tirsdag 9. mai 2017

Til helgen venter 720 meter blodslit

Holmenkollstafetten. Vårens vakreste løpseventyr. Lørdag deltar jeg for sjuende gang, og da blir det gjensyn med «sjarmøretappen».




Sist jeg hadde denne var i 1992,  knapt 21 år gammel. På den tiden studerte jeg ved Norges idrettshøgskole, og vi hadde alltid lag med i Holmenkollstafetten. Husker jeg ikke helt feil, ble det flere gode plasseringer, og for 25 år siden fikk jeg diplom og medalje for 2. plass. Stor stas.



Hvilken plassering og hvor stas det blir et kvart århundre senere, er vanskelig å spå. Det er nemlig med ambivalente følelser jeg stiller meg opp i vekslingsfeltet i Camilla Collettsvei 720 meter unna inngangsporten til Bislett stadion. Eliteklassen er ikke det samme som å konkurrere mot jevnaldrende når man er i begynnelsen av 20-årene. Skrekkblandet fryd, kaller jeg årets deltakelse.

720 meter er ikke langt, men det er slitsomt. Blodsmak i munnen-slitsomt. Nerden i meg har sjekket ut hvor lang tid de beste i eliteklassen har brukt på samme etappe, slik at jeg kunne "tjuvtrene" litt på et lignende asfaltstrekk like utenfor stuedøra. Et kjapt søk i resultatlistene, viser at tiden til de som løper 14. etappe i eliteklassen i fjor lå på alt fra 2.32 til 3.26.

Arrangøren oppgir stipulert tid til mellom 2.15 og 3.15.

Etter å ha varmet opp i 40 minutter og tatt noen gode stigningsløp for å få litt fart i beina, var jeg klar til en aldri så liten generalprøve. Far hadde målt opp distansen både med sykkel og bil, og med min GPS regner jeg med at oppmålingen stemmer sånn noenlunde.

I motvinden satte jeg av gårde. De 350 første metrene fløt fint, før jeg begynte å kjenne både på blodsmak i kjeften og syre i leggene - og jeg var ikke mer enn halvveis. Jeg hadde kun ett fokus: Komme meg så langt under tre minutter som mulig. Det gikk med god margin, selv om jeg følte meg mer død enn levende like etterpå.

Uoffisiell tid er 2.37. To minutter og trettisju sekunder. Så kan det hende klokka lyger litt, og det kan hende sykkelcomputeren ikke var helt nøyaktig. Men det var motvind - jeg bestemmer meg for at det veier opp for eventuell feilmåling.

Takk til far for support på sykkel de drøyt 700 metrene. Du er den beste motivatoren jeg vet om.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar