Litt om alt

Jeg hadde svært lite, eller det vil si, ikke noe lyst i det hele tatt, å stå opp kl 6, da klokka ringte i dag morges. Jeg dvelte ett eller to minutter, tvilte veldig på om jeg skulle hoppe ut av senga for å møte Oddveig så tidlig som kl 7 for vår faste torsdagsrunde. Men jeg kom meg opp og av gårde. Som jeg pleier. Det skal meget gode grunner til for å avlyse en løpeavtale.

Klokka 7.55 torsdag morgen, etter endt løpetur

Jeg er likevel den først til å kjenne på fornemmelsen av travle dager, noen med innhold som stjeler energi og fokus. Jeg er er en typisk JA-person, som sjelden eller aldri klarer å si nei, verken til det ene eller andre. For 2015 har jeg mange løpemål, men også noen personlige. Jeg må lære meg at verden ikke går under fordi om jeg går glipp av et kafébesøk eller ikke får tid til jobboppgaver jeg tenker jeg skulle og burde ha gjort. Huset står støtt selv om alt ikke er på stell, og ei heller er det ikke slik at folk blir sure fordi om de av og til får et nei. I hvert fall blir ikke jeg det om noen sier nei til meg.

"Du har for mye i hodet ditt, Trude", sa min far her i romjula.  Han er en klok mann og observerer mer enn jeg tror. Og det er mye sant i det. Han mener jeg ikke kan prestere, verken privat, sette nye løperekorder eller gjøre en maksimalt god jobb, når det er altfor mye som kverner i hodet. Det er helt sant.

Det koker på innsiden av og til av alt jeg skal nå over i løpet av en dag, fordi jeg ikke klarer å prioritere. Jeg organiserer livet mitt ned på fem-minutters nivå, for det er alltid noe å rekke.

Det er ikke gjort i en fei å endre et fastgrodd mønster, men jeg har definitivt bestemt meg for å prøve.

Annenhver uke er jeg alene med to snart 12 år gamle gutter. Da får løpinga andreprioritet (eller tredje, etter jobb, selvsagt). Det stresser meg at jeg ikke får samme kvalitet uke etter uke, men sånn er livet. Det må jeg bare godta, selv om jeg innrømmer at noen ganger frister det mer å ta en tur på asfalten enn å sitte time ut og time inn i en idrettshall fordi det blir så mye dødtid innimellom jeg ikke kan bruke til noe. Jeg er ikke god på dødtid. Kanskje jeg skal bli bare bittelitt bedre. Bittebittelitt. Det skader sikkert ikke å sette seg ned en time og to og ikke gjøre noe fornuftig.

Jeg skal ikke vinne over noen, jeg skal ikke imponere noen, jeg skal egentlig ingenting med løpinga. Jeg løper fordi det er utrolig gøy og gir masse mentalt påfyll. Og jeg har et elsk/hat-forhold til konkurranser. Det er adrenalinfremkallende så det holder, samtidig som jeg holder på å krepere av nervøsitet. Men jeg liker det. Jeg liker å konkurrere, jeg liker å slite litt. Jeg liker så streve og kjenne på følelsen av å lykkes etter gode forberedelser. Det gir en indre tilfredsstillelse. Det er disse små glimtene som utgjør den indre motivasjonen for å løpe. Men det kommer ikke av seg selv, og den kan forsvinne dersom alt annet i livet bare blir stress.

RUN-LOVE-RUN

Armbånd fra Inmotionsssentials by Monica Øien.

Ha en fin fredag - for min del blir den løpefri, etter fire dager på rad med joggesko på beina. I morgen venter en litt roligere, lengre tur.