torsdag 23. juni 2016

Seks sider i Runners World

Ja, i den ferskeste utgaven av løpemagasinet Runners World, kan du lese om undertegnedes maratonliv på mosjonistnivå. Om veien til 50 maraton før fylte 50 år.





Jeg innrømmer det først, som sist - det er stas. Å si noe annet, vil være å lyve.

Det var da jeg kom hjem fra Grimstad for noen dager siden at det siste RW-nummeret hadde dumpet ned i postkassen, og i det er altså resultatet av intervjuet som ble gitt for halvannen måned siden.



Jeg husker jeg hadde krøllet håret før jeg skulle møte intervju og fotograf, men været i hovedstaden den dagen viste seg ikke fra sin beste side. Lett yr i lufta betyr at krøller blir til bølger, og det var vel min største bekymring da vi var ferdige med både praten og fotograferingen.

Som jeg har skrevet tidligere, i et annet blogginnlegg, er det et usminket og ærlig intervju, skrevet med innlevelse - det er min journalistiske dom, i hvert fall. Kanskje sparker jeg litt hit og litt dit, men det får så være.



Siden intervjuet ble gjort, har maratonlista økt med to deltakelser; i Stockholm og Grimstad. 22 nede, 28 igjen.

50 før 50, kan vel like så godt gjerne snart tenke 100 før 100.......

 Langt der borte i horisonten et sted, blinker målet....

tirsdag 21. juni 2016

Ferieløping it is

Om få dager byttes traving på tredemølle og asfalt langs E39 ut mot greske, støvete grusstier.




Ferieløping er en fin ting, men trenger ikke gå ut over selve ferien om du er flink til å planlegge og være strukturert.

Får jeg ikke løpt om morgenen, det vil si at jeg kommer meg av gårde i god tid før kl 8 og er ferdig en times tid senere, blir dt ikke løping den dagen på meg. Det har jeg laget som en regel. Derfor har jeg gjennom årenes løp tvunget meg selv til å stå opp før alle andre, snøre på meg løpeskoene og være tilbake før gutta i det hele tatt har tenkt tanken på å stå opp.

At du gidder, da må du jo legge deg tidlig hver kveld? Da kan du ikke drikke vin. 

Joda, spørsmålene er mange, og svarene er nei og jo.

Nei, jeg trenger ikke legge meg tidlig (som regel i seng ved midnatt, og jo jeg kan drikke vin.

 Antiparos sommeren 2014

Ferieløping for meg (andre har andre mål) dreier seg først og fremst om vedlikehold pluss noen ordentlige kvalitetsøkter, hvis jeg drar meg opp før 7, og det ikke er fullt så varmt. Siden jeg har Stavanger maraton i sikte (ni uker til i helgen) tenker jeg selvsagt i de baner, men velger å holde fokus på mengde i ferien, ispedd litt tempo innimellom.

Jeg kan løpe alt fra 8 km til halvmaraton, og har som regel en plan for hver dag. Ja, for stort sett blir det løping hver dag. Jeg finner roen da.

Løpe, ta en dusj, drikke kaffe på fortauskafé og titte på folkene som strener forbi, gå tilbake til leiligheten for å vekke gutta, lage mat, gå på stranda - and so on..

Det er ferie for meg.

 Antiparos sommeren 2015, halvmaraton ble løpt denne dagen

Fredag går turen til den vesle øya Antiparos for fjerde året på rad, og man kan si jeg kjenner en del løperuter der etter hvert. Ei fin rundløype på 5 km, som forlenges i begge ender, og man kan løpe øya til endes og tilbake igjen og få et halvmaraton ut av det.

Det fine med løping er at du ikke trenger utstyr. Drikkebelte kan være en fordel, der slurver jeg litt, men har planer om å pakke et med meg i bagen. Det er ikke særlig smart å gå tom for vann i 27 grader, og det er noen kilometer igjen til nærmeste butikk.

Som regel legger jeg en euro i lomma, og legger turen forbi en bensinstasjon for å kjøpe vann og ta en skikkelig drikkepause der. Det er greit når man er kjent i området.

I ferien benytter jeg også som regel sjansen til å gjennomføre økter jeg ellers ikke er så flink til å gjøre, som bakkedrag. Alt er mye lettere når du er på ferie, synes jeg - til og med å stå opp tidlig er overkommelig...  Eller - av og til har man også tunge dager, der det er altfor varmt og beina kjennes stive..

 Paleochora, Kreta sommeren 2015
 

Tips til ferieløpe-økter:

• 8-12 km rolig løping

• 8-10 km progressiv økt -  2 km oppvarming, 6 km øke farten for hver km og 2 km nedtrapping

• Kort, rolig langtur 15 km

• Lang langtur, 20-25 km rolig tempo

• 10x200-300 meter bakkedrag, finn en passe bratt bakke og gå rolig ned mellom hvert drag

• 10-12x400 meter med 1 min pause mellom dragene

• 6-8 x3.30 min, med 1,5 min pause mellom dragene

• 6-8 x1000 meter med tempo, 2 min pause mellom dragene

• 3-2-1 min x 3 serier, med halvparten av tiden i pause mellom dragene og 2 minutter aktiv pause (rolig jogg) mellom seriene

• 8-10 x 2 min, med 1 min pause mellom dragene


Bakketrening, Paleochora, Kreta - sommeren 2015





søndag 19. juni 2016

Mellom bakkar og berg i Grimstad

Heisan, vi samler alle bakkene på Sørlandet og lager ei maratonløype. 

Kult løypekart, men den sa ingenting om høydemetre...

Hvor smart er det egentlig å løpe et maraton to uker etter det forrige? Ikke særlig smart og i hvert fall ikke når man ikke er forberedt på at løypa var av den tøffe sorten.

Jeg husker jeg i fjor tenkte at det virket så koselig å løpe i idylliske Grimstad, men da kolliderte arrangementet med Stavanger Maraton.  I år kolliderte det med en «se-og-bli-sett-fest», men i stedet for krøller i håret, kjole og høye hæler, ble det flettefrisyre, shorts, singlet og festløpeskoene. Onsdag  denne uka meldte jeg meg på og kjørte straks av gårde etter jobb fredag ettermiddag. Det er faktisk ikke lengre enn 3,5 timers kjøring unna.

 Fineste sørlandsidyllen i Grimstad fredag kveld

Snileste Hilde Marie, som jeg ble kjent med i New York i 2013 og som jeg også traff i Berli i 2014, hentet startnummeret mitt og etter å ha spist pizza med den kule dama og møtt på andre kjente som skulle løpe, var det bare å krype til køys og vente på morgendagen, med start klokka 10.

Det er virkelig en stor kontrast å rusle ned til start i en vakker sørlandsby, med 28 deltakere som skulle begi seg ut på 4,2 mil, i forhold til de store utenlandske løpene. Men - det er dette som er sjarmerende og gir opplevelser som er annerledes og som jeg aldri ville vært foruten.

 Traff spreke Kjellaug før start, henne ble jeg kjent med i Dubai

Jeg hadde ingen plan, for med et fersk maraton i beina, dreide det seg kun om å få hjem maratonmedalje nummer 22. Mer om medaljebiten senere i innlegget....

Utfra løypekartet var det vanskelig å se om det var mye stigninger i den 21,1 km lange traséen, som altså for meg skulle løpes to ganger. Det ble også arrangert halvmaraton, 10 km og 5 km samme formiddag, som samlet langt flere deltakere.

 Jeg ankom start 10 minutter før det braket løs, og så var det bare å løpe av gårde.

Klokka viste helt greie tall de første kilometrene, rundt 5.00, til tross for at den første stigningen kom allerede etter halvannen kilometer....

Etter det gikk det svakt oppover og litt bortover, før en drøy motbakke ventet etter cirka fem kilometer.

Så fortsatte det litt kupert og vi var innom en del grus, så litt asfalt og så løp vi tre-fire kilometer på grus igjen. Det er ikke favorittunderlaget mitt, så jeg var letta da jeg så asfalten igjen blinke i det fjerne. De siste fire kilometrene ned mot første passering var forholdsvis lette, med en del nedoverbakker - vel fortjent, synes jeg. Og for en nydelig utsikt siste kilometeren av rundløypa. Den sørlandske skjærgården er et vakkert syn. Jeg ble litt sentimental og tenkte på mine barndoms sommerferier på en liten, umoderne campingplass i Grimstad, og jeg tenkte på den sommeren vi var med til Grimstad på Sandnes Ulfs treningsleir, da moren min måtte holde avstand fordi jeg og venninna min stanket av Dior-parfymen «Poison», som var in for 16-åringer på slutten av 1980-tallet. Jeg flirte for meg selv da jeg løp forbi et diskotek på vei til målområdet, som vi sneik oss inn på den samme sommeren.

Da jeg så på klokka ved passering av halvmaraton, og den viste 1.47, kjente jeg at beina trengte hvile. Tanken på alle bakkene og et snev av fornuft snek seg inn, og jeg roet tempoet så mye på siste runde at jeg kom i mål på 3.47. Det holdt faktisk til andre plass i dameklassen. Moro.

 Vinner Grete Rugland i midten, flankert av undertegnede og nummer 3, evigunge Vera Nystad (70 år)

Når man deltar på et så lite løp, er det slik at man blir løpende alene - jeg så folk rundt meg de 15 første kilometrene, ellers så jeg ikke en eneste løper. Og når man kommer til 38 km og burde tatt inn til venstre, men hjernen ikke helt fungerer, så er det fort gjort å løpe noen hundre meter videre før man oppdager at det ikke er noen plastremser som henger ned fra noen greiner og viser vei. Ups. Heldigvis var det toppen 250 meter, før jeg oppdaget fadesen og fikk rettet opp før det var for seint.

Jeg har løpt i Athen og trodde jeg hadde møtt på verdens tøffeste maratonløype, og jeg har løpt i Bergen, hvor det også var mye stigning. Grimstad var en krysning av disse. Det var mye bortover og nedover mot slutten, men herlighet - det var mange bakker - litt for mange etter min smak...

Uansett - jeg  digger slike små, koselige løp, der stemningen alltid er på topp. Å treffe kjente , likesinnede i målområdet, som enten har løpt hel eller halv, diskutere de utallige stigningene, fundere litt over tida, ta litt bilder og få medalje.

Eh nei - det var ingen medalje å få. Arrangøren hadde ikke laget medaljer.



Scene fra målområdet:

– Første kvinnelige løper kom i mål for noen minutter siden, og vi venter på neste kvinne, opplyste speakeren, i hvert fall ett minutt etter at jeg hadde løpt over målstreken.

– Hei, det er meg. Jeg står her. Trude, heter jeg. Og nå lurer jeg på hvor deltakermedaljen kan hentes.

– Oj, det har vi ikke registrert. Vent litt, så skal jeg sjekke med tidtakingssystemet.

(Speakeren går ned og sjekker tida, og konstaterer at det er startnummer 4021 som har løpt som andre kvinne i mål).

–Det var den medaljen, hvor får jeg tak i den?

– Medalje? Vi har ingen medaljer.

– Hæ, får jeg ikke medalje? Jeg må jo ta bilder med medalje rundt halsen, og jeg har kjørt 30 mil for å få den medaljen. Jeg må jo få en medalje. Jeg samler på medaljer.

–  Nei, dessverre, vi har ikke medaljer, men du har jo fått deltaker t-skjorte. Og her har du en fin Mizuno-ryggsekk for andreplassen.

– Det holder ikke. jeg vil ha medalje. Ellers teller det ikke.

– Det har vi som sagt ikke. Du får komme tilbake hit neste år, da får vi ha medaljer.

Jeg rusler noe slukørt bort til matboden, hvor det serveres iskald cola (ekte, ikke light) hamburgere, salat og pølser, setter meg ned ved et bord sammen med andre deltakere.

– Jeg fikk ingen medalje, sukker jeg.

– Hæ, er det ikke medaljer, det er jo derfor vi løper, kommer det fra ei av de andre deltakerne.

Hjemturen går derfor uten medalje, og like før jeg er hjemme, ringer løpevenninne Oddveig for å høre hvordan det har gått.

– Jeg fikk ikke medalje.

– Hæ, fikk du ikke medalje? Det er det verste.

– Ja, tenk når jeg skal samle alle de 50 maratonene, og så har jeg bare 49 medaljer å vise fram.

– Du må kjøpe deg en bilig en, og skrive Grimstad Maraton på den.

Ja, og så snakket vi litt om løpet, at det var mye bakker og at det var lurt å ta det litt med ro for å spare beina til det igjen skal løpes 110 prosent. Om 9 uker. I Stavanger. Der er det bakker, men ikke så mange.

Jeg og Hilde Marie, som faktisk fredag kveld ikke helt hadde bestemt 
seg for om hun skulle løpe hel eller halv, eller om hun skulle 
delta i hele tatt. Det ble 42,2 km på henne også.


Denne dama, 70 år gamle Vera Nystad, 
løp sitt maraton nummer 120 i Grimstad lørdag.



fredag 17. juni 2016

För dej som elskar at snorsporta

Jeg er ikke så god i svensk rettskriving, men å forstå svensk er ingen smal sak, og det er så verdt å «lyssna» til Petra Månstrøms egen «Maratonpodden».

Utrolig mange kjekke timer, verdt å lytte til, på Maratonpodden

Nå er jeg ikke helt sikker på hva snorsporta betyr, men antar at det er å drive med utholdenhetsidrett. Uansett - et fantastisk ord.

(Jo, det var utholdenhetsidrett, etter å ha konferert med min svenske løpe- og bloggkollega, Kenth Svensson)

Jeg har fulgt @maratonpetra på Instagram i lang tid (hun poster mange delikate og sporty, freshe bilder), der hun reklamerer for «Maratonpodden», men det tok en stund før jeg lastet den ned. Da jeg først gjorde det, kunne jeg ikke få nok, og nå har jeg hørt halvparten av dem. Det er så trivelig å høre en maraton-mosjonist prate om løping og normalisere denne treningsformen, enten det dreier seg om å løpe ei mil eller ti. Og hun tar opp alt mulig, om hvordan man best kan løpe med vogn, om moteriktig løpetøy, om magnesiummangel, om kompresjonstøy etc.

Petra er fersk mor,  har sin egen blogg, og er dessuten tidligere radiopratmakerske, noe som er lett å høre. Latteren sitter løst, uten at innholdet blir flåsete. Det er mange gode tips å snappe opp og det er god underholdning, man kommer litt under huden på gjestene i studio, som er nøye plukket ut. Hver og en har mye å by på. En podcast varer rundt en time, og det har ført til at jeg på vei til og fra jobb har hørt meg gjennom en ny, og jeg får også med meg en på den tida det tar å klippe plenen. Genialt, ikke sant.

Innholdet varierer, og langtfra alle gjestene er drevne maratonløpere - men mange har en fortid eller er fremdeles aktive utholdenhetsidretts-utøvere. Vår egen skistjerne, Marit Bjørgen, røper blant annet at hun ikke klarer å la chipsposen ligge uåpnet i skuffa i podcasten hun er gjest.

Totalt har Petra Månstrøm laget 57 podcaster de siste to årene. Jeg liker godt #51 der Sofia Hedström er gjest (redaktør av svenske Runners World og moteskribent), nevnte Bjørgen (#37), Jens Lapidus, den svenske krimforfatteren (#38); Magdalena Forsberg (#54) og Maratonspecial med Anders Szalkai (#55).

 Tja, kanskje en egen løpepodcast hadde gjort seg en gang i framtiden...?


torsdag 16. juni 2016

Det er fort gjort å bli hekta


Det er fort gjort å bli hekta på maratonløping, særlig hvis du liker å kombinere det med reising. 




Ja, jeg er heldig, og ja, jeg er privilegert, som har fått oppleve så mange spennende løp de siste fire og et halvt årene. 



14 av de gjennomførte maratonene har jeg gjort i utlandet, sju av dem i Norge. Av egen erfaring, kan jeg med hånda på hjertet si at å løpe i utlandet og her hjemme, er to vidt forskjellige ting, men skal jeg nå målet om å klare 50 maraton før jeg fyller 50 år (i skrivende stund er det 4 år og 5 måneder til), må jeg også henge med på løpene som arrangeres litt nærmere. 

Dubai,  januar 2016

Nei, man kan ikke løpe 6-7-8-9 maraton i året og forvente at man perser hver gang. Det er egentlig galskap å løpe så mange, men hvis man, som jeg planlegger, å ha ett om våren og ett om høsten hvor det skal løpes så fort som mulig, og la de andre være «fyll», håper jeg at det både skal bli bedre tider etter hvert, samt at jeg klarer å oppnå den litt hårete målsettingen. 

 Paris, april 2015

Etter at jeg bestemte meg for å prøve på dette for et års tid siden, har det gått etter planen, og jeg kan med 99 prosent sikkerhet si at jeg etter 2016, vil være halvveis. Jeg mangler 4 maraton på å være halvveis, så får dere følge med på hvor ferden går til nummer 22 - for det er ikke så veldig lenge til...



Utenlandske maraton hittil:

• New York (2)

• London (3)

• Berlin (2)

• Athen 

• Paris

• Amsterdam

• Firenze

• Dubai

• Wien

• Stockholm


Amsterdam, oktober 2015


Norske maraton på lista foreløpig:

• Stavanger (3)

• Undheim (3)

• Bergen 

• ?? Kommer snart.... 



fredag 10. juni 2016

Journalisten ble intervjuet

For litt siden traff jeg Runners World-redaktør Eivind Bye og journalist Sara Skarabrot Pedersen, som skal skrive en sak om meg og mitt 50 før 50-prosjekt.

 


Foto: Eivind Bye, Runners World

Vel, jeg har som mål å løpe 50 maraton før jeg fyller 50 år, og har i skrivende stund 21 x 42,2 km på samvittigheten siden 6. november 2011, da jeg nervøs stod på startstreken i Staten Island, New York. Det gjenstår fire og et halvt år før prosjektet forhåpentligvis er i boks.

Altså var det i den forbindelse jeg portretteres i juni-utgaven av Runner´s Worl. Jeg har allerede smuglest saken, og konstaterer at den er ærlig og usminket. Journalist Sara Skarabrot Pedersen har tatt meg på kornet. Det er alltid rart å lese om seg selv, men jeg står inne for alt jeg sa, det er slik jeg er, enten jeg liker det eller ei. Det er meg. Noen artige timer med hyggelige folk og en god prat var det i hvert fall.

Her er en liten smakebit:

«Jeg er ei helt normal dame med normal vekt, normal kost, to gutter hjemme 
og full jobb.  Jeg tror at alle kan får til å løpe og prioritere trening hvis de vil.»
Foto: Eivind Bye, Runners World

Hva man ønsker å gjøre på fritida, handler som alt annet, om prioritering. Hjemme hos meg ser det ikke ut som et glansbilde, og det verste jeg vet er å lage mat - derfor blir det enkle middagsretter uten at jeg tror gutta lider noen nød av den grunn, selv om de i saken siteres på at «mor, du suger i å lage mat». Matlaging er bare ikke min stil og jeg velger å ikke bruke tid på det. Jeg kunne også hatt en finere hage, men jeg nøyer meg med å klippe plenen en gang i uka. Foreløpig er det godt nok. Det er mye som er godt nok i min verden, som nok ikke er det for mange andre. På samme måte er det ikke godt nok for meg å få til to treningsøkter i uka, jeg må ha minst 5 eller 6.

Foto: Sara Skarabrot Pedersen

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor det ble akkurat maraton, jeg var god på utholdenhetstester på skolen fordi jeg tok det på viljen, ikke fordi jeg hadde forutsetninger til det. Jeg har aldri hatet å løpe, men ei heller synes det var det kjekkeste jeg gjorde. Jeg bare gjorde det.

 Utdrag fra saken:

« – Jeg eier egentlig ikke løpetalent, og har et løpssteg som sikkert ikke ligner grisen. Som gammel håndballspiller har jeg overvekt av raske, eksplosive muskelfibre, men alt er trenbart. Til en viss grad. Jeg får nok aldri til å løpe på 3.05, jeg er ingen lettrent type, og må nok trene en del mer enn mange andre for å oppnå de samme resultatene. Men jeg føler meg veldig heldig og privilegert  som kan holde på med dette, sier Trude.
Hun bor midt i smørøyet, med tanke på treningsforhold: Skogsterreng, asfalt, grussti og bakker..
– Jeg kan snøre på meg skoene og dra ut og løpe flere mil anytime. Sånn sett slipper jeg unna mye logistikk og sparer mye tid.»



torsdag 9. juni 2016

PMS - en pest og en plage

Post Marathon Syndrome. Hørt om det? 


Runners high inntreffer sånn rundt 12-13 km og varer i 24 timer etter endt målgang i et maraton - sånn omtrentlig, i hvert fall for mitt vedkommende. Det er en fysisk og følelsesmessig anstrengelse å løpe 42,2 km, men kicket som inntreffer når man passerer målstreken er verdt alt. Man blir høy på livet, høy på seg selv og vil dele med hele verden hva man har opplevd. Dessuten har jeg lett for å bli flåsete, jfr nedenfor.

For eksempel utspant denne situasjonen seg lørdag rundt kl 17.00 på et uterserveringssted på Stureplan, omtrent halvannen time etter målpassering etter å ha løpt 4,2 mil og satt ny pers:

Jeg: To glass cava eller prosecco, er du snill (mens jeg dunker i disken med den ferske medaljen)

Bardama: Vi har inte cava eller prosecco, bare cremant, hvis ni då vet va cremant er (spydig tonefall)

Jeg: Ja, selvsagt, det er det omtrent det samme som cava og prosecco, bare at det er laget på de samme druene som ekte champagne (takk Torill Renaa ved Renaa restaurant i Stavanger, som opplyste meg om akkurat det for noen måneder siden).

Bardama fyller oppi glassene og setter dem på disken, men uten å gjøre tegn til at jeg skal betale. Derfor går jeg de 4 metrene fra disken og bort til bordet vårt. To minutter senere kommer samme bardame strenende bort, med mord i blikket.


Bardama: Hadde ni tenkt at römma av gårde med dom två glassarna utan at betala, eller hur?

Jeg: Nei, jeg trodde du kom og tok betaling ved bordet, for jeg har  faktisk bare løpt 4,2 mil nettopp, og du måtte gå hele 4,2 meter. Dessuten trenger du ikke være så sur.

Bardama: Jag förstår inte norska. Va sa ni?

Etter den søte kløe, hvor alt bare er kjekt og flott, kommer som kjent den sure svie.

Nedturen, det såkalte «Post Marathon Syndrome» som rammer et døgn senere, gir langtfra det samme kicket som når du stopper klokka etter 42 195 meter. Tanken på at nå er det hele over, og at jeg umiddelbart ikke vet helt når jeg skal løpe mitt neste maraton, gjør meg en smule stressa.  Jeg liker heller ikke at jeg må ta noen dagers løpepause - det gjør meg urolig.

Å komme hjem etter en maratontur, spesielt etter et løp i utlandet, er ikke kjekt. For meg, som er alene og ikke har noen å diskutere eller dele opplevelsen med, føles det noen ganger ekstra leit. Det finnes faktisk grenser for hvor mye de andre familiemedlemmene og vennene mine gidder å høre på maratonprating og detaljer fra løpet. For dem er det totalt uinteressant, og det skjønner jeg. Det er vanskelig å prate eller dele prestasjonen med noen som ikke vet hva det dreier seg om, så egentlig er det like greit å være for seg selv. Jeg innrømmer det gjerne - jeg er ikke noe godt selskap, verken overfor familie eller jobbkolleger de første dagene etter et maraton, fordi jeg kun vil tilbake å løpe det på nytt. Imidlertid en normal tanke og en normal reaksjon, har jeg lest meg til. 



Tegn på at du er rammet av post maraton-syndromet: 

• Plutselig, uforklarlig følelse av tristhet

• Lengsel etter et nytt løpemål i nærmeste framtid

• Negative tanker, fulgt av lavt energinivå og manglende matlyst

• Trøttere enn normalt

• Følelsen av å være nervøs, irritert og oppgitt

• Konsentrasjonsvansker, selv på enkle, hverdagslige gjøremål




Så alvorlig er det ikke, en jeg kjenner meg igjen. Graden av hvor hardt PMS rammer, er avhengig av flere faktorer. For meg er det som nevnt, først og fremst utenlandsløpene som gir en slags tristhet i etterkant. Da rives jeg opp av hverdagens kjas og mas for noen døgn, før det er tilbake med et brak. Når jeg deltar på maraton her i distriktet (har gjort 6 lokale maraton), er det ikke så ille. Og den enkle forklaringen er nok at da bare fortsetter man i samme duren fram til løpet, deretter gjennomfører man, setter seg i bilen, kjører hjem og fortsetter der man slapp for noen timer siden.

Det finnes bare én kur, nemlig å melde seg på et nytt maraton så fort som over hodet mulig.

Om jeg har gjort det?

Selvsagt...







onsdag 8. juni 2016

Det er over. For godt. Tror jeg.

Jeg har møtt en annen. En med litt mer fart.




 Nytt kapittel i serien «Forhold som ryker», det første kan du lese HER


Sorry, Asics DS Trainer, dere ødela alt med det sidespranget i Wien. Relasjonen blir aldri den samme etter den episoden. Det ble rett og slett for vanskelig å tilgi. Skilsmissen gikk heldigvis greit og uten den store dramatikken. Det skulle bare mangle, etter snaut tre måneders ekteskap. Jeg kjente egentlig bare lettelse da ei svensk dame kastet deg i søppeldunken.



Jeg var ikke helt fortrolig med deg fra starten, fordi jeg savnet forgjengeren din, og hadde gått og tenkt på å gjøre det slutt en stund. Den avgjørelsen ble definitiv da jeg prøvde meg på enda en ny utgave av deg - men, uten å fordømme deg helt, sort blir dessverre for kjedelig. Jeg trenger farge i tilværelsen.

Uten dating på forhånd, innfridde den nye typen på første forsøk. Adidas Adizero Boston Boost er både fargerik og henger med i svingene.



Men når hun som bærer skoene lider av forpliktelsesangst, er det farlig å si at det aldri blir et tilbakefall.

Det kan hende jeg faller for fristelsen til å møte deg igjen. En dag. Kanskje.

Like barn leker best..





tirsdag 7. juni 2016

Stockholm, baby

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Stockholm rocks. Og jeg skal tilbake for å løpe maraton der igjen. 



Mitt 21. maraton ble en stor opptur, nesten helt fra avreise fredag ettermiddag. Kun et par flyforsinkelser som trekker ørlite ned det som ble ei topp maratonhelg på alle måter, både sportslig og sosialt.

Avreise 14.30 fra Stavanger lufthavn, ble til 15.30, og avreise 16.00 fra Gardermoen ble til 17.30. Men vi kom altså fram, selv om flettene røyk et sted i lufta mellom Oslo og Stockholm (men det ble nye fartsfletter).


Siden det ble litt mer venting enn planlagt, gikk diskusjonen om strategi for lørdagens løp omtrent varm. Både jeg og løpefølge Oddveig hadde pakket ned Wien-skoene, som vi hadde dårlige vibber for. Spørsmålet var bare om vi turte å gamble på nye sko. For de som ikke har fått med seg Wien-storyen, kan den leses HER, så skjønner du litt av greia.



Èn ting er å anskaffe seg et nytt par av samme merke og modell,  en annen er å skifte merke og modell totalt. Da vi så vidt nådde nummerutdelinga med et kvarters margin og fortsatte videre inn til Asics-utsalget, stemte ingenting. Ikke størrelse og i hvert fall ikke farge.  En halv størrelse for stor kunne jeg overlevd, men ikke fargen. Aldri om jeg løper i sorte sko. Det bare skjer ikke. Selgeren prøvde etter beste evne, men denne dama sa nei. Det fikk bli løpe feil-skoene fra Wien, som tross alt er rosa og matcher shortsen.



Ut av expo, ned til hotellet - med koffertene på slep. Sjekke inn, ut og skaffe pizza til å ta med på rommet. Det klarte vi ikke, så det ble mat fra hotellets restaurant, pepsi max og siste episode med Skam før vi slukket lyset. Det var i grunnen rart å vite at starten gikk klokka 12, og siden mitt reisefølge hadde spottet en Adidas-butikk rett oppi gata, ble vi enige om å legge turen innom der på vei opp til start dagen etter. Kanskje vi bare skulle gå for Adidas og Boston Boost-skoene, som vi i hvert fall hadde hørt mye positivt om. Kanskje det.

Frokost klokka 8 med medbrakt, hjemmelaget granola. Som om Clarion ikke hadde god nok frokost - det hadde de. Veldig god. Og god kaffe. Det ble litt av hvert, vi hadde god tid, og fikk også en snau time til avslapping med kaffe på rommet, før nye fletter og påkledning var i gang.

På med GPS for å finne Adidas-butikken, og det gikk lett. To minutter før åpningstid skrapet vi på døra, og vi fikk knapt kommet oss innenfor før to par med  Boston Boost-sko ble hentet fram fra lageret.

- Ni kan inte springa maraton i dom der, sa mannen som hjalp oss mens han pekte på mine rosa Asics-sko, som jeg bare tvilte mer og mer på.

– Da kommer ni inte i mål, lo han.

Okei, da. Booston Boost it is, og etter at jeg hadde fått lånt en penn og skrevet på hvilke maraton de gamle Asics-skoene hadde bært meg gjennom, gikk de i bossdunken bak skranken. Oddveigs Mizuno-sko gikk samme veien.



Taxi i fem minutter opp til startområdet for å møte på KLM-sjef i Norden og min kollega i Sverige, KLM-løpeambassadør, Snabba Fötter (Kenth Svensson) på stadion der vi noen timer senere skulle løpe i mål. Det ble et hyggelig møte med litt prating og foto.



Samme sted traff vi på Kjell-Erik Ståhl, mannen som satte svensk maratonrekord i 1983 på 2.10, som står fremdeles. Hyggelig kar, det også, det samme kan sies om sjefen for det svenske ultralandslaget, som denne gangen skulle være fartsholder på 3.30 og var der for å hente den ballongen.


Møte med en legende, Kjell-Erik Ståhl.


Så til selve løpet, for det var jo derfor vi var i Stockholm. Vi ruslet ned til starten og leverte fra oss posen med tøy, nødvendige ærend i skogen et utall ganger, og så smatt vi inn i rett startbås omtrent en halvtime før det skulle brake løs. Det er alltid den verste tida - å vente - når du er så nervøs at du nesten ikke aner hvor du skal gjøre av deg. Målet var å løpe på rundt 5.05 i snitt og se hvor langt det holdt. Vi hadde møtt på en annen løper fra Stavanger, Lars Sigve, som løp i Stockholm også i 2015, så han visste litt om løypa. Han løper omtrent med samme fart, så han tok vi følge med fra start. 

Høy musikk, fengende musikk. Klapping, roping og heiing. 3-2-1, løp.

Nedover. Det gikk svakt nedover de første kilometrene. Klokka spilte på lag, vi var i rute og vi fant fort flyten. 

8 km - den fryktede bakken over Västerbroen, som var bratt i starten og gikk slakt oppover i omtrent en km. Farten fremdeles fin. 

13-14 km - Fartsholderen på 3.30 tok oss igjen, og vi traff igjen mannen fra stadion. 

16.5 km - Ferdig med første runde og nå startet runde nummer to som var nesten 26 km, og vi skulle ut i Djurgården.


21.1 km - Halvmaraton passeres, og vi er langt ute i den svenske åkeren, løper videre gjennom grønt omårde og kommer senere omtrent ved 26 km, ut i sivilisasjonen igjen og der står det også mye publikum. Vi holder tempoet.

30 km - Jeg kjenner at det begynner å røyne på, og vi skal gjennom en tunnel og bortover ei lang slette, før vi kommer til den fryktede bakken nok en gang. Jeg kjenner jeg må roe ned når vi starter på den. På toppen står 33 km-skiltet, og det er alltid motivierende å vite at under mila gjenstår. Jeg kaster et blikk på klokka og tenker at det blir pers.

 
35 km - Mens Oddveig hadde sin tunge periode mellom 10-20 km, kom min nå. Det pleier å være omvendt. Nå var det hun som måtte være motivatoren. Jeg begynte å gå tom. Men det er hver sin periode og vi hadde valgt å være lojale og holde følge til mål.

40 km - På klokka stod det 41.1 km, og det var litt kjipt. At vi løper lengre, skyldes all sikk-sakk-løpinga mellom folk og fram og tilbake til drikkestasjonene som kom tett som hagl på grunn av varmen. Det var varmt løpevær. Ikke for varmt, men varmt.

41.5 km - Ifølge klokka var maratondistansen passert for flere minutter siden. Vi så stadion, men jeg følte aldri vi nærmet oss. Så plutselig løp vi inn porten. 200 meter igjen.


42 km - Publikums brus fra tribunen. Stemning til tusen. Gåsehud. 150 meter igjen, bare en siste sving nå. Foran oss løper en mann med en baby på armen. Det rykker bak i leggen. 50 meter til.

42.2 km - MÅL. 3.37.47. Ny pers. Deilig.  Så uendelig deilig. 



Obligatoriske bilder tas, og vi kommer oss ned og får hentet tøyet, og ringt hjem for å dele opplevelsen og tida. Bitte-bittelitt skuffa over at vi ikke kom enda et minutt og to fortere i mål, men det ble fort glemt. Vi har enda mer å gå på. Jeg bare vet. 

Resten av løpsdagen fortsatte i tradisjonell ånd, med bobler i glasset og god mat. Men det er en helt annen historie.