søndag 31. mars 2013

Stille påskeuke

Heisan, da har det vært stille både på bloggfronten og litt roligere enn ei normal løpeuke. For første gang på det jeg kan huske, har kilometerstanden krøpet under 50, det vil si at i påskeuka som snart er over, ble 44 km bokført, den lengste turen på 16 km.

 Har fått tid til å nyte litt av påskefjellet også - slik var det i Hunnedalen 1. påskedag

Grunnen heter vel først og fremst København, der jeg var på ferie i fire dager, fra tirsdag til påskeaften.

  På Strøget

Men aldri en koffert uten løpesko, så jeg fikk logget to intensive intervalløkter, på henholdsvis 10,4 og 7 km.

 Greit med treningsrom på hotellet i København

Intevalløkt 1:
Oppvarming 10 min, nedtrapping 10 min
6x3 min, etterfulgt av 4x2 min og 2x1 min, kjørt med hastighet fra 12.0-13.5

Intervalløkt 2:
Oppvarming 10 min, nedtrapping 5 min
3x3 min, etterfulgt av 3x2 min og 3x1 min, kjørt med hastighet fra 12.5-13.5

Begynner virkelig å få sansen for intervaller på mølle, særlig når tredemølla er av nyere sort, slik at farten kjapt kan justeres ned eller opp. 

Mandagen før jeg dro på ferie, ble det 10,6 forholdsvis rolige kilometre, ei økt som gjorde godt etter halvmaraton-distansen to dager i forveien.

Påskeaften, noen timer etter hjemkomst fra København, hadde jeg planlagt ny langtur på over 20 km, men denne ble noe forkortet og endte med 16, 1 istedet. Ikke av noen spesiell grunn, men jeg kom meg litt sent avgårde og hadde ikke helt lysten på å løpe alene i nesten to timer. Dermed ble det en halvkjapp løsning med 5.18 i snitt per km.

Traff på fire dager gamle lam og bonden lot meg komme innnenfor gjerdet for å ta bilder. Sjefsværen til høyre i bildet var litt skeptisk, men....:-)



Ellers har den siste uke bydd på to skiturer, ganske uvant til meg å være. I dag bar det avsted til Hunnedalen, som viste seg fra sin mest praktfulle side og jeg fikk kjenne litt på nostalgien. Det var her mor og far dro meg med på ski i barndommen og i dag ble jeg og guttene med dem til samme sted. Samme løypene, samme rasteplass, samme gode følelsen da jeg ruslet med stavene slepende langs asfalten på vei til bilen etter 6-7 timer utendørs i sola. Til og med musikken i bilen var den samme; allsang til Olav Stedje - fytti for en morsom tur. Og følelsen av å smette i joggisene etter timer i trange skisko, var like fantastisk i dag, som i 1980:-)

 Se, hun har ski på beina:-)

 

mandag 25. mars 2013

Halvmaraton i påskesol

Lørdag var det tid for nok en langtur, den tredje siste før jeg står på startstreken i London. Det nærmer seg virkelig. Om 27 dager har jeg løpt mitt fjerde maraton.

Vel  - en planlagt formiddagsøkt ble forskjøvet til ettermiddagstid, og det var et greit bytte. Sol som varmet og ikke så mye vind som i morgentimene. Jeg ble kjørt 15 km avgårde og hadde tenkt å løpe en halvmaratondistanse, da med en avstikker fra stedet jeg ble kjørt til, for så å løpe rett hjem.



Farten hadde jeg ikke tenkt fullt så mye på, men under 5.30 i snitt lå og surret i bakhodet etter hvert som kilometrene ble tilbakelagt og jeg lå jevnt på 5.20. Det klarte jeg med god margin. 21,1 km ble fullført på 1.51.40, det vil si 5.18 i snitt per km. Stoppet to ganger for å knipse bilder, hver på ca 30-40 sekunder, og da stoppet jeg også Endomodo. Har ikke lader til Garmin, og fikk ikke ladet denne før etter lørdagens løpetur... Det er ikke helt det samme å løpe så langt uten at jeg hele tiden kan følge med på farten og lettere justere opp eller ned. Det fører til litt svingninger på kilometer-tidene, men helt ille var det ikke. Kjenner etter hvert sånn noenlunde hvilken fart jeg holder.



Løp avgårde like før klokka 17 og fikk med meg nydelig påskesol i lavlandet. For et vær, for en stillhet og for en god følelse når man løper inn i gårdsrommet.



Nedenfor følger km-tidene, klippet fra Endomondo-appen.



Nå venter en times rolig løping i dag, før jeg tar fri fram til torsdag. Lørdag blir det ny langtur, da noen kilometre lengre enn et halvmaraton. Skal ha fire påskedager i København, med løpesko i kofferten, for det blir enten mølle eller gateløping i Kongens by.



Har du planer om langturer i påsken?


lørdag 23. mars 2013

Mine motivasjonstips

Det hender ikke ofte, men det hender. Sånn cirka  én av ti ganger, kanskje litt sjeldnere, er det ikke det å snøre på seg løpeskoene som står øverst på lista. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å motivere meg til å løpe, å holde kontinuiteten oppe. Hva er det som trigger, og hvorfor gjennomfører man treningsøkter man i utgangspunktet har lite lyst til. Er det bra?



Mine motivasjonstips (i vilkårlig rekkefølge):

* Lag en ukeplan. Sett deg ned søndag kveld og rydd plass til trening/løping. Det føles forpliktende. Skriv ned hvilke dager (og gjerne hvilken type økt du har tenkt å gjennomføre) i kalenderen.

* Gjør treningsavtaler med en venn/venninne, men ikke for ofte, da kan det lett føles som stress og virker mot sin hensikt (jeg løper fast sammen med andre én gang i uka)

* Sett deg mål, enten det er et tidsmål (gjennomføre 10 km på under en time, under 50 minutter, under 45 min.., gjennomføre halvmaraton uansett tid, fullføre et maraton innen et år... Bare fantasien setter grenser)

* Delmål - klarer jeg x antall kilometer i x antall uker på rad, blir det nye løpesko eller en ny, fresh løpetights

* Følelsen etterpå, knapt noe kommer opp mot følelsen å komme tilbake, svett og fæl etter å ha gjennomført ei treningsøkt du aldri trodde du hadde ork eller motivasjon til å klare.

* Visualisering - se for deg løpeøkta, del den opp i mindre «bolker», bestem deg for farten f eks de to første km, de to neste, de fire midterste og de to siste (hvis planen er å løpe ei mil, da..)



I går var en slik dag for meg. Jeg slet virkelig med å komme meg ut. Planlagt tidspunkt ble forskjøvet og det endte med at jeg istedet for å løpe 10 rolig km ute, tok mølla på SATS og kjørte intervaller.

Dermed ble inngangen til helga for min del seende slik ut:

15 min oppvarming - intervall del, der jeg kjørte 4-4-4-3-3-3-2-2-2-1-1-1 med halvparten av tiden i pauser og en veldi kort nedtrapping (for kort.. 5 min)



torsdag 21. mars 2013

Intervalltime på mølla

Torsdag slo jeg to fluer i ett smekk, da jeg var med på en intervalltime på Elixia Bryne fordi jeg senere skal skrive en sak om emnet. Instruktør Grete Dahle Thorsen (nummer 2 i 71 grader nord 2012) loste deltakerneprofesjonelt gjennom pyramide-intervaller 1-1-2-2-3-3-4-3-3-2-2-1-1. 8 møller på rekke og rad, den ene mer sliten enn den andre. Her var det trøkk og tempo.

 Bildet er tatt etter at timen var ferdig, jeg tok litt ekstra nedtrapping.

Jeg kom bittelitt inn i timen og fikk ikke med meg de første intervallene, og tok derfor oppvarmingen mens mine medløpere slet seg gjennom de første dragene.


For å holde høy intensitet, var pausene ren hvile - man hoppet av mølla mens rulla gikk, og hoppet på da instruktøren ga signal. Fordelen med en slik gruppeintervall-time er at alle presser hverandre, kanskje på en litt annen måte enn utendørs. Det er ingen som løper fra:-) Jeg kjenner at jeg har godt av å bli presset av andre innimellom, normalt trener jeg jo 7-8 av 10 økter alene, ofte de tøffeste øktene.

For det er litt greit at andre av og til forteller deg hva du skal gjøre. Jeg kom ikke på trening i dag for å bli trent, men for å trene, men kjente litt på at det var greit å dele ansvaret for treningsutbyttet (joda, det meste er opp til en selv).

Konklusjon: Motiverende instruktør og melkesyre-tendenser = jeg kommer gjerne igjen.


DN Aktiv

Tidligere denne uka ble jeg kontaktet av en journalist i Dagens Næringsliv, på DN Aktiv. Han lurte på et intervju av meg om løping, om hva som motiverer meg og om jeg tror alle, uansett alder og formmessig ståsted kan ha så stor glede av løpinga.



Fotosession er unnagjort, i idylliske omgivelser hvor jeg av og til pleier å løpe, ikke så langt fra der jeg bor, ved Stokkelandsvatnet i Sandnes.

Regner med saken kommer på nett i løpet av noen dager.

Et av spørsmålene, om jeg tror alle kan finne løpegleden, tenkte jeg å utdype litt nærmere her:

Er du uten løpserfaring, er det viktig å gi deg selv litt tid. Vær tålmodig. Den første løpeturen er langt fra noen fornøyelse, hvis man puster og peser seg gjennom hver eneste kilometer. Jeg har vært der, da ukas bragd var å løpe en fast 5 km-runde og kom meg sånn noenlunde greit gjennom den. Den store gleden, som også er der underveis, ikke bare etter selve løpeøkta, kommer snikende etter hvert, i takt med formstigningen.

Følelsen av å løpe uanstrengt kilometer etter kilometer er vanskelig å beskrive. Jeg har spilt mange viktige håndballkamper i mitt liv, men skal jeg være helt ærlig, er vinnerfølelsen der, ikke den samme som når du vinner konkurransen mot deg selv. Ja, jeg fullførte den 10-kilometeren, ja, jeg satte ny pers på halvmaraton  - og ja, jeg kom meg helskinnet gjennom min første maraton. Lite kan matche dette - det er ikke sikkert andre tenker på samme måte, men det er likevel min erfaring. 

mandag 18. mars 2013

Økter og tider

Jeg liker best når jeg har en klar plan for løpeturene. Ikke bare for hvor lange de skal være, men også for hvor fort eller sakte de skal gjennomføres.

Tidligere har jeg omtalt meg selv som «nerdete» når det kommer til kilometertider. Jeg har klart i hodet nøyaktig på hvilken gjennomsnittsfart jeg må ha per kilometer for å oppnå en spesiell sluttid på en gitt distanse. Snakker man halvmaraton på under 1.50, vet jeg med en gang at jeg ikke må over 5.10 per kilometer, og skal jeg perse neste gang, vet jeg at jeg må løpe på rundt 4.45 i snitt.



Det samme gjelder for maraton. Foran Berlin i fjor visste jeg at jeg ikke måtte over 5.39, foran London, bør jeg helst ligge mellom 5.30-5.35 for å sikre ny pers.

Joda, det er nerdete, jeg innrømmer det. Heldigvis har jeg oppdaget at det stadig er flere som er i samme kategori. Jeg kan ende opp med å diskutere km-tider i ulike settinger, sist med vedkommende tvers over bordet i en 40-årsdag jeg var i på lørdag.

For å gjøre det litt lettere for meg selv i treningshverdagen, har jeg bestemt meg for at de fleste øktene (opp til 20 km) skal løpes saktere enn maratonfart, det vil si at jeg alltid skal under 5.30 og helst under 5.25. Dette holder jeg i 90% av tilfellene.
 

Det kommer selvsagt litt an på løpelengden, og jeg har laget mine egne «regler» - greit å ha noe å strekke og måle seg etter.



Under 10 km: 4.55-5.10

10-15 km: 5.05-5.20

15-20:km: 5.15-5.25

20-25 km: 5.25-5.45

Over 25 km: 6.00 -6.15 per km.


Det er jeg som har diktert disse retningslinjene for meg selv, for å få noen faste holdepunkt. Jeg har tatt utgangspunkt i et visst antall økter fra Garmin, og sett på lengden og gjennomsnittstidene.




lørdag 16. mars 2013

Lengre enn langt

I år som i fjor, hadde jeg og løpevennine Janne, planlagt lang langtur fem uker før det braker løs i London - og i dag var dagen. Den samme lørdagen som i fjor.  Småkaldt, vindfullt og med snøfnugg i lufta, la vi av gårde før kl 9.30 i morges.

Underveis vurderte vi om vi skulle løpe 32 km eller 34, men bestemte oss for å ta lengst mulig, selv om vi, da det gjenstod 5-6 km begge hadde lyst til å korte ned. Heldigvis gjorde vi ikke det. 12 minutter fra eller til når vi har vært ute og løpt i langt over tre timer, det fikk bare stå til.



Utgangspunktet var å holde lav fart, lange rolige turer skal foregå i tempo på 60-90 sekunder seinere per kilometer enn konkurransefart, så vi trippet i vei mellom 6.00-6.15 per kilometer.



Siden det ikke går asfaltsti som er 17 km lang på det strekket vi skulle løpe, snudde vi ved snaut 14 km og tok igjen noen km her og der ved  å løpe en og halvannen km tilbake et par-tre ganger. Og med motvind de første 14, ble hjemturen mye mer behagelig. Det er så utrolig stor forskjell på å løpe i med- og motvind.



Tror begge kjente litt på trøttheten ved 26-27 km, da stoppet iallfall praten helt av seg selv. Og før klokka 13 i formiddag var det to glade damer som stoppet klokkene. Det er bare så godt når slike økter er unnagjort. Har tre langturer igjen før London, og de skal være 22-26 km har jeg bestemt meg for.



Som dere ser av bildene, i løpet av den siste drøye timen, tittet sola også fram og ga inntrykk av et ørlte snev av vår.


Takk for turen, Janne.


torsdag 14. mars 2013

Etter den søte kløe..

... kommer den sure svie. Kanskje. Iallfall har det ikke vært mye fres i beina denne uka, etter sist lørdags halvmaraton i Egersund. Mulig jeg har i hodet at jeg skal ut på skikkelig langtur lørdag, men det har iallfall blitt færre tilbakelagte kilometre denne uka enn normalt.

Tirsdag: 10, 2 km i moderat, greit tempo (5.14 i snitt)

Onsdag: 7, 2 km i moderat tempo (5.20 i snitt)

Torsdag: 7,1 km i moderat tempo (5.22 i snitt, stoppet opp for å knytte sko to ganger og stoppet ikke tida..)

Lørdag: 33,4 km (Det er det som er planen, to ganger rundt Frøylandsvatnet)

Totalsummen blir langtfra ille, men før uka er omme og jeg forhåpentligvis kan klappe meg selv på skuldra for lang langtur, er det litt godt å kjenne på følelsen at alt nødvendigvis ikke  alltid går på autopilot.



Jeg liker ikke ordet tidsklemma, men bruker det likevel. Det er langtfra noen unnskyldning, for jeg er egentlig en verdensmester i å smette inn en løpetur i de åpne tidslommene, når gutta for eksempel er på fotballtrening - som i dag. Alt er bedre enn ingenting, er mantraet mitt. Men i dag kjente jeg at 7 km var nok, jeg hadde 40 minutter på meg før jeg måtte være tilbake for å hente hjem fra trening. Det lureste hadde nok bare vært å stå over. Hvile er gull. Det er noen ganger lett å glemme når man sjonglerer mellom deadlines på jobb, lekselesing, foreldrekonferanse på skolen, bringing og henting, handling og middagslaging.




Sånn  - det var dagens hjertesukk.

tirsdag 12. mars 2013

Kilometer-tall

Slik var utviklingen i lørdagens halvmaraton. Tre av kilometrene gikk med en gjennomsnittsfart på over 5.00, mens resten var greit under. Min egen klokke stoppet på 1.41.27, men de to sekundene jeg fikk ekstra av arrangøren, spiller overhodet ingen rolle.

Fikk dette kjekke bildet på mail av en i Spirit friidrettsklubb, meg og debutant Ida Haarr, som jeg hadde følge med under hele løpet og som fikk fem sekunders bedre sluttid enn meg. Well done:-) Knipset etter rundt tre kilometer.






søndag 10. mars 2013

Hvile er gull 1.41.29

At hvile er gull, fikk jeg erfare etter lørdagens halvmaraton i Egersund. Jeg perset med 3 minutter og 10 sekunder, fra 1.44.39, til 1.41.29. To dager med hvile i forkant, gjorde tydeligvis susen.

 Traff på damer som også skal løpe i London om seks uker

Da jeg satt i bilen på vei til løpet, drømte jeg om å se 1.43-tallet, men ble enig med meg selv om å være fornøyd dersom jeg bare løp noen sekunder bedre enn i fjor, eller iallfall under 1.45.

Løypa i Egersund er rask, men er tøff de første 10,5 kilometrene, som består av en god del motbakker. Med tildels mye vind, ble det noen harde kilometre, før vi rundet ved en drikkestasjon og løp samme vei tilbake - da selvsagt med motbakkene som frydefulle nedoverbakker og med vinden i ryggen.

I hodet hadde jeg 5.00 per km som utgangspunkt, slik at jeg lett kunne justere farten og likevel ha litt kontroll på tida. På første halvdel, brukte jeg 52 minutter, og de siste 10, 5 km, må da ha gått unna på 49 minutter.

Man merker fort om man har det i beina, om dette er dagen. Etter 5-6 km merket jeg at dette kunne bli pers. Beina kjentes lette ut, og jeg følte aldri behovet for å slakke særlig ned på tempoet. Kilometrene gikk jevnt og trutt unna på godt under 5.00, et par av dem like over (på grunn av motbakkene), og når man kjenner at beina er like freshe når det gjenstår 4-5 km, var det bare å gi gass. Jeg så på klokka omtrent hvert minutt, og kunne nesten ikke tro at jeg holdt, nokså uanstrengt, en fart ned mot 4.30 per km, selv om det nærmet seg mål.



Okei - de 300-400 siste metrene var tøffe. Da hadde jeg nesten ikke noe mer å gi, og den siste bakken på vei mot målpassering, gikk utrolig seint....

Men det gjorde ingenting da jeg stoppet Garmin (som viste 1.49.27). Ny personlig rekord og ny motivasjon til å fortsette treningen. I 2014 skal jeg under 1.40.

To spreke karer som også skal løpe i London, og som jeg har vært med på treningstur tidligere. 
Ole Aleksander, ble nummer tre, Thomas nummer 1 og jeg nummer 2 av oss.


torsdag 7. mars 2013

Viktig med hvile

Selv om jeg er midt i oppkjøringen til et helmaraton, og det ikke alltid er like lett å la være å løpe selv om beina skriker etter det, har jeg blitt flinkere til å ta pausedager. Hadde jeg fulgt egen lyst og vilje, kunne jeg løpt hver eneste dag, men det går jo ikke.



Innimellom oppkjøring, hvor jeg følger et fast program, har jeg også deltatt i to løp, det tredje går av stabelen på lørdag (halvmaraton). Med konkurranser presset inn mellom de faste treningsdagene, sier det seg selv at det blir noen justeringer underveis. Og man kan ikke få både i pose og sekk. Å løpe fem treningsturer og i tillegg delta i halvmaraton, ha en pausedag  og så begynne på hardkjøret igjen - det kan fort gjøre mer skade enn godt. Halvveis i den tiende uken av dette året, kjenner jeg litt på slitne bein, noe jeg for en gangs skyld har valgt å lytte til.



Er veldig spent på om 20 km totalt (mandag og onsdag), etterfulgt av to hviledager på rappen, samler overskudd til å yte maks i 21, 1 km. Egersund halvmaraton i fjor maner fram gode minner, da krøp jeg under 1.45-grensa og perset med tida 1.44.39, som står enda. 10, 5 km med slake motbakker, for så å kjøre rettt utfor på returen.

Ser fram til å få ut litt løpeglede.








mandag 4. mars 2013

I rute - eller?

Det nærmer seg styggfort start i London Marathon - 48 dager for å være helt nøyaktig. Det er ikke lenge. 6 uker og 6 dager, eller 4 og en halv uke igjen med ordentlig trening og to ukers nedtrapping (aller siste uka før løpsdagen snakker man om to korte og rooollige økter..).

 Mimring fra fjorårets startnummer-henting, det føles som jeg nettopp var der...

Alltid når et stort løp nærmer seg, begynner jeg å tenke over om jeg er i rute. Jeg er jo det, men samtidig vet jeg at jeg har tatt noen "snarveier". Jeg har løpt over 50 km hver eneste uke, kanskje med ett eller to unntak, men jeg har ikke hatt ukentlige løpeturer på over 20 km. I stedet har jeg hatt mange halvlange. Hvorvidt det er avgjørende for resultatet, er vanskelig å si. Jeg har vilje og utholdenhet som kompenserer for en hel del, men tvilen ligger jo alltid der. Tankene kretser for tiden om "skulle bare ditt og skulle bare datt".



Men det er lite jeg kan gjøre med ukene som er passé. Håpet er at kontinuerlig trening, og haugevis med kilometre i beina skal være nok.

Hvis jeg tenker fem gode treningsuker fram i tid, bør jeg ha unnagjort fem gode langturer. To av dem får jeg "gratis", for til helgen er det Egersund halvmaraton, og helga etter der en lenge planlagt tur på 34 km sammen med løpevenninne Janne (to ganger rundt Frøylandsvatnet for de lokalkjente, det vil si 33,4 km helt nøyaktig).

Ellers blir det å følge opp Waitz-programmet. Jeg veksler, som kjent, mellom løpelegendens 3-3.5 timers og 4-4.5 timers program. Har laget min egen variant, der jeg plukker litt fra hvert av dem - det fungerte fint før Berlin maraton i september i fjor.

Det betyr at jeg skal fortsette med intervalltrening (varierte lengder), korte langturer (er det noe som kan kalles det, mon tro), og halvlange turer i variert tempo.

5 uker igjen med ordentlig trening - det er ikke lang tid. Men det går som regel godt. Alltid.




Startet ny treningsuke med denne 12 km lange turen i relativt greit tempo (og i tråd med programmet)






lørdag 2. mars 2013

Ny pers

Grei dagsform, men forferdelig motvind på dagens Orremilå. Men det ble jammen meg ny pers på distansen med 13 sekunder. 46.31 er helt greit med de vindforholdene som rådet på Jæren i dag. Vinden kan du jo ikke akkurat se på bildene, men akkurat her, på denne sletta, blåste det ganske kraftig, og det var vanskelig å presse ned km-tida. De siste to kilometrene gikk heldigvis med vinden i ryggen, så avslutningen ble bra.




Jeg skulle skrive reportasje fra løpet til mandagens avis, og måtte derfor starte 40 minutter før alle andre, slik at jeg hadde god tid da jeg kom i mål.

Kjente meg tålig bra i beina, og dro til fra start med en snittid på under 4.30 de tre første kilometrene. Derfra merket jeg motvinden på de jærske slettene som lå foran meg de neste fem kilometrene, før vi dreide inn og fikk vinden delvis fra siden og delvis i ryggen. Iallfall slet jeg med farten fra tredje til åttende kilometer, og det var så godt å kjenne at jeg hadde krefter igjen til de to siste. Da jeg merket at vinden ikke kom rett imot øynet jeg sjansen til å perse, om enn ikke med altfor mange sekunder. Det holdt såvidt, men Garmin viste 10.13 km da jeg kom i mål, og ved 10 km, viste den 45.55. Men jeg bøyer meg for sluttida, det er ikke alltid GPS-en stemmer 100 prosent med løypa, som jeg vet har vært nøye kontrollmålt.



Oppturen med dagens løp er at jeg vet jeg hadde ei bedre tid inne hadde det ikke vært for den vinden, samt at jeg løp alene. Jeg var pigg og rask i beina, og selv om dystre tanker meldte seg da det blåste som verst på de åpne slettene, var det herlig å kjenne at jeg klarte å øke farten inn mot mål, som kilometer-statistikken ovenfor viser.  Forhåpentligvis lover det godt foran neste 10 km-deltakelse, som er i mai.



Grete Dahle Thorsen som ble nummer to i 71 grader nord 2012, deltok i sitt første løp, og gjorde en god figur. Grete er hekta på intervalltrening og sverger mye til tredemølla, der hun kjører egne intervalltimer for kundene på Elixia treningssenter på Bryne.

Løpsnerver

Selv om jeg ikke konkurrerer mot så mange andre enn meg selv (iallfall er det slik jeg liker å tenke), er jeg alltid nervøs når jeg løper med startnummer på brystet. Om det er maraton, der jeg er én av 40 000, et halvmaraton med noen hundre deltakere eller en 10 km med noen titalls på startstreken, kjenner jeg det kribler i magen.



I dag går «Orremilå» av stabelen, og jeg skal løpe - helst litt fortere enn i fjor, da jeg satte ny pers med 46.44.

I går fant jeg på alle mulige slags unnskyldninger for å trøste meg selv dersom jeg ikke lykkes.

– Jeg har sikkert jobbet for mye den siste tiden, mangler overskudd (selv om jeg føler meg tålig energisk, men kanskje er det ikke lurt å sitte oppe til klokka 01 for å skrive ferdig en sak til mandag...)

– Jeg har sikkert hatt for harde økter denne uka, beina kjennes tunge (selv om de sikkert ikke er tyngre enn normalt)

– Jeg begynner å trekke på årene, og blir sikkert slått av de som er 10-15 år yngre, selv om jeg har flere kilometre i beina

– Det blåste for mye, og dessuten løp jeg alene (skal starte tre kvarter før alle andre..)

– Jeg hadde feil sko (burde tatt mellomvekterne istedet for de fjærlette konkurranse-joggisene)

– Garmin-klokka sviktet midt under løpet

– Dagsformen. Alt avhenger av dagsformen. Det var rett og slett ikke min dag.


Eller:

 –  Kanskje blir det min dag. 10 km er ikke så langt, neste helg skal jeg konkurrere i en over dobbelt så lang distanse.

– Kanskje Garmin spiller på lag og holder meg fortløpende oppdatert på km-tida

– Kanskje jeg klarer 4.35 i snitt per km, jeg klarer jo fint 4.58 i snitt på 21

– Kanskje det er lurt å velge det letteste skoparet

– Kanskje det er medvind i store deler av løypa (er ingen vindretnings-kjenner..)

– Kanskje er dagsformen der likevel

– Kanskje er det ingen krise om jeg ikke perser.