Sånn før avreise

Innrømmer at mens jeg pakket ned de siste tingene i kofferten nå i ettermiddag, at pulsen steg noen hakk. Litt sånn blandede følelser 10 timer før avreise, men det er vel bare slik det skal være. Maner fram gode maratonminner, og selv om opplevelsen i London ikke ble som forventet, kan jeg likevel trekke fram noe positivt fra de 42,2 kilometrene også - som at jeg aldri ga opp og fortsatte til tross for at krampe i leggene holdt på å ta knekken på meg.

Verden går ikke under selv om jeg ikke fullfører på under fire timer i Berlin, men det er mitt tredje maraton, og jeg har så uendelig lyst til å klare det som for meg er mål nummer én.

Jeg har forberedt meg godt, holdt meg til Waitz-programmet og har alle forutsetninger for å lykkes.

Siste treningsøkt før jeg står på startstreken i Berlin ble gjennomført onsdag. Ikke så mye mer enn 7.5 km, men med en snittfart på 5.14 - som kjentes veldig komfortabelt ut. Beina føltes ikke stive, jeg har ikke vondt i knærne og joggeskoene var som de pleide. Turen gikk på asfalt, beine veien uten så mye som en eneste helning. Startet rolig med fart rundt 5.30 og økte på de to siste km, som ble fullført på godt under 5.00.

En sjelden fin høstdag ved Bråsteinvatnet i Sandnes

Har bestemt meg for ikke å fundere mer over søndagens løp - man kan aldri planlegge ned til minste detalj, og nå skal jeg for en gangs skyld prøve å ta ting som de kommer.

Til slutt må jeg bare framheve en fantastisk lokal helt, Harald Sel, som har løpt 220 maraton (hvis det ikke er 221 eller 222).  Han fylte 70 år fredag 17. august og dagen etter løp han inn på imponerende 3.53 i Reykjavik - en tid han ikke hadde vært i nærheten av på flere år.

For en uke siden løp han på samme tid, 3.53, i Mandal, før han igjen står på startstreken for 22. (tror det er 22. og ikke 21.) i Berlin på søndag, hvor han har med seg et barnebarn han løper sammen med. Èn uke mellom to maratonløp er ikke annet enn imponerende.

Harald Sel etter Reykjavik maraton i august 2012. Tid: 3.53.