onsdag 3. september 2014

Maraton nummer 9 ble en opptur

I all hemmelighet (nok en gang, og bare to uker i forkant), meldte jeg meg på Stavanger maraton, som gikk av stabelen lørdag. Det ble en opptur jeg ikke hadde turt å spå da jeg stod opp den morgenen, da angret jeg på hele påmeldinga...


Sammen med ei venninne, Oddveig (som debuterte, også det i all hemmelighet) kjørte vi av gårde til Stavanger kl 07.15 om morgenen. Da var frokost og en del Farris inntatt. Må si det er en helt annen ro å våkne hjemme i eget hus når man skal løpe langt, enn på et hotellrom, hvor man kanskje ikke sover like godt, og må stå opp i 4-5-tida om morgenen.

Oppladningen kunne vært bedre - det er hektiske uker på jobb, og hektisk på privaten, men jeg er ikke av dem som rømmer fra en påmelding (det har aldri skjedd). Tenkte jo at det skulle gå greit å løpe under fire timer, som jeg har gjort de siste maratonene, men var også forberedt på å overskride den grensa. Man vet jo aldri...

Kom til Stavanger stadion en time før start, som var satt til 8.30 - veldig beroligende å ha god tid. Det blir alltid litt småprating i garderoben med de andre damene som stiller til start, alle i den samme maratonmodusen - lett nervøs, i toalettkø, trippende og stadig vingling i forhold til antrekk. Kort eller lang arm, løpestrømper eller ei, hvilket skopar...I år stod 35 på startstreken, pluss 104 menn, skuffende få, egentlig, synes jeg.

Omtrent et kvarter før start... Tommel opp, kan dette gå godt , mon tro....

Da vi ruslet ned til banen, var det på med musikk i ørene. Jeg hadde lagt til 4-5 nye sanger, for iallfall ha noe nytt å høre på gjennom de fire neste timene. Starter alltid med en godlåt, som jeg vet får meg i godt humør, og prøver å fokusere og tenke litt de siste to minuttene før startskuddet går. 

Og når jeg først har tatt de første stegene, forsvinner nervøsiteten som hadde ligget og ulmet hele morgenen, som dugg for sola. To runder inne på stadion, ut i gatene, to kilometer, tre kilometer, fire og så ned til Mosvatnet for to runder der. Plutselig var det drikkestasjon og plutselig hadde jeg løpt 11 km på godt under en time. 3.55 var greit innenfor rekkevidde, tenkte jeg, men hadde i bakhodet at det var tre mil igjen...

 Her ved ca 10 km  - fin flyt (Foto: Einar Søndeland, Spirit friidrettsklubb)

Ved 14 km stod mor og far med banan og sportsdrikke, det smakte godt. På de to foregående stasjonene, hadde det kun vært vatn, og det holder ikke så lenge for meg.  Ved 15 km tok jeg igjen min tidligere sjef, som jeg kun så snurten av på de første killometrene. Jeg løp meg sakte, men sikkert forbi flere deltakere, og ved drikkestasjonen på 16 km, ble det litt sportsdrikke og 10 sekunders pust i bakken. Klokka var blitt 10, og fortsatt var det ingen tegn til det kraftige regnværet  som var meldt. Ideelle forhold, med vindstille og 16-17 grader, her var det bare å holde samme flyten. 

Halvmaraton ble passert på 1.55, tror jeg. og da var jeg innenfor skjemaet til 3.55, med enda noen minutter å gå på. Jeg regner noe kolossalt på km-tider mens jeg løper, og har full kontroll på (nesten) hvert eneste sekund. 

Ved 23 km stod foreldrene mine igjen, og også denne gang vanket det cola og banan. Jeg er fremdeles så barnslig at jeg synes det er kjekt når de stiller opp som støtteapparat, heier og oppmuntrer. Det gjorde de to guttene mine også, for da jeg rundet 25 km, stod de plutselig der, og da ble det et par munnfuller cola til. 

 Etter ca 400 meter (Foto: Kondis)

27 km. Joda, jeg kjente at jeg begynte å bli sliten, men farten lå jevnt på 5.25-5.35, og fremdeles, i mitt hode, var 3.55 et reelt mål for dagen. Det var jeg ganske greit tilfreds med. Jeg tok en ibux og paracet, som jeg alltid gjør rett før 30 km, mest for det psykiske. Og det funker. 

32 km, ny drikkestasjon og der stod gutta igjen. Greit å ha dobbelt opp. Jeg så bak meg, og prøvde å speide etter Oddveig, men så henne ikke. Prøvde å hente inn en mannlig løper som jeg så holdt samme tempo, for da jeg tittet på klokka, regnet jeg kjapt ut at 3-53-3.54 kanskje ville gå. 3.53.56 lød min personlige rekord på, satt i fjor på samme sted. Kunne jeg klare det med noen sekunders margin.

Jeg var ikke i nærheten av å møte noen vegg. Sliten, ja, men ikke utslitt, og ikke antydning til kramper. Motivasjonen økte da jeg så enda en mannlig løper foran meg, med Sjøforsvarets befalsskole trykket på jakka. Han gikk... Jeg løp forbi, og tenkte at han hadde fått svi for en altfor hard åpning.

7 km igjen  - vi svingte inn på en grussti og fortsatte derfra sammen med halvmaraton-deltakerne, som hadde startet 2 timer senere. Der så jeg jammen 1.50-ballongen, og man trenger ikke være god i hoderegning for kjapt å komme fram til at det for meg nå dreide seg om 3.50. Så på klokka enda en gang, og km-tida lå på 5.15. Jeg var fremdeles ikke helt i kjelleren, og fikk en skikkelig opptur. Jeg passerte ballongen, og klarte å øke tempoet bittelitt. Det var ingen bakker igjen, og snart gikk grusen over til asfalt. 

Like før siste drikkestasjon, da det gjenstod rundt 4 km, så jeg ei dame der framme som jeg hadde sett ved starten. Jeg økte igjen og passerte. Tok litt cola til på drikkestasjonen, og brydde meg ikke om at det rant nedover t-skjorta. Det regnet en del, men jeg så bare på tida og snudde hodet. 1.50-ballongen var fremdeles rett bak meg. 

2 km igjen - Er det mulig. Kan jeg klare 3.49? Garmin-klokka, ja hva skulle jeg gjort uten den, viste 5.05 i tempo, og jeg klarte å øke ytterligere. Under 5.00, opp en 200-300 meter bratt bakke. 1 km igjen, og km-tid under 4.30 - ho-ho-ho. Nedoverbakke i fullt firsprang, et par hundre meter rett fram og så svinge inn mot Domkirke-parken for de 300-400 siste metrene. Det var meg og klokka. 3.49.30 så jeg, og da hørte jeg far rope navnet mitt. Under 100 meter igjen.  

DER. 3.49.48 (42,3.km) - jeg stoppet klokka og satte meg på bakken. Ikke fordi jeg var aldeles utslitt, men fordi jeg ikke trodde hva jeg så. Jeg hørte noen rope på meg, og der stod gutta også, ganske så fornøyde med moras innsats.

På den offisielle lista stod det samme tid (Ultimate-appen), men ser i etterkant at den har blitt justert til 3.50.17, som da blir min offisielle personlige rekord. 

Og halvannet minutt senere kom Oddveig løpende over målstreken. For en debut (3.51.42), jeg er imponert og veldig glad på hennes vegne. Fantastisk innstats. Alle langturene våre denne sommeren har gitt resultater. Det nytter å løpe rolig når man løper over 20 km. Sterk i beina og sterk i hodet. Da går det som regel godt.

 Rett etter målpassering. Løpeglede.

Kjekt også å registrere at en bloggleser, Gro Anita Imsland, også gjorde en super debut, på 3.52.02 - koselig å treffe deg:-)




 Oddveig (bakerst) og Gro Anita Imsland, knipset av mor, ca 23 km.

 
 

14 kommentarer:

  1. Å, jeg levde meg inn i løpet ditt! For en opptur du fikk!! Kjempegøy! Jeg synes det er et kjempeflott arrangement og kjekk løype...synd jeg ikke så deg i målområdet, men plaskregnet gjorde at vi kom oss litt raskere hjemover enn vi hadde tenkt..Kjekt å lese racerapporten din!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, takk. Alltid kjekt å skrive slike rapporter, ble litt rotete - men pytt, pytt. Når skal du løpe hel...:-)

      Slett
    2. Skal løpe i Amsterdam 19.10..skrekk og gru...aner jo ikke hva jeg går til..har heller ikke løpt mer enn to turer over 2 mil (en på 26 km og en på 28 km)...blir å gjennomføre uten press (hvis det går an..he..he..)..tror ikke helmaraton kommer til å bli min greie...FRYKTELIG langt...men synes jeg må ha en på CV-en, og en vet jo aldri...kanskje jeg blir hekta??!

      Slett
  2. Svar
    1. Takk for det. Var veldig kjekt å løpe med så stort overskudd av fart helt på slutten. En skikkelig opptur.

      Slett
  3. Gratulerer så mye til dere begge! Vet ikke om det er fordi jeg løper selv, men jeg ble rørt av innlegget ditt, tårene presser på! :-) Jeg debuterer på maraton-distansen om 16 dager i Oslo og grugleder meg veldig.... Det blir jo personlig rekord uansett - har løpt distansen før, men ikke med startnummer.... Lurer bare - er det for å døyve evt smerter du tar en ibux og en paracet ved 30 km? Trenger alle gode råd, vet du! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Masse lykke til - det kommer til å gå bedre enn du tror, det er jeg helt overbevist om. Jeg skal løpe halv i oslo, som ledsager i regi av Aktiv mot kreft (skal være ledsager på 1.45). Ibux og paracet tas, kun fordi jeg fikk det rådet før mitt første maraton i 2011. Det sies at Grete Waitz brukte samme "triks", men aner ikke om det er sant..:-) For meg funker det mentalt, jeg føler meg mindre sliten - om jeg er det, vet jeg ikke helt.. hehe. Men det blir ei sånn "greie", om du forstår. Masse lykke til i Oslo, heier på deg:-))) Go, go, go. Ha en plan, tenk utgangsfart og hva du tror er realistisk gjennomsnittsfart på 42 kilometer. Du fikser dette:-)

      Slett
    2. Takk, trenger det! :-) Jeg skal ta med med en av hver pille og tenke at det funker. :-) Ha en god opplevelse i Oslo du også!

      Slett
  4. Først og fremst, takk for fin blogg! Jeg har vært innom med jevne mellomrom, først og fremst for å få litt gode tips og lære av erfaringer da jeg selv skulle springe mitt første maraton, og det ble i samme løp som deg - i Stavanger nå på lørdag og kom inn på like under 3:42, som jeg er veldig fornøyd med.
    Og gratulerer med ny pers til deg! Det må etterhvert bli vanskelig å perse når man har mange løp bak seg, men desto mer motiverende når det går, og du klarer forhåpentligvis snart under 3:50 - også offisielt! Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, kjekt at du legger igjen noen ord. Veldig kjekt å løpe i Stavanger, jeg liker godt løypa, som varierer mellom asfalt og grus. Jeg har nok 3.45 inne, men er litt feig i starten. Hadde masse krefter igjen mot slutten, som beskrevet i løpsrappporten, men da er det litt for seint... Skal gå enda mer offensivt ut i Berlin om tre uker (uæh, er det virkelig så nære...). Lykke til videre med løpinga, du også. Har også et halvmaraton i Oslo i vente, som ledsager for Aktiv mot kreft. Skal løpe på 1.45, så ikke helt ille. Løper vanligvis på 1.40-1.43 på halv, så litt saktere denne gangen, men det er altså bestemt på forhånd.

      Slett
  5. Det var utrolig kjekt å fullføre mitt første maraton, og takket være mange tips fra deg i året som har gått Trude, så ble dette en fantastisk opplevelse som gav mersmak:-) Jeg var nok veldig godt forberedt. Den største utfordringen var nok å holde igjen farten på de første 10 km, men det gikk veldig godt :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så kjekt å høre, Gro Anita:-) Du fullførte jo med stil og vel så det. Og glad er jeg på dine vegne for det. Nå kan du vel ikke stoppe...:-)

      Slett