torsdag 26. september 2019

Småfin stil og stygge tall

Av 24 bilder som ble tatt av undertegnedes 10 km-løp gjennom Oslos gater sist helg, var dette det eneste som gikk gjennom sensuren.

Jeg liker svært dårlig å se bilder av meg selv i løpsaksjon, for hofta er sjelden som på bildet under, hvor jeg løper noenlunde oppreist og med brystet fram. De 23 andre viser hofteknekk, og den løpsposituren er ikke særlig severdig.





Joda, hver løper har sin egen stil, og hver løper har sine egne målsettinger og ambisjoner. Og det er de to siste jeg vil gripe fatt i. For meg har 10 km-distansen framstått som den verste og jeg har i flere år bevisst unngått å delta i milløp, fordi jeg frykter å gjøre det dårlig, sett med egne øyne. I mitt eget hode tror jeg at jeg er en 44-løper, mens virkeligheten gang på gang har fortalt noe helt annet.

Det samme skjedde på  lørdag under 10 for Grete i Oslo Maraton. Oppvarmingen skulle være ordentlig, det hadde jeg lovet meg selv, men mine sosiale antenner ville det annerledes. Jeg traff selvsagt på kjente (takk for sist, Britt) og lysten til å slå av en prat vant over minst et kvarter oppvarming. Jeg rakk noen 200 meter lange drag, før jeg kom meg ned til startområdet rett nedenfor.

Faktisk følte jeg meg direkte kvalm mens Friskis&Svettis-gjengen på scenen prøvde å få de noen og tusen som stod plass i gata til  gjøre høye kneløft som den største selvfølgelighet. Jeg klarte ikke løfte kneet to centimeter fra bakken, for det blodige alvoret lå over skuldrene som en tung bør.

Jeg registrerte at starten gikk og allerede etter 400 meter var jeg irritert fordi løypa startet i oppoverbakke. Jeg synes den fortsatte å gå oppover i enda et par-tre km, men smilte litt da det peip i klokka. 4.11. Langt foran skjema.

Flinkis-taktene avtok raskt. Jeg kjente kvalmen bevege seg oppover og ante etter ni minutters løping ikke hvordan jeg skulle holde ut i åtte kilometre til.

Mens det gikk nedover mot Skøyen, økte tiden, og jeg snudde meg raskt for å speide etter 45-gjengen. Jeg så dem ikke, men det var kanskje bare ren innbilning.

Etter 4 km kastet jeg et nytt blikk bakover, og der kom gasellene i det som for meg framstod som rene spurtfarten.

4,5 km - jeg ble passert og parkert. Fikk øye på en fotograf, rettet ut  hofteknekken så godt jeg kunne og resignerte.

6 km - jeg inntok en blading av kaffe og cola, servert av Ali, og ga blanke i om jeg brukte 20 sekunder på svelge ned det svarte guffet.

7 - Aker Brygge. Noen ropte navnet mitt og heiet. Jeg presset fram et lite smil. Så på klokka og hadde mest lyst å hoppe i sjøen.Det hjalp heller ikke at klokka mi viste 7.2 km i stedet for sju blanke. Det er fort ett minutt og vel så det.

8 km - Akershus festning og ny drikkestasjon, som ble til ny 20 sekunders pause.

Med to kilometre igjen var det bare å fullføre i best mulig stil. Jeg angrep bakken opp forbi festningen og la på vei bortover mot Karl Johan. Ikke så helt ille km-tid, men løpet var uansett kjørt for lenge siden.

Jeg husker jeg tok forbi ei dame som hadde ligget 50 meter foran meg i flere kilometre, og det hjalp bittelitt på humøret da jeg tok fatt på den siste bakken nedover mot mål. Den blå matta kom til syne og så skjer det - uansett hvor sur, sliten, oppgitt, irritert, skuffet og sint jeg hadde vært i 90 prosent av løpet, så må jeg bare smile.



Samtidig kom erkjennelsen av at jeg ikke er ei 44-dame, men ei som løper 10 km på mellom 46 og 47 minutter og som ble nummer 11 av 366 fullførende i klassen 45-49 år.

Når alt kommer til alt, så er ikke det det verste minnet jeg kunne ta med hjem fra et særdeles flott arrangement.

Sesongen er imidlertid langt fra over. Lokale løp, både 10 km og halvmaraton står for døra og to utenlandske løp venter.  I tillegg skal jeg bruke høstmørke kvelder til å planlegge neste års utfordringer og løpsreiser.

Vil du bli med på tur, kan du sjekke ut løpsreiseselskapet TH Run Travels AS.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar