tirsdag 21. februar 2017

Og du lurer fortsatt på hvorfor jeg gidder?

At du gidder? Hvordan orker du å løpe så mange maraton? Det hadde jeg aldri giddet. Er det ikke kjedelig å løpe så langt?


Jeg gidder. Det er aldri snakk om ikke å gidde. Det er ikke alltid jeg orker, men jeg orker likevel. Jeg kan ikke gjøre noe med at du aldri hadde giddet. Nei, det er ikke kjedelig å løpe så langt, og jeg løper heller 10 maraton framfor å delta i sykkelritt.

Det hender jeg sitter og blar tilbake i kamerarullen på mobilen. Den inneholder tusenvis av bilder, 70 prosent av dem, om ikke enda mer, er løpsrelatert. Motivene er tatt på treningsøkter, på løpsreiser i inn- og utland, og i selve konkurransene. Det hender jeg plukker ut noen favoritter, og akkurat nå er de bildene ovenfor på favorittlista mi.

Jeg prøver å ikke snakke så mye om løping og maratondilla på jobb, og jeg prøver å ikke snakke så mye om løping med gutta. Og jeg prøver etter beste evne å ikke prate så mye maraton og tider per km med venninner som ikke har satt seg inn i den tankegangen å tenke avstander på. Men det hjertet renner over av..... Det er ikke alltid like lett å tie om. Opplevelsene har stått i kø de siste fem og et halvt årene, hvor årlige maratondeltakelser, stadig stigende i antallet, har tatt en plass i livet mitt.

I fjor ble jeg medlem av GTI friidrettsklubb i Stavanger, som har to ukentlige fellestreninger på intervallbiten. Der er det ingen som spør om jeg gidder, for der MÅ alle gidde, selv om ikke alle deltar i maraton.

Jeg klarer stort sett å innfinne meg på fellestrening hver tirsdag -  et godt pusterom, hvor man kan tillate seg å være litt «nerdete».

Så var det ei klubbvenninne som sa nylig: Uansett hvor sliten jeg er, eller om jeg er i dårlig humør, så svever jeg etter å ha gjennomført den tirsdagøkta, samme hva som står på programmet.

Jeg er helt enig. Dronningfølelsen kaller jeg det. Den samme følelsen inntreffer når jeg løper over målstreken i et maraton. For meg er det ikke det samme å løpe 10 km eller halvmaraton. Det må være maraton. Et helt, et.



Å løpe over målstreken etter 42,2 kilometer er pur lykke. Da er jeg dronning i flere timer.

Derfor løper jeg maraton. Fordi det gjør meg glad.

lørdag 18. februar 2017

Helgemodus

Hva i all verdens rike skriver jeg om på bloggen, spurte jeg en jeg kjenner. Svaret kom kjapt. Weekendmode. Okei, da. Her er min helgemodus.




Bildet lyver likevel litt, for det knipset jeg for to uker siden, på vei til årets pressefest i Stavanger journalistlag. Men siden jeg ikke skulle ut på spennende denne helgen og fordi jeg egentlig liker å pynte meg på en lørdag, får det bli denne helgens jåleri-utskeielse.

Weekendmode. Helgemodus.

Siden dette i utgangspunktet er en blogg som skal inspirere og motivere til løping, starter jeg med det. For meg begynte helga i går, like etter jobb. Det ble 12 km på asfalten, på mitt yndlingsstrekk, langs E39. Ja, jeg liker lyden av biler som kjører forbi mens jeg løper på sykkelstien, og løper like gjerne E39 den strakaste vegen framfor å ta en avstikker i skauen.

12 km bokført fredag ettermiddag, på en slik ettermiddag i februar som går inn i minnebøkene som en av de bedre. 7-8 grader, blåtime, null vind og lette bein, som hadde fått hvilt litt ekstra på grunn av sjukdom i begynnelsen av uka.

 Lucky me som bor på Vestlandet og slipper snø vinterstid.

Resten av kvelden ble tilbragt på sofaen - stort sett.

Lørdag hadde jeg for første gang på flere uker ingen løpeavtale som skulle gjennomføres grytidlig. Det betyr flere kopper kaffe og ferske papiraviser til frokost. Løpeturen ble gjennomført, langs samme trasé som gårsdagens, bare litt lengre.

På plass som håndballmor på tribunen for å se ene sønnen i aksjon, og så hjem igjen til rolig hus. Matlaging, kaffebesøk og så altfor mye lakris.

Ledig tid brukes til å skrive en del av innholdet. til hjemmesiden som er under konstruksjon for tida. TH Run Travels AS realiseres om kort tid, og håpet er å få den ferdig til 1.mars.  Vi er heldige som har dyktige folk til å gjøre den jobben.

 Soon, very soon....

Rotete innlegg, men kort oppsummert er dette min helgemodus. Hvis jeg tar søndagen på forskudd, blir den nokså identisk dagen i dag, med unntak av håndballkamp, og sikkert ikke så mye lakris (det er tomt i boksen).








torsdag 9. februar 2017

Når blir man egentlig for gammel til å løpe?

Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Hvor lenge kommer jeg til å gidde? Jeg har ikke svaret, men det har 71 år gamle Vera Nystad.

Traff på Vera Nystad og Kjellaug Fjordheim (bak) i Dubai. To kule løpedamer.

– Jeg løper til jeg blir lei, svarer dama som har 125 maraton bak seg og verdensrekorden for klassen for kvinner 70 år.

Enkelt og greit. Ikke noe fiks-fakserier. Man løper til man blir lei, og så stopper man.

Sitt første maraton fullførte Nystad som 42-åring i 1988, i Oslo. Da klokket hun inn på tida 4.11.15. Siden den gang har det altså blitt 124 flere maraton. Nystads rekord er satt i Stavanger, og lyder på 3.19.49. En sterk prestasjon, da dama ikke akkurat var i 20-årene da den ble satt.

Jeg husker jeg leste en artikkel om henne i et avismagasin like før jeg skulle løpe i Athen i 2014. Det var mitt nummer 11 eller noe deromkring. Vera skulle løpe sitt nummer 100. Et sted oppe i lufta, på vei fra København til Athen, traff jeg på henne i toalettkøen. Joda, det var hun som skulle løpe nummer 100, bekreftet hun da.

Siden har jeg truffet henne flere ganger, da vi har deltatt i flere av de samme maratonene. Jeg traff på henne og løpevenninnene i Dubai i fjor, og jeg traff den blide, superspreke dama på Undheim, også det i fjor, og jeg traff henne i Grimstad. Alltid like blid. Og alltid innstilt på å løpe 42, 2 kilometer.

 Grimstad maraton 18. juni, sammen med vinner Grete Rugland og Vera Nystad.

Jeg innrømmer at jeg blir fascinert. Det gjorde min venninne som ikke løper også, da vi møttes i Dubai, i forbindelse med startnummerhenting. Ei av damene i denne løpegjengen som ikke er ungdommer lengre, løp sitt første maraton da hun var 50 år gammel. Nærmere 30 år senere stod hun på startstreke i et maraton for 89. gang - i Dubai.

– Det er aldri for sent, kommenterte min venninne, og jeg nikket.



At man blir eldre betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan løpe fortere etter som årene går. Om det ikke er tvert i mot, trenger ikke alderen være en hindring for å sette ny pers.

Jeg spurte GTI-trener John Nicolaysen om temaet, og fikk følgende svar:

Ja, selv er jeg jo i klasse 50-54 år og har soleklart ambisjoner om å løpe på 2.39 snart. Når du ikke lenger har noe å hente med tanke på reduksjon i tid er veldig individuelt. Det kommer nok an på flere faktorer: hvor lenge har du trent (er du  «ung» som løper?), talent, skader, nivå fra før etc. Men om du holder deg frisk og løper på et bra mosjonistnivå trenger det nok ikke bikke bratt utfor før mellom 55 og 60 vil jeg tippe. Men når du ser 60-tallet foran deg må du nok sjele mer til aldersresultater og kose deg med å gå inn på de populære «alderskalkulatorene» og beregne hva løpet tilsvarer for ungdommen...
  
Hvordan motiverer man seg for år etter år? Hvorfor ikke stoppe å løpe maraton? Siden jeg er relativ fersk i gamet (debuterte i NY i november 2011), har jeg ikke tenkt så mye over det. Neida, jeg går ikke rundt og er supermotivert 24 timer i døgnet, men den indre drivkraften er stor og tar meg gjennom de dagene det butter litt i mot. 

Så hvordan motiverer ei dame som har løpt 125 maraton seg for nummer 126, 127, 128 og sikkert også til nummer 150 og 200, seg?

– Jeg finner motivasjon i å løpe fortere enn året før, sier den glade løpersken, som hver uke tilbakelegger rundt 100 km.

For 11 måneder siden, en iskald marslørdag, møttes vi i en liten garderobe på en skole i ei lita bygd utenfor Bryne. Vi skulle begge løpe maraton i selve maratonbygda - Undheim. Seks dager tidligere hadde Vera Nystad, i en alder av 70 år, løpt Barcelona marathon på 3.37. På det tidspunktet var min egen bestenotering 3.38. 

Jeg husker jeg så på dama som så seg i speilet og sjekket at alt var som det skulle. Mascaraen var på plass. Jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skal slutte å ha mascara på i løp. Og jeg husker jeg tenkte at jeg skal løpe til jeg blir minst 70. 

I dag er jeg 45 år gammel og nummer 28 i rekka venter om 31 dager - i Barcelona.

Det skal ikke stå på motivasjonen. Eller mascaraen (selv om den av og til forsvinner i regnet).

 Ikke langt fra mål i Odense, oktober 2016. Tipper det er 600-700 meter igjen.









onsdag 8. februar 2017

Vil du drikke kaffe på denne terrassen?

Kunne du tenkt deg å løpe 10 km eller kanskje et maraton - og krysse mållinja på denne historiske grunnen, nemlig fra de første olympiske leker i Athen i 1896? Og drikke kaffe fra denne terrassen dagen derpå? Les videre.

 


Hit, enten du vil løpe 10 km eller prøve deg på maratondistansen, vil jeg ta deg med. Om kort tid lanseres TH run travels AS, som jeg er med i (navnet er mine initialer), og som i løpet av 2017 og årene framover vil tilby løpsreiser til utlandet, med distansene 10 km, halvmaraton og helmaraton. I Athen er det muligheter for å løpe både 10 km og helmaraton.



«Experience the marble finish». Ja, du løper faktisk på marmorgrunn, før du trør inn på det originale tartandekket som de første OL-heltene. Det er ikke uten grunn Athen Marathon heter «The authentic one». 10 km-løypa går som siste del av maratonløypa, og begge traséene er identiske med den som ble løpt under de aller første olympiske leker i moderne tid. Hellas er løpesportens vugge, og man starter selvsagt på det lille stedet Maraton, nøyaktig 42 195 meter fra mållinja.



Athen Marahon går av stabelen søndag 12. november. Reisens opphold er fra fredag 10. -  mandag 13. november.

Siden 6. november 2011, har jeg løpt og fullført 27 maraton, og opplevelsen jeg hadde i Athen i 2014, er blant dem som sitter best spikret i minnet og et sted jeg sa jeg alltid skulle tilbake til for å løpe en gang til. Historisk grunn, greske guder og gudinner blant deltakerne, ikke for stort, men heller ikke for lite arrangement, ærverdig målgang og dessuten en av de flotteste medaljene.



Det er fem minutter å gå fra hotellet til bussene som tar deg til start, enten du velger 10 km eller 42 km-distansen, og antall deltakere er tilstrekkelig nok til at det er skikkelig livlig i løypa, uten at du løper i kø og dermed har et fint utgangspunkt allerede fra første steg.



Athen er undervurdert som storbyferie, særlig i november. Da ligger temperaturen rundt 20-22 grader, og det er passe varmt til å løpe i. Det er høst, men likevel vår og smak av av norsk sommer. Det er akkurat slik at det er behagelig å slentre innom og sette seg ned på en av de idylliske fortauskaféene i gamlebyen, i t-skjorte til langt utpå kvelden uten å fryse - i fotsporene til Platon og Sokrates.

Vi gir deg selvsagt tipsene til de kuleste lunsjstedene og de koseligste kaféene som ligger i bakgatene like utenfor den vanlige turistløypa, der du treffer på athenere som har all verdens med tid og menyer som passer enhver smak. Et besøk til Lycabettus Hill, der du har utsikt over den historiske byen, er også verdt å få med seg.


For den kulturinteresserte står også opplevelsene og severdighetene i kø, med Akropolis i spissen.



Så hvorfor ikke kombinere løp og storbyferie i Sør-Europa, like før julestria setter inn? Forresten, handlegata er også innholdsrik, og ligger to minutters gange fra hotellet vi har sett oss ut.



Følg med framover. Link til hjemmeside og bestillingsskjema kommer før du aner det.

Jeg blir veldig glad hvis du deler dette blogginnlegget og ellers sprer det glade budskap.

For meg er det å reise på utenlands maraton noe mer enn bare å løpe - det er et pusterom fra hverdagen, en mulighet til å gjøre seg kjent med steder man ikke har vært før. Og det er også en mulighet til å forelske seg i en ny storby.


«I left my heart in Athens»





TH run travels AS ønsker deg velkommen til en kjekk løpeopplevelse i Athen. Vi gleder oss.





fredag 3. februar 2017

315 trinn oppover til 21. etasje

Tidligere i uken ble jeg utfordret til å stille til start i et trappeløp - langt utenfor komfortsonen. En morsom, men anstrengende opplevelse. 


1 minutt etter målgang

Torsdag kveld kl 18.54.00 var startnummer 134 klar, og som alltid noe heseblesende. Rett i forkant ble det presset inn ei mølleøkt av kortintervall-typen, før turen gikk fra mølla i Sandneshallen til Scandic hotell i Stavanger. Jeg rakk å skifte t-skjorte, og var forhåpentligvis ferdig oppvarmet da jeg ankom hotellet 12 minutter etter at jeg føyk av tredemølla.

Noen høye kneløft og hælspark ble det tid til i de få minuttene som gjenstod. Jeg tror knapt jeg har hatt så dårlig tid før et løp tidligere. Uansett - jeg rakk i hvert fall ikke å grue meg, og jeg hadde ikke tid til å tenke på tida ettersom jeg hadde null referanser.

Damer som hadde kledd seg ut og damer som var tynget av stundens alvor stod foran og bak meg i startkøen. Jeg var verken utkledd eller alvorstynget, men irriterte meg over at jeg hadde lang tights i stedet for shorts. Med 30 sekunders mellomrom ble vi sendt opp de 315 trinnene, som altså strakk seg over 21 etasjer.

5-4-3-2-1. Jeg var i gang og kjente det strammet seg til i halsen allerede etter fem-seks etasjer. Dette var uvant trening, tenkte jeg og lengtet tilbake etter maratonfart og uendelige asfaltsletter. Da 14. etasje var passert, så jeg på klokka. 1.06. Det gikk betraktelig seinere de sju siste  - men så vidt under to minutter og helt akseptabelt i følge GTI-kollega Elise Hay Opsahl, som ble kvinne nummer to denne kvelden, med spreke 1.38 - kun et par fattige tideler bak nummer én. Hun løp for arbeidsgiveren, Team Wellesley. Elise er en ordentlig humørspreder, alltid like blid. Det smitter over.

– Gleden er så mye større når man deler den med venner eller kollegaer.

Team Welleslay, Jamie Haynes (1.45), Elise Hay Opsahl (1.38) og Samme Brough (1.50 - denne
dama ble nummer 13 blant kvinnene i Norseman i fjor).

Gratulerer til Elise og til hennes spreke kollegaer, og så deler jeg ut en liten klapp på skuldra til meg selv for å ikke falle for fristelsen til å få DNS (Did Not Start) bak navnet mitt - for jeg innrømmer at den var der. Men DNS skal jeg aldri ha på meg dersom det ikke er særdeles sterke grunner som er årsaken. Jeg kom, jeg løp opp 21 etasjer og jeg kjørte hjem igjen. Der ventet en boks med verdens beste lakris. Vel fortjent, synes jeg, for å ha hostet og harket i en time etter den snaue to minutter lange anstrengelsen.

På toppen stod en journalist, og linselusa rakk å tvinge fram et smil.

– Skriv at jeg heller løper 10 maraton framfor å gjøre dette en gang til, sa jeg. Bildet kom på trykk, men ikke kommentaren.

Takk til Scandic og medarrangør som var Bedriftsidretten i Rogaland for et profesjonelt arrangement. Kaldt vann på toppen, good smoothie og frukt da vi hadde tatt heisen ned igjen. Jeg kommer nok igjen, og da skal jeg være litt bedre forberedt.

 Rakk ikke å ta bilde fra Scandic-trappene, så ett fra de 12 trinnene hjemme får duge.