onsdag 28. juni 2017

Grimstad - bom stopp da det gjenstod 10 km

Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle løpe Grimstad maraton én eneste gang til, men der tok jeg feil. Ikke ble det så lett heller mot slutten.




2017 handler om å få løpt flest maraton, ikke nødvendigvis å nå neste tidsmilepæl (3.29), selv om det også er kjærkomment om det plutselig klaffet 120 prosent sånn helt plutselig.

Uansett - nummer 34 gikk av stabelen i Grimstad for snart to uker siden. Det var årets åttende maratonløp og de siste har kommet tett som hagl. Jeg har til og med gått i surr med tellinga, og trodde en stund at sørlandsidyllen skulle bli omgivelsene for nummer 35. Feil. Det ble nummer 34.

Fullført. Medalje. Enda en. Glede over nok en gang å løpe 42,2 km. Maraton er mer enn bare 42,2 km.

Oddveig og jeg i trappene utenfor hotellet med hver vår medalje, i sølv og gull. 
Faktisk var det bare de tre første som fikk medalje i Grimstad maraton - i fjor var det ingen.

For mange  ser det sikkert unektelig lett ut. Instagram-bildene florerer av smil, sterke bein og poseringer både slik og slik. Ofte er det tilfellet også, men mange ganger ikke i det hele tatt.

I Grimstad hadde jeg og løpevenninne Oddveig på forhånd bestemt oss for å løpe kontrollert inn på 3.49. Ikke stresse, ikke jage noe 3.29, selv om det er det vi begge innerst inne vil - hver eneste gang vi står på startstreken.

Kvelden før løpet ble tilbragt utendørs, i strålende sol og for det meste sittende. Vi ville ikke inn - forståelig nok for solhungrige vestlendinger.

Løpsdagen våknet vi til strålende sol, og godt over 20 grader. Vi bestemte fort at singlet ble en del av løpsantrekket og klarte å bestemme oss for riktig short. Det er shorts som gjelder for tida.

Et kjapt besøk på badet og litt uforsiktighet, og splæsh - hele neglelakkflaska deiset i gulvet. Rød neglelakk over det sorte flisegulvet på Scandic Grimstad.

Jeg gikk ned og ga beskjed og mer vennligere sjef i resepsjonen skal man lete lenge etter. Hun fikk fart på sakene. Og da vaktmesteren ikke fikk gjort rent, tok hun jammen saken i egne hender. Dama gikk og kjøpte neglelakkfjerner, - så klart og snart lå hun på alle fire og skrubbet opp hver eneste lille røde flekk. Slikt liker vi.

Tilbake til løpet. Det er praktisk å bo på hotell som ligger ca 5 meter fra start og målområdet. Derfor var vi på plass noen minutter før start. Ikke kjempenervøse, men bare litt sommerfugler i magen fordi maraton er så himla langt. Den tanken slår meg aldri før jeg står der og venter på startskuddet.
To ganger 21,1 km i ei kupert løype. Jeg visste hva jeg gikk til, men det gjorde ikke mitt løpefølge. Men vi løp kontrollert ut på gjennomsnittsfart som skulle klokke oss inn på 3.49.

Første runde gikk tålig, men vi kjente at bakkene og mye tung grus sugde krefter - kanskje litt mer enn vi likte å innrømme. På an igjen med andre runde, og da var vi plutselig dame nummer to og tre. Ei hadde løpt feil (71 år gamle Vera Nystad), og vi så ryggen på dame nummer 1. Det gjør noe med hodet. og plutselig skrus konkurranseinstinket inn. Vi skulle ikke løpe så fort, men...

 Kjekt å treffe på denne maratondronninga på 71,5 år, soml løper som en ungfole.

Farten økte litt, men det gikk i rykk og napp. Mest fordi jeg ville holde meg til planen.

30 km. Jeg var sliten. Mer sliten enn løpefølget, men beit tenna sammen og tenkte jeg måtte skjerpe meg. Jeg tenkte på jobb, guttene mine, ting som bare har hopet seg opp. Jeg har et travelt hode, det er alltid mye som skjer og det er sjelden jeg får tid til å hvile. Mye er selvvalgt, og jeg liker at det skjer ting hele tida, men nå kjente jeg tårene presset på bak solbrillene.

Det var godt vi var i skogen og alene på grusstien, for da det gjenstod ei mil skyllet den mentale nedturen over meg. Jeg strigråt og hadde lyst å stoppe. Bryte hele løpet. Seriøst. Løpefølget var klar til å rykke for å ta igjen dama som lå et par hundre meter foran, men var lojal og fikk meg etter hvert på bedre tanker.

Kilometrene fram mot mål virket lange. Jeg følte ikke beina beveget seg en milimeter framover. Ikke før den siste bakken, 700-800 meter før mål. Da var det litt sprut igjen å spore -men for seint. Dama foran hadde for langt forsprang.

3.49 er ingen vinnertid i et maraton - synes jeg. Men når det ikke er flere enn to-tre titalls deltakere totalt for damer og menn, er nivået også ofte deretter. Det hadde jo vært kjekt å bli nummer 1 og 2 i stedet for 2 og 3 - men denne gangen var det jeg som ikke hadde kapasitet eller krefter til å ta et rykk da det trengtes.

Jeg er heldig som har ei så lojal og raus løpevenninne. Det er utrolig stort gjort å ikke stikke. Joda, det har vært motsatt også en gang, men ikke så tydelig som i Grimstad. Jeg har aldri vært i nærheten av å bryte sammen på det viset tidligere. Aldri. Fremdeles har jeg dårlig samvittighet for hun som bare kunne frest forbi vedkommende som lå først i løypa. I stedet måtte det verbal oppmuntring til i sju-åtte-ni-ti kilometre.

Jammen godt at det ble fotofinish og at 2. plassen gikk til Oddveig, mens jeg ble nummer 3. Jeg hadde aldri i verden gått opp på sølvplass dersom tilfeldighetene hadde villet det motsatt.


Alle medaljer smaker - uansett.

Vi snakket om det i bilen i de fire timene det tok å kjøre hjem fra Grimstad til Sandnes. Ingen sure miner, bare forståelse. Og så blir alt glemt i det vi belønner oss selv med en boks cola og pepsi max pluss halvannen sjokoladebolle hver.

Det er straffen hun får for å løpe så mange maraton på kort tid, tenker nok mange. Den tanken har streifet meg også. Men beina er ikke slitne, de er sultne på å løpe. Hodet også - for det meste. Så får vi se om jeg har fått orden på det siste når nummer 35 står for tur. Viljen er bedre enn forstanden.

Det er ikke lenge til et nytt halvrundt jubileum.

Følg meg gjerne på Instagram @ablondeontherun for hyppigere oppdateringer.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar