Men - tilbake til gårsdagen, som for min del var en ordentlig blåmandag. Da jeg kjørte til jobb lurte jeg på hvordan jeg ville klare å ta meg ut 12 km på kvelden, som var i henhold til en av øktene på Waitz-programmet.
Så tikker det inn en melding fra den spreke dama (Grete Dahle Thorsen) som kom til finalen i fjorårets 71 grader nord og som er motivasjonsdronning nummer én.
... og det er for øvrig helt sant. Av og til skal det være litt tyngre løpe, man skal måtte kjempe. Det bygger viljestyrke og karakter.
Kort fortalt: 12 planlagte kilometre ble til 14 - 7 rolige med gjennomsnittsfart på 5.22, før jeg stoppet hele Endomondo (ved et feiltrykk) og startet med ny giv på hjemturen.
Og som, nesten alltid, treffer jeg på ukjente folk i samme ærend - folk som enten spurter eller slentrer av gårde på asfaltstien. Passerte to herrer med hver sin store schæfer, som forøvrig var noen av de lydigste hundene jeg har sett. De lå langt foran meg, men jeg tok stadig innpå. Da jeg lå rett bak, snudde en av dem og sa de synes det var litt flaut å bli forbiløpt av ei dame, men de hadde tross alt 15 kg i ryggsekkene. Jeg svarte et eller annet, smilte og løp videre - på vei tilbake, sånn rundt 4 km før jeg var hjemme, traff jeg på samme duo igjen. Og nok en gang snudde de seg, ristet litt på hodet. «Å nei, der er du igjen». Fremdeles smilende, og med like lydige hunder, lot de seg forbiløpe av ei dame for andre gang i løpet av 40 minutter.
Jeg blir i godt humør av slike små, helt ubetydelige hendelser. Hadde det vært en hvilken som helst annen dag, hadde jeg trolig bare løpt forbi og ikke besvart kommentarene. Men ikke i går. Og da jeg kom hjem var blåmandagen blitt en veldig lyseblå mandag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar