatt i de største med nærmere 50 000 på startstreken og ned til de helt minste, med under 10 deltakere.

Jeg lar meg imponere, inspirere og motivere av slike møter. Og tenker at jeg har minst 30 år igjen.




mandag 13. mars 2017

Ukens langlesing - The Race


Når man har 42 arbeidsoppgaver, fullfører 36 av dem med stil, og det egentlig burde vært godt nok. Den j…sure følelsen.


Jeg kjente det fra jeg stod opp på selve løpsdagen kl 05.50. Ingen vondter, ingen slitne legger, bare en urokkelig tro på prosjekt 3.29.59 og helst enda bedre. Den rolige, snaut 30 minutter lange løpeturen morgenen for et døgn siden, var grei å ha i bakhodet – jeg kjente allerede da at beina kjentes gode ut.

Løpstøyet lå klart, skovalget var tatt, og ryggsekken pakket.

Det er et godt utgangspunkt at alt er på G man skal prestere. Jeg konkurrerer ikke mot andre enn meg selv, men liker å innfri egne målsettinger. I hvert fall når forutsetningene er til stede.

Min romvenninne Anja var innstilt på å gjøre et så godt løp som mulig, hun også, det vil si å prøve på sub 3 timer. Jeg fikk fine fartsfletter før vi inntok frokostsalen og møtte de to andre løpedamene som lå vegg i vegg.  Også de med forventninger om å gjøre et godt maraton.

Kaffe, vann, ristede skiver med jorbærsyltetøy og en halv baguette med banan var ladingen, før vi satte oss i taxien på vei til startområdet.  Noen få minutter senere var vi på plass. Det var i dag det skulle løpes fortere enn noen gang tidligere.

Godt organisert bagasjeinnlevering, orden i toalettkøene og greit å komme seg ned til slusa man skulle inn i. Jeg hadde de siste 20 minuttene før start for meg selv. Det synes jeg er greit. 



Dundrende høy musikk og ditto stemning blant de 15 000 startende. Å stå stille og titte rundt seg de siste 3-4 minuttene før det braker løs, er magisk. Det er kropper i alle fasonger, kvinner og menn – noen med strutteskjørt, et kobbel med klubbdrakter i alle fargevalører og én med et stort Eiffeltårn han skulle bære med seg -  alle med det samme målet: å få medalje etter 42,2 løpte kilometre, denne gangen på sightseeing i Barcelona.


På med egen musikk, sjekke at energi-gelene var på plass og kjenne etter om Ibux og Paracet fremdeles lå i shortslommen.

Starten går og jeg passerer matta. Tida begynner å løpe. Den første kilometeren går av seg selv og det gjør de neste også. Da jeg har løpt en snau halvtime kommer det en spanjol opp ved siden av og sier heia Norge. Jeg heiser på skuldrene og han viser buffen sin med Norges Idrettshøgskole-logoen, så jeg skal forstå at han har studert der. Det har jo jeg også, og får formidlet det. Han vil prate, men for en gangs skyld, vil jeg ikke prate – jeg vil løpe, og jeg vil ikke prate og løpe samtidig når alt glir så greit på såpass gode km-tider.

Jeg passerer 10 km på egen klokke på 47.30 og konstaterer  at jeg ligger særdeles godt an til 3.28, som var skjemaet i hodet. Faktisk ligger jeg nesten to minutter foran.

På det tidspunktet løper jeg ved siden av 3.15-ballongen og skjønner ikke helt det (den bommet nok litt på tida og åpnet litt for rolig) og den holder jeg følge med noen kilometre til, før jeg lar den slippe.  Det er nesten 30 km igjen av løpet. 



15 km passeres, og fremdeles går beina som ei klokka. Ingen antydning til å være sliten og farten ligger jevnt rundt 4.50 per km, som er godt innenfor 4.56-skjema som skal lede til 3.28.

På vei mot halvmaratonpassering møter vi de raske løperne på andre siden, og jeg speider etter de andre damene, men ser ingen av dem (de var der, altså..).

Halvmaraton på egen klokke på under 1.41, men jeg ser da at jeg har løpt 21.5 km, som er 400 meter for langt. Jeg tenker at det ikke må bli så veldig mange hundre meterne ekstra, for det går ut over tida. Jeg regner febrilsk i hodet og kommer fram til at det vil gå greit hvis jeg klarer å opprettholde samme tempo.

Det gjør jeg også, og ser kun på km-passeringene på egen klokke. Jeg tar meg i å smile litt. Dette går greit, dette kan faktisk bli bedre enn 3.28.

35 km. Camp Nou er passert og vi er på vei nedover langs sjøen, før vi vender inn mot sentrum igjen. Jeg ser på klokka. 37 km. Jeg ser på skiltet. 36 km. Hva??? 1 km forskjell.?? Det begynner å haste.  Jeg har plutselig fem minutter mindre å gjøre det på  - jeg som hadde et hav av tid og bare skulle cruise inn ny pers.

Et snev av panikk jager gjennom marg og bein. Fokusere på km-tid, fokusere på veien foran. 38 km, neida, 37 var det visst.

Og sånn fortsetter det. Jeg kommer til 40 km og har 41.3 km på min egen klokke. Jeg har lyst å stoppe, og bestemmer meg i hvert fall for å stoppe klokka på 42.2 bare for å ha ny pers på den, når det likevel ikke vil stå på resultatlista. De siste to kilometeren går svakt oppover, og jeg glemmer av hele klokka før det står 42.78. Da stopper jeg dne, og starter like etter for å ha en viss kontroll den siste snaue kilometeren før mål.  Km-tida de siste fem, sniker seg litt over 5 minutter, én av dem var nede på 5.23. 


Det var ikke der jeg tapte tida, for jeg hadde løpt inn utallige sekunder tidligere.  Jeg runder siste sving og ser mål 200 meter unna. En blanding av glede, sinne og frustrasjon, stolthet og lettelse. Det er vanskelig å forklare. Det er mange følelser i sving når man tråkker over målstreken etter 3 timer, 31 minutter og 46 sekunder, som ble den offisielle sluttida mi i Barcelona marathon – et løp der jeg gjorde omtrent alt riktig.  Jeg hadde full kontroll på pust og bein, alt gikk slik jeg hadde planlagt.


Men det holdt ikke. Jeg kjenner på en enorm skuffelse, og tårene spretter bare ut. Jeg er utrøstelig. Aldeles utrøstelig. I mitt hode og kropp hadde jeg nettopp fullført mitt livs beste maraton. Jeg hadde løpt 42 km med 4 minutter og 50 sekunder i snittfart, 10 sekunder fortere per km enn sist.

I det store og hele er dette helt uviktig, men der og da var det blodig alvor. Jeg klarte bare ikke ta meg sammen og glede meg over at maratonmedalje nummer 28 i rekka ble hengt rundt halsen.

Med tunge skritt går jeg opp trappene mot «La Fontena Magica», hvor stedet for bagasjehenting var, og møtes av tre smilende løpevenninner. Da renner det over. Det svartner. Fullstendig. Jeg slenger av gårde sportsdrikken som treffer en paff danske, og jeg slenger mobilen, via Kathrines kne og bortover gresset. Deretter legger jeg meg med ansiktet ned i gresset og hulker. Kroppen rister. Jeg er utrøstelig, samme hvor mange klemmer de andre deler ut. Anja henter bagen – jeg orker ikke å gå en eneste meter til. Ikke nå.

Sett i etterkant, utrolig barnslig. Heldigvis er jeg aldri langsint, selv om det denne strålende søndag formiddagen tok dobbelt så lang tid å komme til meg selv igjen enn det vanlige podde-kvarteret når ting har buttet i mot i et maraton.

Jeg er privilegert og heldig som kan drive med hobbyen min slik jeg gjør.  Det er likevel så lett å glemme når skuffelsen og følelsene tar overhånd.

Men som Kathrine sa da vi ruslet bortover på vei for å møtte noen raske løpemenn til sprudlende dråper:

­­– Det blir uansett en sykt god historie å fortelle.

Det begynner å hope seg opp med noen maratonløp i byer jeg har lyst å revansjere. Barcelona er èn av dem.

Tusen takk for super løpehelg, trivelig selskap, sportslig motivasjon med tre særdeles oppegående og spreke damer.

Takk til romvenninne Anja Kristin Lindanger, takk til Kathrine Sømme og takk til Angelina Hjelleset.

Dere, altså.


 
Og helt på tampen må tre GTI-gutter som hadde grunn til å feire, nevnes. Erlend Aano på 2.34, Eirik Dalva Skaale på 2.46 og Ole Christian Willumsen  på 3.10.


søndag 12. mars 2017

Det var mittt livs dag i løypa, men...

...da 42,2 km ble passert, viste klokka 3.23.50. Den offisielle sluttida ble 8 minuttter dårligere.



For en dag, for en opplevelse, men samtidig skuffelse. Omtrent fra første steg var jeg overbevist om at at 3.29 var aldeles innnen rekkevidde. Og vel så det.



Virieligheten ble en helt annen. Offisiell tid er 3.31 og noe, jeg orker ikke å finne ut av det. Ikke i dag. Min romvenninne Anja, som for øvrig slo til med 3.00.06 med mininalt med søvn, sa det til meg i dag morges: "Du er god for 3.25". Og det var jeg. Men hva nytter det å springe 4.50 i snitt per km når du løper 43.6 km totalt?

Kort fortalt: Jeg hadde mitt livs dag i løypa, gjorde alt etter planen, og kom ikke i mål på den tid jeg synes jeg fortjente.

Katrine, som har vært min mentor i 2 år snart, klarte heller ikke å trøste meg. Jeg var sønderknust i målområdet, bare så det er sagt. Og da jeg tok imot medaljen, klarte jeg å presse fram et smil, for syns skyld. Da jeg møtte de andre tre i reisefølget, tok følelsene overhånd. Først smalt sportdrikken i hodet på en danske, og så føyk telefonen rett i kneet på mentor Kathrine. Jeg brast i gråt, og lå med med hodet ned i gresset i flere minutter før jeg klarte å summe meg. Dette var defintivt dagen og så gikk det likevel til helvete - i egne øyne.

 1 min etter sinneanfall og gråtekokt.

Jeg orket ikke hente bagasjen selv, det måtte romvenninne Anja ta seg av. Etter en cola og endeløse tårer, kom humøret seg fort. En halvtime, og så var jeg i vadder igjen. Det er slike opplevelser man lærer noe av.

I mitt hode er jeg i dag per definisjon en 3.25-dame. Jeg hadde kontroll fra første til siste steg, og var aldri verken i kjelleren eller i nærheten av å løpe til det svartnet. Men når man oppdager ved 37 km at man bare er ved 36 ifølge de offisielle målingene, går lufta litt ut av ballongen. Jeg opprettholdt farten, men til ingen nytte.

Det er kjipt, jeg innrømmer det. Etter å ha snakket med flere løpere fra friidrettsklubben GTI hvor jeg er medlem (med litt bobler involvert), velger jeg å ta med meg den sykt gode følelsen fra dagens maraton: Jeg kan, og jeg er kapabel til å holde en relativt høy fart gjennom 42.2 km -eller 43.6, da....
 
Heldigvis er jeg aldri langsur. Jeg gleder meg på mine løpevenninners vegne, som i tur og orden løp inn på 3.00.06 (Anja Lindanger), 3.16 (Kathrine Sømme) og 3.23 (Angelina Hjelleset). Jeg er heldig som er i slikt selskap, og jeg håper de bærer over med min lille blackout da jeg møtte dem etter målpassering.

Da svartnet det. Ikke i løypa, men etterpå, altså..

I skrivende stund, sitter jeg på hotellrommet og Anja (romvennine), mener jeg er strenge mot meg selv. Hun liker folk som viser følelser og byr på seg selv. På godt og vondt.



To be contiued.

Nå må jeg fordøye alt.

Takk til fine løpekolleger og løpeveninner Kathrine, Anja, Angelina og dere gutta boys som virkelig var til godt selskap til after run-lunch. Erlend Aano, Eirik Dalva Skaale og Ole Christian Willumsen. Og grattis med sykt gode tider, hhv 2.34, 2.46 og 3.10.





torsdag 9. mars 2017

«Svartner det, så svartner det...

... da har jeg i hvert fall gitt alt». Ordene tilhører ikke meg, men Heidi Weng. Men på søndag følger jeg den tankegangen.




Det er tre dager igjen til et av årets store mål - å endelig krype under 3.30-grensa. Jeg skal innrømme at jeg har virkelig har prøvd på dette fra start én eneste gang, og det var i Odense for snart et halvt år siden. Den gang ble tida 3.31.49, fordi jeg slakket litt for mye av den siste halvdelen. Når man slakker, blir det ikke ukomfortabelt, og det svartner heller ikke. Det svartnet aldri i Odense, selv om jeg nesten snublet over målstreken. For 7 uker siden var ikke 3.30 utgangspunktet, men ble det etter 10 km. Det var ukomfortabelt i perioder, men jeg løp ikke til det svartnet - ikke den gangen heller. Da kom jeg 8 sekunder for seint til å se 3.29-tallet.

Jeg har altså til gode å gi alt gjennom samtlige 42,2 kilometer. Det skal jeg gjøre denne gangen. Seriøst. Svartner det, så svartner det. Da har jeg i hvert fall gitt alt. Så får jeg se hvor lenge det holder. Kanskje 32, kanskje 35 eller kanskje 40 km. Eller kanskje det holder helt til mål. Jeg har ingen idé, bare et mål.



Det er sjelden jeg går så offensivt ut. Jeg liker å være litt tilbakeholden med målsettinger for å unngå press og jag. Egentlig er det selvpålagt stress. Hvem bryr seg, når alt kommer til alt? Kun meg selv. Det er jeg selv som blir skuffa, ingen andre. Derfor jeg veldig flink til å grave fram «unnskyldninger» når det drar seg til og et maraton nærmer seg.

-  Det blir bare et nummer i rekka. Jeg kal ikke løpe fort denne gangen, altså (innerst inne er det nettopp det jeg vil)

 - Jeg skal ta følge med noen, noen som vil løpe under fire timer (det har skjedd én gang)

- Uff, jeg har trent litt for mye i det siste, så jeg føler meg litt sliten i beina. Kjenner antydnig til murring i leggene (det gjør det alltid, gjennom hele året, omtrent)

-  Jeg kjenner jeg brygger på noe. Ja, ja, det får gå som det går (jeg er sjelden syk og brygger sjelden på noe, det har hendt én gang at jeg aldri burde stilt opp i noe maraton pga sjukdom)

- Hvert maraton lever sitt eget liv, dagsformen har mye å si (det er for så vidt sant, men det finnes noe som heter vilje også).


Denne gangen har jeg gått tom, eller jeg vil ikke finne opp unnskyldninger. Det finnes ingen reelle. Løper jeg mye dårligere enn 3.30 må det skje noe spesielt - seriøst. Jeg har trent for dette i lang tid. Jeg har stått opp grytidlig i helgene og på ukedager for å løpe 1 mil, 2 mil, 3 mil før andre har tenkt å sette på første kaffekoppen. Jeg er fysisk rustet til å klare 3.29.59. Viser klokka 3.35, 3.40 eller 3.45, har det svartnet ei mil eller noen km før jeg passerer mål. Men da har jeg i det minste prøvd.

See you in Barcelona







fredag 3. mars 2017

Nedtrapping

Nedtrapping før et maraton er et nødvendig onde eller gode, alt etter som. Jeg liker det ikke, men vet det er til mitt eget og beinas beste dersom toppformen skal prikkes inn til det smeller i Barcelona neste søndag.


Jeg er ikke, og har aldri vært god til å trappe ned før lange løp, men jeg blir stadig bedre på denne delen av forberedelsene. Det skulle heller ikke så mye til. Jeg er heldig som har bein som tåler mye trening, mye gamping - men det er lurest å la fornuften seire og redusere treningsmengden de to siste ukene før et maraton. Når man er vant til et vistt antall kilometre hver uke, synes jeg det er fælt å ikke skulle løpe så mye - en mental styrkeprøve.

Nedtrapping er som ordet tilsier, gradvis mindre treningsmengde, og da oftest i to uker. Det er ulike meninger ute og går og de lærde strides om hvordan dette skal gjøres på optimal måte. Man trapper vanligvis ned antall kilometer per uke fram mot et halvmaraton eller maraton, og utfra hvilken av de to distansene man skal delta i, legger man en nedtrappingsplan.

Jeg har ikke nøkkelen til hva som er den riktigste måten å gjøre det på, men jeg har en del erfaring. Fra å nesten trene som normalt omtrent til et par dager før løpet, har jeg det siste året vært mer nøye enn tidligere på denne delen av treninga.

For min del fungerer det bra med 30-40 prosents reduksjon i mengde nest sist uke, og 50-60 prosent i uka før selve løpet. Det er også anbefalingene de fleste ekspertene gir.

Da jeg googlet temaet, fant jeg en mal jeg synes ser fornuftig ut mot neste helgs Barcelona Marathon. Jeg har ikke fulgt den slavisk, men brukt den som en rettesnor.

Sakset fra en sak i DN, hvor ultraløper Didrik Hermansen gir gode råd.


Med et par unntak har jeg unngått å løpe i to hele dager før maratondeltakelse, for å samle overskudd og løpsmotivasjon, slik at både kropp og hode er klar.

Den siste langturen tar jeg en uke før, som planen ovenfor skisserer, og jeg tilpasser også intervalløktene - i mengde, mens intensiteten (farten) opprettholdes. 
 
For ferske løpere, er det lett å gå i fella og ikke redusere mengde, fordi man føler man «må» løpe, og jo mer flere økter fram mot løpet, desto bedre. Hvis du trener for hardt helt opptil løpet, stiller du til start med en unødig sliten kropp som ikke er tilstrekkelig restituert. Dermed yter du heller ikke optimalt (Ja, jeg minner meg selv om dette hele tiden). 

 Vårstemning langs E39 og Bråsteinvatnet i Sandnes, fredag ettermiddag

Mine to nedtrappingsuker:

Nest siste uke:

Mandag: Rolig 7,2  km løp med 6x30 sek fartsdrag

Tirsdag: Fri

Onsdag: 9 km, 8x3.30 med 1 min pause mellom dragene og seriepause 1.30 etter 4 drag.

Torsdag: 7,5 km, 10 min oppv, 5 min på terskel, 5 min rolig, 10 min terskel, 10 min rolig

Fredag: 8 km, 12 min oppv, 12x1 min med høy fart, 30 sek pause mellom dragene, 10 min nedjogg

Lørdag: 16 km i rolig tempo, 6.00 per km.

Søndag: 10 km rolig tempo


Totalt: 57,5 km= 70 prosent av ei normal treningsuke


Siste uke:

Mandag: Fri

Tirsdag: 5x3.30 med 1 min pause mellom dragene, og seriepause 1.30 etter 3 drag

Onsdag: 30-35 min, hvorav 15 min i maratonfart

Torsdag: 30 min rolig løp, inkludert 3x30 sekunders fartsdrag

Søndag: 42,2 km


Neste blogginnlegg vil handle om de siste forberedelsene  - hvilke feil er de vanligste å gjøre (selv om man har løpt utallige maraton tidligere), hva gjør man på selve løpsdagen og under selve maratonet.

 9 dager igjen...