søndag 4. juni 2017

Nummer 34 gikk over fjellet

Suleskar maraton. 1050 meter over havet. Bratte bakker. Stupbratte bakker, faktisk. Så hva i all verden fikk meg til å løpe over et av Norges tøffeste maraton, seks dager etter å ha fullført nummer 33 i rekka?


Foto: En tysk turist

De galne har det godt, heter det. Jeg er ikke A4 på noen som helst måte, og kommer aldri til å bli det heller. Det har ligget i bakhodet, dette fjellmaratonet, som er spektakulært fordi man vanligvis løper i en "tunnel" av 8-10 meter høye brøytekanter i store deler av løypa. Unntaket er når det er 25 grader og sola steiker, og det dagene i forkant har vært varmere enn normalt. Brøytekanter var det, men de var ikke 10 meter høye.

Lysten på å fullføre Suleskar maraton har ligget i bakhodet i lang tid, men jeg hadde ikke tenkt at 2017 skulle bli det året jeg gjennomførte. Men slik ble det. Avgjørelsen ble tatt dagen før, da jeg så på værmeldingen og dessuten ble tilbudt skyss opp til Sirdal av mine foreldre. Da var ikke valget vanskelig i det hele tatt. Det fikk bære eller briste. Tida var uvesentlig, jeg tenkte bare på å få en medalje til (kremt, medalje og medalje...) og komme ett skritt nærmere målet om 50 maraton.

Jeg gikk på bussen, og der traff jeg på kjentfolk, blant annet min tidligere sjef i Stavanger Aftenblad, som skulle løpe sitt nummer 20, minst halvparten av dem har han løpt fra Brokke til Suleskard. Det var varmt. Fryktelig varmt. Vi satte oss inn i bussen som skulle frakte oss de 42,2 kilometrene over fjellet, til start.

 Min tidligere sjef i Aftenbladet, alltid like blide Geir Sveen.

Jeg unngikk å se så mye ut vinduet, men kjente at bussen kjørte veldig mye nedover, hvilke betydde at det måtte gå mye oppover da vi skulle løpe tilbake igjen. En helt framme fablet om en 3-4 km lang bakke med 10 prosent stigning. Javel, tenkte jeg - hvor ille kan det egentlig bli.

Veldig ille, faktisk. Da vi ruslet til start i en trykkende varme og begynte å gå opp et par hundre meter til starten, så jeg hvor ille dette kom til å bli. I mitt hode gikk den bakken rett opp. Jeg så rundt meg, vi var vel 40 deltakere som skulle slite oss oppover. Jeg løp den første kilometeren. Da så jeg flere som begynte å gå, og de så spreke ut - jeg fulgte deres eksempel og tror ikke jeg tapte så mye tid på den gåingen de to neste kilometrene.


Litt løping, litt gåing, et par-tre km løping, gåing. Sånn gikk det nå opp til 21,8 - ja, for det var da vi var på toppen. Halvmaraton-folket var forduftet for lenge siden. Jeg så på klokka og mener å huske at den viste 2.30 eller noe deromkring. I alle dager, tenkte jeg, hva skjer? Men jeg var i hvert fall over halvveis, og benyttet dette maratonet til å sanke noen motiv underveis. Derfor stoppet jeg en bil, som viste seg å være noen tyskere, og fikk sjåføren til å hoppe ut og knipse i vei med brøytekantene (de høyeste jeg så i løypa) i bakgrunnen. Det gikk sikkert 2-3 minutter, men så var det ikke tida jeg slåss mot heller denne fantastiske lørdagen. Jeg måtte nesten klype meg i armen. Beina var slitne, men ikke SÅ slitne. Jeg smilte for meg selv, og slo av en prat med en som kom bak meg. Han håpet å rekke fram til siste drikkestasjon før de stengte av, han hadde visst startet litt tidligere. Men han hadde humøret i behold og var ved godt mot.

Fra løypas høyeste punkt, 1050 meter, gikk det 4-5 km i slak nedoverbakke. Beina rullet av gårde, og km-tidene ble straks mer gjenkjennelige og langt fra 8- og 9-tallet som var tilfelle på min vandring i motbakkene. 

Så var det oppover igjen, litt gåing, nedover, bortover, oppover.


 30 km. Jeg så plutselig en kjent bil komme kjørende imot. Mor og far, selvsagt - og aldri har vel en iskald cola smakt så ufattelig godt. Ikke Pepsi Max, ikke Cola Zero eller light, men ekte cola. At den ikke var på glassflaske, var helt greit. 25 grader, solbrent på skuldrene og mer enn antydning til skille på lårene - og så iskald cola - helt perfekt.

Jeg tok igjen et par-tre løpere, blant dem en danske som jeg så åpnet i et forrykende tempo. Nå var det litt mindre fres igjen i beina, så det ut til. Jeg traff Lise i løypa, som jeg satt sammen med på bussen - for øvrig ei supersprek dame på nærmere 60 enn 50 år og med nesten 180 maraton på samvittigheten (hun løp forresten over et annet fjell nå i helgen, Beitostølen fjellmaraton....) og når jeg snakker med slike som henne, blir jeg inspirert. Jeg lar meg imponere av tider, tetthet og stå på-viljen. Det er mye å strekke seg etter.

 Lise Lithun og jeg omtrent ved 32-33 km

35 km og påfyll av cola. Fremdeles iskald. Selvsagt har jeg ei mor som tenker det er lurt å ha en liten kjølebag til datterens cola.



Jeg trodde bakkene var over, men rett der framme så jeg et par gående menn på vei mot Suleskard. Bare en liten nedoverbakke og ei kort slette, en ny bakke og så ville jeg være på 38 km. Det var det punktet jeg hadde sett fram til de siste to timene. De siste 4 kilometrene gikk rett ned. Det visste jeg med sikkerhet. De gikk ganske bratt nedover også. Jeg lurte på om knærne ville tåle det, men det gjorde de, og km-tidene ble presset ytterligere nedover, mens smilet og gleden steg meter for meter.

Langt der nede så jeg målområdet. 2 km, tippet jeg for meg selv. Maks 10 minutter med denne farten, så er det over. 34 maraton er fullført. Ny medalje til samlingen.

I mål på 4 timer og 38 minutter. Helt greit. Jeg var trøtt i hodet, ikke fullt så trøtt i beina.

Jeg gikk fram og meldte min ankomst for å få den velfortjente medaljen - som viste seg å være et krus... Ja, ja, jeg hadde ikke tid til å døyve den skuffelsen der og da, for dama som hadde ansvar for å dele ut diese krusene, hevdet hardnakket at jeg ikke hadde startet.

Hæ??

 - Det står her at du ikke har startet. DNS.

 - F.... i h...... sa jeg, ganske høyt, og kjente at krydderkaka jeg hadde tatt et bitt av, vokste i munnen.

Glasset med sportsdrikke jeg hadde forsynt meg av, føyk i bakken.

10 minutter senere var misforståelsen oppklart, og jeg fikk utdelt kruset.



Suleskar maraton var en opplevelse utenfor komfortsonen, men der har ingen vondt av å være innimellom. Jeg ruslet fornøyd ut av målområdet med kruset i hånda og et nytt stykke krydderkake i hånda.

Den iskalde colaen ble snart byttet ut med et glass iskaldt hvitvin.



For en dag. På den eneste ordentlige sommerdagen, løp jeg 42,2 km over fjellet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan løypa må ha fortonet seg i flere av de tidligere løpene - rykter om 3-4 grader og sludd høres helt fremmed ut.






2 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk, det var et spesielt maraton, med langt flere høydemetre enn jeg er vant til:-)

      Slett