torsdag 21. april 2016

Klar for revansje

Det har gått 11 dager og like mange netter siden jeg havnet i feil målområde under Vienna Marathon. På de 264 timene har jeg funnet ut én ting; jeg stiller på startstreken igjen samme sted neste år.


Gnåler hun der falske blondina om den der feilløpinga enda? Ja, hun gjør faktisk det.

Tilsynelatende var jeg over fadesen dagen etter, nesten før jeg hadde satt meg på flyet hjemover. Men marerittet har hjemsøkt meg nesten hver eneste natt. Derfor er det bare å melde seg på til 23. april 2017. Jeg får ikke fred i sjela før jeg har tatt til venstre i stedet for rett fram sånn rett etter 20 km.

Det skal mye til for at jeg går i bakken, og jeg går definitivt ikke i bakken av å løpe feil i et maraton. Det er ikke en av livets store viktigheter. Bare litt. I et større perspektiv finnes langt alvorligere ting, det er jeg fullstendig klar over. Men jeg skriver om løping og ikke alvorlige ting, bare så det er sagt.. Ja, jeg er fremdeles dritsur, selv om jeg har bestemt at sørgetida nå er slutt. Definitivt. Det finnes ei grense for alt. 11 dager og netter er nok. Jeg skal ikke lengre drømme om en liten halvmaraton-medalje som jeg nektet å ta i mot i målområdet for de som hadde løpt 21,1 km og jeg skal ikke lengre drømme om at jeg plutselig ikke klarer å sette den ene foten foran den andre. Det har jeg bestemt.

Jeg har forklart situasjonen nærmest over alt den siste halvannen uka. Eksponering på sosiale medier er en uting når det ikke går rette veien, men det er en del av gamet. I know.



• Dama i kassen der jeg handler mitt daglige melk og brød: Løp du feil i det maratonet? Hvordan klarte du det? Må jeg svare å på det, vær så snill? (Litt vennlig stemme).
 
• Sju-åtte nysgjerrige 13-åringer i bursdagsselskap, stormende bort til bilen: Hva skjedde egentlig? Nei, si det. Det er liksom ikke som å løpe fram og tilbake på ei grønn gressmatte. (Sleskt smil).

• En løper litt oppi årene jeg traff på første løpetur vel hjemme igjen: Om du er hun som løp feil i Wien? Ja, jeg er faktisk det, og jeg har et navn. Trude. (Glefs).

Og nei, jeg ønsker meg ikke et kart og kompass til bursdagen eller jul. Jeg ønsker meg en flybillett og en startlisens. Og penger til premie for ny personlig rekord.

Det er lov å drømme. Og håpe. Og ha troen. 

Den dagen jeg mister disse, har jeg for alvor tatt feil vei.











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar