onsdag 4. september 2019

Back in business

Det er over to år siden siste innlegg, men skrivekløen gir seg ikke. Å skrive om og formidle følelser, tenker og ikke minst muligheter en aktiv livsstil åpner opp for, sitter i ryggmargen.



Siden sist, altså siden juni 2017, hvor maraton nummer 34 i Grimstad, ble behørig dokumentert, har jeg fullført ytterligere 14 helmaraton og tre halve. Ny pers er notert på 3.28.35, satt i Firenze i november 2017.


Året 2017 inneholdt hele 13 maraton, fra midten av januar til slutten av november, i snitt over 1 per måned. Persen ble satt i det siste det året, i seks-sju grader, pøsregn og vind et sted i Toscana hvor slike værtilstander hører til sjeldenhetene. Heldigvis skinte sola idet målstreken ble passert, men nesten 2000 italienere og andre sør-europeiske deltakere valgte å bryte.

Tanken på selv å bryte et maraton har egentlig aldri streifet meg, helt til for få dager siden. Maratonet jeg har løpt flest ganger (7), på hjemmebane i Stavanger, ble et mareritt omtrent fra start til mål. Ekstra fælt ble det fordi jeg for tredje året på rad hadde påtatt meg fartsholder-jobben på 4 timer. Det gikk i 2017 og 2018 strålende og uten problemer av noe slag.

Allerede etter 5-6 km merket jeg at jeg ikke hadde overskudd til å prate til de som lå rundt meg. Jeg informerte saklig om hvordan vi lå an etter hver km, men klarte ikke å være så sprudlende og energisk som jeg pleier og som en fartsholder skal være. Det skal være en lek, men ble langt fra det.


Etter 18 km så jeg ingen annen utvei enn å ringe etter hjelp til å overta 4 timers-flagget, men det var ikke lett. Jeg fikk heldigvis ført gruppa omtrent halvveis og da jeg så ryggen til dem, lå de rundt 15 sekunder før skjemaet. Jeg karret meg opp noen bakker og ved drikkestasjonen på 23 km vurderte jeg seriøst om jeg skulle bryte. Det var nære på, for kvalmen og uvelheten lå og ulmet. Jeg fortsatte en kilometer til, stoppet i flere minutter, og fikk lagt flagget i en bil, så jeg skulle slippe å løpe med det i ensomhet, til spott og spe...

Kilometrene gikk utrolig sakte. Jeg stoppet ved 25 km, der et korps stod og spilte. De hadde pause da jeg streifet forbi og tilbød seg å spille "Her kommer Pippi Langstrømpe". En liten energiboost og noen km til. Stoppet ved drikkestasjon på 27 km der ei jeg kjenner godt stod og delte ut både sportsdrikke og mørk sjokolade. Stoppet igjen i et par minutter og hanglet videre ned mot 29 km. Der ble det nytt stopp og en endelig avgjørelse om å prøve å fullføre maraton nummer 48.

Jeg delvis gikk og løp fram til 32 km, og brukte 16 minutter på en av kilometrene inkludert enda et stopp ved en drikkestasjon.

Rundt 34 km kastet jeg et blikk bakover og så 4.30-flagget komme løpende. Jeg stoppet opp og ventet til jeg kunne gli inn i gruppa. Det var også en motivasjonsboost - maken til glade løpere skal man lete lenge etter.

35 km - ny drikkestasjon og så fokusere på de siste sju kilometrene inn langs Gandsfjorden mot Stavanger sentrum og målgang ved Stavanger domkirke.

Jeg stoppet et par ganger før siste drikkestasjon ved rundt 39 km. Der var det heldigvis kald cola i glassene og noen oppmuntrende ord å hente. På de siste tre kilometrene plukket jeg noen løpere på veien og tok meg selv i å smile forsiktig. Gikk opp den siste bakken og løp inn den siste kilometeren i litt kjappere tempo enn jogg. Det kan trolig kalles løping om man legger godviljen til.

Mål.


Utslitt, frustrert og glad på en gang. Med medaljen rundt halsen og enda et maraton som er krysset av på lista, gled irritasjonen og kvalmen over i lettelse. Det er ingen skam å bryte, men det sitter langt inne. Det satt også langt inne å sende 4 timers-gruppa av gårde uten fartsholderen, og jeg må si jeg grudde meg for tilbakemeldingene. Det var absolutt ingenting å frykte - samtlige hadde forståelse for at en dårlig dag på jobben, lite energi, magetrøbbel og kvalme kan ramme når det gjelder som mest. Det er helt menneskelig. Selv om jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om en sluttid på 4.26, betyr det i bunn og grunn lite - maraton er maraton og da må man ta høyde for at alt kan skje.

Heldigvis skjedde det ikke så mye med ene 16-åringen jeg har i hus. Planen var at jeg skulle komme i mål kl 12.59 og løpe 5 km med han kl 13.30. Da jeg passerte målstreken stod han klar til start, og jeg måtte bare sende han av gårde uten den moralske støtten som var lovet på forhånd. Mens jeg stod langs sidelinja og drakk kaffe og trodde jeg hadde all verdens med tid før jeg så han igjen mot mål, kom han plutselig løpende. Litt over 21 minutter er godkjent og mer enn det. Da er det lov å kjenne litt på stolthetsfølelsen.

Lars i sort på vei mot mål, 150 meter igjen. 



Koselig å møte Venke Hustoft  Aaland før start. Henne traff jeg under Oslo maraton i fjor. Hun hadde tatt turen fra Ålesund for å løpe halvmaraton i Stavanger, som den Stavanger-damen hun egentlig er. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar