søndag 22. desember 2013

Endelig - luke nummer 13

Jeg vet, jeg har kun kort tid på meg til å fullføre årets julekalender. Skal henge i stroppen både i dag og i morgen, samt på julaften, så her kan det fort bli flere innlegg utover kvelden.

Luke nummer 13, det betyr at vi har kommet til juli. Og juli er for meg ensbetydende med sol og varme, og uker som tilbringes alle andre steder enn i hjemlandet. Årets ferie gikk til Hellas, og etter at naboen hadde lokket med flotte løpemuligheter, gledet jeg meg til den første morgenturen på Antiparos.



Jeg ble ikke skuffet. En blanding av asfalt og grussti, variert terreng og mye å se på, gjorde at de nesten daglige morgenøktene, ble en ren fornøyelse. Til vanlig har jeg vanskelig for å stå opp tidlig, men 24-25 grader og løping langs sjøen, gjorde det ikke vanskelig å komme seg ut av senga før kl 8. Som regel var økta unnagjort før kl 9 hver dag, det var også målsettingen.

Løypa - vel, den gikk en kilometer beint framover, en kilometer opp, en halv kilometer ned, og så fulgte litt variert terreng, før den siste kilometeren ble avsluttet med lett nedover og flatt parti.



Jeg løp ikke fort, men når man har vært ute noen morgener på rappen og likevel tar tida, blir det fort en intern greie med deg selv om å slå gårsdagens tid. 7 km ble som regel fullført med rundt 5.30 i snitt, noen dager raskere, noen dager bittelitt seinere. En god start på dagen ble det uansett.



Dere har sikkert sett dere mektig leie på sommerbilder fra Hellas, men her følger et knippe reprisemotiv.






onsdag 18. desember 2013

Bak luke nummer 12...

... skjuler det seg enda et løp. To uker etter Varhaug-mila var unnagjort, stod jeg på startstreken i enda et løp på Jæren, men litt lengre denne gang. Frøylandsvatnet rundt er 16,6 km, og jeg deltok for tredje gang (2011 var første gang).



Jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker arrangement som ikke er av de største. Jeg liker den uformelle tonen, at alt ikke er helprofesjonalisert. Frøylandsvatnet rundt er et slikt, men det går ikke på bekostning av kvaliteten, tvert imot. Dette er karer som vet hva de driver med og som har gjort det i utallige år. Bevertningen etter løpet er også i egen klasse, med egen pølsegrill, brus, saft, vann, frukt og sjokoladekake - kan man egentlig be om mer?

 Glade løpedamer etter målpassering.

De to første årene jeg løp, startet jeg en time før alle andre og måtte ta de 16, 6 km i ensom majestet (dekket løpet som journalist i lokalavisa), men i år tok jeg følge med alle andre. Merker at farten går automatisk opp da, iallfall i starten. Hadde mål om rundt 1.20 (hadde 1.22 i fjor og 1.30 i 2011), og la meg på ei fornuftig km-tid.  Det er ei løpervennlig løype, og halvparten på asfalt, som vi løper på først, etterfulgt av grussti, gir en fin kombinasjon. Og det gikk veien - jeg perset med tida 1.18.52.



Dessuten er det alltid så kjekt i målområdet. Mange kjekke løpefolk å slå av en prat med, det er en helt annen (naturlig nok) distanse på større arrangement. Men løp på Jæren er noe helt eget, med den ujålete stilen og store engasjementet. Jeg kommer igjen i 2014.


Julegaveønske nummer 12

Så var det denne elgvasen fra Wik & Walsøe, da. Ønskes for tredje gang. Fikk den til 40-årsdagen i 2011, og ett år senere var den knust på grunn av twinsas fotballspilling i stua (som mora har gitt streng beskjed om at ikke er lov). Fikk ny til jul i 2012, og happy med det. Plasserte vasen på samme sted, og hva skjedde nøyaktig 10 måneder senere, altså i september i år.. 


Joda, dette skjedde (enda mer fotballspilling i stua uten moras tillatelse)

 Så jeg har rett og slett satt denne vasen på ønskelista for tredje gang, det begynner å bli en prinsippsak (og tradisjon). Venter spent til julaften og hvis den ligger under treet, blir jeg selvsagt glad. Spørsmålet er hvor mange måneder den får stå i fred..


Stadig på etterskudd, luke og ønske nummer 11

Etterlengtet fridag mellom slagene. Jobb og juleforberedelser smelter sammen i en lapskaustilværelse. Får prøve meg med flere innlegg i løpet av dagen, som skal nyttes til kakebaking og en lang løpetur (15 km).

Luke nummer 11, da har jeg kommet til juni måned. Og på den første junidagen deltok jeg i et 10 km-løp, nemlig Varhaug-mila på Jæren. Løypa er 2x5 km, ei ganske grei sløyfe, som er tålig flat, med unntak av et par korte partier. Av en eller annen grunn (lærer aldri), blir jeg alltid så nervøs når jeg deltar i konkurranser. Det skyldes nok ingenting annet enn egne forventninger, og denne junilørdagen var intet unntak. Jeg vil alltid prestere så godt som mulig (hvem vil ikke det).

Traff Oddveig i startområdet, så for en gangs skyld, tok jeg meg tid til litt oppvarming. Oddveig er ikke hakket bedre når det gjelder nervøsitet, så vi løp der med sommerfugler i magen, begge to, og sa (til en forandring) ikke så mye. Vi to løper ganske jevnt på 10 km, Oddveig er nok litt raskere i spurter enn meg, lettere i beina.



Men - startskuddet gikk, og det var bare å gå ut i 100. Ville så gjerne slå rekorden fra året før, i samme løype, og helst løpe inn til ny bestenotering på 10 km. Startet de to første km på litt under 4.30 i snitt, og lå altså an til under 45, men klarte ikke å holde meg under fram mot 5 km-passering, som ble notert på 23.05. Jeg prøvde, men i motvinden var det vanskelig å holde jevnt driv. Til slutt ble det 46.30 og pers med ETT sekund. Oddveig slo meg i spurten og kom et par-tre sekunder før meg, men det gjør absolutt ingenting. Jeg løp 25 sekunder saktere på runde to, det er en del det, på bare 5 km.



Utfordringen framover blir å kombinere treninga, slik at jeg sniker meg under 45 minutters-grensa, samtidig som jeg klarer å prestere greie tider på halv- og helmaraton.... Eller rett og slett bare akseptere at jeg må prioritere to av disse distansene...



Julegaveønske nummer 11

Denne Peak Performance-trøya hadde jeg ikke hatt noe imot (700 kr)

søndag 15. desember 2013

Luke nummer 10 og ønske nummer 10

Det er jammen godt jeg har Garmin-siden å se tilbake på. Siden jeg fremdeles holder meg til mai, kommer jeg ikke utenom Holmenkoll-stafetten. Lørdag 11. mai, løp jeg dette vårens vakreste eventyr for tredje gang. Sist var i 1993, altså 20 år siden, men dro jeg til gjengjeld hjem med bronsemedalje (Norges idrettshøgskoles studentlag).

I år var jeg med Undheim IL, som har landets beste maraton- og ultraløpere i klubben. En herlig gjeng å være med på tur. Klubben stilte med to lag, og jeg var med på mix-laget, mens lag nummer én bestod av løperkremen fra bygda utenfor Bryne på Jæren.

Før mitt lag måtte rusle opp til start for hver våre etapper fikk vi en tilskueropptur på Bislett. Jeg er jo ikke en sindig jærbu, og klarte ikke å tie stille, men ropte og hoja, da det viste seg at lag nummer én vant sin klasse og dermed rykket opp til elitepulja for 2014. Kanonbra jobba, men så er det et knippe løpere de fleste vil ha problemer med å hamle opp med.

Jeg skulle løpe femte etappe, et 1300 meter langt strekk, mot Vinderen. Oppover de første 200 og så ganske flatt. Det er alltid spennende å stå i vekslingsfeltet, og da jeg fikk stafettpinnen fra min lagkamerat, var det bare å gi jernet fra første steg. Hadde for en gangs skyld varmet opp grundig, det vil si løpt etappen fram og tilbake en gang for å danne meg et inntrykk. Jeg suste oppover bakken og så meg aldri tilbake. Løp forbi en god del, og var ganske pumpa da jeg vekslet med nummer seks.

Tida ble 5.06, og det er jeg godt fornøyd med. Sammenlignet med mange andre, var det slettes ikke ille, og til og med var det et par i eliteklassen av damene, som løp noen sekunder saktere. Tror ikke jeg har løpt min siste Holmenkollen-stafett og håper jeg får være med den samme gjengen på tur også i 2014 - en sosial og sportslig opptur i mai, rett og slett.

Julegaveønske nummer 10

Norrøna, lett, vindtett løpejakke, modell Bitihorn. Elsker fargekombinasjonen.

Og her kommmer luke nummer 9 og ønske nummer 9

Søndag morgen og stille i huset. Da har jeg virkelig tid til å sette meg ned med en kaffe og skrive noen innlegg. Andre enn meg som synes denne desember-utgaven har gått i forteste laget? Ikke er jeg i rute med gaver, ei heller med kakebakinga. Èn sort hittil, men den er det til gjengjeld sikkert 300 av (kakemenn, storfavoritten blant gutta).

Luke nummer 9 - det er vanskelig å plukke ut løpeturer som har hatt det lille ekstra, for det er så mange. Men jeg har kommet til mai måned, og da snakker vi endelig varmere i været, og iallfall langt fra sju grader - iallfall ikke den søndagen jeg var ute og løp 23, 3 km. Tidlig en søndag formiddag, 19. mai, kjørte jeg til Stavanger for å løpe langt på grus. På med løpeskjørtet som var innkjøpt i London. 22 grader klokka 10 er ikke dagligdags, men bare helt nydelig (bildet er ikke fra samme dag, men samme område og antrekk...).



Jeg løp to ganger rundtHålandsvatnet (kupert terrreng) og én gang rundt Stokkavatnet og klokka stoppet altså på 23, 3 km da jeg var framme ved bilen. Hadde nok litt for lite drikke med på turen, knappe én liter holder ikke i den varmen, og etter 17-18 km, måtte jeg ned i vannkanten for å kjøle meg av litt. Jeg løp ikke fort, gjennomsnittsfarten var 5.57, slik den skal være på lange turer. Husker at jeg var på jobb litt senrere på dagen, og helt sør på Jæren så det slik ut.



Slike formiddager hører til sjeldenhetene, iallfall for min del. Jeg klarer som regel ikke komme meg av gårde før litt senere ut på dagen, men når jeg er ferdig løpt over to mil like over klokka 12 - da kan hva som helst skje, uten at humøret glipper - og det gjør ingenting at jeg skal jobbe hele søndagen....



Julegaveønske nummer 9


Denne supre og kule modellen fra Asics, frister veldig, må jeg innrømme.
Dette er en lightversjon av min all time high Kayano, altså en lettere sko enn originalen.


eller....


Enda en kul modell fra NIKE. Jeg ser ikke for meg at jeg skal bruke denne til trening, men "kjekt å ha" til hverdagsbruk. Jeg er og blir en joggesko-junkie... Bilder lånt fra G-sport Jæren.


Dag nummer 8 og ønske nummer 8

Still hanging in here. Kalenderdag nummer 8 og julegaveønske 8 it is. Tenkte på å gjenfortelle London marathon 21. april, men velger å la være. Nå har jeg løpt i den britiske hovedstaden to ganger uten å ha vært under 4 timer, så jeg sparer heller til neste års kalenderutgave.. Ja, jeg skal delta i London i 2014 også, og tredje gangen gjelder det vel...

Dagens løpetur er fremdeles fra påskemåneden, en mandag, 8 dager etter London.  Det var min tredje løpetur, som jeg hadde bestemt meg for skulle være av en viss lengde, iallfall over mila -  de to andre var henholdsvis 7 km og 10 km, fire og seks dager etter maratonet.


Siden jeg jobber turnus, har jeg fri annenhver mandag og annenhver onsdag, og disse dagene benyttes nesten alltid til å gjennomføre ei løpeøkt på dagtid. Så også denne siste mandagen i april, hvor det pøste ned og i tillegg var bare 7 grader - det er faktisk varmere nå, as we speak, klokka ni en desembersøndag, for det er 8 grader og vindstille ute. Vestlandet på sitt beste/verste.

Det er noe med å komme i gang igjen etter et maraton. Som oftest går det 4-5 dager før jeg løper igjen, tar totalt hvile i flere dager. Det hadde sikkert ikke gjort noe om jeg hadde hvilt litt lengre, men det er noe med å komme inn i løperutinene igjen, og det å løpe lengre enn bare en liten time. Vel, denne mandagen skulle jeg iallfall et sted mellom 12 og 15. Jeg endte med 14.6. Da var jeg så gjennombløt, at ved litt over 7 km, snudde jeg bare og løp hjem igjen. Åtte dager etter fire mil  på asfalt, var jeg i gang igjen. Farten var der, og jeg klarte å øke for hver km den siste halvdelen av turen, som ble gjennomført med 5.05 i snitt per km. Jeg blir så glad når jeg kjenner at alt er som det var, at jeg feilet (i mine øyne) ei uke i forveien, var som blåst bort. Jeg var i gang igjen.





Julegaveønske nummer 8



Nike løpegenser med hette. Lett og god å ha på seg, og super som overdel når det er litt kaldt. Jeg liker farger, men av og til er det kjekt å ha noe nøytralt også i skapet.. Oddveig på G-sport Jæren er fotografen:-)

tirsdag 10. desember 2013

...og der var luke nummer 7 og ønske nummer 7

Henger fremdeles etter med kalenderen, målet får være å komme ajour i løpet av uka...

Tid for luke 7, vi er kommet til april måned, og bak den skjuler det seg årets korteste løpetur - faktisk. Ved forberedelser til maraton, er jeg alltid i tvil om når jeg skal løpe siste tur. Før London maraton, som gikk av stabelen søndag 21. april, skulle jeg dra fra Stavanger torsdag kveld. Siden jeg hadde hjemmkontor den dagen, bestemte jeg meg for å teste beina tidlig torsdag morgen, den 18. april, altså tre dager før selve maratonet. I pøsregn dro jeg av gårde samtidig med at gutta gikk til skolen, og etter en snau halvtime var jeg tilbake igjen, etter å ha nøyaktig tilbakelagt 5 km. Ganske enkelt 2,5 km og så snu og løpe hjem igjen. Kjedelig, og kanskje ikke en løpetur for minneboka, tenker du kanskje....:-) Men jeg husker denne korte turen, for meg er det uvant å være i joggeskoene klokka 8 om morgenen, og den siste testen foran den store eksamenen, er alltid noe ekstra. Når jeg ser tilbake på loggen, gjennomførte jeg de 5 kilometrene på 27 minutter, litt under 5.30 per km, bittelitt kjappere gjennomsnittsfart enn jeg hadde sett for meg i London (planla 5.35, men ble vel 5.50 til slutt der...).

 Medalje ble det, mitt femte - her med løpevenninne Anne dagen derpå

Har ingen bilder fra den tidlige torsdagsmorgenen. Og så er det jo et paradoks, da, at de få gangene jeg kommer meg ut tidlig, tenker jeg hver gang hvorfor jeg ikke gjør det oftere og til en vane - iallfall én gang i uka.





Julegaveønske nummer 7



Hadde vært kjekt med en 2XU-løpetrøye som står i stil med tightsen i forrige ønske...
Optimal pusteevne og komfort, ifølge produsenten...


mandag 9. desember 2013

Luke nummer 6 og julegaveønske nummer 6

Lange langturer går sjelden i glemmeboka. I forkant av et maratonløp må jeg (for det mentale sin del) alltid ha løpt en tur over 30 km, for å føle meg godt nok forberedt - paradokset er at den gangen jeg ikke løp 30 km i forkant, men bare turer på 20-22 km, løp jeg mitt beste maraton... Vel - håper at dette var unntaket..

16. mars i år, altså 5 uker før London maraton, og én uke etter Egersund halvmaraton, var jeg på beina med Janne. Planen var 34 km, men vi hadde også 32 i bakhodet, dersom alt skulle gå riktig ille. Man vet jo aldri. Plutselig har man ikke nok drikke, og så er det for mye regn, og ja - unnskyldninger finnes det sikkert nok av.

Tidlig lørdag morgen travet vi avgårde, med kun asfalt som underlag. Vi fokuserte på å holde farten nede, rundt 6.10-6.15 skulle den være - og det holdt vi iallfall. Det blåste ganske kraftig denne lørdagen, og vi kjente vel begge at dette ble en utfordring før vi hadde løpt halvveis. For å få nok kilometre (jeg hadde tatt litt feil av lengden), ble det en del løping fram og tilbake på de helt rette partiene, og været - ja, det skiftet fra hagl, via regn og storm i kastene, til mindre vind og solgløtt. Ganske rart, det der, når jeg og Janne løper langt, er det som regel stygt vær, men mot slutten lysner det alltid.

Da vi hadde rundet 30 km gikk vi i tenkeboksen, skulle vi gå for 32 eller 34 km. Vi var ikke langt fra parkeringsplassen der Jannes bil stod, men snudde raskt og la på et par km, slik at distansen ble som opprinnelig planlagt. Det er alltid godt når det er overstått. Nok en tur med utholdenhet og karakterbygging - følelsen blir litt sånn: "klarer jeg dette, klarer jeg også 42 uten problemer, og da snør det heller ikke". For øvrig ble London maraton en het affære, med rundt 20 varmegrader og sol fra skyfri himmel.

To fornøyde damer - well done






Julegaveønske nummer 6


2XU kompresjonstights. Jeg har to fra før (den ene er gjennomslitt og moden for å kastes), men en sort med lilla, skulle jeg gjerne hatt i treningstøysamlingen.

søndag 8. desember 2013

Kalenderluke 5

Endelig et løp å skrive om, nemlig mitt beste halvmaraton så langt. 9. mars i fjor deltok jeg i Egersund halvmaraton, ei løype som både er krevende, samtidig som siste del går unna i rekordfart. Det er mye oppover (omtrent 7 av de 10,5 første km) fram til vendingspunktet, men så er det strake veien utfor på vei tilbake til mål.

Av og til føler man bare at dette vil gå veien. 9. mars var en slik dag. Sette seg i bilen, kjøre i nesten én time, musikken på full guffe, mens man drikker litt YT og Farris, som er obligatorisk for meg før konkurranser. Jeg er jo alltid nervøs før hvert eneste løp og dette var ikke noe unntak - sommerfuglene  i magen forsvant imidlertid raskt, da jeg møtte flere kjente løpsansikt i garderoben og ved startområdet. Egersund halvmaraton er ikke et megaarrangement, og har samlet rundt 100 deltkakere de to gangene jeg har vært med.

 Før løpet, med Anne, mitt maraton-reisefølge og venninne

 Også i 2012 løp jeg der, og satte ny pers med 1.43.36. For meg er det ei veldig respektabel tid, og jeg var litt usikker på om det ville bli veldig mye bedre - men rundt der ville jeg strekke meg etter, bestemte jeg meg for.

Fra start stabiliserte jeg farten til like under 5.00 per km, og klarte å holde sånn noenlunde samme tempoet til 10, 5 km. Det koster krefter når det er mye motbakker og en del motvind, men det gikk greit. Jeg kjente på den gode flyten, og var ikke i nærheten av stive bein. Motivasjonen stiger til himmels etter halvveis, vissheten om at du kun skal bortover og så bare nedover i flere km, gjorde at jeg økte tempoet helt automatisk og uten at jeg kjente blodsmaken i munnen. Dessuten hadde jeg ei 20 år yngre håndballjente som løpefølge, og vi ble enige om å holde hverandre med selskap fram til mål. Jeg orienterte litt innimellom om tider og hva vi ville ligge an til. Da det gjenstod 2 km forstod jeg at dette kunne bli virkelig bra. Jeg tenkte 1.42, men visste iallfall med sikkerhet at det ville bli ny bestenotering. De siste 500 meterne går litt oppover, er småtunge, men da jeg skjønte at jeg ville se 1.41-tallet, måtte jeg bare bite tennene sammen og stå distansen inn. Mitt løpefølge slo meg de siste 15-20 metrene, men det var helt greit.

Mitt bilde løpefølge i Egersund, Ida Haarr, sammen med far Oddvar. Raske jærbuer.

Jeg klarte det. Og på vei hjem, begynte det virkelig å gå opp for meg at jeg kanskje i 2014 er kapabel til løpe under 1.40 på halvmaraton. Jeg mangler 90 sekunder. Det bør gå. Det er 3 måneder igjen til neste halvmaraton i Egersund. Inntil da skal jeg leve på de gode løpsminnene fra «okka by».





Julegaveønske nummer 5


Nok et gaveønske fra den sportslige verden; sports bh-er. Kan aldri få for mange, og de kan aldri bli i for spreke farger og møstre, som disse fra Nike. Bilder lånt fra G-sport Jæren.

lørdag 7. desember 2013

Bak luke nummer 4...

...skjuler det seg nok ei februarøkt. Søndag 24. februar var planen progresjonsøkt, det vil si starte rolig og øke farten etter hvert, slik at du når konkurransefart (4.50-5.00 for halvmaraton og 5.20-5.30 for maraton for mitt vedkommende).

Denne siste søndagen i februar viste seg fra sin beste side, og det som var planlagt å starte i svært rolig tempo, rundt 6.15 per km, var ikke mulig. Jeg klarte ikke å senke farten. Beina ville bare løpe, og hva er vel mer kjekt enn det. Da er det bare å spille på lag og hive seg med og se hvor det ender.


Jeg løp min vanlige trasé på den strake asfaltstien langs E39. Målet for 2014 må jo være å utfordre meg selv på å finne nye løyper og ikke sky bakker så mye som jeg har gjort store deler av året (bakketreninga fra mai og utover har jo hjulpet litt for skrekken..).

Søndag formiddag er ypperlig til løpeturer. Denne gangen husker jeg at jeg lot musikken være igjen hjemme, kanskje er det derfor jeg husker den spesielt godt. Roen. Den gode roen og tid til å tenke når man løper alene, er fantastisk. Jeg løp og løp opp til et av mine mange snupunkt på veien, og som dere ser av km-tidene ovenfor, gikk det veldig radig hjemover, spesielt de siste 4,5 kilometrene. Det er noe med at  man er på vei hjem, jeg synes at beina automatisk går litt fortere da...



Progresjonsøkter er noe jeg kommer til å fortsette med, og nå i vintermånedene, er det greit å ha ei slik effektiv økt på mølla. Jeg er ingen mølle-elsker, men må jeg, så må jeg. Progresjon og intervall er for meg ensbetydende med intensitet og kvalitet, og det liker man jo:-)


Julegaveønske nummer 4


Ulvang ulltrøye i fin-fin rosafarge. Ikke til å trene i sånn med det første, men til å slenge på seg på ekstra kalde dager. Liker formen og fargen, rett og slett. Bildet er lånt fra G-sport Jæren


fredag 6. desember 2013

Luke nummer 3 og julegaveønske nummer 3

Okei, jeg henger litt etter, men skal prøve å komme ajour med bloggkalenderen i løpet av helga. Regner med at det ikke bare er jeg som sliter med tida i julestria.... Skal jo få tid til å løpe også:-)



Bak luke nummer 3 skjuler det seg en 13,5 km lang løpetur på den første dagen i februar. Løpe-etter-jobb er noe av det jeg liker aller best, og det topper seg særlig hvis dette er en fredag. For en inngang på helga. Og denne fredagen var det sol og vindstille - en perfekt vinterdag på Vestlandet, ikke var det for kaldt heller. Jeg hadde avtale med Janne, som jeg treffer fast annenhver uke (det er få ganger det går lengre tid mellom hver gang vi treffes for en løpetur). Normalt legger vi turene våre til midt i uka, men denne gangen passet altså fredag best. Sol og ei uke på jobb er alltid et godt utgangspunkt for en fin treningstur. Den gode «drøsen», stillheten innimellom (okei, et par minutter stille kanskje, eller ett i det minste..) og omgivelsene.



Jeg synes jeg er heldig som bor sentralt i forhold til så mange flotte løyper. Liker jo godt å løpe langs vann, og denne fredagen gikk turen rundt to vatn i Stavanger; Mosvatnet og Stokkavatnet - en kort variant av den vi bruker å ha (som er 16,5 km lang). Men det blir en god, nesten halvannen times løping, for når vi skal ut på andre økter enn intervall, står ikke tempoet i høysetet.



For å rose min løpevenninne Janne; alltid positiv, og en god sparringspartner i forhold til jobb og andre utfordringer. Kombinert med en løpetur, er det gull verdt. Husker ikke hvilke verdensproblemer vi løste denne fredagen, men smilet var iallfall på plass hos begge da vi kom til parkeringsplassen.

På vei hjem måtte jeg stoppe ved «Sverd i fjell», slaget ved Hafrsfjord, for å knipse noen flotte motiv:



Julegaveønske nummer 3


Peak Performance light down jacket i knallrosa....

mandag 2. desember 2013

Luke nummer 2 og julegaveønske nummer 2

2. desember er turen kommet til enda ei fin løpeøkt i årets første måned i 2013. Januar er normalt en grei løpemåned på Vestlandet. Kaldt, ja, men ikke for kaldt. Det hører til unntakene at stiene er så gjensnødde at de blir uløpelige. Og takknemlig er jeg for det.

Når jeg sitter og blar meg gjennom Garmin-sida mi, og kommer til løpeturene i januar, har jeg 21 økter å velge mellom. 10 treningsfrie dager - inkludert et par hviledager før og etter Solastranden halvmaraton lørdag 19. januar.



Valget faller ikke på en konkurranse denne gang, men en halvkort løperunde i barndomstraktene (9 km) En gnistrende vinterdag, klar luft, strålende sol og upåklagelig utsikt. Først en tur til Lifjell med gutta, parkerte dem hos foreldrene mine og så stakk jeg av gårde. Først en rolig kilometer, så halvannen kilometer oppover, før et par-tre kilometer slette, litt opp, beine veien og så avslutte med to kilometer rett ned.




Fartsfølelsen er enorm, beina går som trommestikker. Røde kinn og røde øreflipper, fordi lua hele tiden glipper opp - men slettes ikke kald. Vinteren har kanskje sin sjarm, når alt kommer til alt..






Julegaveønske nummer 2

Siden min Garmin 610 ikke spilte på lag i New York, vurderer jeg å kaste den i en skuff til forden for denne lekkerbiskenen av ei pulsklokke - Garmin 620 i special edition,  hvit med orange - just my style. Dyr er den, da (rundt 3500), men det er lov til å drømme.