mandag 30. april 2012

Motivation boosters

Mange kloke ord kommer fra tidligere maraton-helter, og i siste utgave av Runner´s World, står noen av dem.

I´ve learned that finsihing a marathon isn´t just an athletic achievement. It´s a state of mind; a state of mind that says anytning is possible. John Hanc, Running author



You have to forget your last marathon before you try another. Your mind can´t know what´s coming. Frank Shorter, Olympic champion



If you are losing faith in human nature, go out and watch a marathon. Kathrine Switzer, Women´s marathon pioneer.

I don´t think about the miles that are coming, I don´t think about the mile I´m on right now, I don´t think about the miles I¨ve already covered. I think about what I´m doing right now, just being lost in the moment. Ryan Hall, Olympic marathoner

Anyone can run 20 mils, it´s the next 6 that counts. Barry Magee, Olympic marathon bronze.



Hvilket er din favoritt?

lørdag 28. april 2012

Nike-smell

Jeg prøver alltid å se etter andre merker på treningstøyet, spesielt når jeg er ute og reiser. Og så hender det at en Asics-trøye eller en Adidas-tights får bli med hjem. Men så blir det med det. Tøyet blir liggende underst i haugen av treningsklær i skapet...

Å gå inn i en butikk som har bra utvalg i Nike, for ikke å si fire-fem etasjer fulle av lekkert treningstøy i de sprekeste fargene, er farlig.

Med en gang du kommer inn, fanges du inn av den høye musikken, får lyst til å danse og gjøre alt på én gang.



Og så blir man litt fristet av de lakserøde joggeskoene, som garantert (det er argumentet, nemlig) blir en slager i vår og sommer. Like fine til jeans, som til shorts og skjørt og you name it.


Eller en ny langermet genser, som sikkert blir god å ha siden det tross alt ganske ofte er et kjølig drag i lufta i Sandnes.


Og ja, til tross for at svimmelheten enda ikke har sluppet taket, var jeg ute på en rolig 8,6 km tur i formiddag. Kjente det litt i låra underveis, men greit tempo gjorde at det ble en fin førstegangs-tur etter London maraton for seks dager siden.



Tror det blir noen rolige turer de neste ukene. Kroppen har godt av det. Ikke er det noen løp jeg skal rekke heller i nærmeste framtid. Berlin er fem måneder unna. Jeg har god tid.

onsdag 25. april 2012

Smil, smerte og smil igjen

Før, under og etter London Marathon.

En ganske fornøyd frøken, eller to fornøyde frøkner, for å være helt nøyaktig. Her er jeg sammen med løpevenninne og maratondebutant, Janne, rett etter at vi hadde levert fra oss posen med klær og andre ting vi skulle plukke opp igjen etter målpassering.


Så er det et bilde (jeg vet ikke hvor langt uti løypa, men smilte iallfall) in action.


Jada, så har leggene slått seg vrange, og smilet har blitt til et mer alvorlig drag over ansiktet.



Og så - endelig - stolt innehaver av medaljen som beviser at jeg gjorde det. Trosset smerter og lot viljen seire.


Bildet er tatt cirka to minutter etter målgang, så skuffelsen over tida ble fort glemt (klarte iallfall å skjule 90 prosent av den...)

tirsdag 24. april 2012

Dagen derpå



Slitne maratonbein dagen derpå, det er iallfall helt sikkert. Når man har fått løpet litt på avstand og svelget den største skuffelsen om å ikke oppnå målsettingen, så er man bare glad for å ha medaljen hengende rundt halsen. Det var nok av dem som måtte bryte kun få kilometer fra mål, og hva hadde vel ikke vært surere enn det? Da får jeg heller ta med meg at jeg slepte beina etter meg på en kilometertid som av og til krøp opp i 7.15, sukk....



Oppladningen på selve løpsdagen var okei, med grei frokost på hotellet og buss ut til startområdet kl 06.20 - det er viktig å ha god tid. Kom dit før de fleste andre, og kunne fritt velge område å samle den norske gjengen. Spiste litt mer og heiv innpå en YT og litt mer drikke, og rett før start kjentes formen bra ut. Iallfall så bra den kunne være utfra svimmelanfall og at jeg fremdeles har den gyngende bevegelsen når jeg går. Sola skinte fra skyfri himmel, og det var omtrent vindstille. Helt supert, for værmeldingene varierte veldig helt fram til samme dag.



Etter bare en kilometer måtte jeg slenge av meg superundertrøya mens jeg løp, så det ble mye å holde styr på t-skjorte, iphone og øretelefoner... Tror uansett det var lurt, for utover ble det varmt. Etterhvert som kilometrene seig på, følte jeg det gikk bedre og bedre, og holdt en fart på mellom 5.25 og 5.35, helt etter skjema, faktisk litt før, og da vi kom halvveis hadde jeg en følelse av at dette ville gå greit - at jeg ville passere målstreken under de fire magiske timene.

Hadde vel ikke før tenkt tanken, før jeg kjente det begynte å murre litt i den ene leggen, og ikke lenge etter begynte det å krible i den andre også. Kriblinga ble til krampe etter rundt 24 kilometer, og etter å ha løpt 20-30 minutter med supervondt i begge leggene, tenkte jeg seriøst på å gi meg. Men så bestemte jeg meg for å ta kilometer for kilometer. Tenke at to sanger var én kilometer og at det tross alt gikk framover, om enn ikke i planlagt fart.

Som sagt, så gjort. Klarte å fokusere på andre ting fram til 35 kilmoeter, da røynet det virkelig, og tårene presset på. Det påklistrede smilet da jeg løp langs publikumssidene ble erstattet av grimaser. Skulle det virkelig stoppe her?

Neida, en neve sjokoladebiter og noe annet snop som tilskuerne villig delte ut, hjalp litt på humøret. Dessuten senket jeg farten ytterligere 15 sekunder per kilometer og på et vis klarte jeg å dra beina med meg.

«2,5 miles from here and you are part of a history», stod det på et svært banner like før vi løp gjennom en noen og hundre meter lang tunnel. Akkurat da kom Åge Aleksandersens «Levva livet» på øret Og ja - det blåste virkelig rundt toppan, og galskapen fikk rå. Der og da bestemte jeg meg bare for at det skulle gå. Sakte, men sikkert krøp kilometertiden ned igjen, men ikke mer enn til rundt 6.40. Jeg tok ut øretelefonene for å få meg alt liv og røre den siste kilometeren, og det angrer jeg ikke på.

På samme sted er det flere som har kollapset og trolig aldri kom over målstreken. Så nære, så nære. Stakkars folk, tenkte jeg. Skuffelsen, som hadde ligget og gnaget i hodet i over to timer, ble med ett litt mindre. Foran meg løper en mann i 60-årene med gul t-skjorte. På ryggen står det «In memory of my beloved wife, Karen», med bilde av henne nedenfor. Jeg er heldig - tross alt. Idet jeg tråkket over den siste registreringsmatta og ble møtt med varme smil av funksjonærene som delte ut medaljer, var jeg først og fremst lettet. Viljen hadde tross alt båret meg gjennom 42 195 meter.



Min påstand er at hvert maraton lever sitt eget liv. Jeg var bedre trent foran London enn før NY, og  løypa regnes for å være ei av de raskeste. Likevel ble ikke tida bedre. Uforutsette ting, som leggkramper, skjer. En mager trøst er det jo å høre at et par i gruppa vår hadde vært ute for det samme Menn som vanligvis løper på rundt 3.30, kom i mål på 4.18, men så var det flere av dem som ikke har forberedt seg i samme skala, som smetter under 4 timers-grensen.

4.20.55 blir stående i historiebøkene for London Marathon 2012. Men det kommer alltids en ny sjanse. Jeg lar det ikke bli med dette. 30. september. Berlin. Er ikke det en rask løype, da?




Og dagen derpå, til tross for slitne bein, var de 200 metrene til nærmeste Starbucks, en nødvendighet. Med medaljen på, selvsagt. Det er ikke måte på hvor mye oppmerksomhet man får fra forbipasserende på gata. «Did you run yesterday?» «And you finished, I´m impressed, fantastic».



Det manglet heller ikke på service fra servitøren i en champagnebar, som åpnet en helt ny flaske bare fordi det manglet fem dråper i det ene glasset. Var viktig at de tre norske løpedamene han serverte, fikk likt innhold.



søndag 22. april 2012

Kort oppsummering fra London: Krampe i begge legger så det smalt fra ca 23-24 kilometer, og derfra og inn ble det en kamp der jeg er fornøyd med å ha vilje til å stå distansen ut. Kom inn på 4.20, det sa min klokke iallfall (men jeg løp lengre...). Synd at det skulle skje, lå an til å nå målet på under 4 timer, men det kommer alltids et nytt maraton.

Saken oppdateres med bilder i morgen, for nå er det bankett:-)))

lørdag 21. april 2012

Startnummer 57820

Da er det ingen vei tilbake. Selv om formen har vært varierende de siste to ukene, skal jeg gjøre mitt beste i morgen. Startnummeret er hentet i dag, og den seansen er jo alltid like kjekk:-)


... og når man går sammen med likesinnede damer, bar det rett ned på NIKE-town ved Oxford circus.


Litt sånn gruegleding før morgendagen, men vi gjør vårt beste for å psyke hverandre opp. Har drukket oss opp på cola og Starbucks-kaffe, så energinivået er det ingenting å si på.

Tvi-tvi:-)

tirsdag 17. april 2012

Maratonmodus

Nå begynner sommerfuglene for alvor å røre på seg i magen. Tre dager til avreise er det mange tanker som sviver rundt i hodet. Selv om jeg har løpt et maraton før, for bare seks måneder siden, er det likevel med stor spenning jeg ser fram til søndagen. Jeg vet på en måte hva som venter, men har unngått å lese for mye om selve løypa. Jeg vet bare at den regnes for å være blant de letteste, og iallfall lettere enn New York.

Skoene er løpt inn - jeg stoler fullt og helt på Kayano. De har lost meg gjennom mange hundre kilometer, og satt to nye halvmaraton-rekorder. Joda, jeg kjenner at valget er riktig, selv om enkelte mener det er som å ha blylodd rundt føttene.

Disse er parkerte....

...mens det er disse jeg må stole på om fem dager.


T-skjorta i knallrosa, av typen NikeRun, er levert til navnetrykking og så får den et norsk flagg påtrykt framme. I New York ble sprittusj en nødløsning, og flagget ble festet til trøya med sikkerhetsnåler...

 Navn påskrevet med tusj - og flagget festet med sikkerhetsnåler bakpå...Men det funket!

Fem dager før det braker løs, virker 42, 2 kilometer laaangt. Og det er det. Jeg har god nytte av visualiering. Akkurat nå tenker jeg at jeg skal løpe fem 8-kilometre og bittelitt til. Musikken er under planlegging - i London bytter jeg ut iShuffle med iPhone. Gjør meg ingenting å løpe med den på armen - dessuten kan det være kjekt å ha bilder fra startområdet og rett etter målpassering:-)

Fantastisk glad etter 4 timer og 17 minutters løping gjennom NYs fem bydeler...

Musikken, ja. Det blir en salig miks av gammelt og nytt. Til og fra jobb er lokale nyheter fra NRK byttet ut med «The Voice» på full styrke for å få tips til nye sanger å laste ned. Og når jeg ikke vet hvem som synger, er appen Shazam god å ha (takk for tipset, Anne). Et trykk, og få sekunder senere har du all informasjon. Et trykk til, og vips er låten lastet ned. Genialt - rett og slett.

Tror til og med Åge Aleksandersens «Levva livet» skal på spillelista. 

«For når det blæs som verst på toppan og galskapen får rå, skal vi hold omkring kvaranner og vi vet det her ska gå». 

 Tunge løpeøkter i vind og snø. Snart kommer belønningen.


Snart skal jeg få lønn for de slitsomme treningsøktene. Og snart vanker det maratonchampis. Den smaker godt. Det vet jeg.

 Post-maratonchampis er digg.





lørdag 14. april 2012

To flotte damer

De to siste dagene har jeg hatt to flotte løpeturer med to flotte damer; Anne og Janne. Fredag ble det, en for meg, rask tur rundt Stokkavannet - 8.04 km på 40.41 min er jeg godt fornøyd med, hendelsen tidligere i uka tatt i betraktning. For de som tror Stokkavatnet i Stavanger er 8,2 km så var det ikke det Garmin registrerte fredag, iallfall.  8.04 fra A til A på mi klokke.

 Anne, som har løpt London maraton to ganger før og er "veteran".

Begynte rimelig kjapt, med å ligge godt under 5.00 i snitt, og omtrent halvveis sendte jeg løpepartneren avgårde, og saktnet tempoet til rundt 5.05-5.10 per km. Helt passe og i tråd med planen for neste søndag.

 Litt mindre svimmel enn i dagene før. Formen er i ferd med å normalisere seg, selv om det fortsatt "gynger " litt når jeg går.


Lørdag var det ny løpeavtale, med Janne, som også skal til London neste helg. Vi har holdt det gående annenhver uke gjennom flere måneder, med variasjon fra intervaller til lang langtur på 33,8 km.

Løp rundt samme vann som dagen før, men startet et annet sted og løp motsatt retning av fredagen. Forhåndsbestemt hastighet var 6.00, i dag skulle beina bare få en lett gjennomgang. Nesten 57 minutter senere hadde vi mila unnagjort, med snittfart 5.42. 

 Janne er maratondebutant, men har mange kilometre i beina og er kanonklar for London om åtte dager.

 Fornøyd etter dagens 10 km-gikk veldig lett, beina kjennes klare ut nå.

Alltid greit å få lufet noen tanker om det som skal skje 8 dager fram i tid. Hvor mange YT skal med i kofferten og når må man stå opp for å få i seg nødvendig føde. Dessuten er det viktig å diskutere hvilken kjole som passer best til maratonbanketten søndag kveld, om det er den lille sorte eller om vi finner en i knallfarger på en den planlagte shoppingoppladningen.



På vei hjem, kjørte jeg forbi historiske «Sverd i fjell» ved Hafrsfjord. I år 872 samlet Harald Hårfagre Norge til ett rike akkurat her, og et er yndet utfartssted for mange - spesielt når sola skinner som i dag.

Var det her Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike i 872?

torsdag 12. april 2012

Trill rundt

Av og til blir ikke oppladningen slik man har tenkt....

Tirsdag ble jeg plutselig rammet av kraftige svimmelanfall, etterfulgt av oppkast, mens jeg spiste lunsj. Det hele kom som lyn fra klar himmel, og tilstanden var så dårlig at jeg måtte i ambulanse til sykehuset.

Etter å ha sjekket det som sjekkes kan, har jeg det sort på hvitt at jeg er frisk som en fisk og at episoden kan relateres til akutt krystallsyke. Det vil si krystaller som har «forvillet» seg inn i feil bane og gjort at jeg opplevde at rommet svevde som i den verste karusell. En opplevelse jeg ikke unner noen.

Litt gyngete følelse ennå - to dager etterpå, men utrolig mye bedre. Etter legens anbefaling, har jeg tatt en joggetur i dag, og det kjentes helt greit. Rolig tur, dvs 5.14 i snitt per km, og kun 6,5 km lang løype.



Den beste «medisin» mot slik ubalanse er å være i bevegelse, for å «lure» krystallene tilbake i den banen de hører hjemme.

London maraton er ikke i fare, men kanskje blir det ikke ny pers. Vi får se. Kanskje blir det ei god tid likevel - hvem vet?



mandag 9. april 2012

Intervall-helvete

Neida, jeg har ikke mistet sansen for intervalltrening, men 10x3 minutter kjentes blytungt. Jeg har jo prøvd ut denne varianten tidligere, men det er flere måneder siden. Erindrer ikke at jeg den gang synes ti ganger tre minutter var uutholdelig. Men det var altså tilfellet nå.

 Løp ikke intervaller på bane, men det skal jeg begynne å gjøre. Lett å måle distanse:-) Sandnes idrettspark.

Mulig det skyldtes litt tunge bein, men skjønner ikke helt at det skal være årsaken. Anyway, ti ganger tre minutter ble uansett gjennomført, ene og alene fordi jeg sjelden bryter en plan når jeg har kommet i gang.

Med blodsmak i munnen det siste minuttet av hvert drag, gikk det framover med følgende snittider:

4.12 - 4.15 - 3.57 - 3.59 - 4.14 - 4.04 - 3.44 - 3.47 - 4.02 - 3.39

Trøsten er at dette var den siste skikkelig harde treningsøkta før London. I skrivende stund har jeg fem løpeturer igjen før avreise, og planen for de 10 neste dagene ser slik ut:

Denne uka:

Onsdag: Lett mølleøkt, 9 km

Fredag: Moderat tur, 17 km

Lørdag: Rolig tur, 17 km

Neste uke:

Mandag: 4x 5min intervall (kun 5.12 i dragene ifølge Marius Bakkens program)

Onsdag: Lett løp i 30 min.






Og forresten, sånn helt på tampen må jeg ikke glemme dette, he-he. Nok en sak fra magasinet jeg har hatt som prosjekt utenom ordinær arbeidstid de siste månedene.





søndag 8. april 2012

Solskinnstur

Påskeaften hadde jeg en løpeavtale med Vibeke, en tidligere kollega på SATS. Hun hadde på forhånd annonsert at det ikke ble toppfart, og med så nydelig vær, er det viktigste tross alt å nyte hvert steg langs den fire kilometer lange stien rundt Stokkelandsvatnet i Sandnes.



Jeg løp litt i forkant, og fikk 4,5 km før vi startet rundturen. Og i godt selskap går tida fort. Den forhåndsannonserte tiden på 6.30-7.00 per km ble gjort til skamme, og det var futt i beina til en liten sluttspurt de siste 700-800 metrene, med en kilometertid som krøp godt ned på 4-tallet.

 Løp de første 4,5 km alene, fikk selskap de 4 neste, før jeg løp 3 km alene hjem igjen.

Det er sjelden jeg tar meg tid til å stoppe oppp, tøye og strekke litt, før turen fortsetter - men det ble det tid til, og det gjorde godt før jeg tok fatt på de siste tre kilometrene hjem igjen.

 Tøying er viktig, og litt kjekkere når man kan nyte en fin utsikt, ikke sant, Vibeke:-)

Okei, ikke særlig fin tøyeteknikk..

Har kjørt en «rolig» uke (44,5 km) for jeg har ligget stabilt på rundt 55-70 km i uka den siste perioden. Farten på ukas turer har variert, men jeg har vært nøye med at den ikke skulle overstige 5.15 per km. Så får jeg glede meg til å bli «fartsblind» når det gjelder som mest. 14 dager igjen. Uæh.

Idyll rundt Stokkelandsvatnet påskeaften.

lørdag 7. april 2012

Det nærmer seg

15 dager igjen. 13 dager igjen til avreise. Alle de tunge øktene, noen korte og noen lange, der mange av dem er unnagjort på mørke vinterdager, skal jeg nå få igjen for. Forhåpentligvis. I motsetning til oppkjøringa til NY i fjor, der de fleste løpeturene foregikk mens det var lyst ute, har jeg denne gang kjempet mot småglatt underlag, kuldegrader og stiv vestlandskuling. Kulisser som dette (som ble tatt tidligere i uka, på en langintervall-tur) har hørt til sjeldenhetene.

Her ble det tidligere produsert, blant annet, turndrakter.... Nå kulisse for løpeturene mine, på vei fra Figgjo til Ålgård.

 Figgjoelva. Løper langs denne i minst 5-6 km.

Som kjent følger jeg Marius Bakkens program «100 days to four hours marathon», og i de tre siste ukene er det drastisk reduksjon i treningsmengde. I de første 12 ukene, legges det opp til fire økter i uka, som jeg har gjort om til fem, mens det de tre siste ukene av programmet, reduseres til tre, som er mye kortere. Her velger jeg å legge til ei økt, dog med veldig rolig intensitet. Ser litt tilbake på de siste forberedelsene til NY, og kjører noenlunde etter samme prinsipp, med mengde og intensitet. 

Men nå er det altså bare 2 uker treningsuker igjen - eller egentlig halvannen. Har bestemt meg for at de to siste løpeturene skal gjennomføres mandag og onsdag uka før selve maratondagen. Det betyr tre hele hviledager før de 42, 2 kilometrene. 

 Disse skoene har løpt mange mil, og har vært gode å ha når underlaget har vært litt småglatt.

Senere i dag venter rolig tur, rundt 12-14 km, etter det, gjenstår 6 treningsøkter. Det er ikke mange. Har fulgt programmet sånn 80 prosent, det er ikke alltid jeg har fått tid til de 3, 3,5 og 4-timers løpeturene Bakken operere med i programmet. Langturene burde vært lengre og flere, men nå er det for sent. Jeg velger å stole på at økt intervallmengde har fått meg i bedre form og at beina tåler fire mil på asfalt, vet jeg jo. Hadde det bare vært en fasit som sier at x antall treningstimer automatisk kvalifiserer til ei sluttid under fire timer. Så enkelt er det ikke - men desto mer spennende. Jeg tror jeg begynner å bli klar. 

Under ser dere en staut kar fra Bryne som har løpt 215 maraton, det er sjette flest i landet, tror jeg.

Denne 69-åringen fra Bryne har løpt 215 maraton, Sitt første løp han som 44-åring. Bøyer meg i støvet.



 

 

onsdag 4. april 2012

...og tallet er


– Ditt maksimale oksygenopptak er 42.6.Fysioterapeut ved Stavanger idrettsklinikk, Stian Rosnes, ser granskende på en utskrift som inneholder en mengde tall. Ett av dem angir hvordan det står til med utholdenheten min.

I fint driv under oppvarmingen. Dette skal gå lett, tenker jeg...

Ifølge Rosnes, er 42, 6 milliiter oksygen per kilo kroppsvekt den største mengden kroppen min på testdagen klarte å ta opp og utnytte.  Testprosessen starter bra. Humøret er på topp, og latteren sitter løst både hos fysioterapeut og fotograf når undertegnede er ferdig med oppvarmingen, trer på seg ei maske og med ett forvandles til en light-utgave av Hannibal Lecter i Nattsvermeren.

Jagerpilot eller ligner jeg bare på Hannibal Lecter i Nattsvemeren?

Rosnes, som har lang erfaring i å teste eliteutøvere i distriktet spør meg om treninga mi, og vi diskuterer hvilket nivå det er fornuftig å legge seg på, både i forhold til det rent løpstekniske og  utfra nåværende form. Fremdeles høy etter gjennomført maraton før jul og ny personlig rekord på halve distansen for kort tid siden, er det ingenting i veien med selvtilliten. Her er det bare å kjøre på. Jeg hektes fast med et tau, slangen kobles til maska, og Rosnes trykker i gang løpemølla.

– Dette er enkelt for deg. Fin teknikk. Fortsett. Nå øker jeg tempoet. Hold fokus. Se ut vinduet.

Fysioterapeuten er en god motivator, og egentlig er det ikke ille å se ut vinduet heller, selv om jeg ikke kan fordra  snø. Nå faller de hvite fillene tett mot bakken.  Fokus, fokus og fokus. Dette er ingen sak, tenker jeg i mitt stille sinn, og ser for meg en verdi langt opp på femti-tallet, omtrent på nivå med de som kaster ball i eliteserien. Damene, altså.

Fysioterapeut Stian Rosnes har kontroll.

Etter åtte minutter med fartsøkning og heving av mølla for å presses til det ytterste, er testen ferdig. Jeg henger fremdeles i tauet, og det føles ikke ut som jeg skal ramle i bakken. Det må da være et godt tegn?
Jeg kobles av og venter spent på utskriften. I sekundene det tar før dommen foreligger, slår pumpa ekstra hurtig, eller kanskje er det bare  etterdønningene fra løpinga. Om jeg ble skuffet over resultatet? Ja, og mer enn det også.  De første  ordene som kom ut etter at jeg hadde blitt frakoblet både slange og maske, egner seg ikke på trykk. Heldgvis var det bare jeg, fysioterapeuten og fotografen i testrommet.

Rosnes motiverer og jeg løper.

42.6. Det er nesten som Torbjørn Jaglands berømte 36.9 - ultimatumet han stilte velgerne før Stortingsvalget i 1997. Som kjent, fikk Ap 35 prosent oppslutning den gang, og var klart største parti, men Jagland satte altså foten ned og stod på den. Han overlot makta til sentrum i stedet.
42.6 er heller ingenting å gå i bakken for, iallfall ikke for en normal 40 år gammel kvinne. Det er derimot et meget tilfredsstillende nivå, som forteller at utholdenheten er mer enn god nok, faktisk god nok til å falle inn under kategorien «høyt» for aldersgruppen 40-49. Problemet er bare at denne 40-åringen hadde helt andre forventninger. Strukturert løpetrening siden mars i fjor. Milevis i ensom majestet på asfalten fra Høyland kirke til Magneten og tilbake uansett vær og vind,  burde jo gitt bedre resultat. Eller?

En mengde data lastes inn...

Rosnes innrømmet også at han synes verdien var for lav i forhold til treningshistorikk, og kom med mulige forklaringer. Treningsuka, intensitet og hyppighet, kan ha påvirket negativt.

–  Makspulsen din er grei, men jeg tror du er for snill mot deg selv når du trener. Bruker du pulsbelte?

Nei. jeg gjør ikke det, for det ble kastet i grøfta under en løpskonkurranse i fjor høst fordi det ga meg gnagsår. Akkurat nå er «grei makspuls» mager trøst. Tallet blir stående uansett. Midt oppi skuffelsen har jeg likevel lært noe til neste gang - for det er kanskje ikke så lurt å legge ut på ei hard intervalløkt sammen med noen av landets beste utholdenhetsutøvere 14 timer før man skal måle maksimalt oksygenopptak. Det er heller ikke så lurt å ha trent fire dager på rad uten hvile, tro at man kan stå opp klokka 04.30 for å rekke en jobb på Varhaug, sitte i bilen i over en time i snøkaos, for så komme heseblesende inn til testing.

Nå nærmer det seg slutten av testen. Synes nesten jeg ser frykten i øynene...

– Det er mange faktorer som avgjør resultatet, dessuten er jo  maksimalt opksygenopptak bare én av flere indikatorer på hvor god utholdenhet du har. Jeg synes du skal komme hit igjen for en re-test, sier Rosnes idet jeg forlater testrommet.

 Med ryggen til løfter jeg bare hånda for å signalisere at jeg er enig. Heldigvis er det ikke lenge til.

Gikk ikke helt i bakken, men litt sliten etter endt test.
(Alle foto: Filip Blaauw, Gjesdalbuen)