Årets første er i boks

De siste årene har det blitt en tradisjon for meg å delta i Solastranden halvmaraton. Første gang jeg løp her, ble tida 1.46, deretter 1.45 og  fjor ble den 1.41.47 (men løypa ble gjort om i siste liten og var 500 m for kort, reell tid, ca 1.44).

Gårsdagens løp resulterte i 1.45.07 som offisiell sluttid. Det er helt greit, siden jeg de siste ukene har kjørt litt ekstra på med tøffe intervalløkter og mer styrketrening enn tidligere. Dessuten er det tidlig i sesongen, hvis det kan kalles løpssesong i januar da..

Målet før jeg dro ut i går, var å løpe jevnt rundt 5.00 per km, og det klarte jeg sånn noenlunde, faktisk en del fortere også. Imidlertid er det noen kilomtre som ødelegger da de er langt over 5.00-tallet, men det er på løypepartiene som var preget av sykt motvind. Det blåste 13 m//s i går, på værspråket liten kuling. Det kjente man når man løp nesten nede i strandkanten på noen av strekkene.

 Bilde knipset av journalist Trine Højmark i Solabladet på et av de mest vindfulle strekkene i løypa.

Vel - startet ganske frisk ut, og justerte meg inn på tida jeg hadde lyst å ligge etter rundt 3 km. Det gikk egentlig ganske greit, med relativt pigge bein den første drøye mila. Etter den tid synes jeg det gikk noe tyngre, selv om det aldri føltes blytungt - ikke før ved 18 km. De 3 siste km synes jeg virket lange, og jeg klarte heller ikke å presse ned km-tida noe særlig, selv om slutten av løypa var uten den store motvinden.

Jeg hadde krefter nok igjen på slutten til en liten spurt, og det er jo et godt tegn. Imidlertid er det dette som er min største svakhet - jeg har alltid krefter igjen mot slutten, enten det dreier seg om halv- eller helmaraton. Det betyr jo bare at jeg ikke tar ut alt jeg har tidligere, fordi jeg er mest opptatt av å safe. Det får bli et av målene for 2015 - å bli enda tøffere i hodet, og tørre å ha det ubehagelig over en periode i et løp.

Bli tøffere i hodet - tørre å våge, tørre å ha litt vondt.

Solastranden halvmaraton er ikke et breddearrangement, selv om årets utgave hadde flere "uerfarne" løpere på startlisten enn foregående år. Kjekt. Det er morsomt når flere enn den faste kjernen tar utfordringen en kald og ufyselig januarlørdag, framfor å bare vise seg under massemønstringene som får størst medieoppmerksomhet og holdes på langt mer gunstigere tidspunkt på året.

 Jeg og Oddveig, som også  hadde en grei dag i løypa, 10 min før start, ved Sola ruinkirke

Kjekt å støte på Gro Anita Imsland også, som jeg traff første gang på Stavanger maraton i fjor. Blid og ivrig løper fra Imsland.

Fornøyde etter løpet, etter å ha spist et par stykker sjokoladekake og medaljen på plass rundt halsen